Onkel Arnes nabohund – Del 1

Nå har det seg slik at alt har en begynnelse. Også denne historien som kommer i to deler. Før vi begynner må jeg forklare litt omstendigheter og hendelsesforløp. Dette kan være viktig siden onkel Arne er en del av historien. Som regel må både han og hva han får til beskrives litt lenge enn kun noen få kapittel. Dermed blir innledningen viktig. Det har seg slik at tre hus bortenfor onkel Arne bor Fru Larsen. En snill og trofast kvinne, mot sine omgivelser, som nærmer seg 70 år med stormskritt. Fru Larsen hadde vært gift med en trivelig kar som dessverre døde da han var 55 år i en trafikkulykke, da var Fru Larsen 50 år. Da Fru Larsen passerte 60 år fikk hun seg en hund. Det vil si fikk! Ikke kjøpte hun den. Ikke hentet hun den noe sted. Den bare stod der en torsdags ettermiddag. Fru Larsen hadde ikke noe forhold til hunder. Da hun fant den i innkjørselen opp til huset sitt var den kun en liten valp.

Hvem som hadde plassert den der vet ingen. Hvorfor noen hadde plassert den der vet heller ingen. Fru Larsen brukte mye tid på å finne rettmessig eier til dyret. Både gjennom annonser i lokale aviser og med utsatt rykte om en ”herreløs” hund. Ingen i nabolaget hadde reagert. Heller ikke via annonsering. Til slutt ga Fru Larsen opp. Hun hadde mot sin vilje blitt ”eier” av en hvit hund. Hunden måtte ha et navn og Fru Larsen inviterte onkel Arne til navnefest. Han var lettbedt og kom en dag ruslende bort til sin nabo med en flaske vin. For å feire begivenheten. Fru Larsen mente at Conbec kunne være et passende navn. Kong Cormac i det sørlige Irland, på slutten av 800–tallet, hadde i følge historien en hel hær av disse hundene. Lederen for denne hæren bar det flotte navnet Finn. Mulig at krabaten kom fra ei bygd på sørvestlandet, men det forteller historien ikke noe om. I alle fall forteller sagaen om onkel Arnes nabohund at navnedåpen, etter noen flasker vin, ble navnløs. Den lille valpen ble med eller mot sin vilje døpt Hund. Egentlig like greit filosoferte Fru Larsen noen dager etter navnedåpen. Hvis jeg roper på dyret forstår samtlige i nabolaget hvem jeg er på jakt etter, var hennes resonnement.

Nå ser du kanskje for deg en kvinne på snart 70 år med runde hornbriller og en kjole med alt for store sommerroser i stoffet? Vel, Fru Larsen er nok ikke det. Hun er derimot et svært vakker kvinne iført siste mote, med blå øyne og halvlangt lyst hår. Hun kjører en åpen sportsbil om sommeren og har vært administrerende direktør ved et kjent norsk selskap. Hun er knapt 1.50 høy men kompenserer dette med høye sko. Det er nettopp Fru Larsens sko som dessverre danner bakteppet til denne historien. Så var det hunden. Den lille søte hvite som sto i oppkjørselen hennes for litt over fem år siden. Den er fortsatt søt, bevares. Hvit er den også med så var det størrelsen. Fra en pjuskete valp i oppkjørselen til dagens utgave er vel omtrent som natt og dag. Dyret er nærmere en meter i høyde og ingen har sett noen grunn til å ha den på vekten de siste årene. Kolossen er en Irsk Ulvehund.

Den tilhører en av verdens største hunderaser. Det er usikkerhet i nærområdet om hvem som går tur med hvem. Fru Larsen med sin Hund eller Hund med sin Fru Larsen. Nå har riktignok Fru Larsen et fornavn. Hun heter Eva og kvinnen bak dette fornavnet kan ikke forstå hvorfor hun blir titulert som ”Fru Larsen”. Noe blir til på den veien man går. Kanskje var det også slik i Fru Larsens tilfelle. Det bare ble slik. Nå skal vi ikke dvele med det. I fortsettelsen heter hun Eva – herved bestemt.

Kim og Rune var i midten av 30-årene. De hadde begge ”NAViert” seg gjennom det meste av livet. Godt hjulpet av sine foreldre der arvematerialet stammet fra og omgivelsene som dannet den miljømessige delen. Med apanasje fra NAV og aktiviteter på kvelds- og nattetid, noe utenom det vanlige, var de godt rustet til å fortelle hverandre hvor utrolig flinke de var når det kom til ekstrainntekter som ikke ble krysset ut på NAV´s meldekort. De var ganske enkelt to vanlige gjennomsnittsbanditter som politiet hadde mer enn et godt øye til. Begge hadde sonet mindre dommer for vinningskriminalitet. Karene var skjønt enige om at samtlige ganger var det omgivelsene og uvenner som hadde tipset politiet. Deres kløkt og visdom når det kom til innbrudd var i følge dem selv så overlegen at politiet ble en bagatell.

De hadde snart 20 års erfaring med å kjøpe seg alibi hos ikke så alt for troverdige innbyggere men troverdig nok til at de ikke ble tatt. Det var ikke tilfeldigheter at de var i området og når en sykebil hastet forbi dem ble de ekstra oppmerksom. En sykebil kunne bety at folk ikke hadde tid til å sikre huset sitt og nettopp dette poenget kunne de utnytte. Derfor hadde de parkert på andre siden av gaten mens de så en båre kom ut av huset til Eva. Naboer hadde kommet til for å se eller for å hjelpe men det hele så egentlig pent og pyntelig ut. Ingen stress eller hurtige bevegelser fra folk i hjelpeapparatet noe de to tolket som en mulig hjemmeulykke. For Kim og Rune var begivenheten verd et stopp og en sondering. Folk var ikke alltid like ”våken” med sikkerhet etter en slik hendelse. Dessuten ble som regel familiemedlemmer med på ferden til sykehuset. Dette var faktorer de ville utnytte. Huset kunne bli et lett offer for de to.

Som tidligere nevnt skulle denne historien omhandle sko. Evas sko. Eva hadde en eventyrlig evne til å velge sko for å kompensere sin høyde. Bli litt større enn det hun var. Alle i hennes nære omgangskrets hadde ikke bare snakket om dette fenomenet, men også diskutert dette med Eva. Kvinnen var ikke lydhør for argumenter noe hun egentlig skulle få smertelig erfare denne fredags ettermiddagen. Eva hadde vaskedag og sengen var rensket for sengetøy som skulle ned til husets vaskerom så lå i første etasje. Enden på et hvit laken hang faretruende langt ned og da Eva tok det første steget ned trappen hektet lakene seg fast i skoen. Kvinnen hadde fart forover og snublet i trappetrinnet. Hun gikk på hode ned halve trappen før foten som hektet seg fast i gelendret satte en effektiv stopper for ferden. Hun kunne ikke komme ned trappen og hun kunne ikke komme seg opp. Smerten i ankelen fortale om brudd. Det var hun sikker på. Hun kunne ikke rope for ingen ville høre henne og ytterdøren var låst. Mobiltelefonen lå på stuebordet og situasjonen der og da var håpløs.

-Kjære Hund! Hjelp meg, visket Eva ut i rommet uten at hun kunne forstå hvordan dyret kunne gjøre noe fra eller til, men akkurat der og da så hun ikke andre valg. Hund hadde reagert på sin matmors ferd nedover trappa og sto med triste øyne å så på Eva som stønnet av smerte. Et gjennomskjærende høyt ul kom ut av Hunds kjeft. Eva hadde aldri hørt Hund ule før men ulet var for lavt til at folk kunne høre det. Hunds rop om hjelp var ikke ment for menneskeører. Nabohunden fanget opp signalet øyeblikkelig. Hvis det var en hund i verden som kunne vekke oppsikt var det nettopp nabohunden og kompisen til Hund. Dyret hoppet over hekken og inn på Evas eiendom. Stoppet ved inngangsdøren å satte i gang en lydrekke av bjeffing. Konserten kunne høres i hele nabolaget og var nok støy til at onkel Arne i lange kliv nærmet seg Evas hus. Det gjorde i tillegg fem andre naboer som raskt oppfattet sitasjonen. Arne knuste glasset på verandadøren å kom seg inn i huset gjennom den. Fra nabobikkja hadde satt på alarmen til sykebilen hadde parkert utenfor inngangen til Evas hus gikk det under 15.minutter.

Det var altså her Kim og Rune hadde parkert bilen. Halvt oppå fortauet og halvt på veien mens de interessert bivånet opptrinnet ved Evas hus. Hadde de vært kjent i området ville de voktet seg vel fra å parkere deler av bilen på fortauet. De kunne møte Svein Willy og hans grønne rullator. Svein Willy hadde en kognitiv svikt som kunne gjøre han rasende. Han kunne bli sint på søppelbøtter, feilparkerte sykler og baller på fortauet. Det fantes knapt den ting i verden ikke Svein Willy kunne bli sint på. Omgivelsene hadde tilpasset seg mannens kognitive svikt og søppelbøtter stod plassert rett. Sykler var ikke å se på fortauet. Heller ikke baller.

Atferden til Svein Willy var spesiell men aller tyngst hadde han det selv etter raseriutbruddene han slett ikke hadde kontroll over. Svein Willy hadde hele sitt liv vært en snill mann og var nok det fortsatt. Bare alt var i orden og så ut som dagen før. Kim og Rune ante lite om faren som lurte bak dem men mannen bak den grønne rullatoren hadde allerede bygd opp sitt velkjente raseri og tok peiling på bilen som stod halvt oppe på fortauet. Med kirurgisk presisjon siktet han seg inn på bilens støtfanger og dundret sin grønne rullator inn i bilen. Svein Willy rygget tilbake noen skritt for han gjentok bragden.

De to gjennomsnittsbandittene i bilen skjønte ikke hva som traff dem. Rune spant ut av bilen med en halv kaffekopp forankra i venstre hånd. Han var på tur bort til mannen før han besinnet seg. Det var om å gjøre og ikke vekke oppmerksomhet. Rune satte seg inn i bilen. Han ba kompisen om å komme seg bort fra stedet. Bilen var raskt i bevegelse å hindret Svein Willys tiende angrep på støtfangeren. Det hele var et absurd teater også for naboene som hadde sett opptrinnet ved sykebilen.
-Nå har jeg riktignok ikke bil men hvis jeg hadde hatt en, tror jeg nok at jeg ville ha bedt om navn og telefonnummer til mannen med rullator sa onkel Arne litt småsjokkert. – Tror neppe at det blir billig å få den skaden reparert. Snodige greier at de bare kjørte, avsluttet Arne mens han så den eldre bilen ta en sving lengre nede i gata. For så å bli borte.

Kim og Rune var fortsatt rystet over opptrinnet men ville ikke lage oppstyr rundt hendelsen. De to kompisene parkerte noen hundre meter lengre ned i sidegata. Der ventet de to lokale heltene. Det var allerede så mørkt at de med letthet kunne ta seg fram til huset usett. De ventet til de var sikre på at sykebilen hadde forlatt området og at naboer hadde kommet seg hjem. Da de usett hadde kommet fram til verandadøren stirret de overrasket på det knuste vinduet.

-Herregud. De ber folk komme å plukke verdisaker, småsmilte Kim mens de varsomt lukket opp døren å bega seg inn i stuen. Hadde de to bandittene bare hatt en fornemmelse av hva som ville treffe dem hadde de flyktet å aldri sett seg tilbake. De så ikke at to store øyner var rettet mot dem fra en enorm hund som lå på kjøkkengulvet og Hund hadde bare ett mål. Angrep.

Onkel Arnes nabohund – Del 2

Svein Willy hadde gått sin vanlige kveldstur. Samme løype dag ut og dag inn men for Svein Willy gjorde det ikke så mye. Han hadde gjemt det meste av veien fra dagen før så det meste var en ny opplevelse. Tross kognitiv svikt klarte han alltid å komme tilbake til utgangspunktet etter både formiddags- og ettermiddagsturene sine. Episoden ved Evas hus var selvfølgelig ny. Han husket sykebilen, men ikke at han hadde kjørt på en parkert bil med sin grønne rullator. Gang på gang. Den begivenheten var borte. Svein Willy stoppet på fortauet å så opp mot huset. Det var mørkt, men Svein Willy stusset over en lyd han ikke hadde hørt før. Det var en lav dyp og monoton lyd. Knapt hørbar men likevel var den der.

Svein Willy ønsket ikke å bli sint over denne lyden. Den lå ikke i synsfeltet hans på veien så han luntet videre mot sin egen heim ikke langt fra der begivenheten skjedde. Nesten hjemme kom han plutselig til å tenke på noe som han anså som et betydelig avvik. Hund hadde ikke stått ved porten som han brukte å gjøre. Svein Willy snudde den grønne rullatoren å begynte ferden tilbake til Evas hus. Det gikk ikke mange skrittene tilbake igjen før både Evas hus og Hund var glemt. En søppeldunk hadde kommet alt for langt fram mot fortauet på naboeiendommen. Raseriet til mannen vokste. I Svein Willys verden skulle søppeldunker stå helt rett og ikke avvike en millimeter fra hverandre. Mannen dundret rullatoren inn i søppeldunken. Etter fem ganger var Svein Willy fornøyd. Dunkene stod nå helt rett ved siden av hverandre. Fornøyd labbet mannen tilbake igjen mot hjemmet sitt. Ikke et eneste sted i hjernen til Svein Willy var spørsmålet om hvorfor Hund ikke var ved porten, slik han pleide å være.

Hund var ikke ved porten eller i Evas hage. Hund sto med stive bein på kjøkkenet med to personer sittende helt stille foran seg. Den enorme hunden hadde flekket tenner og en dyp og høy buldring kom fra hundens indre.

Kim og Rune hadde kommet inn verandadøren. Veien lå åpen foran dem og et bedre utgangspunkt for kortsiktig gevinst hadde de to aldri vært med på i sitt kriminelle liv. Rune hadde en lommelykt. Lykten hadde nok lys til at bandittene kunne se litt i mørket men den lyste ikke så sterkt at folk utenfra kunne se at det var noen inne i det mørke huset. Rune hadde mistet lykten i ren refleks og redsel på kjøkkengulvet. Den svake lysstrålen lyste mot Hund å gjorde dyret enda større. Bare noen minutter tidligere hadde det enorme dyret fortalt både Rune og Kim om sin tilstedeværelse i rommet. Kjøkkenet i Evas hus var langt og smalt.

De to gjennomsnittsbandittene var fanget innerst, mens kolossen hadde plassert seg midt på kjøkkengulvet. Både Kim og Rune kunne se tanngarden til Hund, og den hadde nok vært et vakkert syn i alle andre sammenhenger enn nettopp denne. De to stolte og egendefinerte mesterforbryterne hadde sunket ned på gulvet og satt urørlig på kjøkkengulvet mens de ventet på et angrep fra det enorme dyret. Det kom ikke noe angrep. Kim og Rune hadde forsøkt å ake seg hver sin vei, bort fra hverandre. Hund hadde tatt et lite steg fram. Flekket tennene enda bredere og den dype knurringen hadde blitt høyere. Kim og Rune skalv av redsel og hadde ingen utvei.

-Hva i himmelens navn skal vi gjøre? Kims stemme var skjelven og han var åpenlyst redd der han satt klistret inn til kjøkkenbenken sammen med sin kompis.

-Hvordan i fan skal jeg vite det. Vi må på en eller annen måte få distrahert dyret slik at vi kommer oss ut. Vi må nå verandadøren. Den enorme kolossen kommer ikke ut vinduet, den er for stor, hvisket Rune.

Det kunne fortone seg som om noen slo av lyden på hunden. Det ble helt stille. De to mennene øynet håp noen sekunder. Kanskje hunden ikke var så tøff likevel? Kanskje den slett ikke var en trussel, men heller hadde reagert på atferden deres? Kanskje de rett og slett bare skulle reise seg opp fra gulvet å labbe ut av huset uten frykt? Det var mange tanker som jaget gjennom hodet på begge karene. Tankerekken stoppet hos begge da de ble kjent med en ny lyd. Denne gangen utenfor huset. Ikke så dyp som den kolossen noen meter foran dem hadde men likevel dyp nok til at samtlige mennesker på jordens overflate hadde tolket lyden som en betydelig trussel.

-Hva i helvete skjer nå? Kim hikstet ordene ut mens han så mot verandadøren som heldigvis han selv hadde lukket forsiktig bak seg.

-Det er utrolig nok en hund til, hvisket Rune. –Tror du fan meg ikke det er to hunder, nærmest stammet Rune. Utenfor verandadøren hadde nabohunden tatt oppstilling. Den som bare noen timer tidligere hadde bjeffet så høyt at halve bydelen hadde hørt rabaldret. Den som hadde fått onkel Arne til å knuse et vindu på verandadøren for å finne Eva i trappen. Nå sto samme hunden utenfor verandadøren, men den bjeffet ikke. Den knurret nesten like dypt som kompisen sin inne i huset.

Onkel Arne hadde selvfølgelig gitt sin nabo kjeft i ambulansen for hennes skovalg. Arne mente bestemt at det kun var ett menneske i hele Europa som kunne finne på å ta fatt på fredagsvasken med sko påmontert stiletthæler. Det var personen som lå i båren og hadde et betydelig problem. Arne småkjeftet på henne hele turen til sykehuset, mest av redsel for at noe alvorlig og evigvarende skulle ha skjedd i fallet. Til både Evas og Arnes store overraskelse var ikke skaden evigvarende, selv om den var alvorlig nok. Eva hadde fått et lite brudd, og alt som kunne strekkes av sener var tøyd til bristepunktet, men ikke revet av. I tillegg var det brist på to små bein. Damen ville bli lappet sammen i løpet av ettermiddagen med gips på høyre fot. Hun ville i tillegg få med seg tilstrekkelig med medikamenter til å dope halve nabolaget, samt hjemsendes før kveld ble til natt. Sykehus i Norge skulle ha seg frabedt at syke mennesker skulle overnatte der. Til det var de økonomiske rammene alt for beskjedene!

Arne hadde bestemt seg for å dra tilbake fra sykehuset for å vente på Eva i hennes hus. Eva hadde selvfølgelig andre planer. Hun kunne passe på seg selv å hadde ikke spesielt behov for hjelp, mente hun, uten at Arne tok notis av Evas synspunkt. Etter en liten argumentasjon ble de to enige om at kanskje det kunne være lurt siden Hund sikkert lurte på hvorfor hans menneskekompis ikke kom hjem og var helt sikkert bekymret. Med en gang Arne låste seg inn i huset skjønte han at noe var galt. Svært galt. På kjøkkengulvet stod Hund med kjeften på vidt gap. Hund knurret på en måte Arne ikke hadde hørt før. Han hadde knapt nok hørt at Hund hadde uttalt et eneste bjeff i hele sitt liv. Arne lukket forsiktig døren mens han snakket lavt til hunden som ikke hadde reagerte på hans ankomst. Hundens øyne var rettet mot et punkt inne på kjøkkenet han ikke kunne se fra ytterdøren. Arne tok to skritt inne i huset. Vegger og tak ble plutselig dekket av blinkende lys fra en politibils ”saftkokere” på bilens tak. Onkel Arne slo på lyset og gikk forsiktig inn på kjøkkenet.

-Hva er det du har stelt i stand nå da Hund, spurte Arne som fikk se de to noble herrene. De mer lå enn satt innerst i kjøkkenkroken. Arne kjente igjen personene med det samme. Han hadde sett dem mange ganger før, og hadde hørt deres historier om egen fortreffelighet mer enn en gang på stampuben. Om ikke Kim og Rune var helt kritthvite i ansiktet ble de det nå. Ikke bare en koloss var plassert rett foran dem, men to.

– Det var da hyggelig med besøk, Hund. Ikke sant? Arne så på de to mens han noterte seg knurring fra utsiden av verandadøren.

– Det var fint at du oppdaget brekkjernet, Hund. Folk som skal inn i et kjøkkenskap har som regel en vannpumpetang. Hund gjorde ikke mine til å forlate sitt bytte. Den fortsatte å flekke tenner og hundens dype, brummende bass lå som en konstant trussel rettet mot de to på gulvet.

– Jeg er usikker på hvem jeg skal be politiet skyte. Dere eller hunden. Har hatt mistanke om at dyret har fått rabies. Hvis han angriper dere vil dere begge kunne få en lang og smertefull død, sa Arne, mens han løftet den lille vannkokeren han hadde slått på da han kom inn, mot koppen med pulverkaffe.

-For Guds skyld. Fjern hunden, hulket Rune som virkelig var blitt redd. Så redd at han til slutt selv hadde ringt politiet for å få beskyttelse fra beistet. Onkel Arne så på dem en stund før han åpnet verandadøren og slapp inn de to politibetjentene. Begge godt kjent i nabolaget og begge godt kjent med de to som lå livredde klistret inn mot kjøkkenbenken. Hund sto fortsatt på post. Han hadde ikke planer om å slippe de to uten en relativt svært god grunn. Nabohunden var fortsatt på verandaen. Små korte og svake bjeff hørtes fra kompisen til Hund. Arne hilste på betjentene å la fram sin sak om hvem som burde skytes først. Hunden eller karene på gulvet. Politibetjentene så selvfølgelig humoren i situasjonen. De hadde aldri før hørt, eller hørt noen fortelle, eller sett i historier fra andre land at innbruddstyver hadde ringt politiet for å be om beskyttelse fra en hund.

-Tror vi kan løse dette på et fredelig vis, smilte den ene politimannen som kjente Hund godt fra før. – Kanskje vi bare skal fortelle hunden at det hele er over og at politiet har kontroll? Arne tok opp matskålen til Hund og fylte den med tørrfor. Tok en ny skål fra skapet og satte begge på gulvet i stua. Helte vann i to skåler til å satt dem sammen med matskålene.

-Når sant skal sies vurderte jeg faktisk ikke det alternativet i det hele tatt, sa Arne humoristisk. Godt at politiet er her. Ikke sant Kim og Rune? Dere kunne vært avlivet. Dere burde være evig takknemlig for at politiet var her når man trengte dem som aller mest.

Arne humret over egen kommentar å plystret lavt. Hund rygget tilbake på kjøkkengulvet, slikket snuten noen ganger mens han for siste gang så på de to foran seg på gulvet. Som for å huske dem for alltid. Hund luntet bort til matskålen der han fikk besøk fra kompisen sin som hadde hatt holdt vakt rett utenfor døren. Runer og Kim var skamfulle. De visste at denne historien ville bli gjenfortalt i det uendelige med de noble herrer som hovedpersoner. Fra forbryterverdens toppdivisjon, var begge havnet på benken hos et bedriftslag. De var rensket for ære i forbryterverden, om de noen gang hadde hatt noen ære i den verden. Gjort til latter av to fillebikkjer.

Eva kom tilbake fra sykehuset med sykebilen. Hund slikket henne velkommen og Arne fikk uten videre plassert henne i godstolen med en krakk til å plassere den høyre foten. Hun ville få besøk av en venninne senere på kvelden. Den lokale glassmesteren hadde vært innom å reparert verandadøren. Arne hadde ikke noen planer om å fortelle henne historien fra hennes eget kjøkken. Eva hadde nok å bekymre seg for, mente Arne. På spørsmål om alt hadde gått bra da hun var borte var selvfølgelig svaret ja.

-Hva kan gå galt med Hund innenfor disse fire veggene, humret Arne mens han løftet rødvinsglasset i en skål til Eva. Hun skulle selvfølgelig ikke ha rødvin på grunn av medikamenter noe Arne bare hadde ledd av. Det skulle hun så absolutt ha, mente Arne.

-Skål til deg også Hund. Du er jammen litt av en råtass. Hund løftet på det ene øyet da dens navn ble nevnt. Rettet litt på kroppen før den sukket tungt fra matten ved siden av Evas stol.

HJEM