Det finnes mennesker på denne kloden som har en tilstedeværelse, livskvalitet og rettferdighetssans som overgår det meste. Min bestefar Marcus er en av disse. Det siste halve året har Marcus vært på en avlastningsavdeling noen dager i uken. Korttidsminnet til Marcus er ikke hva det en gang var grunnet Alzheimers sykdom som han fikk påvist for under ett år siden. Marcus har sine tunge stunder men de er heldigvis ikke av lang karakter eller omfang. Det er nærmest umulig å beskrive Marcus. Han må bare oppleves. Det er ingen grunn til å tro at ikke Arne er Marcus sin sønn. Kan Arne finne på de mest utrolige ting er ikke Marcus noen speidergutt når det gjelder oppfinnsomme krumspring. Denne historien skulle vel strengt tatt ikke vært fortalt fordi den rett og slett ikke burde skjedd. Hadde for eksempel en flaske italiensk rødvin og en halv flaske Cognac fått stå i bestefars skap ved kommunens avlastningsavdeling ville ikke noe av det jeg beskriver nå ha skjedd.

Marcus liker å røyke sigarer. Ikke hver dag men av og til. I tillegg liker Marcus et godt glass rødvin eller et glass Cognac til sin sigar. Denne beskjedene vanen, som bestefar Marcus kaller det for, må en mann kunne unne seg. Avdelingen som Marcus er på har pasienter som er svært kognitivt svekket grunnet sin sykdom. Marcus er ikke kommet så langt i sykdomsforløpet enda. En ettermiddag ble hans tålmodighet satt på prøve. En utenlandsk pleier ved avdelingen hadde funnet ut at alkohol ikke var forenelig med hennes gudstro, og slett ikke forenelig med de andre pasientene behov ved avdelingen. Med bakgrunn i dette hadde hun ”arrestert” en flaske rødvin, tre sigarer og en halv flaske Cognac. Marcus ønsket ikke å lage noe spesielt stort nummer av hendelsen. Allerede dagen etterpå kom en smilende pleier tilbake med sigarer, vin og en halv flaske Cognac og unnskyldte hendelsen.

Den blide vernepleieren hadde ”undervist” den utenlandske strengt religiøse pleieren med ord som verdighet og livskvalitet. Marcus trodde ikke et øyeblikk at de kunnskapene ville vare lengre enn ut dagen og hadde allerede da planlagt en liten hendelse som skulle ryste både avdelingen og omgivelsene. Ikke som en hevn mot noen men mer som en hyggelig hendelse i hverdagen. Han hadde skrevet en handleliste som omhandlet både myndigheter, vinmonopol og hans faste sigarutsalgsted. I tillegg hadde han alliert seg med den alltid positive og smilende vernepleieren som nå skulle få en smak av hva begrepene verdighet og livskvalitet egentlig inneholdte, i følge Marcus.

Jeg hadde fulgt bestefars handleliste og hadde vært innom lokale brannmyndigheter og politi. Dette for å få tillatelse til og lage et fryktelig rabalder nøyaktig klokken 21.00 en onsdag kveld. Dagen var selvfølgelig valgt med omhu. En av avdelingens beboere hadde 80-årsdag og denne måtte selvfølgelig feires mente Marcus. Det hadde ingen praktisk betydning om ikke alle ville huske hendelsen neste dag. Det var opplevelsen i nuet som var budskapet i den galskapen som skulle skje ved avdelingen og igjen: Hadde ikke en flaske rødvin, tre sigarer og en halv flaske Cognac blitt ”arrestert” ville påfølgende neppe skjedd. Bare så det er nevnt. Nå var skapets innhold betydelig justert fra en flaske vin til syv flasker og en halv flaske Cognac var plutselig blitt til to store flasker. Dessuten var det i tillegg en eske sigarer. Det skulle bli en dag som i alle fall de ansatte ved avdelingen neppe ville glemme selv om nesten samtlige pasienter ville gjøre det.

Denne onsdagen hadde begynt som alle andre onsdager ved avdelingen. Folk var stablet opp i avdelingens oppholdsrom og blåkledde pleiere sprang til og fra med små kopper. I koppene lå det piller i stort sett alle regnbuens farger. Utover ettermiddagen merket de blåkledde pleierne at ikke alt var som det burde være. Det begynte med Kjell på rom nummer 12 som kom luntende nedover korridoren med sin rullator. Han småpratet med seg selv og var i strålende humør. Kjell var ikke akkurat kjent som en humørspreder men akkurat denne onsdag ettermiddagen var noe som det ikke burde være. Kjell småplystret for seg selv på vei mot oppholdsrommet. Det gikk ikke så alt for mange minuttene før pleierne kunne observere enda et fenomen.

Aud som ikke hadde for vane å snakke hyggelig med folk satt i munter samtale med nabodamen på rom nummer 4. Var det begynt å bli lystig inne i avdelingen var situasjonen ute langt fra urovekkende, i følge Marcus. Her hadde fem av beboerne inklusive 80-årsjubilanten funnet et tilholdssted for sine sigarer og et godt glass Cognac. Marcus hadde vært svært rundhåndet med sine edle dråper og delt ut både rødvin og Cognac i rikelige mengder til de som ønsket et glass eller to. Ikke mindre enn 10 stykker hadde vært innom rommet til min bestefar denne tidlige kvelden og fått både vennlige ord og et godt glass. Det var denne vennligheten som de ansatte ved avdelingen hadde begynt å merke selv om de så langt ikke så noen sammenheng mellom alkohol og humør.

Vernepleier Anne hadde ikke vært med på planleggingen av alkoholservering selv om hun kjente til hva som skulle skje senere på kvelden. Hun begynte å få mistanke til at noe var galt i avdelingen med Kjells perlehumør og Auds frivillige småsnakk med nabodama. Antagelsen om at noe var totalt galt kom med Nils. Mannen hadde satt seg i korridoren på sin rullator. I hånden holdt han en sigar som ikke var tent og en tannkopp med rød veske som ikke var saft. Det var ikke akkurat denne atferden som Anne reagerte på men at Nils sang julesanger. Hun hadde aldri hørt Nils synge men det var nettopp det han gjorde. Sang. Som ikke dette var nok hadde en pårørende vært innom vaktrommet ved institusjonen. Han kunne rapportere om at fem noble herrer satt utenfor. Røkte sigarer og skålte. En av dem sang til og med ” O helga natt”. At dette ville bli en begivenhetsrik kveld ble endelig bekreftet da Olga på 85 år kom nedover korridoren iført kjole. Hun ville vite hvor gutta var.

Den gamle damen skinte som en sol. Alarmen gikk for alvor da den filippinske gudfryktige hjelpepleieren, som hadde ”arrester” Marcus sine drikkevarer, kom stormende inn på vaktrommet. Hun kunne rapportere at det var dans på fellesrommet og at det ikke var saft i koppene til beboerne. Det var akkurat i dette øyeblikket jeg selv dukket opp ved avdelingen. For å avlegge min bestefar et besøk. Han satt utenfor sammen med gode venner.
”Her blir det fest,” strålte han.
Jeg kunne bare konstatere at min bestefar hadde sørget for en dag som neppe ville bli glemt ved denne institusjonen. Dessuten var kvelden ung og kronen på min bestefars verk var kun en fattig time unna.

Marcus sin fest – Del 2

 Olga i den sortkledde kjolen vimset ut døra. Hun fant fort sine venner i lystig lag ikke langt fra inngangspartiet. Hun ble selvfølgelig møtt av venner som smilte fra øre til øre. Bredest var smilet til jubilanten, Ole, som hadde det aldeles hyggelig på sin 80-årsdag. Den lille paviljongen som nå var tilholdssted for et lystig lag var knyttet til avdelingen med en dør. To av glassene som dannet vegg kunne lett senkes for å slippe inn frisk luft. Det var elektriske varmelamper i taket og glasset var av en slik beskaffenhet at man kunne se ut av den lune paviljongen men hadde begrenset innsyn. For mange av beboerne var dette et populært sted å oppholde seg. Populariteten var ikke direkte mindre akkurat denne onsdag kvelden. Sigarrøyken lå som et teppe i det lille rommet og langtids eller korttidsminner var ikke akkurat det som bekymret de fem beboerne akkurat i øyeblikket. Marcus løftet sitt cognacglass.

”Dette hadde du ikke trodd, Ole. At du på din 80-årsdag skulle nyte en sigar og et godt glass med Cognac?”

De fem glade beboerne, tre faste og to på korttidsopphold, småpratet og sang. Klokken nærmet seg faretruende 21.00 denne vakre og litt annerledes onsdag kveld.

Imens hadde de fire pleierne ved avdelingen fått et svare strev med beboerne som oppholdte seg i dagligstuen. Bestefar Marcus hadde vært raus med sine varer og den stille kveldstimen som var vanlig ved avdelingen var brått og uventet byttet med fire beboere i allsang. Ikke alle husket tekstene men de trallet i vei med stemmer som ikke hadde sluppet en eneste sangtone de siste årene. Nils var den eneste som ikke sang. Til gjengjeld hadde han rullet sammen et ukeblad som han slo takten med på oppholdsrommets stuebord. Til og med Nils sin takt var falsk noe som gjorde hele seansen til alt annet enn et musikalsk høydepunkt. Innimellom allsangen skålte de med sine kopper. Fylte opp nye runder med rødvin som Marcus hadde plassert i rommet før han gikk ut for å nyte en god sigar. Kvelden hadde på alle måter vært vellykket for Marcus. Den gudfryktige hjelpepleieren var blitt rystet over beboernes plutselige humørskifte. Det lyste i øynene hennes av at hun overhodet ikke hadde kontroll over situasjonen som hadde oppstått ved avdelingen. I tillegg var kroppsspråket hennes ikke til å misforstå. Hun hadde langt fra et ønske om at beboerne skulle hygge seg med alkohol. Den eneste som hadde tatt situasjonen med humor var Anne. Hun satt på vaktrommet å lo så tårene trillet nedover kinnene hennes.

Jeg følte meg mer enn delaktig i situasjonen. Hadde tross alt vært å handlet inn både drikkevarer og overraskelser som hadde stått på bestefar Marcus sin handleliste. Angret vel egentlig der og da på at jeg hadde latt meg overtale til og delta i bestefar sine planer. Kanskje hadde jeg i tillegg underrapportert en viktig hendelse som skulle avslutte Ole sin 80-årsdag i regi av min bestefar. Fyrverkeriet Marcus hadde kjøpt inn var ikke akkurat en liten fis som slapp noen småsmell og knapt nok beveget seg 2 meter over bakkenivået. Batteriet med raketter som var kjøpt inn var ett av de største som var lovlig. Det var med nød og neppe at tillatelser var blitt gitt. Det kom til å bli et eventyrlig rabalder over bygningsmassen som bestefar Marcus og hans venner ved demensavdelingen oppholdt seg på. Litt av tankene forsvant imidlertid da jeg så Nils med sin rullestol komme ut av oppholdsrommet. En stø kurs mot rommet sitt var ikke akkurat det karen presterte akkurat i det øyeblikket. En av pleierne kom til for å hjelpe Nils men ble høflig og bestemt beordret bort fra gåstolen til karen. Han skulle klare seg selv, småhumret han, og hadde vel egentlig klart det aldeles utmerket hvis han hadde latt være det siste glasset med Cognac.

Rullatoren turnerte han fra side til side i korridoren helt til han mer eller mindre intetanende havnet midt oppe i en plastblomsteroppsats som egentlig hadde vært moden for /utskiftning de siste 10 årene. Bordet plastblomstene hadde stått på veltet. Det samme gjorde Nils med sin rullator. Karen ble liggende i tett omfavnelse med den utslitte plastoppsatsen mens han hylte av latter. Det samme gjorde vel egentlig jeg også når sant skal fortelles. Det var ikke mye humor å spore i øynene på de to pleierne som kom styrtende til. De fikk Nils tilbake til vanlig gangfart og fulgt han tilbake til rommet der han selvfølgelig kunne sove til neste morgen. Det gikk ikke mange minuttene før Nils var tilbake i korridoren. Denne gangen iført en stripete pysjamas og hvit i ansiktet.

Det nærmet seg kveldens høydepunkt med stormskritt. Marcus hadde blid og fornøyd kommet tilbake til oppholdsrommet med sine fire venner på slep. Han hadde selvfølgelig fått meg seg opptrinnet litt lengre bort i korridoren og klappet som et høflig publikum da Nils utførte sitt glansnummer med den utslitte plastoppsatsen.

”Bra Nils, kjempebra gjort. Den blomsten skulle vært skiftet ut for over 20 år siden. Bra at du tok ansvar.” Marcus humret over egen kommentar og geileden 80-årsjubileanten og resten av følge inn i oppholdsrommet der sopraner og tenorer hadde avsluttet sin opptreden. Dette etter at Nils hadde sluttet å slå takten med sitt ukeblad og klokelig tatt peiling på sitt soverom. Marcus plasserte stoler foran panoramavinduet i rommet og sørget for at alle fikk orkesterplass ved vinduet, inkludert meg selv. De glade festdeltakerne hadde ikke en eneste ide om hvorfor de ble plassert med utsyn til det store vinduet men satte seg lydig ned etter Marcus sin kommando. En kompis av meg hadde fått oppdraget med å avvikle dagens store seremoni og siden han var brannmann var han usedvanlig skikket til jobben. Presis klokken 21.00 denne onsdag kvelden smalt det.

Himmelen ble opplyst i et inferno av farger da de første rakettene ble sendt ut fra utskytningsrampa ikke langt fra bygningsmassen og med direkte utsyn fra vinduet. Rekkefølgen på det som nå skjedde er jeg litt usikker på. I alle fall ble begrepet ”å slippe alt man har i hendene” levendegjort gjennom serveringsbrettet som en av pleierne hadde i hendene. Glass og porselen traff gulvet med et brak og blandet seg flott inn i smellene til det som skjedde på utsiden. Ingen i oppholdsrommet tok notis av ramlet i korridoren da lyden av rakettene overdøvet det meste i og rundt institusjonen. Pleieren stod stiv av redsel i korridoren med begge hendene ut fra kroppen men uten serveringsbrettet. Det gikk i gulvet med et brak da den første raketten eksploderte. Slik stod hun også da Nils stormet ut av rommet iført stripet pysjamas og ropte ”Krig, Krig, Krig.” Anne hadde stormet ut av vaktrommet og inn i oppholdsrommet. Selv om hun var informert sammen med de andre pleierne om at det skulle skytes opp en liten rakett til ære for jubilanten var hun ikke i nærheten av å være forberedt på infernoet som utspant seg utenfor institusjonen.

”Til ære for deg, Ole,” hylte Marcus mens han klappet kameraten på skuldrene. Ole og resten av festdeltakerne hadde kommet over den første overraskelsen og heiet begeistret for hver rakett som forlot utskytningsrampen å bega seg opp mot himmelen for så og eksplodere.

”Bevaremegvel, Marcus. Hva i alle dager har du stelt i stand nå da?” Dette var Annes eneste kommentar der hun målløs bivånet det som skjedde rett utenfor ei avdeling der bråk ikke akkurat var metodiske tilnærminger som var førstevalget. Det var et fantastisk skue og på mange måter hadde Marcus fått en liten hevn over kjedelige dager ved institusjonen. Samtlige ansikter som satt ved vinduet var lyst opp i et stort smil. Til og med Nils hadde dempet sine krigsantagelser og hadde satt seg på rullatoren i sin stripete pysjamas mens han beskuet det som skjedde utenfor vinduet. Aud og Olga var begge enige om at dette var en julaften som de ville huske i mange år. Ole klappet å smilte over at noen virkelig ville feire han slik på hans 70-årsdag. Nå var det riktignok ikke julaften. Heller ikke 70-årsdag men hva betydde egentlig det akkurat der og da?

”Må jo være mye bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Ikke sant Anne?” Bestefar Marco ga Anne en stor klem mens de siste rakettene satte fart mot himmelen å eksploderte i lys, lyd og et uforglemmelig øyeblikk. I alle fall fram til neste dag for de fleste fremmøtte.

Jeg så at det kom lys i rom fra andre beboere som ikke var knyttet til aldersdemensavdelingen. Tenkte nok at sagaen om denne dagen neppe ville være over selv om det ble en morgendag. Slett ikke for Marcus som sikkert ville stå i giv akt når avdelingslederen entret rommet i løpet av formiddagen for å fortelle hva som var praksis eller ikke praksis ved avdelingen når det skulle feires noe. Hun skulle i alle fall få ny galskap å bryne seg på for Marcus sin sønn hadde planer om å overvære det møtet. Det samme hadde jeg. Ikke for annet enn å beskrive utfallet.

En ting er det å snakke med Marcus om regler eller hva som er rett eller galt. En annen ting er det å gjøre det overfor onkel Arne. Med begge til stede ville det garantert føre til ny galskap i regi av familien Wolf, noe det i høyeste grad gjorde. Jeg takket høflig for laget etter å ha ”arrestert” edle dråper fra bestefars Marcus sin beholdning men latt det stå igjen en flaske italiensk rødvin og en halv flaske Cognac samt noen sigarer med lovnader fra Anne om at den beholdningen ikke under noen omstendighet måtte flyttes.

Marcus sin fest – Del 3

MDen første som kom til frokost var Nils. Han hadde stoppet opp ved bordet i korridoren med et undrende uttrykk i øynene. Han så på den tomme plassen der det hadde stått en plastblomsteroppsats kvelden før. Han ble stående noen sekunder å undret seg. Forsøkte å finne ut hva som var feil. Dette lyktes han ikke med, så han ruslet videre sammen med sin rullator inn på spiserommet mens han åpenbart filosoferte over hvor hodepinen kom fra. Nils var alltid den første som kom til frokostbordet. Det gjorde han også denne torsdag morgen, men han hadde bommet med over en time. Nummer to i rekken var Olga. Hun hadde byttet ut sin sorte kjole og smilte fra øre til øre. Hun forstod hvorfor hun hadde både hodepine og var sent ute til serveringen.

”For en fest, Nils” kvitret hun. Satte seg ved bordet. Drakk tre glass med saft før hun fornøyd foldet hendene. Selv om Olga ikke var spesielt kristen hadde hun denne vanen. Foldet sine hender før frokosten. Nils nikket til henne. Det var ikke vanskelig å se at mannen hadde problemer med å finne noe i hans minne som kunne fortelle noe som helst om en fest. Så kom de på rekke og rad. Noen var fornøyde etter gårsdagens hendelser. Noen kunne glimtvis erindre en hendelse med fyrverkeri mens andre ikke husket noen ting, men deltok med den største selvfølgelighet i dialogen rundt frokostbordet om forrige kvelds hendelser. Den nest siste som kom var Marcus. Slentrende på sitt vis med en rusten stemme og en ellers noe nedtonet holdning. Han husket det meste, men ikke hvordan han hadde kommet seg i seng. Ikke det at han ville ta opp temaet, men han undret seg over at det fortsatt stod en flaske rødvin, samt en halv flaske Cognac og noen sigarer i skapet.

Den siste som entret spiserommet var avdelingslederen. Hun var egentlig ikke noen streng dame men hadde lite å gjøre med pasientene. Det var vernepleieren, Anne, som var klippen i selve avdelingen. Avdelingslederen hadde selvfølgelig fått referat fra gårsdagens hendelser. Småpratet med festdeltakerne i spiserommet mens hun selv tok en kaffekopp.

”Vi må snakke sammen i løpet av dagen, Marcus.” Avdelingslederen avtalte møte senere på dagen. Hun fikk vite at hans sønn og sønnesønn også ville delta på møtet. Hans sønn var Arne. Nettopp kommet tilbake fra ferie i Tyrkia. Det lyste vel egentlig i øynene til damen at hun godt kunne tenke seg et møte uten akkurat Arne til stede, men hun uttrykte ikke sitt ønske verbalt.

Onkel Arne hadde kommet til avdelingen før jeg kom. Han hadde fortalt sin far om ferieoppholdet i Tyrkia og møtet med sin store kjærlighet. Snakket om øya Meis og de mange flotte menneskene han hadde møtt på turen. I tillegg hadde de diskutert årets utflukt. Familien har ei hytte omtrent 2 timers bilkjøring fra der vi bor. Hvert år har det blitt en tradisjon at gutta tar en tur sent på høsten. Det er snø i området og steking av pølser på spidd med portvin til er en tradisjon. Hvem som fant på dette med portvin er det ingen som husker lengre. Ingen liker portvin, men en tradisjon er en tradisjon. Så da så. Både avdelingslederen og vernepleieren var på rommet til Marcus da jeg kom. De var slett ikke oppgitte over gårsdagens hendelser, men hadde tatt en generell diskusjon om alkohol. Mest fordi noen av beboerne var medisinert på en slik måte at alkohol ikke akkurat var å anbefale. Marcus lovet selvfølgelig bod og bedring. Han ville i ettertid påse at hans private samling ble privat. Det skal legges til at de to damene neppe hadde spesielt stor tro på Marcus sitt løfte, men de ønsket ikke å videreføre temaet.

”Der har vi min turkamerat,” sa Arne. Han pekte på meg og smilte. Tyrkiareisen hadde selvfølgelig gjort han mer enn brun nok, og med sine melkehvite tenner samt ravnsorte hår var han egentlig litt av et syn.

”Det er noe jeg vil vise deg, gutt”, messet Arne videre mens han åpnet sekken. ”Vi må hjelpe din søster med noen momenter i en oppgave hun for tiden holder på med,” fortsatte min onkel. Jeg håpet for guds skyld at ikke Arne ville dra fram en eller to av min søsters siste kjøpte produkter på nettet, men det var nettopp det han gjorde. Opp av ryggsekken kom det en lysegrønn plastpenis som han elegant plasserte på bordet. Han danderte tingen med reimer og egen modul for vibrasjon slik at den lysegrønne plastpenisen ble stående som et monument i rommet. For nye lesere skal det fortelles at min søster holder på med siste året på psykologistudiet og er nå inne i en viktig fase der seksualitet er emnet.

”Hva forteller denne tingen oss om egen seksualitet?” Arne så spørrende fra person til person og fikk ikke noe svar. Det var dørgende stilt i rommet. Anne og avdelingslederen var totalt parkert og hadde glemt alt av formaninger om medisiner og alkohol. Anne hadde løftet høyre hånd over munnen mens avdelingslederen fortsatt ikke hadde fått tilbake sine tanker men sto måpende som en saltstøtte. Det var min bestefar som brøt taushetens forbannelse.

”Vel disse tingene er nok neppe av ny dato. Historisk er de faktisk urgamle med ulike varianter og størrelser. Personlig pirret nok ikke den karen mine fantasier. Hvem i helvete lager lysegrønne plastpeniser?” Bestefar så spørrende på sin sønn. Anne og avdelingslederen var fortsatt målløse.

”Kineserne”, sa Arne. ”Selvfølgelig kineserne. Hvem andre? Dessuten er den selvlysende og kan blinke.” Arne bøyde seg fram, fomlet med en knapp under plasttingen. Han satte den tilbake på stuebordet og den lysegrønne plastpenisen lyste opp i alle regnbuens farger. Stillheten i rommet begynte å bli tydelig.

” Det er mulig jeg begynner å bli gammel. Kanskje til og med glemsk,” sa bestefar Marcus mens han med hodet på skakk så på den lysegrønne nykommeren som han sønn hadde plassert på stuebordet.

”Spørsmålet er vel om nøyaktig hva er det med den grønne blinkende tingen som kan trigge til noe som i det hele tatt har med seksualitet å gjøre?” Både Marcus og Arne så på de to kvinnene for å søke hjelp. Kanskje de kunne løse gåten? Det kunne de ikke. Det hele var så totalt absurd og uventet at ingen fikk fram et eneste ord.

”Jeg har kjøpt en hos søsteren din. Plassert den på et hjørnebord i malestua mi;” sa Arne, mens han så på den grønne selvlysende plastpenisen som lyste i alle regnbuens farger.

”Den inspirer meg,” fortsatte Arne mens han fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet.

”Har vel egentlig ikke tenkt over det du sa der, far Marcus. Hvorfor i himmelens navn blinker den?” Vernepleieren og avdelingslederen rygget bakover mens de fortvilt forsøkte å holde latteren tilbake. De klarte egentlig det med glans. Ønsket oss lykke til i våre spekulasjoner. Lukket døren og hastet nedover korridoren mot vaktrommet der det nå var vaktskifte. De klarte begge å holde latteren tilbake til de hadde lukket døren til vaktrommet. 10 kvinner i mørkeblå uniformer så spørrende på hverandre da latteren brøt ut på vaktrommet. Både avdelingslederen og vernepleieren lo så kroppene ristet.

Bestefar Marcus ristet på hodet over sin sønn. Arne hadde stoppet blinkingen og den lysegrønne plastpenisen var plassert tilbake i ryggsekken.

”Jeg er usikker på hva som er verst,” sa bestefar. ”At jeg begynner å få en kognitiv svikt eller vite at jeg har en sønn som er splitter pine gal?” Arne gliste fra øre til øre.

”Jeg trodde et øyeblikk du skulle få problemer med den festen du hadde i går kveld så jeg tok med en liten avledningsmanøver,” sa Arne. På bestefars rom i en korttidsavdeling for demens satt tre generasjoner Wolf og lo av hele opptrinnet. På vaktrommet var situasjonen akkurat den samme. De to kvinnene som hadde deltatt i seansen hadde fått tilbake taleevnene, og klart å formidle galskapen som hadde skjedd i rommet til bestefar. Både gårsdagens fest, fyrverkeri og nå en lysegrønn selvlysende plastpenis ville for alltid både bli husket og omdiskutert ved avdelingen. Samtlige moret seg over hendelsene utenom ei dame. Hun som først hadde arrestert bestefar sin noe tafatte beholdning av drikkevarer. Hun satt helt uttrykksløst uten et eneste smil rundt munnen, men hadde kun ett spørsmål da latteren hadde lagt seg på vaktrommet. Hvorfor blinket den?

HJEM