De fleste familier er helt sikkert helt ok uten store sprik sosialt eller kulturelt. Lever i takt med sine omgivelser og er på et fredelig nikk med nabolaget. Kanskje vi velger å tro dette fordi det og bo sammen gjør at alt som skjer blir, eller er, normalt. Familiens medlemmer er blitt vant til den enkelte og reagerer sjelden på det andre ville kalle avvik eller unormal atferd. Stor sett de fleste i min familie opplever seg selv som normal og vandrer rundt på jordens overflate i god tro. Vel! Sannheten er vel den at stort sett ingen i min familie er det vi kan kalle normal utenom min onkel Arne som har en diagnose. I alle fall mener han det selv. Jeg hadde ingen planer om å skrive en blogg og slett ikke en blogg om min egen familie, men slik blir det. Hvis du ønsker å være med på reisen er du velkommen. Nå heter vi ikke Wolf til etternavn. Det navnet bare ramlet ned som en selvfølge etter et helt vanlig middagsselskap. Jeg kjenner ikke ulver og har dessverre ingen i min nære omgangskrets men et måltid med min familie kan kanskje framstå likt et måltid i en ulveflokk. Et fryktelig spetakkel før rangordningen sørger for at den øverst på rangordningsstigen forsyner seg først. Familienes medlemmer vil nok karakteriserer middagsselskaper som helt vanlige men det er det altså slett ikke. Ikke i det hele tatt.

For alle de som kommer til å lese Wolfsverden vil det som skjer innimellom by på store overraskelser. Kanskje nærmere galskap. I alle fall har jeg planer om å følge familien Wolf tett. Beskrive situasjoner, samtaler, opplevelser og overraskelser som måtte komme på familiens vei. Det kan det blir mange av. Tro meg. Nå skal det legges til at over 90 prosent av alt som skjer i familien er hyggelige begivenheter. Lik alle familier. Det er de siste prosentene fra 90 til 100 jeg vil beskrive. Det er en ukjent reise jeg legger ut på. Det vanlige når det gjelder et nettsted er 16-åringer som forteller om sine opplevelser med sminke, venninner, kjærlighet og alt det som måtte passe i det segmentet. Vel! Wolfsverden er ikke i nærheten.

La meg så få presentere min innholdsrike og frodige familie som vil bli beskrevet i Wolfsverden. Familien består av bestefar Marcus og bestemor Anna. Mine to tanter Nina, Susanne og min onkel Arne. Min mor og far samt mine to søsken Anne og Fredrik. Selv er jeg kun fortelleren i Wolfsverden. Dermed står jeg på sidelinjen å betrakter noe av det som skjer.

Mor Tove jobber innen helse. Hun er på mange måter familiens patriark,men kan til sine tider ha noen utrolige ideer om hvordan verden burde leves og ikke minst hvordan beboerne på planeten burde være skrudd sammen for å fortjene betegnelsen ”levende organismer”. Hun framstår kanskje som skikkeligheten selv utad, men i familierelasjonen er hun slett ikke den som gir seg så lett i en diskusjon. Mine to meget spesielle tanter har lang erfaring med mor Tove i diskusjoner, noe de åpenbart har en tendens til å glemme stort sett hver gang et tema kommer opp.

Far Konrad jobber med data i arbeidstiden og data på fritiden. Han har ulike prosjekter både på jobb og hjemme. Han er nok den i familien med mest tilgivelse. Han blir sjelden sint, kanskje mest skuffet eller undrende er vel rette ordet for å beskrive han. Han har sin egen fantastiske måte å avvæpne sine motstandere i familien. En nærmest fotografisk hukommelse gjør at han flere dager eller uker etter en familiediskusjon kan komme fram til at den absolutte sannhet som noen påberopte seg under diskusjonen ikke var så absolutt likevel.

Bestefar Marcus har tunge og lyse dager. Akkurat som deg og meg, men han har en lite hyggelig diagnose som fører han nærmere tunge enn lyse dager. Selv om ikke Alzheimers sykdom har ført min bestefar permanent på sykehjem er han til avlasting ved et eldrehjem tre dager i uken. Bestefar har sine klare oppfatninger av både livet, døden og det han selv kaller situasjoner som er midt imellom liv og død. Han formelig oser over av inspirasjon og fortellerglede når han diskuterer om dagens eldreomsorg. Mangel på rødvin ved avlastningssenteret er et tema som går igjen. Han opplever også at hans daglige Cognac ikke får oppmerksomheten han selv mener den behøver hos den offentlige heletjenesten. I tillegg mener han dagens ungdom ikke har sans for opprør og opptøyer mot flertallets diktatur som han kaller den norske styreformen. Bestefar Marcus er med andre ord en frodig fyr som liker å utfordre alt og alle på sin vei. Til mine tanters store fortvilelse.

Bestemor Anna er ei kruttønne med svært kort lunte. Hun har vært lærerinne i hele sitt liv og har fortsatt med det etter endt tjeneste. Hennes yndlingselever er selvfølgelig mine tanter. Onkel Arne slipper unna hjemmeleksene. Han har ikke mer å lære, mener min bestemor. Både bestemor og bestefar har vært lærere i hele sitt liv. Tross kort lunte, noen ganger, er bestemor en klippe i familien. Når noe eller noen i familien har vanskelige stunder er hun der som et strykejern over en krøllet duk. Med sitt varme vesen glatter hun ut vanskelig stunder å gir hverdagen en helt ren og pen overflate. Bestemor Anna bruker å forteller at hun fikk fire sorger og fire gleder her i livet. Onkel Arne, tante Nina, tante Susanne og min mor. Hennes fire barn.

Tante Susanne er byråkrat. Hun arbeider som byråkrat og er byråkrat også på fritiden. Når noen våger å nevne noe som er i nærheten av et departement eller direktorat i en diskusjon har hun samtlige pigger ute. Hun har sin mors temperament. Derfor ynder vi selvfølgelig å nevne både departementer og direktorater i diskusjoner når hun er til stede. Skulle bare mangle. Tross lang utdannelse og solid jobb er tante Susanne lettlurt. Svært lettlurt. Hun har et stort hjerte for mennesker og betrakter alt vi forteller som sant. Det har selvfølgelig gjort at mine søskenbarn har hatt en eventyrlig vei gjennom oppveksten. Hennes to barn har aldri gjort noe gal. Det har de gjort til gangs vet stor sett alle i familien, utenom tante Susanne. Min tante Susanne lever fortsatt i den fantasien at det er kun nabobarna som har gjort rampestreker. Ikke hennes egne barn. Egentlig trist som fan fordi min mor slett ikke var lettlurt. Vi lar heller dette ligge. Det tilhørte fortiden, men fan så surt.

Tante Nina er et sted mellom onkel Arne og tante Susanne i lynnet. Hun har ingen barn men har levd i et parforhold så lenge jeg har eksistert på denne kloden. Hun er ikke gift med Konrad. De er bare kompiser, forteller hun. De har vært kompiser i over 30 år. Det eksentriske med Tante Nina er at paret har et hus sammen. Konrad bor i første etasje mens Nina bor i andre etasje. Av og til bor de sammen. Noen uker i første etasje og noen uker i andre etasje. Funker som fan, forteller tante Nina til min bestemors fortvilelse. Selv om bestemor er ung til sinn har hun noen gamle fordommer. Ekteskap er en av disse fordommene, men tante Nina tviholder på sin status som ugift og Konrad har lært seg å leve med forholdet. Katten Arkimedes er stort sett det eneste paret har felles. En feit, overvektig og ond gammel hannkatt som ikke bare er kjent i nabolaget men også fryktet. Er nok det individet i vårt nabolag som har fått mest presseomtale i form av ildsinte leserbrev. Tante Nina er aktiv innen det meste utenom sport. Hun er levende opptatt av politikk og sosiale ulikheter. Deltar i ulike lag og foreninger samt lokalmiljøet og formelig elsker reiser til steder ”ingen kunne tru at nåkon kunne bu”. Tante Nina veksler mellom å være politiker og tannlege. Samtlige av oss har lært gjennom livet at å le høyt og lenge i tante Ninas nærvær ikke er spesielt lurt. Da vises nemlig tenner. Er det noe vi ikke ønsker å viser er det tenner. Det har som regel endt opp i tantes tannlegestol. Derfor har vi lært oss å humre. Uten å flekke tenner.

Min bror Fredrik får vi komme tilbake til når han dukker opp igjen. Han holder på med masterutdanning i økonomi og er for tiden i USA. Min søster Anne derimot vil nok få en sentral plass i Wolfsverden. Hun er psykologistudent men burde nok i enkelte situasjoner heller motta hjelp enn kunnskaper om psykologi. Er det noen i familien som tøyer grenser er det min søster. Egentlig helt ubegripelig at hun er i ferd med å avslutte sine studier, men så er det da også mye i denne verden som er helt ubegripelig. Egentlig er Anne helt OK. Selv om det er noen års forskjell på oss to har vi vært tro mot hverandre gjennom oppveksten. Noen feider har det selvfølgelig vært ,”but so what!”. Anne er nok den i familien som kan både forbause, overraske og irritere samtlige familiemedlemmer. Og alt dette på en og samme gang. Alt hun har klart å stelle i stand har vært gjenstand for utallige diskusjoner og oppgitte foreldre, men hun blir tilgitt hver eneste gang. Tross ulike synspunkter mellom Anne og hennes foreldre på hva som er normal atferd er det ikke ondskap som fører henne i utallige situasjoner. Hun ønsker bare å oppleve ting, forteller hun til samtlige familiemedlemmer.

Nå er det ikke bare familien som kommer til å bli beskrevet i Wolfsverden, men også en hel rekke personer som står familien nær. Når sant skal sies er det nok disse personene som sørger for de største overskriftene. Wolfsverden er ikke et nettsamfunn. Heller ikke en blogg. Vi har dessverre ikke et ord i Norge som kan beskrive Wolfsverden. Derfor har vi funnet opp et ord selv. Cybo. Ordet betyr en Cyberbok på norsk eller en Cyberbook på engelsk. Uansett ord som mangler eller ikke. God fornøyelse og velkommen til Wolfsverden. Galskap langt fra satt i system.