«Nei, nei, nei!» Helene Elizabeth Worth holder hendene avvergende foran seg, som om hun var i ferd med å stanse et tog. «Nei,» gjentar hun; «boka om Ninni er ikke noen såkalt nøkkelroman.»

Forfatterinnen myser lykkelig mot sola: «Det er et deilig sted dere har her.»

Egentlig var det onkel Arne hun ville treffe. Men hvor han er, er det ingen som vet. Som vanlig. Dermed ble det jeg som måtte koke kaffe som jeg kunne servere sammen med noen wienerbrød som jeg hadde kjøpt dagen før.

Ut fra noen av onkel Arnes halvkvedede viser, har jeg forstått det sånn at Helene Elizabeth fungerte som en slags storesøster i hans yngre år. Det betydde ikke noe at de ikke var i slekt, og at hun var yngre enn ham. Ifølge onkel Arne selv, hadde hun vært et slags korrektiv og hentet en del av de villeste ideene hans ned på jorda.

«Arne og jeg forstår hverandre,» sier hun. «I alle fall til en viss grad.»

Det var forresten onkel Arne som spurte Helene Elizabeth om jeg kunne få publisere den siste boka hennes på Wolfs verden. Han hadde selvfølgelig ikke sagt noe til meg, så jeg satt jo der som et spørsmålstegn da det dumpet inn en email med et bokmanus. Ikke kjente jeg dama heller.

Og nå satt hun der, en vever, vennlig dame litt over middagshøyden. «Boka?» datt det ut av meg, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke fått tid til å lese manus. Eller giddet å gjøre det.

«Ja, den.» Hun blir brått alvorlig. «Jeg følte at jeg måtte skrive den boka. Den er om en kvinne, eller om mange kvinner, som går ut av et langvarig forhold og skal etablere seg på nytt. En noe middelaldrende kvinne, tror jeg, hvis vi kunne bli enige om hva middelaldrende egentlig betyr.»

Herregud, tenkte jeg. Venter hun at jeg skal publisere en traurig roman om en skilsmisse sett fra et kvinneperspektiv.

«Men uansett,» fortsatte hun, «er dette en skilsmisse sett fra et kvinneperspektiv.»

Jeg ble urolig. Var dama tankeleser?

«Det er imidlertid ikke noen bok om et offer.» Forfatterinnen tok en slurk kaffe etter at hun hadde puttet det siste stykket av wienerbrødet i munnen. Så tørket hun sukkerlaken av hendene på servietten. Wienerbrødene var dag-gamle.

«Heller er det om Ninnis oppvåkning. Den dagen hun plutselig ser seg forvirret omkring om lurer på hva hun gjør der.»

«Men det skjer vel mer?» Jeg våget meg frampå.

Helene Elizabeth nikker. «Joda, det skjer mer. Ninni er både en dame med trøkk, og en dame med en fortid. Men verden har forandret seg de årene hun drev med mann og barn.»

Jeg var blitt litt mer nyskjerrig på dama: «Hvem er du selv oppi dette?»

«Jeg selv er vel en middelaldrende, skilt dame,» svarer forfatterinnen. «Men der opphører all likhet med Ninni, tror jeg. Jeg har da aldri arrangert cocktail-parties for fiffen, verken i inn- eller utland. For eksempel. Eller bodd på en militærbase.»

Hun kikker ettertenksomt ut i luften. Det går et lite øyeblikk før hun korrigerer seg selv.

«Jo, det er en ting; matematikk. Jeg må bare innrømme at når jeg beskriver Ninnis forhold til regning, er det vel egentlig meg selv jeg skriver om.»

Romanen legges ut i løpet av vinteren.