På sett og vis ligger det noe i at fordommer fordummer. Fordommer er i tillegg et begrep og en tilstand hos den enkelte som kan gi en god historie. Noen av disse historiene bør ikke fortelles. Andre kan godt slippe til i det offentlige rom. Slik som denne historien fra familien Wolf. For å forklare hendelsesforløpet må vi trekke historiske paralleller til nord-sør problematikken. Altså fattige mennesker på kloden vår i sør og rike mennesker på kloden vår i nord. Trekker vi dette til Norge kan vi ønske velkommen til ”annerledeslandet”. Her mener mange folk sørpå at folk nordpå tærer på landets ressurser og beiler på fellesskapets NAV-kasse. I alle fall mener min tantens venninne Sissel det og hun mener det med alvor og iver i samtlige diskusjoner der folk nordpå er et tema. Hennes mann Odd er ikke spesielt mye mer ettergiven når det gjelder folk nordpå skjønt jeg har han mistenkt for å spille på lag med sin kone for husfredens skyld. Alt i alt bunner vel disse fordommene i situasjoner som skjedde på 60 og 70-tallet. Folk nordpå fikk også TV på 60-tallet. Mange ble værsyke etter at fjernsynet visualiserte tilstanden med symboler som paraplyer og sol. Det var stort sett bare paraplyer nordpå og sol sydpå på 60-tallet. Dermed la mange, hals over hodet, på flukt til sydlige strøk der paraplyer på værkartet var en mangelvare. Dessverre var ikke alle velkommen i hovedstaden. Annonsetekster med hus til leie i Oslo inneholdt som regel en setning om at nordlendinger ikke var velkommen til å søke. Heldigvis ble folk nordpå reddet som gruppe av en ny gruppe som var enda svakere i oslofolks øyner på 70-tallet. Pakistanere. Da ble på sett og vis folk nordpå tatt inn i varmen selv om de fleste i hovedstaden var skeptisk. Dessverre har nok mange fromme mennesker sørpå holdninger til folk nordpå som ikke er helt i tråd med virkeligheten. En av disse er som nevnt Sissel. Det er egentlig hun og hennes mann Odd som er hovedpersonene i denne fortellingen. Mest på grunn av deres syn på folk nordfra og det faktum at en katastrofe inntreffer når du minst aner det.

Det hele har en begynnelse. Også denne historien. Under et godt måltid i gode venners lag med påfølgende stettglass, med over 40% alkoholholdig drikke, ble min søster Nina og hennes samboer Konrad enige med venneparet om å stikke nordover i løpet av sommeren. Min søster hadde vært nordpå tidligere, men ikke lengre enn Tromsø. Konrad hadde i sin ungdom kjørt til Brønnøysund. Odd hadde vært i Trondheim og Sissel hadde knapt nok vært på Lillehammer. Det var beholdningen etter opptellingen av vågale øyeblikk i vennegjengens liv. Det var vel egentlig Sissel som var den utløsende faktor til denne bestemmelsen. Når sant skal fortelles tror jeg nok at min søster og hennes samboer begynte å bli litt lei av å høre om

folk nordfra der halvgale nordlendinger fortalte sexhistorier til en forsamling av halvfulle tomsinger som hylte av latter på Rorbua i Tromsø. Eller folks levebrød som stort sett besto av å stjele rein fra hverandre. Eller fiskere som beitet på subsidier. Eller hele Nord-Norge som stort sett fikk sin lønn hentet fra de tre T-er. Trygd. Tilskudd. Tipping. Det å fortelle Sissel at Nord-Norge hadde stått for nasjonens verdiskapning siden 1400 – tallet var like meningsløst som å spikre bringebærsyltetøy fast i taket. Det gikk heller dårlig. Sissel hadde skapt stereotyper av stort sett all levende organisme nord for Gardermoen. I tillegg hadde folk nordpå et språk som stort sett besto av to til tre bannskapsord i hver setning. Dessuten kunne de be både politi og andre statstjenestemenn om å reise så langt til helvete som de bare kunne komme etter først å ha titulert dem som hestkuker. Sissel hadde selvfølgelig folk i omgangskretsen som kom nordfra eller hadde nærmeste familie der, men for henne var dette urbaniserte mennesker med takt og tone som hadde valgt bort villmarks- og villmannslivet.

Reisen som var planlagt skulle begynne i Trondheim. Der hadde Konrad leid en stor bobil som skulle frakte både dem og venneparet inn i polare strøk av Kongeriket Norge. Inn i villmarken og det ukjente. Tett mot iskanten til Nordpolen. Fra Gardermoen til Værnes gikk reisen med fly. Deretter med en bobil som ikke akkurat var liten på veien og heller ikke hadde mangel på motorkraft. Målet var egentlig en rundtur og med sangen til DDE om ”å ta E6 den strakaste veien” ville turen gå til Bodø og tilbake via Kystriksvei 17 og himmelblålandet Helgeland. Selv om venneparet ikke ville passere halve lengdedistansen på Norge, målt fra Svinesund til Kirkenes, på turen var det langt nok for Sissel og Odd. Det faktum at de ville passere polarsirkelen var en bekreftelse på den vågale turen for de urbane menneskene fra sør. Det hele begynte egentlig pent og pyntelig. Odd hadde sine småparanoide øyeblikk og et møte med en bobil ble ett av dem. Etter kun noen hundrede meters kjøring beordret han full stopp. Han klatret ut av doningen for å kontrollere hjulene. Fant fram verktøykassen og teitet mutrene på samtlige hjul til etter beste evne og kraft. I følge Odd var ”respatexhaugen” farlig i utgangspunktet og han ville i alle fall være sikker på at ikke hjulene fant på å spinne i en helt annen retning enn etter en asfaltert vei. Påmontert en bobil. Dessuten mente Odd at safaribiler burde være tingen når man skulle nordpå. Man kunne aldri vite hvordan veiene ville respondere på en så stor bil. Om ikke akkurat veiene så møtende trafikk.

Odd skulle få delvis rett. Noen steder var veiene av en slik beskaffenhet at folk sørpå hadde vært på nyhetsbildet daglig og på NRK-nyhetene hver hel og halv time hvis urbane mennesker skulle frekventere en slik standard om så det var en skogsvei sørpå. Likevel gikk

det meste bra helt til de var midt mellom to småbyer et godt stykke på veien. Bobilen begynte å oppføre seg merkelig på veien og Konrad plasserte doningen på en innkjørsel. Stedet hadde ikke noe navn på bilens elektroniske kart og selv om naturen rundt dem var nydelig var humøret til både min søster og hennes samboer ikke akkurat lystig eller klar for naturopplevelser. Odd var den første som hoppet ut av bobilen for å konstatere det faktum at de hadde punktert.

-Ingen store problemer, messet Odd fra utsiden.

–Her er det bare å skifte hjul. Odd tok på seg ansvaret for heltedåden med entusiasme og pågangsmot. I over en time holdt han på helt til entusiasmen ble borte og hans heltedådstatus forsvant som nattdugg over ei eng en vakker sommermorgen. Sissel hadde begynt å bli mer enn urolig. Mange timer med National Geographic Channel ukentlig hadde lært henne at ville dyr kunne sprette omtrent ut av løse luften. Spesielt der og da. Hun så for seg ulv, bjørn og gaupe angripe de stakkar små hjelpeløse menneskene og mente bestemt at samtlige burde gå inn i bobilen. Det var akkurat i det øyeblikket at redningen kom. En stor rød traktor stoppet og en mann i 40-årene hoppet lett ut av maskinen. Han var prototypen på alt som befinner seg av biomasse i en traktor. Ikledd en grønn kjeledress med Felleskjøpet synlig på brystkassa og en sort caps iført et rødt traktormerke. De brune støvlene som sikker var ”semsket” innvendig gav fyren en levendegjøring av det man kunne forvente seg på ”Landbrukshalvtimen” som ble sendt på NRK den gang folk lyttet oppmerksom til en landbrukshalvtime. Hvor fyren kom fra var det ingen som filosoferte over. Det var ikke en bosetning å se noe sted. Det faktum at han var der fikk vel egentlig håp tent. Karen hentet en lang jernstang som han monterte på nøkkelen, men ikke en eneste mutter rikket seg. Til tross for nye krefter mot mutrene.

-Hvem i helvete har montert disse hjulene på bilen, undret traktormannen.

–De kan umulig være riktig bevart. Skru til mutre på en slik måte, sa mannen temmelig irritert. Odd klødde seg i bakhodet mens han forsøkte å finne noen ord som passet for anledningen, men lot det være. De tre andre stirret på Odd og samtlige hadde episoden i Trondheim friskt i minne da han virkelig tok et krafttak for hjulsaken.

-Jeg får slepe dere opp til gården. Vi får se om trykkluft kan hjelpe, mente den grønnkledde bonden.

–Hvilken gård, spurte Sissel mens slepet var i gang.

–Her finnes jo ikke et eneste hus. Samtlige i bobilen nikket til Sissels utsagn. Det var virkelig ikke et eneste hus i området. Det eneste som fantes var en katastrofe og den var ikke mer enn noen timer unna. Lite ante de fire hva som ville komme.

Den store røde landbruksmaskinen trakk bobilen med letthet. Konrad var ikke sikker på om dette var en helt god ide siden hjulet var stort sett uten luft. Etter noen hundrede meter fra stoppestedet gikk det en sidevei som traktoren og bobilen fulgte. Slepet var nå ute av hovedveien. Den var til og med asfaltert noe som samtlige fire egentlig burde stusse litt over. Det gjorde derimot ingen av dem. Sissel hadde sett for seg et lite statssubsidiert småbruk med noen høner, rein og sauer. Ei sliten kone med minst seks støyende barn og et hus som skrek etter maling. Det som møtte dem var nok til at Sissel ble målløs. Det skal noe til for å stoppe skravla på den dama. Et enormt hvitt hus i T-form var det første som viste seg frem på gården. Da doningen stoppet og gjenget entret eiendommen så de en enorm garasje. I hagen var det flere sittegrupper bygget opp av tømmer. Bakken var steinbelagt. Det var bygd et enormt boblebad nær en like stor hytte som stod nær bolighuset. I tillegg kunne bobilgjenget telle tre store annekser som var plassert idyllisk på eiendommen. Ettermiddagssolen forsterket inntrykket. Det var rett og slett vakkert og alle fire ble sittende i bobilen helt til traktormannen åpnet døren.

-Nå er det tid for kaffe, messet han muntert mens han geleidet følget mot hovedbygningen.

–Har snakket med en nabo som kommer for å se på dekket. Han kommer snart, fortsatte den grønne mannen i Felleskjøpuniform før han endelig gav oss et navn.

– Jeg heter Leif. Hils på Britt, smilte mannen. Husets dame var en smilende og lys dame i lys sommerkjole.

–Trivelig med gjester, smilte hun. Sissel og Odd var fortsatt målløse mens min søster Nina og Konrad håndterte situasjonen sånn passe bra. Det er ikke enkelt når man er sterk i troen på at jorden er flat til å takle sannheten om at kloden er oval. For Sissel og til dels Odd var ikke dette forventet. Ikke i det hele tatt. Ikke nordpå. Der skulle det være armod, bannskap og tullinger som fortalte sexhistorier til halvfulle folk.

Var situasjonen noe uoversiktlig i hodet til Sissel akkurat der og da skulle den ikke akkurat bli bedre. Britt kunne fortelle at anlegget slett ikke var deres bostedet. Det var et sommerhus som familien og venner forsøkte å benytte så mye de kunne. Spesielt om sommeren. Det hele var egentlig absurd. Ikke fordi det fantastiske anlegget lå der og fire personer sørfra hadde ankommet, men det faktum at ingen hadde trodd at noe slikt kunne eksistere og attpåtil som et sommerhus.

–Hadde anlegget stått i Oslo-området hadde vi sikkert snakket om over 40 millioner, hadde Sissel visket til Nina. Nå var ikke anlegget i sør. Det var i nord og mens naboen mekket på

bobilen ble vennegjengen invitert til å bli på gården til dagen etter. Den store bobilen ville nok få på seg et hjul i løpet av kvelden, men det var for sent til å kjøre videre, mente Leif som hadde fått av seg landbruksdressen og hadde iført seg noe helt annet enn grønne farger. Den tidligere traktorkjøreren hadde invitert til middag. På menyen sto en rett som fortsatt svømte intetanende ikke så alt for langt fra der de nå satt og nøt en vakker og varm ettermiddagsstund et sted nordpå. Sissel hadde ristet av det første sjokket og lurt på om det ikke ble langt å reise fra sør til nord så ofte. Hun ble vel ikke spesielt mye klokere da svaret kom.

– Fra sør, smilte Britt.

–Neida. Dette er sør for oss. Vi kommer mye lengre nordfra, fortalte husets kvinne. Det var kanskje i det øyeblikket at Sissel begynte å betvile egne holdninger til folk nordfra uten at hun uttrykte det der og da. Hun ble stille, svært stille, en egenskap som de tre andre bobilreisende ikke ante at kvinnen var i nærheten av å ha. Hadde bare Nina, Konrad, Sissel og Odd kunne ant hva som ville komme hadde de høflig takket høflig nei til invitasjonen. På sett og vis kunne det vært en fordel av og til å ta en liten titt inn i fremtiden. Det kunne de ikke og katastrofen lå nå bare en time unna samtlige i tid.

Det finnes mange som har forsøkt seg på å tolke ordet katastrofe. Noen lykkes bedre enn andre, men en ting ser det ut som om samtlige kan være enige om. En katastrofe inntreffer som typisk når du minst forventer en. De hadde samtlige takket ja til tilbudet om en overnatting på gården etter bilhavariet med punktert dekk. Leif og Britt hadde gitt uttrykk for at det bare var trivelig at folk stakk innom og samtlige utenom Leif hadde beriket seg med en kald pils denne fantastiske ettermiddagen i nord. Han hadde en oppgave igjen før han kunne innta samme drikke som bobilfolket. Han skulle kjøre båt. Det ble etter hvert klart at fersk sei var ønsket og mens de noble herrer jaktet på dem skulle damene sørge for tilbehøret. Sissel hadde selvfølgelig kommet med forslag om en plan B. I tilfelle det ikke fantes fisk, noe gårdens eiere lett hadde smilt bort som en total umulighet.

Var overraskelsen stor da de kom til gården ble ikke overraskelsen mindre da de kjørte ned til vannkanten og et naust av ny dato med en flytebrygge møtte dem. Det var ikke naustet som direkte stjal oppmerksomheten. Det var båten. Den var enorm. De hadde sett for seg en 14 fot stor åpen båt med en 10 hk maskin som putret bak. De hadde ikke sett for seg en 80 fot moderne cabincruiser med flere tusen hestekrefter. Leif fortalte at båten ble benyttet mye og dessuten i næring, uten at han utdypet dette nærmere. Var båten imponerende fra flytebrygga var den om mulig enda mer imponerende innvendig. Det var rett og slett ikke spart på noe og

alt av moderne teknologi som kunne dyttes inn i en båt var der. Konrad var en sindig herremann som av natur ikke lot seg imponere av så mye. Heller akseptere. Nå var han kraftig imponert. Ikke så mye av båten, men at den rett og slett var der og da. Odd hadde det litt verre. Etter mange år med snodige holdninger til folk nordfra og bygging av stereotyper var nok hans opplevelse av situasjonen mer som å gå fra en trebalje med et lite råseil, i hodet sitt, til et hotellskip. Der han nå befant seg.

Leif hadde manøvrert båten ut av den smale vågen og fikk skipet opp i en fart på nærmere 30 knop. Det var knapt bevegelse i ølglassene og de enorme motorene hørtes kun som et sus. Det var både strøm i sundet og noen lette bølger slo mot skroget uten at dette kunne merkes. Etter 10 minutter ble farten mindre helt til båten nesten stoppet opp. Ekkoloddet hadde sett fisk et sted i dypet. Leif satte den ene motoren i fri og den andre på laveste hastighet. Koblet inn autopiloten og gikk ut på badeplattformen bak. Her var det rekkverk rundt hele plattformen som kunne fjernes ved behov og med en ”dings” i lomma som gjorde at båten stoppet hvis den fikk vann, var sikkerheten på plass. Hydrauliske mekanismer sørget for at plattformen kunne heisen opp og ned. Den kunne til og med hektes av selve båten. Lettbåten var plassert i et stort rom bak. Der fantes fiskeutstyr og redningsvester. Samtlige tre tok på sistnevnte og mens Leif monterte juksa som besto av et hjul påmontert sene, en søkke på noen kilo og tre angler, fant Konrad og Odd frem kniver og noen hvite plastkasser.

– Det er mye småsei i dette området og akkurat nå er det storsei også. Den må vi hente dypere enn der småseien står. Derfor er det viktig at vi får ned bruket før småseien hekter seg på, fortalte Leif tilhørerne mens det tunge loddet trakk anglene hurtig nedover dypet. Katastrofen var nå ikke mindre enn noen minutter unna.

Mens Leif og Konrad forsøkte fiskelykken på babord side av båten hadde Odd funnet seg ei småseidorg. Denne hadde en pilk i enden og over ti små angler av ulike farger og typer. Denne tok han med seg og gikk opp i båten på styrbord side. Der ville han prøve fiskelykken. Han slapp anglene ut fra ripa og fikk ut det meste av senen på dorgen. Som en ekstra sikkerhet for seg selv og dorgen viklet han senen rundt høyre hånd fire ganger før han begynte å fiske. Nå kan det være at ikke alle spørsmål man har til havets mange arter er besvart eller at en sannhet behøver å være rett. Det kan være at en stor fiskestim på et gitt tidspunkt bestemmer seg for å gjøre noe hel annet enn det man først trodde. Noe helt uventet og tildels skremmende. Tilfeldighetene gjorde at utstyret til Leif med hans storseiangler befant seg omtrent på samme favner i sjøen som Odd sine småseiangler gjorde. Hva som gjorde at

stimen med storsei hadde beveget seg fra dypet og hadde posisjonert seg på samme sted som anglene vites heller ikke. Det som derimot kan fortelles er at denne stimen med storsei praktiserte de sterkestes rett. Ikke en av storseiene som samtidig tok ”agnet” var under 10 kg. For Leif og Odd var ikke dette noe direkte problem. De hadde tre angler ute og selv om det ble bom stopp på hjulet et øyeblikk var storseien uten en eneste sjanse til å redde livskiten. Leif ropte til Odd at han måtte få opp anglene øyeblikkelig fordi storseien sto så høyt i sjøen, men det var for sent. Odd fikk et betydelig problem. Han hadde viklet senen rundt hånden. Trykket som kom etter at snart 150 kg med muskler hadde stupt mot anglene samtidig var enormt. Senen formelig spiste seg inn i neven hans. Det hele hadde nok gått bra til slutt hvis fisken hadde gjort som vi mennesker trodde den ville gjøre. Flykte over hals og hodet i alle retninger. Det gjorde de altså ikke. Biomassen med anglene i kjeften ”fulgte flokken”. Den gikk fra styrbord til babord side av båten, på tvers, og senen som fulgte 12 kjempene løver et sted der nede fulgte etter. Det var da hylet fra en vettskremt mann kom, og katastrofen var et faktum.

Fra verandaen der de tre damene satt kunne de se en hvit prikk langt ute i fjorden. Det var båten der tre menn skulle jakte på lykken å bringe til gårds kortreist mat. Det var en fantastisk utsikt over landskapet fra verandaen og fra bilveien hørtes det bare et sus. Det fantes ikke en sky på himmelen og med en temperatur på over 25 varmegrader var det godt å leve. Akkurat i det øyeblikket. Akkurat der og da. Både Sissel, Nina og Britt hadde fordelt arbeidsoppgavene å ville stille med absolutt det beste, signert av de beste. Både forrett og hovedrett ville bestå av sei. Tilvirket på ulike måter og ikke i nærheten av hva som ble forventet av kvinner for 10-15 år siden. Dette var retter som med glans ville passere en internasjonalt berømt restaurant med berømmelse. Damene på verandaen drakk kald hvitvin og nøt dagen. Nina beskrev skjebnen som mer enn god med det faktum at punkteringen slett ikke hadde ført til noe negativt. Naboen hadde reparert bakhjulet på bobilen. Han hadde brukt både tid og kløkt på samtlige hjul. Nå var de skrudd sammen slik de burde være. Selvfølgelig hadde også han, som Leif, brukt noen mer enn akseptable gloser i Sissel sine ører for å fortelle hva han mente om bilutleiefirmaet som hadde montert dekkene. Verken Sissel eller Nina ønsket å utdype temaet noe nærmere. Mobiltelefonen til Britt våknet plutselig til liv mens damene satt og nøt ettermiddagssolen. –Det har skjedd en ulykke, sa Britt stille etter samtalen. Hun så på Sissel. Før hun rakk å fortelle videre ble de avbrutt av en gjennomtrengende høy lyd som kom fra fjellet bak dem. Det enorme Sea King redningshelikoptret gikk over hustakene på gården og

hadde retning mot den hvite prikken som lå ute på fjorden. Samtlige tre stirret etter kolossen som ble mindre og mindre for hvert sekund før den sto stille over den hvite prikken der ute.

Hylet var enormt. Det var et rop om hjelp der Odd ikke en gang fant ord. Det var bare et hyl. Odd hadde ikke brydd seg med å hespe av senen han hadde kveilet rundt neven. Han hadde nok med å få opp den tunge børen som slett ikke hang slapt i enden av snøret. Langsomt fikk han opp favn etter favn inntil tragedien skjedde. 12 kjempende storseier godt over 10 kg, alle sammen, hadde svømt stort sett i samme retning. Den retningen ble dårlig nytt for Odd. Senen hektet seg fast på vingene til propellen. Katastrofen var et faktum. Både for Odd og seiene. Det hele gikk fryktelig fort både over og under båten. De 12 fiskene var plutselig på vei opp til overflaten uten at de kunne gjøre motstand. Snøret som Odd hadde fått opp var på vei rundt propellen og Odd fikk ikke tid til å tenke at han nå måtte hespe av seg senen som var tvinnet rundt neven. Det var akkurat i det øyeblikket mannen oppdaget tabben at han hylte. Leif hadde hørt at motoren justerte seg og skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd. Han spant rundt på plattformen bak i båten og stupte i retning Odd. I det samme øyeblikket senen strammet skikkelig til hånda fikk Leif kappet snøret.

Odd fossblødde fra hånden å sank i kne ved ripa. Hvit i ansiktet. Leif hadde kappet et sekund for sent til å hindre blodet til å flyte men oseaner av tid igjen til og redde ”stumpene”. Leif fortsatte ferden inn i båten og fikk satt motoren i fri. Det var ikke mange sekundene før 12 storseier ville vikle seg inn i propellen. Dette kunne ført til en effektiv filetering av fiskene, men mest sannsynlig til motorhavari. Det som hadde vært en trivelig fisketur var nå kaos og uhygge. Konrad forsøkte etter beste evne å få kuttet senen samt tvinne den opp, men arbeidet gikk langsomt. Adrenalinet Odd nå hadde fått tilført fra egen kropp begynte å virke slik at smertene avtok. Det tok noen minutter før karen var frigjort, men katastrofen var og ble et faktum. Han måtte få hjelp og det fort.

Leif hadde hentet førstehjelpsutstyr og mens Konrad etter beste evne forsøkte å få minimalisert blodutslippet på Odds høyre hånd var Leif opptatt i styrhuset. Han hadde to problemer. En mann som måtte få øyeblikkelig hjelp og propellen på babord side som måtte bli frigjort snart 150 kg storsei. Slik sitasjonen var der og da lå skuta ”for lik”. Han hadde fortsatt en motor som kunne startes, men da måtte han være sikker på at ikke 12 sprelske storseier ville representere noen fare. Det gikk ikke mange minuttene etter samtalen med Hovedredningssentralen for Nord-Norge før Sea King-maskinen var i lufta. Det tok heller

ikke mange minuttene før redningshelikoptret fra Bodø hang over båten og pisket opp sjøvann i alle retninger. Konrad og Leif hadde fått Odd fram på baugen av båten der en redningsmann hektet han fast, løftet han opp og plasserte han sammen med en lege om bord i den enorme maskinen. Det hele gikk fryktelig fort. Med et brøl satte maskinen seg i bevegelse og tok peiling på samme kurs den hadde kommet fra. Sveipet over eiendommen til Leif og Britt for så å forsvinne. Det ble helt stille om bord i båten.

– Godt sjømannskap eller ikke. Akkurat nå driter jeg i det, sa Leif mens han skjenket seg en Cognac.

–Jeg trenger den. Leif smattet noen ganger etter inntaket, samlet tankene litt, før han og Konrad gikk til verket. De måtte få opp fangsten som fortsatt befant seg et sted der nede. I løpet av hendelsen hadde faktisk ulykke snudd seg til hell. Småseidorga hadde hektet seg fast i snøret til storseijuksa og etter ikke så alt for mye styr lå 15 enorme storseier plassert i to store plastkasser. Selv om ikke senen var noe problem for babord motor ble ikke den brukt mot land.

– Det triste er situasjonen til Odd, sa Leif da de klappet til kai i vika der båten lå fortøyd. –Det som likevel er en oppmuntring er at denne fisketuren ikke kommer til å bli glemt. Ikke av noen, humret Leif.

Selv om situasjonen var noe absurd ble kvelden trivelig for de tre som var igjen. Det gikk bra med Odd. Det var noen mindre brudd og noen sener var slitt av, men alt i alt gikk det hele greit. I tillegg til turen med Sea Kinghelikoptret fikk Odd en ny flytur. Selv om bruddet ikke hadde forårsaket noe som ikke kunne repareres måtte reparasjonen tas samme kveld i Tromsø ved Universitetssykehuset. Mens det skjedde hadde Leif, Britt, Nina, Konrad og etter noen gode runder med vin også Sissel kommet seg til hektene. På sin underfundige måte var det Leif som hadde oppsummert hendelsen samt fått den inn i en kontekst som man kunne lære av. Ikke at det var forbundet med noen direkte fare å fiske storsei med ei småseidorg, men heller det om en kniv. En kniv som ikke er der når man trenger den.

–En kniv i et beltet er en selvfølge i kystsamfunnene, fortalte Leif. I dag bruker Redningsselskapet millioner på reklame av overprisede redningsvester som sikkert er helt bra, men de burde i tillegg reklamere for en kniv. Vi nordpå har lært i generasjoner at det å ha en kniv i beltet kan bety forholdet mellom liv og død, beskrev Leif etter måltidet.

– Det er mange fiskere som har druknet på sjøen. Noen har overlevd etter båthavari fordi de har brukt kniven som de hadde i beltet til å komme seg opp på kjølen av båten. Dette er arven vi fikk fra våre foreldre og våre foreldre av sine foreldre igjen. Det var nettopp denne

tradisjonen eller sikkerheten som reddet hånden til Odd. Leif tok en liten kunstpause før han avsluttet sitt resonnement.

– Det å ha en kniv for hånden reddet en hånd.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på sosiale medier. Så får andre lese fra Wolfsverden. Tusen takk.