Marcus sin siste reise

Det er så ufattelig tomt. Så ufattelig ensomt. Så ufattelig ubegripelig. Familiens klippe, stolthet og livsfilosof Marcus har gått bort. Min stolte bestefar. Vår stolte og store mann, Marcus. Ubegripelig. De av dere som har fulgt denne bloggen har blitt kjent med han gjennom hans eventyrlige fest på avlastningshjemmet og hans deltakelse på den årlige pølsefesten. Nå er han ikke her lengre. Ikke i levende livet. Dette er mannen som skapte Wolfsverden gjennom sine barn og barnebarn. Dette er mannen som alltid hadde en forklaring på absolutt alt vi lurte på. Dette er mannen som ville bli forstyrret når han leste en bok. For å forklare hva han leste og hvorfor. Dette er mannen som alltid hadde tid. Selv i sine travleste øyeblikk. Dette er mannen som selv hans sønn, Arne, måtte bøye seg for i ærbødighet. Dette er mannen min søsters katt Arkimedes forgudet. Dyret som alle mente kom til jorden for å avsky mennesker. Det er så ufattelig tomt. Så ufattelig ensomt. Så ufattelig ubegripelig og dette er min bestefar Marcus siste historie.

Olga hadde tatt oppstilling ved vinduet slik hun brukte å gjøre. Hun hadde sin lange sorte kjole på som hun alltid hadde. I skapet hang det fem lange sorte kjoler. Hun brukte ikke annet på kroppen. Hun ville rett og slett ikke ha noe annet, noe pleierne etter noen år hadde lært seg. Reminisens er et vanskelig ord og en hel skole innen demensproblematikken. Så lenge Olga fikk ha sine smykker, sin sorte kjole og sin minkkåpe var alt som det skulle og burde være for en stolt og vakker dame på 85 år. Hun kunne huske lange sorte kjoler og minkkåper. Det var nok for henne. De sorte kjolene holdt henne vakker. Minkkåpen holdt henne varm. Resten var uinteressant for ei dame med demens. Derfor var Olga den hun var der hun sto og speidet ut mot evigheten gjennom vinduet på institusjonen mens hun nytte på en sang ingen hadde hørt før. I de to siste årene hadde fagfolkene ved avdelingen forsøkt å spille musikk fra hennes barndom, ungdomsår eller voksen alder uten nevneverdig hell. Reminisens var en tilnærmingsmetode som til slutt ble uinteressant selv for den mest kløktige fagarbeideren ved avdelingen. Olga var og ble uinteressert i alle forsøk på å huske. Hun bodde i nuet. Stolt, uanfektet og med verdighet. Det var bare en dame Marcus satte høyere enn Olga. Hans egen ektefelle. Marcus sin demens ble gradvis verre, men ikke så markant som de fleste andre som bodde permanent ved avdelingen eller som kun var tidvis inne for det helsevesenet kaller avlastning. Marcus husket gjennom sine bøker og han ville alltid ha en ny å lese. Dessuten ville han avbrytes. Med forklaringer til de som ønsket å høre hva han leste og ikke minst hvorfor.

Det var stille i kirken. En stillhet som bare en kirke kan skape. En utrygghet med å være alene i et stort rom. En trygghet med å være sammen. Et uvirkelig øyeblikk og en solformørkelse for de aller fleste selv om lyset skinte inn gjennom vinduer dekorert av bibelens mange fortellinger. Et sted man ville komme seg fortest mulig ut fra. Et sted man ønsket å bli. Marcus var der i sin lange søvn. Kisten til min bestefar var knapt synbar. Det var blomsterdekorasjoner på hele kirkegulvet. Svært mange mennesker hadde kommet til kirken for å vise sin respekt for en nær venn, bekjent eller nabo. Noen var kjente andre kun kjent for min bestefar, men de som var der hadde et samtlige ønske om å være akkurat der og da. For å ta farvel med en utrolig personlighet. Fru Larsen sin enorme irske ulvehund hadde ankommet kirken uten at noen hadde reflektert over dens tilstedeværelse. Marcus var en svært god venn av Mr. Hund og motsatt. Navnet hadde den fått etter en navnefest som Fru Larsen og onkel Arne hadde arrangert mens hunden var valp. Etter noen flasker med god rødvin ble navneforslagene færre jo flere rødvinsglass de to satte til livs. Da kvelden var omme hadde de bare ett forslag. Mr. Hund. Kolossen lå nå stille ved første kirkebenk og tittet bedrøvelig på kisten til bestefar Marcus. De to hadde vært nære venner i alle år. Organisten gjorde sitt for å fylle kirkerommet med alvor. De lave orgeltonene satte seg på en måte fast i sjelen der og da. Ingen av tonene ga rom for andre refleksjoner enn sorg.

Marcus hadde sin vane tro labbet ut på fellesrommet ved institusjonen litt før nyhetene på TV. I mangel på kvalifisert hjelp fra mennesker var selvfølgelig institusjonens medisinske ansvarlige god å ha, for institusjonen selv. De fleste satt pent plassert i stoler og halvsov etter inntak av ulike legemidler. De aller fleste skulle ikke engang vært i nærheten av denne type medisiner. Det var som å helle bensin på bålet for de fleste som satt i oppholdsrommet. Dessverre var virkeligheten den Marcus så der og da. Så hardt medisinert at de fleste ikke fikk med seg en gang åpningsvignetten til nyhetssendingen. Dette var Marcus opptatt av og hver eneste dag minnet han personalet på den begredelige situasjonen de fleste var kommet i og hver dag fikk han det samme svaret. Det var legen som var ansvarlig for den enkelte pasient. Det var ikke denne situasjonen Marcus var interessert i å komme til bunns i men den arrogansen de fleste viste ved ikke å ta eget ansvar. For Marcus var det helt klart at medisiner kun utgjorde en rolig avdeling og en rolig vakt. Det var stort sett det eneste han kunne forstå av det han mente var den komplette og totale galskapen ved avdelingen. Marcus gikk inn på oppholdsrommet. Han tok peiling på Olga som sto ved sin vante plass ved vinduet og tittet ut mens hun stille nynnet på den samme melodien hun hadde nynnet på de siste årene. Det var

ingen kjent melodi. Ikke for andre enn Olga selv. Neste dag skulle Marcus igjen hjem etter avlastning ved institusjonen. Dessverre hadde hjemmedager blitt stadig færre og dagene ved institusjonen stadig flere. Marcus gjorde ikke noe nummer av dette. Han husket rett og slett ikke lengre hva som var hva. Hjemmet eller ved institusjonen. I alle fall hadde han en fornemmelse om at morgendagen ikke ville være den samme som denne dagen. Derfor hadde han ønske om å ta en lengre prat med Olga før morgendagen kom.

Det var en lav summing av stemmer i kirkerommet før klokkene i tårnet begynte å bevege på seg. Da ble det stille. De eneste to som rørte på seg var Mr. Hund og onkel Arne. Begge for at de følte ubehag i situasjonen. Mr. Hund på grunn av lyden fra kirkeklokkene og onkel Arne fordi han ble minnet på at han var i kirken. Arne var ikke noen troens mann og han avskydde alt som framsto autoritært overfor enkeltmennesker. Kirkelige handlinger var så avgjort en slik handling etter hans mening. Den kvinnelige presten var et unntak fra normen. Ikke fordi hun var kvinne, men fordi hun med enkle ord fortalte sørgende mennesker om det triste i stunden. Dette med at liv og død hører sammen og at det er ei tid for alt, gjennom Salomons Høysang. Det ble en lang seremoni. Det var mange som ønsket å minnes bestefar. Noen med taler de hadde øvd på noen dager, andre med spontan fremførelse med gleden av å ha vært en venn til Marcus og sorgen over at han ikke var her lengre. Noen av sangene som var valgt var ikke helt etter kirkens tradisjoner og de fremmøttes kapasitet til å delta på annet enn refrenget. Det minnet litt om Mr. Beans kirkebesøk der han ikke fikk helt med seg versene, men bevares for en innlevelse når refrenget kom. Den siste som sa noe i kirken var Mr. Hund. Han satte i en dyp brumming som varte to, tre sekunder. Som en siste hilsen til sin gode venn. Det hele var et ubehagelig møte med livet, men en flott seremoni over en flott mann. Et øyeblikk med verdighet i en verden der verdighet ikke lengre er et tema. Slik ble min bestefar hedret i kirken en torsdag ettermiddag.

-Skal vi ikke dra nordpå du og jeg Olga. Oppleve den fantastiske naturen. Menneskene. Det kalde regnet. Den varme solen. Dit natten aldri er mørk om sommeren og der de vakreste sommerfugler du kan tenke deg leker i en sommervarme på under 10 varmegrader. Marcus så smilende på Olga som hadde sluttet å nynne. Hun så opp på mannen som sto ved siden av henne med et rødvinsglass i hånden.

–Jo dit skal vi dra, sa Olga. Den gamle stolte damen så på Marcus mens hun smilte. Hun hadde sett han før, men var usikker på hvor. Marcus smile til damen. Akkurat i det øyeblikket var min bestefar der han ønsket å være. Et sted i Nord-Norge. Der han kom fra. Et vakkert

stede omkranset av fjell, hav og blomsterkledd eng en sommerdag for lenge siden. Rødvinsglasset gled ut av hånden hans. Marcus sine føtter sviktet. Akkurat i det øyeblikket døde han. Han var død før kroppen traff gulvet. Et massivt hjerneslag traff min bestefar i det øyeblikket han så sin egen barndom foran seg i sitt indre.

–Den snille mannen snublet, sa Olga da to pleiere kom ilende til fra vaktrommet. Det var Nils som hadde ropt etter hjelp, men det var ingen som kunne gi hjelp. Olga var urolig et øyeblikk. Hun snudde hodet mot vinduet igjen og sa stille mot et sted der ute

– Jo dit skal vi dra.

HJEM