1 Ut på tur 

 
 
Faren min er en fin fyr så lenge han blir godt behandlet, sier moren min. Og han må få god behandling, for han er ikke til bry for noen. Han er en hendig mann, og han legger selv om hjulene på bilen. Når mamma vil ha noe gjort, spør hun heller ham enn meg. 

Men noen ganger går han helt bananas. Og mamma lar ham drive på. Slik som da han samlet det gamle bandet sitt. Jeg har hørt noe om et band en gang i urtiden, og jeg lagt merke til den gamle forsterkeren på loftet. 

Plutselig var huset vårt fullt av musikere; langhårede gamlinger som stemte fuzz-bokser, eller noe i den dur. Jeg fikk et helt klart inntrykk av at pappa var noe mer utadvendt i sin ungdom. Men da historiene fra gamle dager begynte å bli virkelig interessante, bestemte mamma at det var på høy tid at jeg gikk og la meg. 

Jeg burde ha installert de mikrofonene. 

Bortsett fra at moren min klager på at det ligger klær og sko på gulvet (sko skal være på gulvet!), tror jeg at vi må ha vært en lykkelig familie. I alle fall var vi det, helt til den forferdelige dagen i januar da min far kunngjorde sine ferieplaner: Han skulle spore sin slekts røtter helt ned i den brente jord. 

Så i juli sto jeg da der på et stykke asfalt og så på en vertikal klippe. Hvis jeg snudde meg, kunne jeg se noen hus, biler, en liten brygge, en liten del av sjøen – og mer stein. Hvis jeg så opp, kunne jeg såvidt skimte den grå himmelen over fjellene. 

Stedet var som på bunnen av en brønn. Men det var først da jeg skjønte at jeg var avskåret fra cyberspace, at jeg fikk den virkelig klaustrofobiske følelsen. 

Jeg nærmet meg en av de innfødte på min alder. Først spurte hun om hva slags utstyr jeg brukte. Så fortalte hun meg at jeg skulle gå ut på brygga, og så stanse ved den tredje ytterste pillaren. Der skulle jeg stå på utsiden av pillaren, ja det er så smalt at tærne hviler i tynn luft, med ansiktet mot øst (til høyre). Husk at du ikke må sette deg ned. 

Etter å ha sjekket meldingene mine, satte jeg meg ned. Forbindelsen ble umiddelbart brutt. 

Pappa ropte oppe fra bilen. Jeg ble invitert med til en kjeller for å se på at osten modnet, men jeg avslo tilbudet. Senere på dagen måtte jeg gå oppover fjellet på en bratt sti fordi en eller annen grandonkel en gang hadde bygget en jernbane med sin hesten sin. 

Men skulle bli verre. 
Første gang jeg virkelig skjønte hva denne ferien ville bety for hele min måte å leve på, var da vi stoppet ved en bensinstasjon og min far sa: 

«Du burde sjekke meldingene dine nå. Jeg er redd for at utstyret ditt ikke holder i de landlige omgivelsene vi skal til.» 

«Mener du virkelig at vi skal sitte i den store cyberskyggen de neste fjorten dagene?» Jeg måtte få dette bekreftet. «Mener du virkelig det?» 

«Jeg tror de bruker en annen teknologi på landsbygda.» sa pappa. «Det er lange avstander, vet du.» 

«Men jeg har den siste modellen …» 

«Men feil teknologi. Sa jeg ikke at vi skal bo på den gamle slektsgården?» Pappa hørtes fornøyd ut. “Min fetter John står for vedlikeholdet, og han lar oss bli der noen uker.» 

Jeg kjente pappas fetter: «Mannen med de slimete fiskene? Den sprø fiskeren?» 

Ja, han. Før det, var stedet eid av bestemors onkel. Han hadde bodd der hele sitt liv, og aldri giddet å gjøre noe med det gamle huset. Fetter John har gjort noe restaureringsarbeid, men ikke mer enn at huset hadde beholdt sin «rustikke atmosfære». 

Cyberskyggen var et brutalt inngrep i min livsstil. Men vi var her, hele familien sammen, og vi kunne rope hvis vi kom fra hverandre. Spørsmålet var, hvordan kunne fetter Johns familie få tak i ham mens han var her? 

«Han drar til matbutikken nesten hver ettermiddag rundt klokka fem. Hans kone kan ringe butikken om dagen, og John ringer tilbake etter fem.» Pappa hadde en forklaring på alt. 

«Og derfor skal jeg gjennomgå fjorten dager i påtvungen isolasjon!» Dette var urettferdig, jeg følte at fjellene var vegger i et enormt, utendørs fengsel. 

«Nei, ikke nødvendigvis.» Min far viste ingen tegn til sympati. «Et par kilometer nedover veien kommer du til utkanten av selve bygda, i det minste kan du se bygningene på den gamle prestegården. Folket her forplanter seg på samme måte som andre steder, og jeg er sikker på at du vil finne venner på din alder.» 

Dette var verre enn jeg noen gang hadde kunnet forestille meg. Hva hadde skjedd med min hyggelige og omsorgsfulle far? Og min mor deltok i komplottet! 

Utrolig. 

 
Om noen timer ville vi være der. Kanskje burde jeg ta en lang, varm dusj for å prøve å roe meg ned. Dessuten hadde muttern rett, det stinket da jeg prøvde å ta av meg skoene. 

Min far fortsatte: «Vi skal bo i et hus slik det var mange år siden. Men vedovnen er ny. John innstallerte den i fjor. Han har lovet meg at skuret skal være fullt av ved, og der er petroleum til lampene. Det er en bekk i nærheten av huset, bøtter til vannet, og et hyggelig lite toalett inne i buskene.» 

Jeg gikk i sjokk, og satte føttene mine høyt uten å ta av meg skoene. 

Helt utrolig! 

2 Gutten ved elven 

 
 
Neste morgen var det stille. Jeg hørte et fly et sted, og skjønte ikke noe før jeg åpnet øynene og så rett inn i en umalt trevegg. 

Jeg var i et kammers. Det var der min oldemor ble født, hadde min far fortalt meg. Jeg var i en liten hyttelignende bygning uten telefon, strøm eller rennende vann. Denne bygningen lå zillioner av lysår unna nærmeste kjente sivilisasjon, utenfor det var skarp sol, og jeg hadde ikke solbriller. 

Da jeg våknet, førte mamma meg forsiktig ut til en bolle med kaldt vann, en såpe og et håndkle: 

«Vi spiste før du våknet. Så jeg lager frokost til deg mens du vasker deg. Ikke glem føttene!» sa hun. 

At min mor nå helt uventet ville montere frokost til meg uten å bli spurt, kunne kanskje bety at denne ferien kunne ha sine lyse sider også. 

Etterpå bar jeg ved og vann. Min mor hadde bestemt seg for å bruke vedkomfyren til matlaging, selv om det var et tilgjengelig gassdrevet alternativ. Da jeg var ferdig, gikk jeg ned til bekken for å undersøke en figur halvt skjult bak et tre og en stein. 

Figuren viste seg å være en ung mann på min alder som satt der med en fiskestang. 

«Nei,» sa han. «Jeg har ikke fått noe ennå.» 

Jeg kunne se det. Jeg hadde nesten spurt om han hadde fått noe ennå. 

«Du må være den glupe fyren her i bygda,» sa jeg. «Jeg kan se at du ikke har fått noe ennå.» 

«Da er du ikke blind,» konstaterte figuren. 

«Og du er ikke nødvendigvis totalidiot,» parerte jeg. 

Figuren fortalte meg at hans navn var OorT, eller i det minste hans nick, hans nom de guerre: 

«Jeg bryr meg ikke så mye om navnet de ga meg. Jeg mener, det er OK når du er barn og en del av foreldrenes verden. Da kan de kalle deg hva de vil. Men nå er jeg en annen enn det barnet jeg var, jeg er blitt OorT. Jeg er i grunnen den samme, men også noe annet,» forklarte OorT. 

«Hva med foreldrene dine, de som ga deg det opprinnelige navnet?» spurte jeg. 

«Hadde en jobb der, kompis,» sa han. «Men vi har nådd en slags våpenstillstand. Jeg hører ikke når de roper barnenavnet, det var en annen person. Jeg svarer bare når de kaller meg OorT.» 

OorT fortalte om en periode med tøffe oppgjør når de ropte barnenavnet hans for å få ham til å gjøre noe, som å for eksempel å bære ut søppelet eller å klippe plenen: 

«Men nå må jeg gjøre det de ber meg om hvis de kaller meg OorT, bare for å holde stillingen. Det er ikke bare enkelt å endre navn og personlighet.» 

Definitivt ikke noen sprø fyr, heller en merkelig en. Alle vennene mine er merkelige på en måte. Dette så ut som ferie jeg muligens kunne klare å overleve. 
 
Jeg fikk en humpete tur på bagasjebrettet på OverTs sykkel på veien ned til foreldrene hans. Han presenterte meg som Bazan, før vi nådde cyberspace. 

Schwarzenhosen: «Hyggelig å høre fra deg. Forsøkte å kontakte deg i morges, men ikke noe svar.» 

March: «meg nesten bekymret» 

Jeg fortalte dem at jeg nå het Bazan, jeg visste ikke hvorfor, men jeg visste at det var meg. 

De var litt forbauset, men alle var fornøyd med å høre at jeg hadde funnet meg selv. 

«Merkelig navn det, Schwarzenhosen,» sa OorT. «Han må være tysk.» 

«Ja, ordet er tysk. Men det er ikke en han, det er en hun. Og hun bruker hele tiden svarte tights eller jeans,» fortalte jeg. 

OorT: «Men hun er tysk?» 

Meg: «Nei. Tyskeren er en gutt. Han banner på tysk fordi han vet at de fleste lærerne ikke vet hva han sier. Hvis han roper på tysk, så kan du være sikker på at han banner og sverger.» 

OorT: «Men hvor kommer Schwarzenhosen inn?» 

Me: «En gang i tiden var det en kontrovers mellom vår halvtamme tysker og Schwarzenhosen, jeg mener, før hun ble kalt det. De ble begge fly forbannet og begynte å skrike til hverandre i friminuttet.» 

OorT: «Hva skreik de?» 

Meg: «Jeg husker ikke hva hun skreik, men jeg kan huske hvordan det formelig glimtet som av lynnedslag i øynene hans, mens det røk av ørene hans. Plutselig plutselig vrælte han han: 

«VERDAMMTE SCHWARZENHOSEN!!!! » 

OorT: «Og hun?» 

Meg; «Og hun? Jeg skal fortelle deg min venn, det øyeblikket jeg opplevde et mirakel. Denne svarte og hvite kvinnen, kald som is og skarp som stål, ble i det øyeblikk forvandlet til en pusekatt. Du vet, når den er så liten at den såvidt har åpnet øynene Og de øynene … hun forkuserte øyenvippene direkte på ham og spurte:  

«Fikk jeg deg virkelig opprørt? 

Hun fortsatte med å gni ham forsiktig over brystet, og han smeltet totalt. Han malte som en katt da jeg dro, og etter den dagen var det han som bar ryggsekken hennes.» 

OorT konkluderte med at den tyske Michael måtte ha problemer med temperamentet. 

Jeg fortalte ham at det var som en sikkerhetsventil, og den ble betjent av Schwarzenhosen. Som en dampkoker med en sikkerhetsventil for å slippe ut steam før kjelen eksploderer. 

«Men hvorfor kaller du ham den tyske Michael?» spurte jeg. 

«Jeg leste et sted at den tyske Michael er gjennomsnitts-tyskeren. På samme måte som John Doe er den gjennomsnittlige Euro-amerikaner.» 

3 En merkelig fortelling 

 
Den gamle sykkelen tilhørte OorTs bestemor, og hadde brede dekk beregnet på grusveier. Den hadde bare ett gir, så jeg utviklet en stil der jeg jobbet med både hender og føtter for å komme opp  bakkene uten å måtte gå av. 

Jeg var i cyberspace nede i bygda der jeg kunne bruke enheten min. Jo, jeg klarte meg på et vis. 

OorT hadde et hav av brus, et fjell med snacks og en stor skjerm. Vi så på en tryllekunstner, før det kom et program om hvor upålitelige øyenvitner egentlig var. 

Vi så noen gutter som spilte ball i et rom da en person i en gorilladrakt paraderte gjennom rommet. Dette klippet ble spilt for et publikum som ble bedt å telle hvor mange slag hvert lag hadde på ballen. De fleste av dem hadde ikke en gang lagt merke til at det hadde vært en person i gorilladrakt der. 

«Utrolig,» sa jeg: «De blir betalt for å si at de ikke så gorilladrakt-personen. 

«Jeg er ikke sikker på at du har rett,» sa OorT. «Jeg mener, publikum så ikke ting som de ikke hadde ventet å se. På en måte. Jeg mener … når man ser noe som er helt utrolig, sletter vi det fra hukommelsen vår hvis vi blir trenet opp til det. Så hvis…» 

«Mener du at du kan se ting jeg ikke kan, og omvendt? Hva har du sett mens jeg så på TV?» spurte jeg, ganske forbauset. 

«Nei, bare glem det. Jeg begynner å bli sliten. Klarer vi å se Lamarbe IV før vi sovner?» OorT kikket på klokka. 

Jeg sa at jeg kunne holde meg våken en episode til. Men jeg var ikke sikker. 
 
 

I løpet av de neste dagene var jeg opptatt av OorTs merkelige oppfatning av verden. Han han hadde jo rett. Flertallet av publikum så ikke gorilladrakt-personen, selv om det langhårede beistet fylte nesten hele skjermen ved en anledning. Jeg tror at vi kan stole på TV i denne saken, i det minste. 

Hvorfor det? Hvordan er dette mulig? 

Jeg ba flere ganger om at OorT skulle fortelle meg hva han mente, men han var i østersmodus.  

Det var ikke riktig å sette press på ham, men i betraktning av hvor viktig saken var, følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg. 

 
Vi satt ved et bord vendt mot hverandre mens vi spilte med fem andre i cyberspace. OorT var i en sårbar posisjon; han var engasjert i en krig på et annet kontinent, og jeg kunne ødelegge for ham hvis jeg ville: 

«Hvis jeg angriper bakfra, vil hele imperiet ditt falle sammen så snart jeg sparker inn den råtne døra,» truet jeg. 

«Vi har en avtale.» OorT trakk det etiske kortet. 

Take no mercy, give no mercy, tenkte jeg, og sa: «Jeg kan bryte den avtalen.» 

OorT ville vite hvorfor. 

Jeg flyttet troppene mine mot grensen. 

«Du fortalte meg en halv sannhet om hva vi så på TV den kvelden.» Jeg måtte tyne ham nå for å få dette mysteriet løsten løsning på mysteriet. 

OorT visste at han var satt under press, uten å vite hvorfor. Men han kunne se hvordan min militære styrke ble bygget opp. Flåten blokkerte allerede seks av havnene hans. 

«Da vi så på TV.» Jeg var i gamer-modus, følte meg helt hensynsløs og sendte opp noen få skvadroner bombefly. 

«Du ville jo ikke høre,» protesterte OorT. Han var fullt klar over at hele min militære styrke var rettet mot ham. De fleste av hans tropper var i utlandet. 

«Jeg stilte bare noen spørsmål.» Nå følte jeg meg litt skyldig, men bare litt. Likevel flyttet jeg to panzerarmeer mot vår felles grense. 

«Det hørtes ikke ut som spørsmål for meg.» OorT var fremdeles ikke klar til å kapitulere i dette spillet inne i selve spillet. 

Jeg ble tatt av Hitler-følelsen: «OK. Forbered deg på angrep!» 

Mine panzerarmeer og støtteenheter krysset grensen. 

«Nei vent! Ikke angrip. Jeg holder på å vinne nå.» OorT hørtes ut som om han begynte å bli sur. 

Jeg var nådeløs: «Nei, det gjør du ikke. Du blir angrepet bakfra og knust.» 

Flere av mine tropper krysset grensen. 

«Dette er urettferdig!» OorT likte ikke situasjonen. 

Jeg endret angreps-aksen  og fortalte ham at han hadde rett: 

«Ja, det er urettferdig. Vi snakker til hverandre uten at de andre spillere vet om det. Vi skal ikke gjøre det. Vi skal ikke en gang sitte i samme rom.» 

Jeg la mer press på ham og mine skvadroner lot bombene regne over hovedstaden hans. Tykk mørk røyk steg opp mot himmelen. 

«Du vet hva jeg snakker om. Dette er utpressing!» OorT hadde tatt poenget. 

«Nei, det er en vennlig advarsel.» Min tank-kile pekte nå direkte på hovedstaden. «Jeg har brutt spillereglene for å advare deg, siden du er min venn.» 

Ørene til OorT var røde på toppen: «Dette er utpressing, og du vet det!» 

«Kanskje,» innrømmet jeg: «Jeg bryter ikke spillereglene hvis jeg angriper landet ditt. Ikke sant? Men jeg føler meg også forrådt. Du sa noe ullent om den der gorilladrakten, du nektet å si mer da jeg ble interessert… » 

«Du vinner. Jeg skal svare på spørsmålene dine, du er min dommer og bøddel.» OorT bøyde ydmykt hodet. 

«Prøver bare å være vennlig,» hvisket jeg med et hyklerisk smil på leppene, og trakk troppene tilbake til mitt eget territorium. 
 

OorT vant spillet, og den røde fargen på ørene hans hadde forsvunnet. Han så på meg og sa: «Hva er det du vil vite?» 

«Du sa noe om folk er trent opp til å se eller ikke se. Hva mener du med det?» spurte jeg. 

«… eh, det er vanskelig å forklare. Men folk ser forskjellige ting,» forklarte OorT. 

«Vi sitter og ser ser på TV, og så kommer du med noen merkelige påstander. Hva fikk deg til å se ting annerledes?» spurte jeg. 

«Tryllekunstneren som vi så før vi så gorilladraktmannen,» forklarte OorT. «De lurer oss hele tiden. Det er et show, og vi vet det. De bruker alle slags hjelpemidler for å få ting til å se annerledes ut enn det de egentlig er.» 

«Jeg foretrekker å tro på magi,» sa jeg. «Jeg foretrekker selv å tro at de forteller oss at det er triks, fordi det er ekte magi.» 

OorT lo: «Da har du laget deg din egen virkelighet, en paralell verden med magi. Men for å være seriøs, tryllekunstneren får oss til å se hva han vil at vi skal se. Hvis han vil at vi skal se at duer forsvinner i den blå luft, ser vi at duer forsvinner ut i ingenting.» 

«Men vi vet at duene gjemmer seg i magikerens ermer,» sa jeg. 

«Ikke sant.» OorT nikket. «Duer kan ikke bare forsvinne sånn. Det vet vi også. Først ser vi duene, og så plutselig er de borte.» 

OorT hadde rett. Duer er ikke i stand til å desintegrere av egen kraft. Mesteparten av tiden flyr de bare til et annet sted, av grunner bare duer forstår. Men vi kan se når de tar av. 

Det er barnslig, jeg må innrømme det. Likevel, jeg skulle ønske at jeg kunne støte på litt magi her i livet. Alt annet er hardt arbeid. 

Og så OorT da. Målrettet og realistisk, uten noen sans for det eventyrlige i livet. 

Likevel var det en ting som plaget meg: «Men, hva med de andre gutta i spillet. Jukset vi fordi vi snakket sammen?» 

«Teknisk sett, ja. Men de vet det ikke, vår juksing er ikke en del av deres verden,» sa OorT.» 

4 Reddet av en engel 

 
 
OorT og jeg  nøt noen dovne sommerdager. Hvor mange dager, vet jeg egentlig ikke. Vi sov når vi var trøtte, spiste når vi var sultne, gamet, og så filmer. Noen ganger gikk vi til elva for å fiske. 

Det siste lyset fra solnedgangen hadde funnet en smal åpning mellom gardinene. Strålen så ut som en bjelke av hvirvlende støv. OorT var glad moren ikke så fenomenet. 

Jeg forsto. Min mor hadde sett noe lignende i rommet mitt en gang. Jeg gjennomlevde det rene konsentrasjonsleir-regime, helt til jeg til og med hadde vasket under sengen. 

Det var ved den anledningen jeg fant de knusktørre restene av min tidligere kjælehamster Harlequin. Vi hadde ikke sett ham på en stund, men jeg fortalte ikke mamma at jeg hadde løst mysteriet. 
 

OorT og jeg dro ned til hamburgersjappa. På sykkel, naturligvis. Alt er langt borte på et sted som dette. OverT kan for eksempel ikke møte alle sine klassekamerater etter skolen. Etter skoletid blir de kjørt til fjerntliggende gårder inne i skogen, og kommer tilbake med skolebussen neste morgen. 

Men noen av innfødte i bygda hadde samlet seg foran kebabsjappa, og hilste vennlig da jeg kom sammen med OorT. De ville vite om jeg var fra Balkan, eller noe slikt, for OorT fortalte dem at jeg het Bazan. 

«Jeg er her fordi min far graver etter sine røtter.» Jeg visste at det hørtes sprøtt ut, men det var sannheten. 

«Røttene sine?» Jenta så forvirret på meg. 

«Bestemor kom fra en av de små gårdene i dette området.» Jeg pekte i den retningen. 

«Å, den gamle gården der oppe?» spurte hun: «Jeg har sett en bil der og noen mennesker.» 

Jeg bekreftet at det var oss: «Vi lever primitivt, med rennende vann i bekken og do i skogen.» 

«Men hvorfor kalte foreldrene dine deg Bazan?» spurte den store jenta. 

«De gjorde ikke det. Bazan er mitt voksen-navn.» Jeg hadde ingen grunn til å være mistenksom. 

«Noe du oppfant selv, slik som Tor som ble OorT?» sa hun. 

Denne var ikke i godt humør. Jeg bestemte meg for å være litt forsiktig: «Oppfunnet og oppfunnet … nei. Nei. Det kom bare til meg som … » 

«Som noe helt magisk? Plutselig skjønte du hvem du var?» Den store jenta hadde virkelig fått vann på mølla. 

«Nei, det var ikke sånn, men …» Jeg prøvde å forklare. 

«Det var sannsynligvis en gnom som hvisket navnet ditt til deg.» Hun lo hånlig. «Eller kunne det være …» 

Nå lo guttene. De lo høyt. Noen av jentene lo også, men mer som, vel, som jenter gjør når de er mer enn en sammen. 

«Men hva heter du da?» Jeg tenkte at det var sikrest hvis jeg klarte å forvirre henne litt. 

«Maria,» svarte hun intetanende. 

Er det noe som heter guddommelig inspirasjon? Jeg vet ikke, men plutselig fikk jeg sansynligvis det: 

«Så er du den Hellige Jomfru her i bygda?» 

Halsen hennes forsvant, mens ørene trakk seg ned mot skuldrene. Hun frådet av sinne, og jeg avventet hennes neste trekk. 

Jeg fryktet at dette kunne utarte til noe fysisk. Jeg kunne definitivt løpe fra henne, men ville ikke kunne parere et frontalangrep. 

Jeg har sett det i teatret: Engelen kommer inn fra venstre, dropper sitt budskap til de dødelige, og flyter ut på høyre side. Nå opplevde jeg det i levende live. 

Engelen sa: «Jeg synes han ser ut som en Bazan, uansett hva det måtte være.» 

Så satte hun føttene på pedalene og syklet hjem. 
 
Spenningen var brutt. Maria sa at jenta hadde rett; og at hun selv aldri ville bry seg om å finne ut hva slags skapning en Bazan var. 

Det viste seg at de var en fin gjeng da jeg ble kjent med dem. De fleste var gamere. To av dem var på et høyere nivå enn meg i favorittspillet mitt. Vi hadde en så interessant diskusjon at jeg helt glemte at de var jenter. 

OorT og jeg syklet hjem rundt midnatt, og av en eller annen grunn hold vi begge munn. Jeg tenkte på gorillaer. Nei, menn i gorilladrakter. Nei, heller ikke det, for jeg lurte på hvordan folk som ser på en film med med en mann i gorilladrakt, kan unngå å få øye på mannen i gorilladrakt. 

 
Var det virkelig så enkelt? Jeg mener, hadde OorT rett? Kan vi se ting vi ikke venter å se? Så klart vi kan. Men hva med ting vi ikke kjenner til? Noe totalt usannsynlig og fremmed, for eksempel? 

Akkurat da smelte noe hardt til meg i panna slik at jeg falt av sykkelen. I mørket hadde ei lav grein ligget på lur og ventet på det rette øyeblikket. 

«Du så den ikke fordi du ikke så etter den,» sa OorT med et flir. «Den greina var din mann i gorilladrakt som du ikke la merke til.» 

5 Skogens lyder 

 
Min far sier alltid at jeg har en selektiv persepsjonsevne. Det betyr at jeg ikke hører når han roper «det er middag!», eller ting som det, når jeg er opptatt. Jeg må likevel på en måte ha hørt at han har ropt, for hvis han roper lenge nok, vet jeg at det er middag. 

Noe du kan høre, men ikke er klar over at du hører; det er selektiv persepsjonsevne, tror jeg. 

Suset fra skogen merket jeg egentlig heller ikke. Det er så mange rare lyder her ute i naturen. Å lære å identifisere dem alle, ville ta måneder, så jeg stolte på at OorT ville få panikk hvis noe virkelig farlig skulle skje. 

Det var den jenta som het Lone som sa: «Hør, her kommer Kebab-expressen.“ 

Venninnen Emma fullførte: «Du kan nesten stille klokka etter de der.» 

«Hvis bare ekspressbussen nedover dalen kunne vært så presis …» 

Gjengen lo. Alle hadde en eller annen gang stått og frosset mens de ventet på bussen om vinteren når var det under minus 20 grader. 

Spillerne Lone og Emma prøvde å forklare: «Ahmed har den beste kebaben i en omkrets på 30 kilometer …» 

«Nei, minst 50 …» 

«… og de kule gutta kommer fra hele distriktet …» 

«.. kommer hit for å kjøpe kebab.» 

«Jeg kan høre noe som kommer. Men det høres ikke ut som en ekspressbuss eller et tog,» sa jeg. 

«Du kan ikke høre noen buss …» 

«… fordi det ikke er noen buss.» 

Nei, det var slett ikke noen buss. Det var en svær basshøytaler med en bil bygget omkring den. Du kunne se bilen og høre bassen, eller du kunne ikke se bilen, og fortsatt høre bassen. 

I løpet av noen få minutter var det tolv av dem. 

Emma: «De kjører rundt med …» 

«… nok bass til å gjøre andre mennesker gale», sa Lone. 

«… du kan føle det i magen din.» 

Emma hadde en gang blitt kjørt hjem av en av de «kule gutta». 

Jeg snudde til OorT, som nikket. Disse fyrene brukte mye penger på enorme høyttalere og forsterkere: «Broren min er en av dem.» 

«Broren din? Jeg visste ikke engang at du hadde en bror,» måtte jeg innrømme. 

«Han flyttet hjemmefra for et år siden. Dessuten har han ingen betydning.» OorT ville ikke snakke mer om ham. 

«Ingen betydning? OorT, han er tross alt broren din!» 

«Kanskje du har rett,» sa Oort. «Ja, du har rett. Han er broren min, han har alltid vært det, og vil være det til verdens undergang. Noen ganger har han hjulpet meg også. Men han er så kjedelig. Kan du forestille deg å sitte og snakke en hel natt om fordeler og ulemper med vanninjeksjoner under akselerasjoner? Som prinsipp, og i virkelighetens verden!» 

«Du kan ha et poeng der.» Jeg forsto at OorTs bror var kjedelig. 

OverTs prinsipper var sterke og klare: «Jeg gjør mine egne ting i stedet for å følge i hans fotspor.» 

Meg: «Hva er dine ting da?» 

OorT: «Vet egentlig ikke. Har ikke funnet det ut enda.» 
 
Fra et hull i veggen under neonlyset som fortalte at her hadde «Ahmed» sin forretning, var det antakelig Ahmed som lente seg ut: «Hei! Du!» 

«Snakker du til meg?» Jeg pekte på meg selv med tommelen, hadde sett det på en gammel film en gang og syntes det så tøft ut. 

«Ja, du, fremmede. Du forlater vel ikke dette stedet uten å ha smakt på Ahmed kebab vel?» 

Jeg innrømmet at jeg ikke hadde bestemt meg for noen ting. Inntil for noen timer siden, hadde jeg ikke engang visst at det var en kebab-sjappe kalt «Ahmed’s». Jeg fortalte ham det. 

Han sa: «Du er her, min venn, og nå har du muligheten. Se på de som nettopp har dratt. Noen av dem har kjørt opptil 50 kilometer bare for å komme hit og kjøpe sin kebab. Etterpå kjører de samme strekning hjem.» 

Jo, jeg var sulten. Jeg hadde penger, kjøpte en enorm kebab og spiste den. 

«Likte det?» Ahmed smilte da han så meg slikke fingrene mine for de siste dråpene av saus. 

«Ja,» bekreftet jeg, «og så stor som den var!» 

«Spesiell anledning: Det er Bazans første kebab hos Ahmed.» 

 
Alle visste hvem Ahmed var, og Ahmed kjente dem. Han visste hva folk het, hadde en viss oversikt over slektningene deres, jobb, venner, adresser, biler og alt mulig annet.  

Etter å ha spist kebaben, lyttet jeg i nesten to timer hvordan Ahmed serverte sine kunder og snakket med dem; hvordan har moren din, har faren din funnet den sauen dere har mistet, tror du ……… 

Jeg begynte å lure på, hva som var i Ahmeds hode. Sikkert mye kebab, ingen tvil om det. Han visste hva han drev med. Smaken på kebaben var beviset. 

Men det var noe annet jeg aldri hadde opplevd før. Ahmed måtte ha et n-dimensjonalt rutenett i hodet der han plasserte alle de han kjente, med alle slags forbindelser; plottet som et mange-dimensjonalt kart i en node-struktur. 

«Kjenner du alle heromkring?» spurte jeg. 

«Mer eller mindre; ja,» sa Ahmed. 

Meg: «Hvor lenge har du vært her?» 

Ahmed: «Ett og et halvt år.» 

Meg: «Hvordan klarer du det? Jeg mener; du vet om småting som at noen har mistet en sau.  

Ahmed: «Jeg er forretningsmann. Kundene kommer tilbake hvis de vet at jeg bryr meg. Og jeg bryr meg. Ikke bare om å lage god mat, men litt om kundene mine også.» 

Jeg fortalte ham at han var et fenomen. 

Han så på meg: «Mener du at du ikke vet hva folk heter?» 

Meg: «Folk jeg er sammen med, ja. Men jeg vet bare navnet til noen få av foreldrene deres.» 

«Merkelig,» sa Ahmed. «Jeg ble oppdratt til blant annet å huske navn og ansikter. Det er vanlig høflighet å kjenne folk ved navn, ikke sant?» 

6 Kamuflerte mødre? 

 
Slutten nærmet seg. Mamma hadde allerede startet sine første forberedelser for avreisen, og avslutningen av denne ferien. 

Merkelig hvordan ting hadde forandret seg. Da jeg kom hit var jeg redd for tusenvis av timer med tomhet, nå var jeg lei meg for at vi snart skulle vri om nøkkelen i låsen, for andre og siste gang. 

Fortsatt på hans bestemors sykkel, trillet jeg ned til OorT. Broren hans dukket opp og ba om hjelp:  

«Jeg trenger noen til å holde noen deler.» 

Så holdt vi deler, slik at storebror kunne bruke sin flammekaster i miniatyrformat, en stor slegge, og en noe mindre hammer: 

«… hold fast nå, OorT, kan du se skruen gjennom hullet, Bazan, løft den bare to millimeter. Hold det rolig der der … » 

OorT hadde rett. Broren hans var kjedelig. Under hele skruoperasjonen så han ut til å stortrives. 
 
 

Vi syklet over til OverTs bestemor slik at jeg kunne levere sykkelen tilbake. Hun var en hyggelig gammel dame som ga oss noe å spise: 

«Jeg kjente bestemoren din, vet du.» fortalte OorTs bestemor meg. «Hun var eldre enn meg, og det var onkelen hennes som tok over den lille gården da foreldrene hennes flyttet til byen.» 

«Var det en gård da, ikke bare en liten hytte?» spurte jeg. 

«En av mange slike små gårder i skogen,» sa hun. «De fleste ble forlatt når folk fikk lønnsarbeid i industrien.» 

«Men mormors onkel dro ikke?» Jeg hadde hørt om dette før, men kunne bare huske litt. 

«Nei, han ble værende. Men han jobbet ikke på gården, i stedet solgte han dyrene,» fortalte OorTs bestemor. 

«Han var ingen arbeidskar, din grandonkel, han var musiker. I sine yngre dager tjente han noe på å arbeide på storbøndenes gårder, og han spilte der han måtte trenges; i bryllup og på dansefester for det meste. På sine eldre dager var han fast organist i kirka.»  

OorTs bestemor husket hendelser fra lenge før jeg ble født. 

«Han må ha bodd ganske primitivt, selv til den tiden å være. Det var ikke innlagt vann, ikke strøm …»  

Jeg hadde problemer med å forestille meg hvordan det måtte være å leve sånn hele livet. 

«Jeg avslører ingen hemmelighet,» sa bestemor, «når jeg forteller deg at han ble litt … merkelig … ja, direkte rar, etter hans venn legen nesten ble skutt for høyforræderi etter krigen.” 

«Var legen en forræder?» Dette var nytt for meg. 

Bestemor: «Nei, det var en misforståelse, men kunne ha vært dødelig. Legen snakket tysk, og ble brukt som tolk. Etter krigen ble han anklaget for å være en nazistisk spion som hadde avslørt motstandsbevegelsen.» 

Meg: «Hadde han det?» 

Bestemor: «Nei, han hadde ingenting å gjøre med den saken. Sju menn ble skutt av nazistene, de var herfra alle sammen.» 

Meg: «Og mormors onkel …?» 

Bestemor: «Han visste ingenting i det hele tatt.» 

Min grand-grandonkel var ikke interessert i politikk, og ble sjokkert da legen ble arrestert etter at nazistene var beseiret. 

Legen ble reddet i de siste minuttene før henrettelsen. Han hadde i realiteten vært dobbelagent og en verdifull spion for de allierte, og fikk medaljer og den æren han fortjente. 

Meg: «Hva skjedde med den gamle musikeronkelen?» 

Bestemor: «Han hadde vært i fengselet for å si farvel til sin venn, da legen skulle skytes som den mest forhatte personen heromkring. Og så kommer den samme legen tilbake som en helt. Jeg har en gang hørt onkelen din mumle noe sånt som: «Alt er det samme, men virkeligheten er forandret.» Jeg tror han ble sittende fast der. Er det noen som vil ha et stykke kake til?» 

Uten bestemors sykkel ville jeg ha blitt immobilisert på det forferdeligste. Jeg børstet støvet av det jeg hadde lært av høflighet, og takket bestemor på det hjerteligste for at jeg hadde fått låne sykkelen. 

Mor ville vært stolt av meg. Og sannsynligvis ville hun sett meg i øynene etterpå og sagt: «Hva har du gjort med min sønn?» 

«Har moren din noen gang sett deg inn i øynene og spurt: « Hva har du gjort med sønnen min?» spurte jeg OorT, da vi gikk sakte bort fra bestemors bord og kaker. 

OorT: «Hvordan visste du det?» 

Meg: «Vet ikke. Hadde bare en mistanke. Tross alt, de er mødre begge to, ikke sant?» 

 
Eller kvinner, om man vil. Hvis vi grupperer på den måten, inkluderer det søstre. Søstre og mødre er kvinner, ingen tvil om det. 

Og en kul jente som Schwarzenhosen er også søster. Hun har en storebror som en gang fortalte meg at «alle søstre er storesøstre, selv om de er yngre enn deg». 
 
Tok tid for å forstå det. Han sa det for minst to måneder siden. Men i går så jeg lyset når min lille søster Baby … eller i det minste har jeg kalt henne Baby siden hun var … vel, en baby. Min søster kom inn i hytta og sa: 

«Hva tror du morra di din vil si når hun kommer hjem til dette?» 

Meg: «Hva mener du?» 

Sis: «Du har vært alene i hytta i fire timer, og alt er et eneste rot!» 

Meg: «Ey, stei kul sistr. Hva er galt her? Jeg kom hjem og satte meg med et spill.» 

Sis: «Og spiser! Og drikker! Du har ikke engang satt melka tilbake i kjelleren. Nå er den lunken og vil bli ødelagt i løpet av noen få timer.» 

Meg: «Nei. Jeg skal drikke opp melka. Nå! Skjønner? Problemet er løst!» 

Sis: «Er problemet løst? Hva med skoene, tallerkenen, glasset ditt, maten? Hvorfor kan du ikke henge opp jakken din der den skal være?» 

 
Det som irriterer meg mest, er at hun egentlig har rett. Jeg heiv meg rundt og fikk unna det meste slik at jeg oppfylte Standard B minus, sånn cirka. Jeg vet om noen av de målene min mor har satt for meg og mitt liv. Standard B er ett av dem. 

Jeg tror dette var starten på noe som vil vare livet ut. Kvinner lever lengre enn menn, statistisk sett. Og søsteren min er yngre enn meg. 

Nå har jeg fått meg en storesøster i tillegg til min mor. Og de snakker om de samme tingene.  

Kan det ha noe å gjøre med det faktum at de er begge kvinner?  

Og betyr dette dermed at alle jenter er mødre i forkledning? 

7 Den dagen universet kollapset 

 
Jeg dro ned til OorT for siste gang, til fots. Det tok sin tid, og jeg kunne virkelig føle hvor takknemlig jeg var fordi OorTs bestemor hadde lånt meg sykkelen sin. 

Været var fint, solen skinte ned på min solbrent nakke og en liten bris ødela frisyren min. 

For en gangs skyld var alt som det burde vært hele tiden. Lite ante jeg om katastrofen som nærmet seg fra en hittil ukjent retning. 

Jeg tror det er hovedproblemet med katastrofer; De kommer ut av det blå, og slår deg i bakken når du minst venter det. Det bare må være slik. 

Hvis ikke, mener jeg, hvis vi visste om kommende katastrofer, ville vi kunne tatt forholdsregler for å unngå dem. 

 
OorTs mor ga oss mat, og etterpå gikk vi ut mens vi snakket om … Jeg kan ikke huske nøyaktig, men vi gikk opp på en liten ås og satte oss under trærne.  

Jeg tygget på et strå, og lurte på hvorfor man alltid har et strå i sin munnen når man er ute i villmarka. Jeg så på OorT som også tygget på et strå. 

Men jeg kunne ikke glemme videoen med mannen i gorilla-drakten. OorTs første forklaring om tryllekunstneren var ikke tilstrekkelig. Så jeg begynte å undersøke om min venn visste noe jeg ikke visste.  

Så rammet katastrofen meg, og verden slik jeg kjente den ble pulverisert. 

Det begynte helt uskyldig. Jeg spurte bare OorT hvis han kunne se ting jeg ikke så, selv om jeg visste at han ville si nei. 

Han gjorde det, og fortsatte: «Men jeg tror det er måter å se ting på som kan forandre et menneskes verden.» 

Vi så ut på landskapet. Jeg ønsket å få vite mer. Et stykke unna jobbet en bonde på åkeren, der var kyr og sauer, mens det lå flere gårder lenger bort. 

«Ser du den bonden?» spurte OorT, og jeg bekreftet det. 

«Hvis han løfter hodet og ser i vår retning, kan han se oss like tydelig som vi ser ham,» fortsatte OorT, og jeg nikket igjen. 

 
Men bonden løftet ikke hodet. Han gjorde hva bønder sannsynligvis gjør, hva vet jeg, og var opptatt med det.  

Jeg ble stadig mer nysgjerrig, og lurte på hva min venn var ute på i dag. Kunne være interessant, eller kanskje ikke. 

«Det var ei stund før du kom, at jeg gikk opp hit,» forklarte OorT: «Jeg satte meg ned på denne steinen og så på at bonden sådde det han høster nå. Jeg hadde en slags følelse av å være i min egen lille boble.» 

Jeg kunne forstå det. Man kunne høre verden på avstand; mest biler. Men her i skogkanten averterte fuglene sine gener i grenene over oss, og det var blomster og insekter som svermet rundt dem. Og selvfølgelig den obligatoriske kleggen. 

 
OorT begynte å snakke. Eller, og det er sannsynligvis mer korrekt, han katapulterte meg ut i det ytre rom:  

«Også i dag så jeg bonden, men han så meg ikke nå heller.» 

Det var ingen grunn til å protestere på det. Bonden så oss ikke. Men han kunne, hvis han bare hadde løftet hodet og så på oss. 

«Men det gjør han ikke,» hadde OorT observert. Jeg var fortsatt enig. 

Det var vanskeligere å forstå OorTs neste tese: 

«Bonden ser oss ikke fordi han ikke løfter hodet, fordi vi ikke er en del av hans verden.» 

 
Der var det igjen. Jeg hadde lagt merke til det før; OorT var både helt normal og en merkelig gutt på samme tid. Mesteparten av tiden var han ikke merkelig. Men i dag hadde han en av sine mer gåtefulle dager. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Selv om vi gjør forskjellige ting, deler vi jo verden omkring oss. Ja hele verdensrommet for den saks skyld. Så jeg lot ham fortsette. 

 
Bonden og hans familie bodde på gården. Gården hadde vært eid av samme familie i flere hundre år, den hadde gått i arv fra far til sønn i en ubrutt kjede siden de første trærne ble hugget på dette stedet. 

«Sånne ting gjør noe med folk,» sa OorT.  

Jeg antok at han visste hva han snakket om, siden han bodde her, omgitt av lokal kultur og tradisjon. 

Jeg sa meg enig av rent følelsesmessige grunner. Jeg aner ikke noe om en bønder, men forstår at en mann kan bli ensom når han arbeider alene hele tiden. 

«Ja, men de fleste er påvirket av arbeidet sitt. Jeg mener, pappa går på jobb og noen ganger snakker han om det når han kommer hjem.» sa jeg, og prøvde å få tak i OverTs måte å se ting på. 

Det var vanskelig. 

 
OorT prøvde å forklare: «Du visste det sikkert ikke, men en gård er et ganske komplisert foretagende.» 

Jeg protesterte ikke. Det var det sannsynligvis ingen grunn til. I tillegg; Jeg visste fortsatt ingenting om gårdsdrift. 

«Se på vår mann i åkeren.» OorT pekte, selv om det var helt unødvendig. 

«Han jobber på gården sin, vet hva og når man skal så, når han skal høste, kunstig befruktning, kjører han traktor og reparerer den, han kan det meste om dyra sine, kjøper og selger og er ofte sin egen regnskapsfører. Jeg mener det er nok for en person. Og hvis han har en vanskelig kone, kan det nok bli for mye noen ganger.» 

Sannheten, hvis det finnes noe slikt, begynte å virke på meg som en atomeksplosjon i sakte film. 

OorT fortsatte: «Selve gården er viktigst. Folk kommer og går gjennom århundrene, men gården består ….» 

«Axis mundi …» En padde hoppet av munnen min og i OverT’s retning. Hvor får jeg slike ord fra? 

Må være fordi jeg leser leksikon på sengen. Jeg vil helst ikke at andre skal vite om det. Eller kanskje jeg er en nerd tross alt. 

Til min overraskelse skjønte OorT hva hva jeg mente. Han fullførte fortellingen sin: 

«Ja, gården. Jeg vet ikke hvordan det er i dag, men tidligere var en bonde villig til å gi sitt liv for gården sin. Uansett, så er det et faktum at en bondes eksistens kretser rundt gården. Det er mer enn en arbeidsplass, mer enn et hjem.» 

 
OorT så for seg gården i en boble. Den boblen innlemmet bonden, årkene hans, hus og fjøs, samt sola som skinte ned på avlingen. Men bondens boble stoppet ved gjerdet 25 meter unna oss. Vi var utenfor gjerdet, og dermed ikke en del av bondenes verden. 

Jeg var sikker på at bonden ikke hadde sett oss, og at OorT hadde rett. 

«Merkelige mennesker, slike bønder,» sa jeg, men OorT var ikke enig: 

«Jeg er redd det er ikke slik.» 

Jeg var forvirret: «Mener du at han ikke er litt rar?» 

«Han er helt normal. «OorT så på meg, litt bekymret for hva jeg ville si. 

 
For dette var i grunnen for drøyt. Hadde OorT mentale problemer? For å prøve å normalisere situasjonen, spurte jeg:  

«Mener du at vi alle lever i små bobler som inneholder hele vår verden?» 

«Jeg mener ikke noe, og jeg vet ingenting, egentlig.» OorT hadde mistet sin vanlige kulhet og hørtes litt desperat ut:  

«Men jeg er redd for at det er slik universet er satt sammen. Jeg måtte fortelle deg dette, jeg har tenkt på dette i flere måneder nå. Noen ganger føler jeg at jeg er klar for tvangstrøye og innleggelse. Er det noen mening i det jeg sier? Kan du forstå meg?» 

 
Om jeg kunne forstå? Så absolutt. Jeg så meg selv i en boble, skilt fra OorT’s boble, i hovedsak skilt fra resten av verden, og jeg følte den totale ensomhet. 

Mamma, pappa og Sis, alle fløt rundt i sine bobler som om de hadde hovedrollene i en science fiction film av noe slag. 

Plutselig delte jeg OorTs frykt, og lurte på om jeg hadde blitt gal. Folk i bobler? Det er en ukjent tanke, helt dumt og mange andre ting. Men jo mer jeg tenkte på det, virket det mer og mer plausibelt. 

«Ja, jeg kan forstå det.» Det jeg hadde trodd på i hele mitt liv, virket nå plutselig veldig skjørt. Min venn drev rundt i total isolasjon i boblen sin og tenkte underlige tanker. 

 
I et glimt husket jeg en tekstlinje fra en av mine bestefars gamle, slitte vinylplater: «… someone in my head that’s not me …». Dette var interessant og skremmende samtidig. 

Dette var dagen da min verden falt fra hverandre. Det er det absolutt verste som har skjedd med meg. Hva kan jeg stole på, hva er ekte? Hvem er jeg, og min far, mor og søster? Er vi bare bobler? 

Jeg var rystet og så på min venn. 

«Du har skjønt det,» sa han. «Jeg kan se det. Fordi det er skremmende. Men på den annen side er vi ikke helt isolert, vi kan snakke sammen». 

Ja, det er trolig vårt eneste håp. Eller er det? Jeg mener, det var OorT som kommuniserte merkelige tanker fra sin boble til min. 

 
Etter å ha gått til sengs den kvelden, begynte jeg å gruble mer over det OorT hadde sagt. 
For hvis vi alle ser ting forskjellig, er det noe som heter realiteter? Er det noe som er ekte?  

Noen ting er ekte for oss alle. I kveld smalt jeg lilletåa mot det samme hjørnet som faren min gjorde dagen før. 

Jeg delte skriket, men smerten, smerten var min alene. Min far holdt også skriket for seg selv. 

8. Slagsmålet 

 
Som vanlig sang vi i bilen på veien hjem. Nei, det er ikke helt riktig: Mamma, pappa og Sis sang mens bilen snek seg rundt de mange svingene på den smale veien til sivilisasjonen. 

Jeg lot lot være, og sov heller bort mange av timene timene tilbake til sivilisasjonen etter det som var ment å være, og i mange sammenhenger var, en fin ferie. Men jeg slet med de siste dagers begivenheter.   

Det var OorTs feil alt sammen. Jeg hadde vært en glad ung mann uten noen spesielle problemer, og alt var i grunnen nokså enkelt. Jeg mener, min verden var en fast sammentømret konstruksjon. Nå var hadde OorT knust denne verdenen. 

Verden som jeg kjente den, eksisterte ikke lenger. 
 
«Kom igjen, Bazan,» sa mor, «du kan vel også denne sangen.» 

Bazan? Hvor hadde hun det fra? Hadde jeg fortalt henne noe? Nei, det tror jeg ikke. OorT? Sannsynligvis ikke. Jeg må ha sett litt forvirret ut, for å si det mildt. 

«Jeg har snakket med OorTs mor,» sa moren min. «Hun fortalte meg om dette navnet. Og kompromisset mellom henne og OorT. Så hvis det er greit med deg, kan vi gjøre det samme. Jeg mener, hvis det nye navnet er viktig for deg.» 

Fanget! Fra nå av ville jeg trolig måtte betale dyrt for både mitt navn og uavhengighet. Hver gang mor ville ha noe gjort, kunne hun bare rope på Bazan. 

Og for sitt navns skyld, vil denne stakkars gutten måtte ta jobb i sin mors vedlikeholdsavdeling uten protest. 

Dette ødela alle mine planer. Jeg hadde ikke lenger noen muligheter til å føre forhandlinger på en måte som kunne være nyttig for meg. Er det ikke noe mer privatliv igjen i denne verden? Nei, det ser ikke sånn ut. 

Men jeg hadde oppdaget et mammanettverk jeg ikke visste eksisterte. Et fungerende mammanettverk kunne kanskje også forklare en del merkelige ting som hadde skjedd da jeg var yngre. 

Så jeg sang sammen med de andre, bilen ble en boble (det ordet igjen) av sangen der jeg følte meg ganske komfortabel. Vi var sammen om dette. 
 
Alt var hyggelig inntil Sis dasket pappa i hodet med noe. Var det den elskede teddybjørnen hennes? Ja det var det. Noe må ha skjedd med søsteren min denne sommeren. Daskingen kunne skade det utstoppede dyret, og nå gjorde hun det selv. 

«Teksten er ikke sånn!» ropte Sis.  

Far lot som han ikke forstod noe som helst, og fortsatte å synge sin alternative tekst. 

Jeg fikk litt fred og ro mens pappa plaget sin datter, slik som han hadde gjort så mange ganger før. Men denne gangen havnet hun ikke fnisende rundt halsen hans. 

Til min forbauselse var hun dødens alvorlig. Hun gikk inn i østersmodus, satte seg tilbake i setet med armene i kryss og et ansikt som en blobfisk. Ikke nesen, for all del, men uttrykket. 

Far ble stille. Ingen snakket på mange, mange mil, og jeg klarte å få meg en lur. Verken OorT eller jeg hadde sovet de noe særlig de siste nettene. Vi hadde for mye å gjøre før jeg dro. Hva det var, kan jeg ikke huske. Men det var viktigere enn søvn, uansett. 
 
Tilbake hjemme vendte livet mitt tilbake til det normale. Så vanlig som det kunne være, men jeg hater jeg å innrømme det. Skolen begynte, og jeg møtte klassekameratene mine, de fleste solbrune. 

Unntaket var Schwarzenhosen, naturligvis. Hun var like svart og hvit som hun var på da skolen sluttet før ferien. 

«Har du holdt deg i skyggen hele sommeren?» spurte en av de andre jentene.  Hun viste fram et solvbrunt ansikt skinnet mellom en blond hårmanke og en rosa topp. 

«Nei egentlig ikke. Men jeg er forsiktig. Jeg får så lett fregner, «svarte Schwarzenhosen. 

Som vanlig var de fleste av våre lærere kjedelige, jeg tror de er forpliktet til det. Og når noe gøy skjedde, som eksplosjonen i kjemi-laben, var det helt ufrivillig. 
 
Det eneste ekstraordinære som skjedde, var at jeg røk opp i et slagsmål. Hvordan det skjedde, vet jeg egentlig ikke. Men plutselig samlet alle sammen seg rundt et lite område hvor slagsmålet skulle finne sted. Rett etter forsto jeg at det var jeg som skulle være offerlammet. 

Jeg kommer aldri til å glemme det røde, sinte ansiktet til Store-Robin da han sprang på meg. Far har alltid fortalt meg at jeg alltid måtte prøve å unnslippe slike situasjoner: «Du vil bestandig være minst.» 

Det var riktig. Jeg kunne på ingen tilby Store-Robin noe slagsmål på like vilkår. 

Men det var ingen steder å stikke av. Muren av elever var massiv rundt oss, og jeg kunne ikke komme unna. 

I et blunk husket jeg farfar. «Din far har rett, du kan ikke takle en stor og sterk motstander på like vilkår. Så hvis du noen gang kommer inn i slagsmål, ikke la motstanderen legge hendene på deg. Hvis du ikke kan stikke av, fly som en sommerfugl og stikk som en veps». 

Dette var en situasjon som den beskrevne, så jeg danset rundt Store-Robin mens jeg slo ham i brystet og på skuldrene. Det gjorde ingen skade, og jeg ble nesten fanget av de store hendene som var montert på lange, sterke armer. 

Ikke la han få tak i deg. Hold ham i sjakk til en av lærerne kommer; en lærer var uten tvil allerede i firsprang over skileplassen mot oss. De visste av erfaring hva et heiende publikum, som det som omgav oss, betydde. 

Robin hadde gitt opp å fange meg, så han begynte å slå etter meg. Mesteparten av tiden slo han hull luften. Så traff han meg på skulderen og jeg gikk nesten ned.  

Han utnyttet suksessen, og prøvde å klappe til meg mens jeg var ute av balanse. Jeg snudde hodet bort, og det meste av slaget bommet. Men litt av det traff meg meg i munnen. Jeg kjente at blodet fløt fra underleppa. 

Jeg hadde vært heldig, og kanskje litt for rask for ham. Uansett, hvis det slaget hadde truffet meg, hadde neste stopp vært legevakta og tannlegen. 

Etter at han hadde slått, var Store-Robin i limbo, mens læreren forsøkte å komme seg gjennom den massive horden av mine medelever som omkranset kampplassen.  

Jeg utnyttet situasjonen og smelte til Store-Robin på nesen. Blodet begynte å lekke ut gjennom neseborene. 

Læreren ropte og skrek og ville vite hva som foregikk, og alle sa «ingenting». Vi alle fortalte ham at det var guttelek ble litt mer voldsom enn noen hadde ment. At vi blødde litt, var bare uflaks. 

Etter at blodet hadde stanset, følte jeg at leppa mi hadde hovnet opp.  
 
På vei hjem, kjente jeg plutselig en hånd bakfra som grep meg i jakken og skjorta, før jeg ble løftet opp til føttene dinglet i løse lufta. Så ble jeg snudd. Neseblodet hadde stoppet og han hadde fått sin friske brunfarge tilbake. 

«Du, reka, hva var det som egentlig skjedde i dag?» spurte Store-Robin. 

Jeg var ikke sikker på hva denne denne merkelige situasjonen innebar. Fordi jeg ikke kunne gjøre noe annet enn bare henge der, sa jeg: «Forsøkte å unngå deg og etterpå slo jeg deg på nesen.» 

«Ja, jeg vet det,» svarte Store-Robin. «Og hvis det skulle bli noen neste gang, så kan du være sikker på at jeg skal få lagt hendene på deg før du kan slå. Men det var ikke det. Hvorfor sprang du på meg? Jeg mener, jeg er så mye sterkere enn deg. Og plutselig vil du slåss!» 

«Jeg ville da ikke slåss?» sa jeg overrasket. «Det var du som kom til meg og begynte.» 

Vi fortsatte å overbevise hverandre om at ingen av oss virkelig ønsket å slåss. Men hvordan skjedde det? Jeg vet ikke. Han gjorde heller ikke. 

Det var også en annen merkelig ting; alle de andre hadde samlet seg rundt oss, som om de visste at vi kom til å slåss. Ikke mer enn det. 

9 Mamma og Isaac Newton 

 
Jeg var sulten og gikk ut på kjøkkenet. Det fantes ikke noe å spise, så jeg måtte ta frokostblanding og melk, en halvliter melk sammen med noen skiver og hei, det sto en omelett i kjøleskapet! 

Men hvor lenge var Adam i paradis? En erke-engel dukket ut ut av den blå himmel og holdt et flammesverd i hånden. 

Nah, det bare føltes slik. For plutselig var pappa der, grep en kniv og skar seg et stykke omelett. 

«Det er min!» ropte jeg, mens jeg prøvde å unngå å bli ranet. 

«Nei,» sa pappa. «Det er min omelett, for jeg har betalt for den. Men du kan få litt. Jeg er forpliktet å gi deg mat.» 

Jeg sikret meg byttet. Betale for mat? 
 
Etter det spiste jeg i stillhet. Det var ikke noe annet å gjøre, ettersom faren min var ustoppelig. Han hadde vondt i halsen etter all hosten når han pakket ut de gamle dokumentene han hadde hentet hjem fra sine forfedres arnested. 

Prosessen fant sted i en sky av støv ute, siden mamma sa at det ikke regnet. 

Med en stemme som var bedre egnet for skrekkfilm, fortalte han hvordan han hadde sporet våre forfedre tilbake til istiden, eller noe sånt. 

Dette var ikke innenfor min interessehorisont, og jeg må innrømme at jeg ikke akkurat hørte så nøye etter. I hvert fall ikke før han fortalte meg om sitt siste leketøy, et mangedimensjonalt rutenett hvor navn og tidslinjer kunne plottes. 

Vi ryddet kjøkkenet, fylte oppvaskmaskinen og fjernet alle spor av våre aktiviteter i tilfelle  inspeksjon, før vi gikk ned til pappas roterom. 
 
«Dette er gården hvor din bestemor vokste opp, det som nå er fetter Johns hytte.» Far pekte på skjermen. 

«Din bestemor bor her, på sted A, sammen med sine foreldre og sine søsken. Men hvis vi går tilbake i tid, forsvinner barna, slik, og bare er dine oldeforeldre er igjen her.» 

Han manipulerte tidsaksen for å vise meg hvordan det fungerte, og gikk lenger tilbake i tid. De to som nå var alene i rutenettet, var mine besteforeldres foreldre. 

«Hvis vi går lengre tilbake, tyve år eller så, forsvinner din bestefars mor fra A. Hun er nå ugift og bor sammen med foreldrene på B.» Han pekte igjen. 

Pappa jobbet på tidslinjen, og viste hvordan min bestefars mor flyttet fra foreldrene sine til gården til bestefars far. 

Imponerende. Han raste frem og tilbake gjennom geografi og århundreder langs linjer mellom mennesker og steder. Mine forfedre og -mødre ble stort sett oppdrettet på de omkringliggende gårdene, forsto jeg. 

I løpet av mine år på skolen har jeg utviklet det jeg tenker på som en «overflate-lytteteknikk». Det er når du vet hva de snakker om, men uten å la deg plage med detaljene. 

Og hvis du klarer å se interessert ut, kan du regne med å komme unna med det også. 

Min fars monolog ble avbrutt da mamma ropte, og jeg benyttet muligheten til å unnslippe. 
 
Da jeg kom i sikkerhet på mitt eget rom, lastet jeg ned et slikt sleksbehandlingprogam som pappa hadde. Det var morsomt, men jeg hadde ikke tenkt å bygge et historisk rutenett. Jeg trengte datakraft til å etterligne det rutenettet som det kebabmannen Ahmed hadde i hodet. 

Det var lett i begynnelsen. Jeg plottet mamma, pappa, Sis og meg selv. Etterhvert økte jeg datatilgangen og plottet mine venner og klassekamerater, samt steder som hjemme (sted A) og skole (sted B) og så videre. 

Det virket, for en stund. Men når kompleksiteten nådde et visst nivå, brøt hele greia sammen. 

Nei, den gjorde egentlig ikke det heller. Programmet fungerte som den skulle. Det var noe annet som var helt galt, og jeg klarte ikke finne ut hva det var. 

Jeg jobbet med alternative strategier i timer, uten å lykkes. Det var bare en intern vits, mellom meg og meg selv, da jeg endret utkikkspunkt. I stedet for å forsøke å få oversikt, begynte jeg å se alt fra min egen posisjon. 

Plutselig var alt riktig. Nei, ikke alt. Men jeg kunne se hva jeg hadde gjort galt på mine første forsøk, og kunne rette opp feilene. Jeg måtte implementere og tolke dataene fra mitt eget synspunkt, det var hele hemmeligheten. 

Nå hadde jeg et funksjonelt rutenett. Men hva skulle jeg gjøre med det? 
 
Neste dag kom jeg hjem fra skolen, passet mine egne saker og tenkte på rutenettet jeg hadde bygget. Da jeg åpnet ytterdøra, hørte jeg at noen ropte. 

Direkte kjefting er uvanlig i vårt hjem, så jeg tok meg inn i huset med en viss forsiktighet. Men det var ikke meg. Det var ikke meg som var årsaken denne gangen! 

«Det er mitt eget!» Ei jente sto midt i rommet, og hun hadde ingen lyddemper. Jeg kjente henne igjen som søsteren min fordi jeg hadde sett klærne hennes før. 

«Det var mine egne penger! Det er mitt eget hår! «Sis var ganske så påståelig på dette punktet. 

Jeg er ikke sikker på om jeg var enig. Min søsters hår var krøllete, og lå nedover skuldrene hennes i lange, brune lokker. Nå hadde hun en slags kreasjon med stå-hår montert på hodet, i farger jeg ikke kan navnene på. 
 
Vår felles mor satt i en stol, hendene i fanget. Jeg tror jeg så en tåre i en øyekrok. Hun prøvde å si «Men jeg likte håret ditt som det …», men Sis var på krigsstien. 

«Jeg kan ikke gjøre noe!» ropte hun så høyt at stemmen nesten knakk. «Han, han kan gjøre alt han vil, og du sier ingen ting! Verken du eller pappa!» 

Sis hadde pekt på meg. Meg? Sa Sis at jeg kunne gjøre det jeg ville? Absolutt ikke! 

Hele mitt livet er jeg blitt fotfulgt og oppdratt med en slik intensitet at foreldrene våre var helt utslitte da Sis ble født. Så langt jeg kan forstå, har hun alltid hatt full handlefrihet. 

Og ikke bare det. Hver gang jeg oppnådde visse rettigheter etter hard og intens kamp, fikk jentungen de samme rettigheter bare uker etterpå. 
 
«Han endrer navnet sitt, sier han endrer sin personlighet, og det er greit for deg!» ropte Sis. «Jeg kan ikke engang gjøre noe med håret mitt uten å få problemer! Bare ring pappa og si «se hva hun har gjort»! » 

Jeg bestemte meg for å forsvinne, og rømte til kjøkkenet fordi jeg var sulten. Litt klirring med bestikket demonstrerte at jeg ikke anså meg som en del av det pågående dramaet. 

«Jeg tar en tatovering! Hva vil du si til det! «Sis hadde giret seg enda mer opp. 

Til min store forbauselse begynte mamma begynte å le: 

«Det er greit, min datter. Du skal ikke få noen straff av meg. Men du vil bli straffet. På det tidspunkt du får den straffen, vil nok jeg være borte.» 

Noen ganger kan moren vår være gåtefull. 
 
Sis hadde fylt lungene, men konverterte ikke luften til desibel. Hun endret stemme fra «lydplanke» til «nesten normal»: 

«Så jeg kan altså ta en tatovering? Uten at noen protesterer? «Ansiktet til Sis var like forvirret som håret hennes. 

«Ja, du har forstått det riktig,» bekreftet mamma. 

Sis hvisket stille: «Men jeg blir altså straffet for å ha en tatovering?» 

Og så spurte hun forsiktig: «Hvem skal straffe meg, om ikke du?» 

«La oss si at det er en eldre herre fra England som heter Newton. Isaac Newton,» forklarte vår mor tålmodig. 

«Han er død! Død lenge før selv farfar ble født!» 

Mamma nikket. «Men gravitasjonen er kommet for å bli.» 

«Hva har en død mann og hans dumme gravitation å gjøre med mine tatoveringer?» spurte min søster triumferende. Jeg visste at Sis trodde at den gamle damen ville ha problemer med denne. 

«Ting siger ned, kjære,» sa mor med et lite smil. 

Sis sa at hun skjønte ikke bæret. 

«Da jeg var ung, hadde vi «kulepenn-testen». Du legger pennen under brystet ditt, og hvis den faller ned, trenger du ikke å bruke bh,» forklarte vår mor. 

«Hvis penna derimot blir der du setter den,  da er det ikke noe alternativ. Jeg besto selv testen inntil broren din ble født.» 

Tok meg en liten stund å forstå den der. Men mamma hadde nok rett, en tatovering er i huden, og huden strekkes etter hvert som årene går. Sannsynligvis øker strekkingen logaritmisk med alderen. 

Enhver sirkel blir avlang, et hvilket som helst mønster blir forvrengt, og ungdommens stolthet og glede blir en forlegenhet et sted mellom førti og femti. 

Etter at jeg var ferdig med å spise, gikk jeg inn i stua. Mamma hadde gått ut, og Sis satt oppreist i en stol for å unngå å ødelegge frisyren. Hun sa ingenting, og så ut av vinduet med et fåret blikk. 

10 Sis 

 
Min søsters inntrykk av verden rundt seg, kom som et lite sjokk på meg. Hvordan kunne hun tro at jeg fikk mine rettigheter ut av ingenting? 

Hadde hun ikke fått med seg de lange, og ofte svært følelsesladede, diskusjonene mellom meg og våre foreldre? Episke kamper hadde funnet sted rundt kjøkkenbordet etter middagen. Jeg har måttet slåss for hver minste ting, som for eksempel å få være like lenge ute som kameratene mine. 

Hvordan kunne hun ha unngått å merke våre foreldres jammer, når jeg ville ha lov til ett eller annet? 

Fraværende jeg satte meg på rommet mitt og lekte med rutenettet mens jeg utforsket applikasjonens tre- og fire-dimensjonale muligheter. Det var personer, steder og en tidslinje. Det var som et juletre. Jeg mener, en struktur for å henge ting på. 

Vårt hjem er tradisjonelt som en gammel julesang; Pappa kommer inn fra kulden med treet montert på fot, og mamma kommer ned fra loftet med pappkasser full av juledekorasjoner og lys. For meg ser det ut som det totale kaos. 

Men når vi henger opp pynten, viser det seg at det er orden i kaos. Dette her, det der borte, og lysene henger vi på treet. Og først etter at vi har hengt opp alt, ser vi hvordan det blir. Og det er ganske forskjellig fra rotet som ligger i dvale i esker på loftet. 

Slektsforskningsprogrammet som jeg hadde modifisert, var ikke noe juletre, men det kunne fylle samme funksjon. Jeg plottet inn mamma, pappa, Sis og meg rundt middagsbordet, og laget en tidslinje. Joda, det virket. Middagen var avsluttet, og jeg bad om tillatelse til noe. Deretter plottet jeg inn tidspunktet for stridighetene, meg mot foreldrene mine. 

Da jeg plottet deltakerne, la jeg merke til at det bare var mamma, pappa og meg selv. På dette punktet på tidslinjen var Sis ganske enkelt ikke der. 

Hva gjorde Sis? Hun deltok ikke fordi hun var borte, det husket jeg nå. Hun var aldri til stede. Jeg zoomet inn og delte felt A (hjemme) i en rekke celler; en for hvert rom i huset. 

Så gikk jeg tilbake på tidslinjen til det punktet da diskusjonen begynte. Etterpå flyttet jeg Sis ut av den cella som var kjøkkenet. Jeg flyttet avataren hennes bort fra larmen i kjøkkenet, og til roen i hennes eget rom. 
 
Sis hadde ikke hørt en stavelse. Hun var helt uvitende om de harde kampene i min frigjøringsprosess. Det som var viktig for meg, betydde ikke noe for henne. Eller enda verre; hun visste ikke om det i det hele tatt! 

Det var et lite sjokk for meg. Jeg hadde trodd at hele familien delte sine erfaringer, men det viste seg altså at det ikke er sånn. 

På den annen side hadde programmet for første gang vist seg å være nyttig. 

Dessuten var det var morsomt. Bare som en test forlenget jeg min søsters tidslinje tilbake til da hun ble født, og festet visse episoder på den. På den tiden var jeg allerede stor gutt, og det jeg brukte var bare episoder jeg kunne huske. 

Så flyttet jeg igjen utkikkspunktet til søsters avatar som baby, og prøvde å forestille meg hva hun må ha sett. Det viste seg å være ganske gøy, for det jeg kunne avlese var noe slikt som dette: 
 
«Barnelek de kaller det. Jeg må innrømme at de har rett. Det er gøy å prøve ut alle disse nye kroppsfunksjonene. Så testingen min må være «lek». Og siden jeg «leker», må jeg være et barn. 

Hei, gi meg et speil! Jeg vil se hvordan jeg ser ut. Nei, det er ikke et speil. Det er et ordentlig, stort hode som snakker. Er det en av mine? Den har en nese som et fjell, og det er … det er hår i den nesen! 

Har jeg hår i nesen min? Jeg må kjenne etter. Nei. 

«Se, hun piller seg i nesen,» sier noen. Piller meg i nesen? Nei, det gjør jeg ikke. Jeg prøver å finne ut av ting. Hvem er de? Og ikke minst; hvem er jeg? 
 
Den som snakker, er den som bærer maten. Hun kommer denne veien. Godt. Føler meg litt sulten. Skynd deg, løft meg opp til materen. 

«Hvordan har mammas lille gobabobbababbadaggaddabbsle det?» 

Det må definitivt være min mor. Men hva sa hun? 

“Gobbabgobbagobba …. bobboafogobbaogo.” 

Der går hun igjen. Og ikke lek med ansiktet mitt, er du snill snill, jeg prøver å konsentrere meg her. Hvorfor kan du ikke snakke normalt? Kan det være gælisk, eller swahili, eller muligens japansk? 

Uansett, det spiller ingen rolle. Jeg må lære vårt språk for å fortelle at jeg er sulten. 

«Jeg er sulten,» forklarer jeg høflig. 

Ingen mat. Skal jeg forsøke igjen, litt høyere kanskje? 

«Jeg er sulten!» 

Fortsatt er det ingen som reagerer. Naturligvis gjør de ikke det. De forstår jo ikke et eneste ord av det jeg sier. Jeg kan ikke snakke med dem på deres eget språk. Kanskje hvis jeg prøver å rope høyt? 

“Maaat!” 
 
Hva skjer? Mat forlater rommet. Jeg blir båret rundt av den andre, han som ikke er Mat. Men jeg er fortsatt sulten:  

«Mat! Kom tilbake!» 

Jeg blir båret og ser at det er ganske bra utsikt her i store høyder. Jeg er nesten like høyt som lysene, og jeg glemte nesten at jeg er sulten. Men nå er det der igjen, og jeg roper:  

«Mat!» 

 
Men ingenting skjer. Jeg fyller bleiene mine. Det vil gi dem noe å tenke på!  

«Hvor er Mat?!» 

Hun kommer inn i rommet igjen og skifter på meg. Etterpå tar hun fram materen. Jeg tror jeg liker Mat. 
 
Men fortsatt er jeg bekymret. De kan ikke snakke ordentlig, bare med unntak av korte intervaller når de tror jeg sover. Har de begge en ekstremt kort hukommelse, eller er det bare noe de finner på for å lure meg? 

Eller forstår de rett og slett ikke at de har må snakke sitt eget språk, slik jeg kan lære det? Ikke gobbagobba. Er de tilbakestående? 

Helt sikkert. Til slutt lærte jeg et av deres ord: «Vilha!» Og hver gang jeg roper «Vilha!», springer de som gale og henter små ting til meg. Det kan være en bamse, Rubic’s kube eller en ting med bitemerker på som piper. 

Mitt første ord må være en slags besvergelse. 

Noen ganger er det også andre eksemplarer av vårt folk er til stede. De er verre enn Mat og han andre. Alle heromkring kan ikke være slik, selv om de har grå hår. 
 
Mamma gir meg mat som jeg kan kaste. Mesteparten havner på bordet, men en gang traff jeg skapdøra. Fingrene mine er glatte, og det der er lyden av en skje som trefer gulvet. 

«Nei,» sier mor og henter skjeen. 

Men det er jo min skje. «Nei,» sier jeg, og tar den tilbake. 

Det gikk. Jeg prøver å fortelle henne på en rolig og saklig måte at det er min skje, men hun vil ikke høre. Jeg prøver å snakke høyere, og så skriker jeg «Nei, nei, nei!» 

Mamma ser ikke ut til å forstå hva jeg mener, og tar skjeen fra meg. 

«Vilha!» Jeg forteller henne det, for jeg vil ha skjeen min igjen. “Vilha!” 

Hun prøver å mate meg. «NEI! Vilha!» Like før jeg klarer å nå den, legger hun bort skjeen. 

Så, «Nei!» fungerer bare for mamma, ikke for meg. Det samme med «Vilha!» Besvergelsen kan være kraftig, eller så virker den ikke i det hele tatt. 

Jeg liker stort sett maten jeg får, men noe er pyton. Men hvis jeg roper «Nei, nei, neineinei!» høyt nok, spiser den andre det selv, og jeg får noe som smaker bedre. 
 
Ting smaker forskjellig. Aluminium smaker for eksempel helt forskjellig fra rustfritt stål. Mamma tok kasserollene vekk og lukket den skapdøren jeg hadde vært heldig nok til å finne halvåpen. 

Hei, hva gjør du? Jeg er ikke ferdig! Hvordan kan jeg vite hvordan aluminium og rustfritt stål smaker, hvis jeg ikke har smakt det på forhånd? 

Jeg prøvde å smake på katten også. Nå vet jeg at man ikke smaker på katter. Det gjør vondt.  

Det samme gjelder for varmeovnen. Jeg gråter når det gjør vondt, men hvorfor roper mamma så høyt rett før ting faller ned på gulvet og går i stykker?» 
 
Ja, verden må ha sett omtrent slik ut fra min babysøsters synspunkt. Men jeg kunne ikke forlenge det videre, kompleksiteten ville blitt alt for stor. 

Men jeg hadde løst noen fundamentale spørsmål, og jeg hadde funnet ut hva programmet kunne brukes til. 

Faktisk var det et kraftig verktøy, og jeg måtte behandle det med respekt. Resultatet var avhengig av datatilgangen, og jeg var klar over at dette dataprogrammet var et kraftig og farlig redskap. 

Jeg hadde ikke flere data å mate uhyret med, så jeg lot være å stille flere spørsmål. Likevel var det dette med min søsters nye frisyre. Hva hadde skjedd i mitt eget hus, rett under nesen min, uten at jeg hadde den ringeste anelse om det?

11 P 

 
Da slo det meg, årsaken til søsters nye hår måtte være P! P hadde en lignende struktur på hodet, og må ha vært inspirasjonen til min tidligere så søte lille søster. Noe som måtte bety, at jenter så på hverandres utrustning, og kopierte det de likte! 

P likte å bli kalt PH, og dukket opp i vår klasse denne høsten. Når jeg tenker på det, hadde hun en annen stil enn alle andre, og ble umiddelbart opptatt i klassens gruppe av motemagasinlesere. 

Det er lett å se når en jente leser motemagasiner. 

«PH er en enhet som brukes til måling av surhet i løsninger,» sa Michael da den nye jenta kom i klassen.  

Schwarzenhosen mente at P var ganske syrlig, og kalte henne 5,5 fra første gang hun så henne. 
Deretter var Michael skeptisk også han også. 

Jeg selv kunne ikke la denne jenta ta så mye av min oppmerksomhet, og jeg arkivert henne under «P», og lukket den saken. 
 
Og der, arkivert under P, holdt hun seg i ro i mange måneder, helt til den dagen jeg var sen fordi noe, jeg kan ikke huske hva, hadde forsinket meg på turen hjem. 

Jeg gikk i all uskyldighet bortover fortauet da jeg fant en konvolutt. Den var ren, som om noen hadde mistet den for bare et øyeblikk siden. Etter at jeg hadde lest navnet som sto på den, la jeg den i lommen og tenkte at jeg skulle returnere den til eieren.  

Og så kom den jenta jeg kaller P. Hun marsjerte raskt mot meg, og hilste med et kort «Hei» da hun passerte, og jeg sa: 

«Hei, Phoebe Hester.» 

Plutselig så hun på meg. En tiendedel av et sekund senere hadde hun snudd hele kroppen sin: «Hva var det du sa?» 

«Jeg sa: Hei, Phoebe Hester,» sa jeg. Det var sannheten, men likevel hadde jeg denne nagende følelsen av å ha gjort noe var galt. 

Antakelig var det på grunn av det forbløffende faktum at øynene hennes plutselig ble fylt av tårer. 

Jeg har aldri forstått det kvinnelige konseptet med tårer. De dukker opp når kvinnen er trist eller forvirret eller glad eller … Jeg mener, mors stille tåre etter at Sis hadde klippet håret, det er å gå litt for langt, etter min mening. 
 
«Å nei!» sa P. «Nei nei nei!» Hun gråt nesten, nei, hun gråt på ordentlig, med tårer som rant nedover kinnene. Jeg forsto at noe var galt. Jeg var ugjerningsmannen, jeg ikke i tvil om det, men hva ….? 

«Hvordan kan du vite hva jeg egentlig heter?» spurte hun. Hun skalv litt. Var det frykt eller sinne? 

«Det står skrevet på utsida av denne konvolutten som jeg fant noen få sekunder siden. Den lå omtrent der du står nå.» Jeg ga henne brevet, og håpet at det kunne stanse tårestrømmen. Gråting gjør meg ikke komfortabel. 

«Du har funnet – det-her-nå-bare-du-alene?» Hun snakket som en maskinpistol, rask og stac-ca-to. 

«Ja.» 

«Vær så snill, vær så snill, ikke fortell det noen. Jeg ber deg på mine knær å ikke fortelle noe.» Det var en viss desperasjon i stemmen hennes, og jeg forstod ikke hva hun snakket om. 

Jeg måtte spørre: «Fortelle hva? Og til hvem?» 

Hun så på meg som om jeg var liten og grønn og nylig ankommet fra den ytre delen av Andromeda-galaksen:  

«Du høres ut som en idiot, men det var jeg som mistet brevet. Så det er jeg som er den virkelige idioten.» 

«Ikke kall meg stygge ting,» sa jeg. «Det har du ingen grunn til. Jeg fant brevet ditt og du får det tilbake, ulest.» Jeg snudde meg og fortsatte på veien hjem. 

Jeg hadde hørt om hysteriske kvinner, og dette var sannsynligvis en av dem. P må ha trodd at jeg hadde lest brevet. Jeg hadde ikke det, og hadde derfor ingen ting å fortelle. 
 
Da jeg plutselig følte hånden hennes ta tak i albuen min, sa jeg så rolig jeg kunne: «Ta brevet ditt og gå hjem. Jeg har ikke lest det. Du kan slappe av. Jeg har ingenting å fortelle.» 

«Jeg beklager, Bazan,» sa hun (hun visste nå navnet mitt i alle fall). 

«Det kan du gjerne gjøre. Du har ingen grunn til å kalle meg en idiot,» presiserte jeg. 

«Nei.» P fortsatte: «Du har rett. Unnskyld, unnskyld. Og som jeg sa, det var jeg som mistet brevet.» 

«Og du har fått det tilbake. Det er ingen hemmeligheter å fortelle. Som jeg sa, åpnet jeg ikke konvolutten!» Kanskje kunne jeg roe henne ned hvis jeg gjentok akkurat det. 

Det gjorde det ikke. 

«Det er ikke brevet. Det er konvolutten med navnet mitt på. Du kjenner det virkelige navnet mitt, og jeg hater det, hater det, hater …» Hun trakk brått pusten, og tåken begynte å løse seg:  

Jeg visste hva hun egentlig het, at hun hatet navnet sitt, og var redd for at jeg ville fortelle det til de andre. 

«Hvorfor?» spurte jeg. 

«Jeg skal fortelle deg hele historien, og kan bare håpe på din medlidenhet og barmhjertighet,» svarte P mens hun gikk ved siden av meg i retning av parken: 
 
«Det begynte da min mor var ei lita jente, og hun hadde disse to «tantene» fra et land hvor det en gang var vanlig å kalle jenter for Phoebe og Hester …» 

Jeg begynte å bli nysgjerrig: «Hvilket land?» 

«Det spiller ingen rolle. De to var gammeljomfruer, spinsters som det heter på deres språk, pluss 90 år, og uten barn. Og de ville så gjerne at navnene deres skulle leve videre. Så da hun var barn, lurte de min mor til å love dem at hvis hun noen gang fikk ei jente, ville hun kalle henne Phoebe Hester.» P spyttet ut ordene «tanter», «spinsters» og «Phoebe Hester». 

Jo, jeg kunne forstå årsaken til at hun var litt stresset, men var det ikke galt å gå i stupen på meg, som var helt uskyldig?  

Kunne være, innrømmet hun, og fortalte meg om sin gamle skole. 

De visste hva hun het, kjente historien om morens «tanter», og i lang tid hadde P ingen problemer med det. Det vil si, inntil til en bestemt hitlåt ødela alt. Jeg kunne den sangen, for den hadde vært veldig populær for noen år siden. 

«Problemet var denne delen.» Hun begynte å nynne på refernget. 

«Hvordan det?» 

«Kjenn på den rytmen.» Hun begynte å klappe i hendene mens hun dunket i asfalten på fortauet med foten. Og så begynte hun å synge «Phoebe, Hester, Spinster». 

Da skjønte jeg det. Det var nesten uhyggelig hvor godt rytme og rim (Phoebe Hester Spinster) passet sammen og nesten løftet denne delen av sangen opp på et høyere nivå. Den fulle effekten av sangen kombinert med navnet hennes, begynte å gå opp for meg. 

«Ja jeg forstår.» Jeg prøvde å trøste henne. «Men det var ganske barnslig, så de vel måtte holde opp før eller senere.» 

«Jo de gjorde da det, sluttet med sangen, mener jeg. Likevel var de ennå ikke ferdige,» sukket P. 

«Etterpå var det Spinster. De begynte å kalle meg Spinster. De fortalte meg at ingen ville være sammen med meg, og at jeg aldri ville bli gift og få barn slik at navnene mine ville dø ut uansett. Og hver gang jeg kom i krangel med noen, kalte de meg bare Spinster, og da hadde jeg tapt.» 

Jeg hadde ingen grunn til å legge stein til hennes byrder, og sa: «I mine arkiver er du arkivert under bokstaven «P». Resten er ikke noe som angår meg.» 

«Mener du,» spurte hun, «at du vil ikke fortelle det noen?» 

«Akkurat,» bekreftet jeg. 

«Kan jeg stole på deg?» 

Jeg fortalte henne at jeg trodde det. Og så lenge jeg bare tenkte på henne som P, var risikoen for forsnakkelser minimal. 

Tause gikk vi inn mellom de store trærne i parken, solen skinte og gresset var grønt. Jeg begynte å gjenvinne min sjelefred da hun plutselig sa: 

«Du danser det.» 

«Eh … hva?» 

«Du danser Phoebe, Hester, Spinster,» gjentok P, og viste meg med noen få skritt. 

Hun hadde rett. Rytmen spilte fortsatt i hodet mitt, føttene mine hadde fulgt den rytmen, og jeg følte skammen over å være knepet på fersk gjerning: 

«Dans og dans, hvis du sier at jeg spaserte etter den rytmen, kan jeg være enig.» 

Hun så trist ut: «Det er inne i hodet ditt nå.» 

Jeg hadde en ide: «Det spiller ingen rolle. La oss få det ut av hodet ditt.» 

Hun så enda tristere ut: «Umulig. Det har vært en del av livet mitt i årevis. Og jeg er redd for det. Kan du forestille deg hva det kostet meg å fortelle deg hele historien?» 

«Nei.» Jeg syntes synd på henne, men kunne ikke delta i de følelsesmessige svingningene hennes. 
 
Rekognoseringen var fullført, og det var på tide å ta initiativet. For både Sis og meg er mamma en av de store trolljegerne i verden. Jeg bestemte meg for å bruke en av hennes strategier: 

«Trollene jakter på deg,» sa jeg. 

«Er det fulle navnet mitt ute i cyberspace allerede?» Plutselig var hun redd igjen. 

Jeg hadde ikke trodd at det var mulig å se frykten i øynene til noen, men forsto at jeg hadde tatt feil. 

«Nei, trollene fra eventyrene,» forklarte jeg. «De er store, høyere enn et hus, noen har mange hoder, andre har ett øye de deler, og mange andre varianter. De er ekstremt sterke og farlige, men også dumme.» 

P så skeptisk ut. Men så sa hun stille: «Ja, jeg er redd for dem. Selv om det er dumt.» 

Jeg sa at trollene ikke eksisterer: «Men når folk før i tida hørte lyder der ute i mørket, trodde de at det var troll. Men etter soloppgang så de at det ikke var noe å frykte. Så la oss få litt sol på ditt personlige troll,» foreslo jeg. 

Jeg følte meg veldig modig, siden jeg ikke hadde noen ide om hvorvidt planen min ville lykkes. 

På den annen side hadde mor hjulpet meg med å drepe mine egne troll siden tidlig barndom. Jeg kunne nesten drepe dem alene nå. Og tiden kunne nå være moden for å drepe noen andres troll. 

«Solens lys trenger ikke ikke inn til min plagede sjel,» hvisket P. Hun må ha lest det et sted. 

«Ikke den solen. Kom igjen, dans Phoebe Hester Spinster med meg.» Jeg begynte å klappe rytmen. 

«Nei. Hva skulle det være godt for? «Hun var absolutt ikke positiv til forslaget mitt. 

«Hva det skal være godt for?» Jeg følte vekten av den menneskelig dumhet på skuldrene mine: 

«Fordi du er redd for det, det er derfor! Og du har allerede lidd så mye … litt mer eller mindre … hva betyr det egentlig?» 

Hun begynte å falle inn. Først klappet hun i hendene og etterpå begynte hun å flytte føttene. P hadde snart laget et enkelt mønster. Jeg kopierte det, og vi utførte denne stille dansen mens vi gikk noen meter. 

«Phoebe Hester Spinster.» Jeg rappet til rytmen. 

«Å nei,» sa hun, uten noen slags følelse for tempoet. 

«Er du redd for trollene i mørket når du er sammen med noen?» spurte jeg. 

«Nei, egentlig ikke.» P smilte som om hun virkelig, virkelig ønsket å smile, og begynte å synge: «Phoebe Hester Spinster.» 

Det kunne fungere. Stemmen hennes ble sterkere da vi rappet og danset nedover gangstien gjennom parken. Det var ikke så lett. Rytmen var som … ingen beskrivelse mulig … men konsekvensene var at jeg følte at jeg falt til venstre det ene øyeblikket, og til høyre det neste. 

P hadde samme følelse, og plutselig grep hun hånden min for å unngå å falle til venstre i det øyeblikket bevegelsene våre var rettet utover. Det var lettere å holde balansen på den måten. Neste øyeblikk møttes skuldrene våre og ga stabilitet til innoverbevegelsen. 

Dette var måten å danse Ps fryktløse dans på. Men det trengs to for å danse tango. Med den ekstra stabiliteten gikk, eller danset, vi gjennom parken, mens vi rappet «Phoebe Hester Spinster». 

Vi endte opp på busstoppet, bussen var i ferd med å stanse og P ga meg en klem før hun hoppet på bussen. Jeg ble så overumplet at jeg var ute av stand til verbal kommunikasjon, men jeg klarte å vinke til henne da hun dukket opp i bussvinduet. 

12 Øyne og ører 

 
«Hva gjorde du i parken i går?» Sis fanget meg på kjøkkenet dit jeg hadde sneket meg for å finne en godbit like før middag. 

«Hva… hvordan?» 

«Jeg vet tilfeldigvis at du og den nye jenta i klassen din danset gjennom parken, hånd i hånd,» fortalte hun meg. «Det var forresten en merkelig dans.» 

«Nah, det …» Jeg kunne ikke fortelle den historien, fordi jeg følte meg forpliktet til ikke å forråde P: «Hun prøvde ut noen nye trinn for en dans, og så hjalp jeg henne med det.» 

Sis hevet øyenbrynene: «Du danse? Det var helt nytt. Hva blir det neste?» spurte hun ut i luften da hun da hun seilte ut av rommet. 

Noen må ha sett P og meg. Men parken var jo tom, jeg er overbevist om det. Likevel hadde vi blitt sett. 

 
Neste dag var det min tur å ta oppvasken etter middagen. Mor ble sittende, og vi snakket mens jeg jobbet. I virkeligheten fortalte mor meg hva jeg skulle gjøre. Og jeg var flink gutt og så ut som om jeg hørte etter. 

Og så kom det: 

«Det var fint at du kunne hjelpe PH med å finne brevet som hun hadde mistet,» sa mor. 

Jo, jeg hadde funnet brevet til PH? Men hva var dette? Hadde noen satt en mikrofon i skoene mine eller noe? Nei, dette måtte være et produkt av kommunikasjon i mammanettet. Jeg trengte ikke å lure på det innlysende. 

«Ja,» sa jeg. 

«Jeg er så glad hun har fått venner her. Visste du at hun hadde mye trøbbel på sin gamle skole? Jeg er ikke helt klar over hva det var, men jenter kan være grusomme mot hverandre,» sa mor etter at hun hadde avlevert min arbeidsliste muntlig. 

Kan jenter være grusomme mot andre jenter? Jeg hadde aldri sett at noen av jentene jeg kjenner, slåss med hverandre. 

Uansett, mamma måtte kjenne noen i Ps indre krets, sannsynligvis hennes mor. Men hvordan kjente de hverandre? 

Plutselig skjønte jeg at jeg ikke kjente min egen mor! Jeg mener, jeg vet mye fra tiden etter at jeg ble født. Men hva hadde skjedd før det? Jeg kjenner foreldrene mine, mine besteforeldre, jeg visste at mor og far hadde møtt hverandre (det er vel innlysende), og jeg visste at hun hadde bodd i dette huset siden rett etter at jeg ble født. 

Men hvem hengte hun med da hun var ung? Hva gjorde hun egentlig på jobb? Hvem kjente hun, og hva slags mennesker var det? I et øyeblikk tenkte jeg på å konsultere rutenettet, men jeg hadde alt for lite data. 

På den annen side hadde denne kvinnen båret meg under sitt hjerte i ni måneder mens hun vokste til elefant-størrelse, fortalte hun meg en gang. Hun hadde gitt meg livet, led under store smerter i prosessen, og etterpå har hun tatt seg av meg. 

Jeg bestemte meg for å stole på moren min. 
 
Som vanlig gikk jeg på skolen på den tredje dagen etter forestillingen i parken. Jeg var sikker på at «affæren P» var glemt, like sikker som jeg var da P forlot meg og dro med bussen. 

Det var ikke sant. Schwarzenhosen konfronterte meg med det: hva var det den syrlige 5,5 og jeg gjorde i parken? 

Syrlig? Schwarzenhosen kunne være ganske syrlig selv også, men mesteparten av tida var hun ok. Hvordan visste hun det? Og var det hennes business hva jeg foretok meg etter skoletid? 

Jeg spurte henne om det, hun kastet en bok etter meg, og Michael fanget den i luften etter at den hadde bommet. Så ga jeg henne en kopi av hva jeg fortalte Sis, og Schwarzenhosen returnerte en en kopi av min søsters kommentarer. 

Freden var gjenopprettet. Alle gikk til pultene sine og gjorde seg klar for en ny prøvelse med fru Kakadu. Nei, det er ikke hennes virkelige navn. 

Fru Kakadu er kjedelig, en snakkesalig dame som aldri klarer å fullføre, og hun har flere ganger forlenget skoletimene til mange minutter ut i friminuttet. 

«Jeg er sikker på at hun er på et oppdrag,» sa Robin en gang lidelsen var fullbrakt og vi sto på gangen og nøt stillheten. 

«Hun?» spurte jeg.  «Skulle fru Kakadu være ute på et oppdrag? Hun finner sannsynligvis ikke sin egen rompe med begge hender i fullt dagslys, selv med skriftlige instruksjoner!» 

«Hvordan er personligheten hennes?» Robin spurte om noe alle visste. 

«Dødsens kjedelig.» 

«Ja, riktig,» sa han. «Jeg tror hun har en hensikt med livet sitt. Og en dag vil en elev falle fra stolen sin og ned på gulvet, ansiktet hans er blått, og han puster ikke. Han har kjedet seg til døde!» 

Jeg er ikke sikker på at Robin hadde rett, sannsynligvis var han bare litt frustrert. På den annen side forelå det ingen motstridende fakta. 

Det er en god ting med fru Kakadus timer: Du får tid til å tenke. Hun snakker og snakker i en uendelig strøm av ord, ord, ord og stiller aldri spørsmål. Elevene er trygge, for de løper ikke noen risiko for å bli huket av læreren og spurt: 

«Vet du om noen flere byer i Belgia?» Eller lignende. 

Jeg gikk i mental eksil, og skjønte at det ikke bare var meg (og P). Schwarzenhosen hadde også opplevd at veggene har ører, på samme måte som jeg hadde fått vite at trær har øyne. Det var slik hun fikk navnet sitt. 

Den dagen Michael ropte «Schwarzenhosen!» til henne, er jeg sikker på at vi var alene i klasserommet. Nesten sikker, i det minste. Men dagen etter sto noen av jentene i klassen klare til å hilse på henne da hun kom på skolen: 

«Hei Schwarzenhosen,» sa de, og sørget for at alle kunne se at de hadde tatt på seg sine mest hyklerske smil. 

«Hei jenter,» sa Schwarzenhosen, og smilte normalt tilbake før hun gikk til pulten sin. 

Kanskje jeg ikke er noen interessant person likevel. 

13 Et uventet anrop 

 
Vinteren var i ferd med å tape kampen mot våren, men det var fortsatt iskaldt der jeg gikk i regn og vind. Gummistøvlene mine skled i søla, og plutselig falt jeg nesten da hælen min gled på noe is i bunnen av en av sølepyttene på grusveien. 

Jeg var ute i naturen, jeg var plaget av elementene, og arrangementet var ikke kommet i stand med min gode vilje. 

«Du kjeder deg,» sa moren min da hun kom inn på rommet mitt tidligere på ettermiddagen. 

«Ja,» bekreftet jeg. «Kjære mamma, du har rett igjen.» 

Hun lo. «Det er ikke vanskelig å se. I dag har du vært som en mørk sky som venter på å eksplodere.» 

En sky som venter på å eksplodere? Men jeg visste hva hun mente. 

«Uh … vel …… ja.» Jeg kunne like godt være enig. Hun er alltid fornøyd med det. Og så? Kunne hun foreslå noe morsomt jeg kunne gjøre? 

«Kom deg ut!» sa hun. 

«Ut?» 

«Ut!» Hun smilte, et grusomt smil, i det minste føltes det slik når den dystre sannheten begynte å gå opp for meg. Jeg skulle ut. 

«Ta på deg skikkelige klær og ta en tur.» Min mor har løsninger på alt. Men kan et alvorlig anfall av livstretthet bli kurert med en tur i regn og vind? 

«OK, rundt kvartalet?» foreslo jeg, og prøvde å minimere skaden. 

«Nei,» sa hun ganske enkelt. «En times spasertur vil sikkert være bra for deg.» 

Harde forhandlinger endte med at jeg skulle gå rundt den store parken. Jeg hadde lyktes med å endre målfunksjonen fra tid til avstand, og med litt innsats kunne jeg gjøre rundturen på en halv time. Men jeg hadde ikke forestilt meg at parken var så stor, før jeg måtte måle den med skrittene mine. 

På en merkelig måte hadde den gamle damen rett; Jeg brydde meg ikke å kjede meg mer. Det eneste jeg hadde i hodet, var å komme meg gjennom denne prøvelsen. Jeg trakk i snorene en gang til, så hettegenseren dekket hodet mitt, bortsett fra nesen min og halvparten øynene mine. Med venstre øye kunne jeg få et glimt av omgivelsene til høyre og omvendt med høyre. 

Nei, det er ikke riktig. Jeg hadde to tanker i hodet mens jeg sloss med elementene. 

Da jeg gikk, sa mamma: «Hvis du går rundt parken, vil jeg få tid til å lage en omelett med bacon og ost og …» 

«Og egg, mamma,» tigget jeg, «kokte egg.» 

«Kokte egg?» Min mor har den sjeldne egenskapet at hun kan uttrykke følelser med den måten hun ser ut på. Jeg er ikke sikker på om hun er klar over det selv. Uansett, nå så hun ut som et spørsmålstegn. 

«Ja,» forklarte jeg. «Del de hardkokte eggene i to og legg dem på toppen av omeletten når du begynner å steke den. Vær så snill, mamma, vær så snill.» Jeg hadde båret på drømmen om en omelett med egg en stund nå, men hadde ikke hatt tid til å prøve det ut. 

«Kokte egg?» Jeg hørte henne mumle da hun lukket inngangsdøren etter meg. 

Med omeletten i tankene, bestemte jeg meg for at livet ikke var så verst likevel, og gikk videre. 
 
Etter å ha spist, gikk jeg til rommet mitt med en tilfreds følelse i hele kroppen. Kokte egg på omelett var en fantastisk ide, og plutselig følte jeg hvor glad jeg var i min mor. 

Merkelig. Etter å ha forsert uværet og spist en omelett, var jeg ikke lenger som en spent fjær. Jeg var rolig, og bygget tålmodig på et slott for et spill, da P plutselig ringte. 

P? Jeg hadde ikke snakket med henne siden det derre med brevet. Vi har nok ikke mye å snakke om, og det virket som om hun hadde unngått meg hele vinteren. 

«Bazan, jeg må snakke med deg.» 

“P? Hvordan fikk du adressen min?» 

Hun så på meg. Jeg begynner å gjenkjenne den måten å se på meg. Min mor gjør det noen ganger, og i nyere tid har søsteren min også begynt med det. 

«Street Talk» sa P. 

«Ja … vel … uh …» Det virker som det er min skjebne å virke som en tosk når jeg snakker med den jenta. Kanskje jeg er en tosk, eller kanskje hun er en slags dårlig omen, eller noe. 

«Har du lest nyhetene?» spurte P. Hun kastet ikke bort tiden min slik som jeg gjorde med hennes. 

«Nei. Jeg har vært ute en tur,» fortalte jeg. 

«En spasertur? I dette været? «Hun hørtes imponert ut, og jeg fortalte henne hvordan min mor hadde tvunget meg ut i kulda. 

P så litt bekymret ut, og spurte om mamma var tøff mot meg. Jeg måtte bekrefte det, fra tid til annen i alle fall. Men mamma var ikke grusom på permanent basis, og jeg fortalte P om omeletten. 

Hun smilte og sa at hun ville prøve oppskriften. «Men det var ikke hvorfor jeg ringte.» 

Jeg visste det. Hvis hun hadde ringt fordi jeg var hyggelig å prate med, hadde hun ringt for lenge siden. 

Nå var hun seriøs, og spurte om jeg hadde hørt om ranet. 

«Et ran?» spurte jeg. 

«Ja, i byen.» 

Bazan: «Her?» 

P: «Ja, her.» 

Bazan: «I denne byen?» 

P: «Ja, her.» 

Bazan: «Du mener at det har vært et ran nede byen?» 

P: «Ja.» 

Bazan: «Hvorfor?» 

P: «Penger.» 

Bazan: «Penger?» 

P: «Ja, de stjal pengene deres.» 

Bazan: «Hvem stjal pengene deres?» 

P: «Ranerne.» 

Bazan: «Hvem er de?» 

P: «Det er det store spørsmålet.» 

Bazan: «Brukte de masker?» 

P: «Bazan, vær så snill og hold munn og bare hør på meg, klarer du det?» 

Bazan: «Tror du ikke jeg får det til?» 

P: «Muligens. Men prøv å ikke stille så mange spørsmål.» 

Bazan: «Gjør jeg det?» 

P: «Hysj! Knip leppene dine sammen, hold dem slik i noen få øyeblikk. Du kan få lov til å puste gjennom nesen.» 

Jeg gjorde det, og P fortalte meg at en liten bedrift var blitt ranet, her, i vår by. Det var ikke mye penger, men noen hadde sett et våpen. I det minste trodde de at de hadde sett et våpen. Og fordi væpnet ran er sjeldent heromkring, var det en temmelig stor begivenhet for politiet. På kort tid ble en mistenkt arrestert. 

P: «Det var John.» 

Bazan: «John hvem?» Jeg kunne ikke la være å spørre. 

P: «Schwarzenhosens bror.» 

Bazan: «Schwarzenhosen storebror?» 

P: «Ja, han. Han ble arrestert på jobb.» 

Bazan: «På jobb?» 

P: «Ja, han ble arrestert på jobb. OG HOLD OPP MED Å HØRES UT SOM ET EKKOKAMMER!» 

Ekkokammer? Meg? Her satt jeg tålmodig og lyttet til henne, og hun skrek til meg! Hun måtte være en av de vanskelige kvinnene, den slags damer noen av fars venner hadde vært gift med. Stakkars ektemenn. 

Jeg sa ikke et ord, og håpet at hun ville legge merke til det. Noe hun også gjorde. 

«Bra,» sa P. «Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Jeg mener, det er bra hvis du kan holde munnen lukket et øyeblikk. Ranet er ikke bra i det hele tatt. Men det verste er at de har arrestert John.» 

Bazan: «Hvorfor er det så galt at de har arrestert en ransmann?» 

P: «Det er selvfølgelig bra hvis politiet arresterer en ransmann.» 

Bazan: «Ja, ranere skal straffes. Og nå har de arrestert en.» 

P: «De har arrestert John.» 

Bazan: «Ja?» 

P: «De har ikke arrestert ransmannen!» 

Bazan: «Men de har jo arrestert John.» 

P: «Og han er ikke noen ransmann!» 

Bazan: «Hvorfor sier du at John ikke er noen ransmann? Men han er i varetekt, «til avhør» som de sier. Og det betyr bare en ting.» 

P: «Jeg vet at han ikke er ransmannen.» 

Bazan: «Det kan du ikke vite.» 

P: «Jeg kan, og jeg vet det. Jeg var der!» 

Bazan: «Da ranet ble begått?» 

P: «Nei, jeg var på kjøpesenteret.» 

Bazan: «Ikke på ranet?» 

P: «Nei, i kjøpesenteret, og jeg så John der.» 

Bazan: «Det beviser ikke noe. Han kan ha gjort det etter å ha gått gjennom kjøpesenteret.» 

P: «Han gikk ikke gjennom senteret. Han var der, satt ved et kafébord, drakk kaffe og leste.» 

Bazan: «Det beviser ingenting. Vet du når han dro?» 

P: «Nei, og det trenger jeg heller ikke. Ranet skjedde fra klokka 1142 til 1145, ifølge politiet. Da satt jeg ved fontenen i atriet og spiste iskrem med nøtter og sjokolade. Og John satt på kaféen, alene og hadde på ingen måte hastverk.» 

Bazan: «Hva gjorde du der? Skulle du ikke være på skolen?» 

P: «Jeg burde selvfølgelig ha vært der. Men jeg var ikke. Det er fru Kakadu … » 

Bazan: «Fru Kakadu …?» 

P: «Hei, hei, hei, bare testing, eller er det et enormt ekko her? Hold munn, Bazan. Ja, det er fru Kakadu. Jeg kan ikke utstå henne, hun er så totalkjedelig. Jeg har prøvd å lese i timene hennes, men hun har øyne som en falk. Hun konfiskerte min minste enhet, og sa at jeg kunne få den tilbake om tre uker. Jeg har prøvd øreplugger. Det hjelper ikke. Det er nok å se henne, og så hører jeg den stemmen, den forferdelige stemmen hennes, omigjen og omigjen. Jeg måtte gå ut før jeg ble gal. Eller er jeg gal allerede? Bazan, si noe!» 

Nå ville hun at jeg, ekkokammeret, skulle si noe. Jeg sa at hun var ganske normal, de fleste av fru Kakadus elever hadde de samme følelsene som P. Men de fleste av oss var mer bekymret for å dø av kjedsomhet enn vanlig galskap.  

Videre fortalte jeg P at hennes reaksjoner var et tegn på mental sunnhet. 

Så prøvde jeg å oppsummere hendelsene: «Det var et ran på kvart på tolv i dag. På den tiden satt John i kjøpesenteret. John er helt uskyldig, likevel sitter han fortsatt arrestert og er hovedmistenkt. Men du kan gi ham et alibi?» 

«Nei!» P ristet på hodet. Til min forbauselse overlevde ståhåret hennes operasjonen. 

«Nei jeg kan ikke! Hvis jeg gjør det, vil de forstå at jeg ikke var i timen. Nei, det kan jeg ikke.» P ristet igjen på hodet, ikke så voldsomt denne gangen. 

Jeg innrømmet at hun hadde et problem, men John ville nok være ute i morgen hvis det var en misforståelse .. 

«Det er en misforståelse! Jeg så ham på kjøpesenteret … «P stresset det igjen, og jeg fortsatte: 

«En misforståelse, han vil nok være ute i morgen.» 

«Tror du virkelig det? Det var godt å snakke med deg, Bazan.» P hadde noen andre meldinger av mindre betydning, og vi kuttet forbindelsen. 

 
Jeg trakk pusten dypt. Hva var dette? Ikke den greia med bror John og ranet. John vil nok bli sluppet fri i morgen. Det var P. Først hadde hun ringt meg. En begivenhet i seg selv. Og så fortalte hun meg om at hun hadde stukket av fra timen og endt opp i en vanskelig situasjon. 

Hun hadde skreket til meg, gjort narr av meg, gitt meg beskjed om å holde kjeft og så bedt meg om å si noe. Hva som helst? Det mest bemerkelsesverdige likevel, var at hun sa at det var godt å snakke med meg. Jeg, ekokammeret. 

Jeg bestemte meg for å holde munnen lukket neste gang ei jente snakket til meg, og se hva som skjedde. 
 
Neste dag på skolen samlet vi oss rundt Schwarzenhosen. Hun sa fortalte oss at bror John fortsatt satt i varetekt, han hadde nektet for at han hadde ranet noen, og sa at han hadde drukket kaffe på kjøpesenteret da ranet fant sted. 

«Vitner?» spurte store Robin. Ja, samme orangutangen som jeg sloss med med tidligere på høsten. Etter det hadde vi blitt venner. 

«De sier at de har avhørt alle ansatte i kjøpesenteret, men ingen har sett John.» Schwarzenhosen så ut som om hun var blitt slått. 

Så erklærte vi alle vår solidaritet med Schwarzenhosen og bror John, før vi gikk inn i klasserommet. 

Gaografitimen handlet om den store Amur-elva i Asia, og jeg slo på overflatelytteteknikken. Jeg hadde annet å tenke på enn asiatiske elver. 

Broder John var fortsatt bak svenske gardiner. Svenske gardiner var noe gammelt tysk begrep for stengene foran fengselsvinduer, hadde Michael fortalt meg. Det var ingen andre gardiner i fengselet, og siden jernstengene var laget av svensk malm…. 

Nei, dette handlet ikke om Schwarzenhosens storebror lenger. Det handlet om P. 

Etter at timen var over, gikk jeg til henne og hennes pelskledte venninner i skolegården. Pelsjakker, laget av noe helt annet enn pels, var høyeste mote denne vinteren, og de kledde seg deretter. 

«Har du et øyeblikk, PH?» 

Vi brøt ut fra gruppen og fant et stille hjørne i skolegården. P sa ingenting. Jeg sa: 

«Hvordan har du det i dag?» 

«Helt fint.» Hun så på meg. 

«Nei, jeg mener på ordentlig. Du ser ikke bra ut i det hele tatt.» 

Å nei! Hva var det jeg sa? I løpet av noen hjerteskjærende seanser med søsteren min denne vinteren, trodde jeg at jeg en gang for alle hadde lært at jenter alltid ser minst «ålreit» ut. 

Men P bar på mørke tanker om forbrytelse og straff. Det var ikke de store forbrytelsene som for eksempel et ran, men en mindre forseelse som å løpe bort fra fru Kakadus stemme som tynget henne. Hun hadde ikke lagt merke til det jeg sa, og jeg skjønte at hun var virkelig deprimert. 

«Jeg sov ikke i natt. I det minste ikke hele natten. Jeg tenkte på … håpet de hadde sluppet ham ut i morges. Jeg har sovet så lite jeg har blå ringer rundt øynene mine. Kan du se det?» Hun snudde ansiktet mot meg. 

«Du er jo alltid blå rundt øynene. Er det ikke mascara de kaller det?» 

Det var et underlig øyeblikk. En uskyldig mann var arrestert, P hadde mulighet til å få ham løslatt, og vi endte opp med å snakke om mascara. 

Jeg prøvde å få samtalen tilbake på sporet: «Du vet at han fortsatt sitter i varetekt?» 

«Ja.» P sa ikke noe mer på en stund, og jeg holdt også stille. Det var hennes trekk. Hun dro pusten dypt: 

«Det betyr sannsynligvis at jeg …?» 

«Ja, det betyr nok at du må…» Jeg tomheten avslutte setningen. 

Vi begynte å gå tilbake mot de andre. P stanset: 

«Det er ingen vei utenom, er det vel?» 

«Jeg kan ikke se noen.» 

«Jeg var redd for det. Noen ganger må en kvinne gjøre det en kvinne må gjøre,» sa hun, snudde seg på hælen og gikk over til administrasjonsblokka.  

Sannsynligvis ville hun gå til rektor og fortelle hele historien, få lov til å snakke med politiet, og så ta konsekvensene etterpå. Jeg gikk tilbake til gjengen. 

 
«Velkommen tilbake, Bazan.» Schwarzenhosen smilte ved å vise tennene sine: 

«Har du og den syrlige en søt liten hemmelighet sammen?» 

Jeg var ikke sikker på om det var et spørsmål eller om hun konstaterte det. Jeg smilte tilbake. Et ekte smil, ikke bare med tennene. 

«Faktisk har vi det!» kunngjorde jeg. 

Hun ble overrasket og holdt stille et lite øyeblikk. Det var nok for meg. Jeg snudde meg og begynte å famle etter noe i bagen min.  

Men Schwarzenhosen var ikke forvirret lenge. Hun rundet meg og så rett inn i mitt uskyldige ansikt: 

«Hva slags hemmeligheter er har du og den syrlige har sammen? Hva?» 

«Jeg kan ikke fortelle noe om det.» 

Schwarzenhosen tok et skritt tilbake og satte en hånd på hofta: «Og hvorfor kan du ikke fortelle oss hva slags hemmelighet du og den syrlige har sammen?» 

«Hvis jeg forteller det, er det ikke noen hemmelighet lenger,» svarte jeg og rundet hjørnet bak meg for å unngå tingen hun kastet etter meg. Jeg tror det var en hanske. 

På dette stadiet stoppet hun. Hun visste at hun var på vei direkte inn i det hun kalte «Bazans jungel, hvor enhver fornuft går seg vill.» 

Unnvikelsesmanøvre er mitt svar på Schwarzenhosens stadige spørsmål. Under normale omstendigheter ville hun ikke ha gitt opp så lett. Men gitt storebrors arrestasjon og følgende … eh .. ting …, det var bare naturlig i dag. 

Mindre enn to timer senere var det ute på Street Talk: En tidligere mistenkt var sluppet fri fordi hans alibi kunne bekreftes. Politiet ville fortsette etterforskningen. 

P var bare borte en time før hun var tilbake i klasserommet igjen. Hadde Schwarzenhosen lagt merke til at hun var vekk? Sikkert, siden hun hadde en usynlige radar som roterte på toppen av hodet sitt. Den var aktivert på permanent basis.  

Men hadde hun koblet Ps forsvinning til brorens løslatelse? Og i så fall, ville hun bli vennligere stilt mot P? 

«Fortell det til Jane også, PH!» Jeg hørte stemmen skjære gjennom rumlingen av 64 føtter på vei ut. Da jeg skannet lydkilden, så jeg at P sto midt i en gruppe jenter som lo høyt.  

Etter å ha manøvrert meg nærmere, hørte jeg P fortelle. Hun snakket med en merkelig aksent, da hun utbroderte hvordan hun svimte av hos tannlegen. Til entusiastiske skrik og latter fra publikum. 

14 Et spørsmål om stil 

 
Jeg fikk en natt i fred og ro før jeg gikk på skolen, der Schwarzenhosen ventet på meg. Visste jeg noe om hvorfor politiet hadde sluppet storebror John fri? 

«Ja,» innrømmet jeg. «De la ham gå fordi han ikke gjorde det.» 

Hun uffet seg. «Du vet hva jeg mener.» 

«Nei. Hvordan kan jeg det?» 

«Hvorfor er du alltid så vanskelig, Bazan?» Schwarzenhosen kom med et av sine vanlige spørsmål når hun snakket med meg. Og så, også som vanlig: «Du trenger ikke svare.» 

Jeg gjorde ikke det, men var klar for neste spørsmål. 

«Vet du noe om Johns alibi? Hvem var det som fortalte at han var uskyldig?» spurte den bekymrede søster. 

Nå var hun for nær. Det hadde for så vidt ingenting å gjøre med P og hennes problemer. Det var måten Schwarzenhosen stilte spørsmål på, som om jeg var i et forhør. Jeg kunne ikke la henne komme unna med dette og satte inn et motstøt: 

«Hvorfor spør du akkurat meg om alt dette?» 

Så kom alle som den store asiatiske Amur-elva nedover korridoren og feide oss med inn i klasserommet. Resten av dagen gjorde jeg ikke mine til å nærme meg Schwarzenhosen, som på sin side unngikk meg. 

Jeg mottok en melding: «Ikke fortell det til noen! PH” 

Jeg lurte på hva som foregikk rundt meg. Men jeg bestemte meg for å knipe leppene sammen, puste gjennom nesen, og ikke si et ord om hva jeg visste om P, fru Kakadu eller politiet. 

Hvorfor? Hvorfor skulle jeg ikke fortelle det? 

Selvfølgelig kunne jeg ha ringt til P og bedt om en forklaring. Og selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Hun hadde gjort narr av meg for mange ganger. Eller kunne det være at jeg gjør meg selv til latter? Uansett så hadde hun dårlig innflytelse på meg. Og jeg ville ikke ringe. 

Schwarzenhosen dukket ikke opp da vi gikk hjem fra skolen, det var bare March og meg. Schwarzenhosens fravær var en sjelden mulighet, og jeg spurte March: 

«Hva er det Schwarzenhosen har imot PH?» 

«Hun liker ikke stilen hennes,» svarte March, som om det skulle være nok. 

«Stilen hennes?» Det bare datt ut av meg. Jeg burde ha knepet leppene sammen. 

«Vær så snill, Bazan, ikke gjenta alt jeg sier. Du har en ubehagelig vane der, du gjentar alt folk sier.» March pakket ikke meningene sine inn i bomull. 

“Gjent …? Gjentar jeg folk sier, både nå og ellers?» Dette var helt nytt for meg. 

«Ja. Du spør om ting jeg allerede har fortalt deg, og det er svært irriterende. Det ser ut til at du har låst deg fast i et mønster.» Mars så alvorlig ut, før masken plutselig sprakk i et smil og hun sa: 

«Vær så snill, Bazan, ikke vær sint. Jeg sier det for din egen del, vet du. Dessuten er det noen ganger jeg hater å snakke med deg på grunn av alle de rare spørsmålene dine. Det er sånn at jeg nesten ikke hvem jeg er, når vi er ferdige.» 

På en eller annen måte klarte jeg å knipe leppene sammen inntil min siviliserte del hadde fått overtaket: 

«Takk for at du nevnte det, March. Jeg var ikke klar over det. Jeg skal prøve å forbedre meg på det punktet.» 

Samtalen så ut til å være avsluttet. 

På hjørnet der våre veier skiltes, stanset jeg og spurte: 

«Hva er galt med PHs stil?» 

«Hvorfor er du så interessert i PH?» spurte March. 

Jeg forklarte tålmodig at det var Schwarzenhosen som var min venn, jeg hadde knapt snakket med PH … 

«Det så ikke sånn ut ut på skolen,» bemerket March. 

Nei, det gjorde det nok ikke. Ja, jeg hadde snakket med den jenta, kanskje mer enn en gang, men definitivt mindre enn fire ganger. Vi går jo i samme klasse! 

«Rart at dere kunne ha en hemmelighet sammen da,» hvisket March i luften. 

«Ja.» 

Jeg hadde samlet nok mot til å spørre: «Mener du virkelig at stil er nok til å gjøre  Schwarzenhosens øyne svarte av raseri?» 

«Nah..aa .. svarte av raseri er sannsynligvis et for sterkt uttrykk. Men stil … » March dro på det, «ja, det er nok det.» Så dro hun hjem til middag. 

Jeg gjorde det samme. Det er ikke noe galt med pizza, absolutt ikke. Faktisk var det en veldig god pizza, mor kan sine ting. Likevel klarte jeg ikke å la være å lure på hvordan en omelettpizza ville smake. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å si noe, men spørsmålet hoppet ut av seg selv: 

«Lurer på hvordan en omelett pizza ville smakt.» 

Min mor snudde seg mot meg mens hun kledde på seg sitt spørrende uttrykk: «Omelettpizza?» 

«Ja hvorfor ikke? Det finnes pizza med ansjos, med pesto, biff, ananas, alle slags ting. Hvorfor ikke med omelett? «Jeg må innrømme at jeg ble litt henført. 

«I prinsippet, ja, hvorfor ikke?» Mamma var i prinsippet ikke negativ til ideen.  

Men hun sa at jeg må finne ut hvordan man lager en omelettpizza. Og det kunne bli vanskelig, fordi hennes sønn Bazan var den eneste nålevende person som var kreativ nok til å finne på noe slikt. Hun anså mulighetene for å finne en oppskrift som minimale. 

Jeg tok utfordringen, og gikk til glad og lykkelig til rommet mitt. Da jeg åpnet døren, blinket et skarpt rødt lys. Det var et alarmlys fra en russisk ubåt, pappa hadde kjøpt det et sted. Lyset var koblet til postsystemet og blinket rødt for innkommende skriftlige meldinger. 

I gamle filmer om ubåter i krigstid, kom det også en hes sirene når det røde lyset blinket, 

«Interessant tanke», sa pappa, da jeg også ville ha en slik sirene. Men mamma sa at det ville bli  for meget. 

 
Det var P. Jeg ringte tilbake og sa hei. 

«Hei Bazan, jeg er så glad du ringte tilbake.» Hun smilte. Hun hadde et pent smil, selv om hun hadde dårlig innflytelse på meg. På den annen side hadde hun fått sluppet Schwarzens storebror fri fra fengselet. Hun sparte ham for mye bråk der, ikke sant? Merkelig, dette så ut til å være personlig, og det gikk ut over meg. 

Stillhet. Så P: 

«Jeg … Jeg … Jeg tror jeg … Jeg tror jeg burde si takk.» 

Stillhet. Så P: 

«Du sier ikke noe, Bazan?» 

Nei, det gjorde jeg ikke. I stedet satte jeg et ansikt som om jeg var såret dypt inn i min sjel, og sa: 

«Jeg prøver å knipe leppene sammen og puste gjennom nesen.» 

Stillhet. Så P: 

«Jeg er så lei meg, Bazan. Det var ikke meningen å såre deg, det var det aldri, … det var veldig dumt av meg, men jeg måtte fortelle deg … » 

«Stille kvinne!» sa jeg, og det virket. 

«Beklager,» sa jeg, «det var bare en vits. Jeg er glad du fortalte meg at jeg noen ganger fungerer som ekkokammer. Jeg har ikke tenkt på det før nå. Og det ser ikke ut som om det er en dårlig ide å holde munn av og til. Takk, P.» 

Noen ganger imponerer jeg meg selv. 

«Å, jeg er glad du kan ta det på den måten. Jeg burde ikke ha sagt ting som «ekkokammer», men jeg hadde det travelt … » Hun fullførte ikke setningen, men så glad ut igjen. 

Jeg hadde vært nysgjerrig og spurte: 

«Hva var det slags forestilling du holdt på skolen? Noe med å svime av hos tannlegen, ikke sant?» 

P lo høyt denne gangen: «Du la merke til det? Alle skulle legge merke til det, og jeg tror de gjorde det.» 

Stillhet. Så P: 

«Jeg var borte fra klassen en stund, og jeg trengte en grunn til det. Faktisk har jeg en gang svimt av og falt, slik som jeg beskrev på skolen, i armene til en forfjupsa tannlege. Det er flere år siden, men jeg fortalte historien som om det skjedde i går. Det var ikke noen løgn, var det vel?» 

«Nei, ikke rent teknisk,» sa jeg. «Og den rare aksenten din da du fortalte historien….?» 

«Jeg ville at det skulle høres ut som om jeg nettopp var kommet fra tannlegen.» 

Så kom det neste store spørsmålet, hvorfor skulle alt holdes så hemmelig? P var dagens heltinne, hvis hennes innsats ble offentlig kjent… 

Stillhet. Så sa P: 

«Fikk en avtale med rektor. Han forsto min situasjon. Han sa at jeg ville bli straffet hvis det ble kjent at jeg hadde rømt fra fru Kakadu. Hvis vi kunne holde mine handlinger skjult, han brukte faktisk det uttrykket, kunne han være fristet til ikke å gjøre noe med det. Han tenkte på sakens seriøsitet. Hans ord igjen.» 

«Har du en avtale med Gamle Økseskaft? Og han forsto din situasjon?» Jeg var imponert. Gamle Økseskaft brydde seg aldri om min, når vi møttes på hans kontor. 

«Ja, rektor og jeg har en avtale. Og det var på grunn av det, at jeg sendte den meldingen. Har du fortalt det til noen?» spurte P 

Jeg fortalte henne at hun hadde flaks. Det ville vært naturlig å fortelle Schwarzenhosen hvem som utstyrte broren hennes med alibi, ikke sant? Men jeg hadde det ikke gjort det, av den enkle grunnen at jeg ikke likte måten Schwarzenhosen spurte på. Jeg visste ingenting om Ps avtale med rektor på den tiden. 

P lo igjen, og nå var hun ikke nervøs lenger: «Morsomt å vite at Schwarzen reddet meg da hun var uhøflig mot deg.» 

Bazan: «Hvordan kan det være morsomt?» 

P: «Hun liker ikke meg, gjør hun vel?» 

Bazan: «Sannsynligvis ikke.» 

Stillhet. 

Så Bazan: «Og du liker ikke Schwarzen?» 

P: «Jeg liker ikke stilen hennes.» 

Bazan: «Hva mener du med det? Stilen hennes?» 

P: «Ja, stilen hennes. Det er nok det.» 

15 Stammene 

 
Min søster hadde besøk på rommet sitt. Jeg lurte på hvem det var, og spurte min mor. 

«Det er ikke meningen at jeg skal vite det,» sa hun: «Hvorfor spør du ikke henne selv?» 

Jeg visste bedre. Etter den oppstandelsen den nye frisyren hennes vakte, hadde Sis med stor iver forsvart sin integritet, både i forhold til meg og til våre foreldre. Slik det var blitt, kunne man aldri vite når selv det mest uskyldige emne kunne eksplodere uten noen spesiell grunn. 

Det tok fire dager før jeg fant tida moden til å snakke med henne. Det var dagen hun kom ut på kjøkkenet mens hun sang. 

«Hei Sis,» sa jeg da hun kom inn. 

«Hei, kjære storebror,» sa hun helt uventet, smilte og klemte meg. 

På en eller annen måte var dette dagen, og jeg spurte henne: 

«Hva er stil? Jeg mener, hva tenker du på når jeg sier stil?» 

«Stil?» gjentok hun og så litt forvirret på meg. «Vel, eh … det er slik folk kler seg.» 

«Er det alt?» 

Sis snudde seg og begynte å lage mat: «Nei, ikke … hvordan skal jeg si det … Klærne dine er en manifestasjon av hvem du vil være. Ja, jeg har lest det et sted, men jeg tror det er sånn det er.» 

«Metafysisk sett?» spurte jeg, og lurte på hva det spørsmålet kunne føre til. 

«Nei, det er det ikke!» Sis snudde seg og så meg rett inn i øynene for å understreke sitt «ikke». «Du kler deg som de folkene du henger med. Det er en måte å understreke din personlighet på.» 

Nå forsto jeg hvorfor hennes nye frisyre var verdt å kjempe for. 

«Er det mulig å bestemme hvem du liker og hvem du ikke liker, på grunn av stilen deres?» Dette var spørsmålet jeg hadde ventet på å få stille. 

«Ja, …» Hun tenkte over hvordan hun skulle si det: «Jeg tror, ja, det tror jeg. I de fleste tilfeller. Men noen mennesker bryr seg ikke. De har rett og slett feil klær. Som deg, …» 

Umiddelbare protester fra meg: «Men jeg har stil!» 

«Nei,» sa hun, «det har du ikke», og forlot med en bolle nyskåret salat i hendene. 
 
Jeg hadde spist, kanskje for mye, og lagt seg ned på sengen. Selv om jeg ikke hadde tenkt å sovne, må jeg ha sluknet, og våknet forvirret med bilder fra en merkelig drøm i hodet. 

Det var som på skolen, men det var et sted for stammer. Alle hadde fjær fra forskjellige fugler i håret, i vår stamme brukte vi svingfjær fra havørn. Både Schwarzen, Michael, Robin og March hadde alle det samme mønsteret i ansiktene sine. Jeg antok at min ansiktsmaling var identisk. 

Jentene i Ps stamme av motemagasinlesere brukte blå fjær, og … så husket jeg ikke mer. 

Hvis det ikke innebærer for mye jobb, følger jeg noen ganger opp ideer fra ingensteds. Denne gangen ville jeg bruke rutenettet. I flere timer satt jeg der og plottet flere og flere mennesker og steder. På noen nivåer dannet de grupper. Det var mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg. 

På skolen begynte jeg å ta bilder, på kafeen og andre steder også. Snart visste alle at jeg holdt på med et slags prosjekt, og jeg viste dem: 

Jeg rakk å fortelle at det var gammeldagse 2 D-bilder, før jeg ble avbrutt av en av moteblad-jentene: 

«Å, så sjarmerende. Det er nesten som bestemors bryllupsbilder. Jeg tror jeg ser litt ut som bestemor på sånne bilder.»  

Hun skar grimaser og ba meg om å ta et bilde av henne. Jeg gjorde det, og innså plutselig et faktum jeg ikke hadde vært klar over: 

På våren ser moten ut til å forandre seg, og motebladjentene var som vanlig kledd deretter. Nå var ikke ekte pels ute, ikke ekte lær var in, og det var laget av noe annet enn dyreskinn. Jentene elsket dyr. 

Og de elsket mine gammeldagse 2 D statiske bilder. Jeg laget et rom på Street Talk hvor det var mulig å se og kopiere bildene. Men de krevde mer, og snart hadde jeg tatt bilde av nesten alle på skolen vår. 

Jeg la også bildene i rutenettet. Gruppene endret seg ikke. Det så ut som om hver stamme hadde sine egne kjennetegn. 

Bortsett fra vår egen stamme, og det så ut til at vi var totalt utenfor motebildet. Jeg kunne ikke se noen likheter i stil, uansett.  

Schwarzen hadde svarte klær, Michael kunne dukke opp i hva som helst, Robin var alltid rimelig pent kledt, og Mach … Jeg måtte se på et bilde for å se hvordan hun kledde seg. Hun gjorde jo det, men ikke på noen bestemt måte. Hun hadde evnen til å forsvinne i en gruppe på tre eller færre. 

Hva hadde vi til felles? Den svarte Schwarzen og den pent kledde Robin? Eller Michael og meg? 

 
På skolen en uke senere la Robin en av orangutang-armene rundt skulderen min og ledet meg vekk fra de andre: 

«Hva holder du på med?» 

«Holder på å bli feit?» foreslo jeg, løftet på skjorten og viste en pølseformet formasjon på magen min.  

Han var ikke fornøyd: 

«Hva er det du er så opptatt med?» 

«Er jeg opptatt?» Jeg prøvde å se ut som jeg ikke forstod hva han snakket om. 

«Ja jeg tror det. Du kommer til rommet vårt på Street Talk, men hele tiden ser du ut som du vil lukke, og gå tilbake til det du holder på med.» 

«Nei, jeg er ikke opptatt,» sa jeg, «vel, muligens. Men ingenting av betydning.» 

Robin lo og sa at jeg ikke kunne lure ham: «Jeg har sett at du gjør leksene på skolen. Hvorfor? Fordi ingenting skal hindre deg i å gjøre det du vil når du kommer hjem. At du jobber sånn, er svært interessant. Nå, fortell gamle onkel Robin hva som skjer.» 

Han klemte meg med sin hydraulisk drevne arm til det gjorde vondt.  

«OK, ok, det er ingen hemmelighet, i alle fall ikke nå.» Robin lettet på trykket, og jeg fortsatte: 

«Jeg har laget dette rutenettet der jeg plasserer mennesker og hendelser. Bildene mine har gitt folk ansikter.» 

Den store trodde meg ikke. «Det er mer,» sa han og åpnet ventilene til hydraulikken. 

Jeg ga opp, og fortalte ham om oppdagelsen av stammer i midt iblant oss. 
 
Dagen etter viste jeg ham det, og han var imponert. «Stil,» sa han, «stil er alt. Fantastisk.» 

Robin så nærmere på noen av gruppene, eller stammene som vi nå kalte dem. «Har du døpt dem?» undret han. 

«Nei, har ikke tenkt på det. Men de her er definitivt motemagasin-jentene,» En millisekund senere kom jeg til å tenke på at jeg hadde gitt den stammen navn for lenge siden. Faktisk før jeg visste at de var en stamme. Instinkt! 

Robin fulgte på: «Jeg tror vi kaller der for neo-hippiene, og de der er de sosialarbeidere.» 

«Du vet ikke at de kommer til ende i sosialomsorgen,» protesterte jeg. 

«Nei, men det virker veldig sannsynlig.» 

Den største gruppen var mer forvirrende. Vi kalte den for «vanlige folk». Denne stammens mest karakteristiske kjennetegn var…. nei vi kunne ikke oppdage det. Likevel var jeg overbevist: 

«Det må være noe her et sted. Vi bare ser det ikke.» 

Robins klær ble innkjøpt av hans mor, og han hadde ingen anelse han heller. Vi var enige om at vi trengte en ekspert. Men hvem? 

«Er du ikke på blitt venn med PH?» spurte Robin. 

Venn med? Ja, vi hadde jo snakket sammen noen ganger. 

«En av dem i skolegården. Du var veldig hemmelighetsfull. Det betyr at du og PH har snakket sammen minst en gang før! 

Jeg måtte innrømme at jeg kjente PH litt, men tvilte på hennes ekspertise. Robin ristet på hodet: 

«Du var rask til å nevne motemagasin-jentene. Og du har en grunn til det.» 

Hvordan kunne vi vite at hun visste noe? Jeg mener, hun var moteinteressert, men hva så? Ingen av de vanlige menneskene kledte seg som PH. 

«Hun er sannsynligvis interessert i hva folk har på seg, rent generelt. Ring henne,» forlangte Robin. 

Det eksisterte ingen rasjonell grunn i hele universet for ikke å ringe P. Så jeg måtte det. Hun var der. 

«Hei Bazan. Det var en hyggelig overraskelse. Og Robin? Jeg hadde ikke ventet å se deg.» Hun var vennlig. 

Ettersom jeg anså denne samtalen som Robins prosjekt, overlot jeg til ham å kick-starte den. 

«Hei PH. Nei, hvordan kunne du det. Det var ingen grunn til at Bazan og jeg skulle ringe, inntil for noen få minutter siden. Det var da jeg sa, ring PH.» 

«Bazan, hva skal dette bety?» spurte P. 

For andre gang den kvelden fortalte jeg om oppdagelsen av moderne, urbane stammer. P var overrasket over at slikt eksisterte i vår klasse, og ble interessert da jeg fortalte henne om stammekjennetegnene.  

Jeg var lettet for at P bare lo, da hun oppdaget at hun var en av motemagasin-jentene. Hun så ut til å være fornøyd med navnene som vi hadde gitt de forskjellige stammene. Men så spurte hun hva vi ville kalle vår egen stamme med Michael, Schwarzen og March. 

Det var noe intern uro før Robin og jeg var enig; vi kunne ikke se noen likheter mellom stamemedlemmene. 

«Ja, det er helt riktig. Dere har ingenting til felles. Dere er de utstøtte som ikke passer inn i noen annen stamme. La oss kalle dere De Utstøtte!» Hun var nådeløs i sin dom, og jeg visste at det var hennes hevn for at jeg kalte dem for motemagasin-jentene. 

Snart splittet hun det vi hadde trodd var vanlige folk i forskjellige underklasser: «Denne klanen, vi kan kalle dem teknikerne, har egentlig ingen stil. De er bare ikke interessert. Klær er noe de tar på seg for å unngå å gå nakne, eller for å holde kulden ute.» 

«Det går ikke an.» Robin hadde sine tvil. 

«Se på guttene.» P pekte på en gruppe gutter. «De har gode sko, bukser de kunne ha arvet fra sine bestefedre, og genserne varierer fra lys sennepsfarge til mørk brun. Dette er de viktigste mannlige kjennetegnene på teknikerne. Jentene har sko uten hæl, bruker ikke sminke og frisyren er ikke så veldig sofistikert.» 

P så ting vi ikke så, og vi, guttene, var forbauset.  

Hun fortsatte med de konservative, en undergruppe hvor diskresjon sto høyt i kurs. Alt var pent og pyntelig, og alle kunne ha blitt presentert for sin kommende en svigermor til enhver tid. 

«Ingen av dem ville dukket opp med en manglende skjorteknapp som denne teknikeren.» P pekte på en av stamemedlemmene. «De konservative reparerer klærne sine umiddelbart, hvis de bare ikke kjøper nye.» 

Hun fortsatte med å peke ut einstøinger som var delvise medlemmer av mer enn en stamme, og derfor hadde en blandet uniform.  

Og så var det kunstnerne. De tilhørte forskjellige stammer, men hun identifiserte tre av dem på stilen. 

P nevnte de de forskjellige underklanene, men sa ikke et ord om motemagasin-jentene. 

«Og hva med motemagasin-jentene?» spurte Robert. 

«De er en av de vennlige stammene,» forklarte P rolig. «En vennlig stamme ønsker en nykommer velkommen og hjelper henne med å takle nye omgivelser. Motemagasin-jentene er en slik stamme. Jeg vet at dere noen ganger ler av dem … Jeg liker dem.  

Men det er også fiendtlige stammer. Dere begge er hyggelige gutter, jeg kjenner ikke Robin godt, men siden du er en venn av Bazan …. Men stammen dere er medlemmer av er fiendtlig, på grensen til å være rabiat!» 

Hun lukket og det ble stille i rommet. 

16 En snedig plan 

 
Hvis jeg strakte ut armene, kunne jeg berøre stillheten i rommet. Etter en stund reiste Robin seg plutselig og ropte: 

«Ja, vi er den fiendtlige stammen. Vi samler på hoder og vi kaster spyd …»  

Han trakk av seg T-skjorta, grep noe og satte det på hodet som en merkelig lue, jeg så det var en pute, og så danset han rundt på gulvet mens han lagde truende stammelyder og aggressive bevegelser. 

Jeg måtte le og begynte å tromme på skrivebordet mitt. 

Vi avsluttet våre stammeaktiviteter, og stillheten fylte igjen rommet.  

Etter en stund snakket Robin. Han hadde sannsynligvis prøvd å tenke, men hadde gitt opp: 

«Jeg kan ikke forstå … Jeg mener, hvordan kunne PH si at vi var en fiendtlig stamme? Og samtidig si du og jeg var kule?» 

Jeg hadde også kjempet med det samme spørsmålet, uten å komme til noe resultat. Men nå hadde vi noen nye data som vi kunne plotte inn i rutenettet, og en gåte å løse. 

Robin var skeptisk: «Kan det bli noe bra? Vi vet hva som skjedde, og forstår det ikke. Er ikke det alt?» 

«Ja, det er alt. Men når vi plotter våre erfaringer inn i rutenettet, får vi et grafisk bilde og kan se problemene fra alle vinkler.» Jeg begynte å jobbe med applikasjonen. 

Først identifiserte jeg P som et individ i gruppen av motemagasin-jenter. På tidslinjen markerte jeg omtrent den tid skolen startet i august. Så, i september, plottet jeg min første kontakt med P. 

«Du fortalte ikke at du ble så tidlig kjent med henne!» Robin virket overrasket og ville gjerne vite hva som hadde skjedd. 

«Ingenting. Vi møttes på vei hjem fra skolen, vi snakket, og vi skiltes på busstoppet.» 

Han ble enda mer overrasket da jeg plottet den andre kontakten, det var da P ringte meg for å snakke om arrestasjonen av bror John.  

Robin hadde sett oss å snakke sammen i skolegården, og jeg avslørte ingen hemmelighet for ham da jeg plottet den kontakten.  

Men da jeg plottet den siste av P’s anrop, kunne han ikke bare sitte stille og se lenger: 

«Du har hatt en omfattende kontakt med PH.» Robin spurte ikke, bare nevnte det som et faktum. 

«Nei. Jeg har ikke det. Men hun ville gjerne diskutere en sak med meg, det er en gang. Jeg ga henne mitt råd i skolegården, det er andre kontakt, og hun ringte meg dagen etter for debriefing, tredje gang.» 

Så holdt jeg stille og ventet på neste spørsmål. 

Robin ville gjerne vite hva det hele dreide seg om. Jeg fortalte ham at det ikke hadde noe å gjøre med saken vi nå undersøkte. Bortsett fra at det hadde vært uregelmessig kontakt mellom P og meg. Og de gamle kontaktene var plottet, pluss det at vi hadde snakket sammen i kveld. 

Robin ringte hjem og fortalte dem at han ville bli natten over, siden det var lørdag. Vi hadde tid til disposisjon. 

«Alt annet, noe vi har glemt?» spurte jeg. 

Han rystet bare på hodet, «Nei,» var alt han sa. Så, etter en stund: «Kan ikke tenke på …. nei.» 

Vi gikk inn i rutenettet, og begynte å se på verden fra vårt perspektiv, som medlemmer av den utstøtte stammen. Alt så normalt ut, vi gjorde ingen ekstraordinære oppdagelser. 

«Er det mulig å se dette fra PHs synspunkt?» spurte Robin. 

Jeg fortalte ham at det gikk fint, og byttet ståsted. Men noe var galt; Ifølge rutenettet var P alene i denne verden.  

Robin protesterte: «Det er ikke riktig. Hun har foreldre, hun bor et sted, og jeg har sett henne snakke med de fleste av folkene i vår klasse. Plott det i rutenettet!» 

Etter plottingen så alt mer normalt ut. Fortsatt var det noe … Å ja, hun hadde ingen linjer i retning av oss, stammen av utstøtte. Min kontakt med henne hadde vært hemmelig, bortsett fra den gangen vi snakket sammen i skolegården.  

Mer plotting, og linjene mellom alle de andre motemagasin-jentene og de utstøttes stamme ble etablert. Men ikke P. 

Fra denne posisjonen kunne vi se det klart; Det var et stor svart tomrom mellom P og vår stamme. 

«Hvordan skjedde det?» Robin spurte meg, som ikke kunne gi ham noe svar. Det skjedde bare … eller bare ikke? 

Fra dypene i cyberspace hentet jeg et 2 D bilde av et middelalderslott og satte det foran stammen vår, sett fra Ps synspunkt. Sett fra de utstøttes posisjon var muren usynlig: 

«Vi satte opp en mur, skjønner du? I den retningen,» sa jeg, og pekte på rutenettet. 

Robin tok kontrollene og begynte å veksle mellom vår stammes og Ps posisjon: «Du har rett, det er en mur. Laget vi den uten å vite om den?» 

Dette var ikke lett å forklare, men jeg måtte forsøke. Så kom jeg til å tenke på OorT og hans måte å se hver enkelt person i en sfære. Heavy stuff, kanskje for heavy for Robin.  

Tok litt tid, før sa han: «Du mener altså at vi er omgitt av en boble av det vi vet? Og at det som er utenfor denne boblen, ikke eksisterer for oss?» 

«Ja, noe sånt.» Jeg var overrasket over at han hadde forstått ting så raskt. 

Robin fortsatte: «Og når PH ikke er inne i denne boblen, jeg mener ikke din eller min, men vår stammes felles boble, det er fordi vi ikke vil ha henne der!» 

«Ja, noe sånt.» Jeg syntes ikke det var morsomt å si det, men jeg syntes jeg måtte. 

Robin mumlet noe jeg ikke hørte.  

 
«Om fjorten dager drar foreldrene mine bort hele helgen, og imens jeg får ansvaret for huset,» sa jeg. 

«Du mener vel egentlig din søster?» 

«Ja, gjerne det. Men la oss benytte muligheten til å ha en fest. Vi kunne jo invitere motemagasin-jentene, PH inkludert, og noen fra tekniker-stammen.» Jeg lanserte ideen, og regnet med at Robin ville se nærmere på den. 

«Hvorfor tekniker-stammen?» spurte han. 

«De er gutter alle sammen.» 

Tilfreds med svaret, satte han seg og begynte å jobbe på rutenettet. Verden ifølge Robin, det vil si verden, universet og hele sulamitten sett fra hans synspunkt. 

Dette var første gang noen andre hadde plottet noe i rutenettet. Jeg mener, jeg hadde gjort det, og oppdaget noen ting på bakgrunn av mine egne observasjoner. Men nå, når jeg var i stand til å se ting fra Robins synspunkt, endret det seg på en eller annen måte. Fra 2 D til 3 D, muligens. 

Nesten ferdig spurte han: «Hvorfor ringte PH deg første gang?» 

Jeg fortalte ham sannheten: «Hun ønsket å diskutere en bestemt sak med meg.» 

«Nei. Jeg mener, hvorfor ringte hun deg, og ingen andre, for å diskutere det?» Robin begynte å bli utålmodig. 

«Jeg spurte henne en gang, hvorfor meg, hvorfor ikke du, for eksempel? Hun svarte at du så så sofistikert ut.» fortalte jeg ham. 

Robin smilte: «Fortell mer! Jeg er sofistikert og jeg liker det.» 

«Vel, hvis stilen holder jentene på avstand, bør du nok beholde den. Din mor vet hva hun gjør når hun kjøper klær til deg.» Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg er ondskapsfull. 

«Hvem kjøper klærne dine?» spurte Robin. 

«Min mor,» innrømmet jeg. 
 
Vi sov sent, og mor lanserte en solid frokost. Hun skar mer brød, og vi spiste mer. Så kom Sis på kjøkkenet og forsynte seg med en slags blandet salat. 

«Du spiser som en liten fugl, sammenlignet med de to,» sa vår mor. 

«Bedre det enn å spise så mye som han fete.» Sis hadde en av sine piggete dager, når man skulle håndtere henne som en veldig skarp kniv. 

«Ikke snakk på den måten!» Mamma innså noe av hennes oppdragelse var bortkastet. 

«Jeg er ikke fet!» Jeg prøvde å protestere, men hadde munnen full av mat. I mellomtiden forlot søsteren kjøkkenet og emnet, med noen få kalorier på tallerkenen sin. 

Det hele fikk en lykkelig slutt. I dette tilfellet betydde det ikke mer oppstyr med Sis. Mor anså oss som trygge, og forsvant.  

Robin var ferdig med å spise og kunne snakke igjen: 

«En fest med motemagasin-jentene, PH inkludert? Hva vil Schwarzen si?» 

Jeg fortalte ham, det var akkurat det jeg ville se: «Nok er nok. Se hva vi har gjort mot PH … » 

«Vi har ikke gjort noe galt mot PH!» avbrøt Robin. 

«Nei. Ja du har rett. Vi har ikke gjort noe galt. Nei, men likevel … Vil du bli ansett som fiendtlig på grensen til å være rabiat?» 

«Nei. Men det var PHs ord.» sa Robin og hadde rett. Men noe hadde fått henne til å se det sånn. 

Jeg hadde brent alle broer, og fortsatte: «Det er noe vi ikke forstår, og det har foregått lenge. Jeg vil ikke å kaste bort mer tid på det. La oss ta et initiativ, røre i bøtta og se hva som skjer. Jeg orker ikke  denne skyttergravskrigen lenger.» 

Robin ga meg en high five, men hadde et spørsmål: «Schwarzen vil sikkert lage bråk om den fersten. Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare å skli unna. For du vil vel ikke at hun skal vite på forhånd, at du matcher henne mot PH?» 

Jeg sa at jeg var mer bekymret for P. 

Han delte ikke mine bekymringer: «PH? Hun kommer væpnet til tennene! Vi vet ikke hva slags våpen hun har i arsenalet sitt. Du så det i går, ikke sant?» 

Robin hadde definert formålet med festen på sin egen måte. Jeg ville ikke ha brukt hans ord. Så klekket jeg en listig plan om hvordan Robin kunne unngå å svare på Schwarzens spørsmål og fortalte ham det. 

«Nei,» sa han. 

«Du trenger ikke å si noe. Bare la vær å protestere.» 

«OK, hvis du ikke krever mer av meg.» 
 
Neste gang de utstøttes stamme møttes, lanserte jeg ideen om en fest. «Foreldrene mine kommer til å være borte en hel helg, og da må vi benytte anledningen. Jeg tenkte vi kunne invitere Jane og hennes gjeng og pluss nerde-brødrene.» 

Som vi hadde ventet var Schwarzen rask og spurte, hvorfor Jane og hennes gjeng? 

«Fordi, og jeg tror ikke jeg avslører noen hemmelighet, du har sikkert lagt merke til at Robin er forelsket i en av de jentene.» Jeg pekte på Robin, som faktisk begynte å rødme. 

«Hvem er det du elsker, Robin? Fortell gamle tante Schwarzen … » 

«Ikke torturer ham! Kan du ikke se at han ikke vil snakke om det?» Jeg kunne ikke la henne komme noe nærmere. 

Schwarzen ønsket å vite mer, men flyttet fokus. «Hvorfor nerde-brødrene, av alle mennesker?» 

nerde-brødrene var fire gutter, med forskjellige foreldre, som hadde sin egen undergruppe basert på nerde-verdier. 

«De vil være perfekte samtalepartnere for Jane og hennes gjeng, de jentene er ganske snakkesalige, og guttene er gode lyttere,» påpekte jeg. 

«Du har tenkt på alt, ikke sant?» Schwarzen hørtes ut som om hun var imponert. 

«Det kan du vedde på at han har,» sa Robin. 

March bestemte seg for at hun ville være kokk, og Schwarzen tok vervet som overordnet leder av prosjektet. 

«Og dere trenger ikke å bekymre dere, det vil være nok jobb for assistentene også,» opplyste March. 

Den lille og nesten usynlige som kokk? Hvordan skulle det gå? March følte at jeg så på henne, snudde seg til meg og sa: «Jeg kan lage mat, faktisk.» 

For et år siden hadde moren hennes fanget henne på kjøkkenet, der March hadde sittet og spist gulrøtter med blåbærsyltetøy. Hennes mor hadde antatt, og det var riktig, at datteren hennes spiste det som var i kjøleskapet fordi hun ikke kunne lage sin egen mat. En brødskive var ikke noe problem, men det var også grensen for jentas ytelser på kjøkkenet. 

March viste enda en ny side av seg selv, da hun begynte å oppføre en komedie om den harde tiden i sin mors kjøkken. Vi lo til vi gråt, da hun spilte sitt første forsøk på å koke poteter, den gang hun kokte dem til en mos som hennes far nektet å spise:  

«Men på den tredje dagen, på den tredje dagen hadde jeg lært å koke poteter. Det var ikke mer lukt av brent vann!» triumferte March. 

«Men du kan mer enn å koke poteter?» spurte jeg. 

«Ja. Og da vi kom til desserter, det var da moroa begynte.» 

«Du liker å lage mat, ikke sant?» 

Jenter er rare. 

17 Party 

 
Noen dager senere stakk jeg innom Schwarzen etter skolen. Jeg hadde bestemt meg for å komme meg litt ut, ikke bare ringe folk. Dessuten var solen varm og jeg kunne tenke meg en iskrem. 

Schwarzen bodde sammen med sine foreldre og storebror John i et nesten tomt stort hus, fordi alle de eldre barna hadde flyttet ut. Jeg møtte John på dørstokken; døren åpnet seg, John kom ut, og lukket døren demonstrativt bak seg: 

«Ville ikke gått inn hvis jeg var deg?» 

«Hva skjer?»  

«Der inne» raste en hormonstorm, eller kanskje heller en orkan, som John foretrakk å kalle det: 

«Du vet at mor og Schwarzen krangle mye. Denne gangen var det verre enn noen gang. Nå hyler de av raseri, mamma i kjøkkenet og søsteren min på rommet sitt nede. Pappa har sprunget i trappene i over en time og forsøkt å forhandle, men har gitt opp.»  

John hadde ikke tenkt å tilbringe ett sekund mer «der inne». 

Jeg gikk inn og banket på døren til Schwarzens rom. 

«Forsvinn!» 

«Det er Bazan.» 

«Forsvinn.» 

Andre gang var oppfordringen ikke så entusiastisk som den første, så jeg åpnet døren, og gikk inn i rommet der beboeren satt på sengen. Hun var omkranset av papirservietter, mange av dem, som hun brukte til å tørke opp mascaraen som rant nedover kinnene hennes. 

«Hun er helt urimelig! Umulig å snakke med!  snufset hun. 

Jeg lot som om jeg ikke var informert: «Hvem?» 

«Mamma, naturligvis.» 

Dette var begynnelsen på en lang historie, og jeg visste det. Jeg hadde hørt dem før. 

Jeg visste også at den raskeste måten å få Schwarzen til å roe seg, var å godta hennes versjon av det som hadde skjedd uten noen slags reservasjoner. I henhold til dette stilte jeg ørene mine om til «selektiv lytting», sa «ja» og «nei» på passende tidspunkt, mens jeg viste stor medfølelse. 

 
Etter å ha fullført renselsesprosessen, satte Schwarzen seg foran speilet og la på et nytt lag svart maling. Hun var nesten presentabel, noen få minutter til, og jeg spurte om hun ville bli med meg på kaféen. 

«Hvis du kjøper meg en iskrem.» 

Jeg hadde råd til det. 

«Og kaffe? Ikke sant? «spurte hun etter at vi hadde okkupert et bord. 

«Har du begynt å drikke kaffe?» Det visste jeg ikke. 

«Nei egentlig ikke. Men jeg liker det når jeg spiser iskrem.» 

Hun hadde rett. Jeg prøvde også, og det var faktisk godt. Vi ble enige om at sjokoladeis smakte bedre med kaffe enn vaniljeis, som hun hadde bestilt. Den neste halvannen timen i det varme solskinnet, diskuterte vi  nøtter. Smakte nøtter best i sjokoladeis? 

«Har du snakket med foreldrene dine om festen?» Schwarzen vet virkelig hvordan hun skal smadre ethvert tilløp til ro og fred. 

«Nei, ikke ennå.» Jeg fortalte henne at jeg hadde ennå ikke hatt anledning … 

«Jeg vil helst tro at du som vanlig har utsatt det.» 

Hun hadde rett. Jeg ville ikke snakke mer om saken, og spurte henne hvorfor hun var sur på P. 

«Jeg er ikke sur på den syrlige. Jeg bare liker henne ikke.» Schwarzen har alltid hatt denne trangen til å definere ting. 

«Å, kom igjen! Har du i det hele tatt snakket med henne?» Jeg spurte, selv om jeg visste svaret. 

«Nei, hvorfor skulle jeg det?» Schwarzen svarte med et spørsmål, men jeg lot meg ikke vippe av pinnen. 

Jeg sa: «Schwarzen, kan du fortelle meg hva dette handler om? Du liker ikke en jente du ikke engang har snakket med, og som du har gått i klasse med i nesten et år. Grunnen til at du ikke snakker om henne, er at du ikke liker henne. Har jeg forstått det rett?» 

Jeg ønsket et svar, men fikk et nytt spørsmål tilbake. 

«Bazan, hvorfor er du så interessert i den syrlige?» 

«Det er jeg slett ikke. Jeg snakker om deg, om dine følelser. Hvorfor liker du ikke PH?» Jeg drakk litt vann av glasset som sto igjen på bordet etter at kaffekoppene og is-asjettene var ryddet bort. 

Hvorfor spurte alle meg hvorfor jeg var så interessert i P? 

«La meg fortelle dette, sakte.» I et glimt så jeg fru Kakadu i Schwarzens øyne. «Så du den jenta den aller første dagen hun dukket opp i klassen? Hun vandret inn i klasserommet, som om hun eide hele stedet. Prøver å være sofistikert … » 

Hun stoppet og trakk pusten. Jeg utnyttet øyeblikket og litt ny kunnskap, og spurte: 

«Det er stilen hennes, ikke sant?» 

«Stilen hennes? Ja det er det!» 
 
Mine foreldre spiste middag da jeg kom hjem, og jeg gikk ut til dem på kjøkkenet: 

«Kan jeg få ha fest her i helgen når dere er borte?» 

«Fest?» Denne gangen var det min mor som var ekkokammeret. 

«Ja, det vanlige gjengen. Og noen flere fra min klasse.» Dette var den vanskelige delen. Jeg var forberedt på lange forhandlinger. 

«Nei … jeg tror ikke …» sa mamma. 

«Din datter vil også være her,» sa hennes mann. 

«Åh … ja, jeg glemte nesten det. Det får være greit da.» Lett om hjertet ga mamma sin tillatelse 

Min far ville vite hva jeg hadde tenkt å bruke som underholdning.  

Jeg spurte: «Kan jeg bruke noen av farfars musikkfiler fra Vietnam-krigen …» 

Far: «Det er ikke» filer «..» 

«… ja, uansett, når bandene pleide å ha psykotisk … 

Far: «Psychedelic» 

«… ja, sære klær? Noen av jentene er fashionistas … » 

«Fashonistas?» Mamma hørtes igjen ut som et ekko. Plutselig skjønte jeg hvor jeg hadde arvet ekkokammeret. Jeg måtte fortelle det til P når anledningen bød seg. 

«… og jeg vil gjerne vise dem noe de aldri har sett før.» 

Den gamle mannen så skuffet ned på den tomme tallerkenen sin: 

«Et øyeblikk håpet jeg at det var for musikken sin skyld at du ville spille de videoene. Jeg trodde jeg hadde klart å lære deg noe om de verdifulle tingene i livet.» Far trakk et dypt sukk. 

«Musikk, han?» Sis passerte kjøkkendøren, og hadde hørt pappas siste kommentar:  

«Han synger som en flokk med gråmåser!» 

Jeg var i ferd med å protestere. Men søsteren min forsvant raskere enn jeg fikk åpnet munnen. 
 
Fredag møttes vi etter skolen. Mars og Schwarzen hadde skrevet en lang liste, og vi dro til supermarkedet. 

På vei hjem, lastet med poser med mat, spurte jeg Michael om han visste hva jentene trengte alle tingene til. 

«Nei.» 

Svaret på det spørsmålet var at vi guttene skulle kutte det meste i biter. Mange biter. Vi hadde nettopp begynt da Michael falt om på gulvet. Schwarzen kastet seg over ham: 

«Han puster fortsatt,» sa hun. Ikke hysterisk ennå. 

«Hva skjedde?» 

«Vet ikke. Han bare falt.» 

«Blod!» skrek Schwarzen. 

Robin bøyde seg ned over jenta og den bevisstløse Michael: «Ro deg ned! Han puster, så han er ikke død ennå!» 

Han burde ikke ha sagt det. Ja, han burde absolutt ha holdt munn. Jeg la armen rundt Schwarzens skulder og førte henne ut på badet, der jeg skvettet kaldt vann i ansiktet hennes. De andre to måtte ta vare på det mulige liket.  

Det tok litt tid og kaldt vann, før Schwarzen langsomt kom ned blant oss andre. March kom inn på badet og proklamerte: 

«Han besvimte.» 

«Bare sånn uten videre?» Jeg kunne ikke skjule min forbauselse. 

«Han har sannsynligvis kuttet seg selv i stedet for grønnsakene. Noen mennesker tåler ikke å se blod.» forklarte March. 

«Hva skjer hvis …? 

«Du så det nettopp selv.» 

Vi gikk inn i stuen. Robin hadde satt Michael på en sofa. Schwarzen spurte om han var skadet, bortsett fra et lite kutt i en finger. 

March rystet på hodet: «Han landet med nesen i en pose med paprika, og knekket den ikke en gang.» 

«Og nesen hans?» 

March snudde seg til Schwarzen: «Du visste ikke om det?» 

«Nei, jeg …» 

Robin brøt inn: «Det er ikke sånt som du forteller en jente.» 

«Nei» ble det bekreftet fra sofaen. Michael hadde begynt å gjenvinne bevisstheten.  

Etter en liten pause fortsatte Robin og jeg i kutte- og skjæretjenesten, mens Michael ble tildelt  oppgaver som ikke var livstruende. 
 
Jentene hadde lukket kjøkkendøren. Vi satt i stuen. Michael sa: 

«Det er ganske sexistisk, ikke sant? Jentene jobber på kjøkkenet mens guttene sitter utenfor og venter på mat.» 

Jeg var enig i det siste. Det var et faktum at vi ventet på mat. «Men sexisme? Jeg vet ikke … » 

«Kunne noen av dere ha organisert dette?» avbrøt Robin. 

«Nei, tror ikke det.» 

«Absolutt ikke.» 

Robin konkluderte med: «De gjorde det fordi de var best kvalifisert.» 

Michael var ikke overbevist; «Hvordan vet du det? De gjorde det, men … » 

«Du vet ikke hva som sto på listen, selv om du var med og handlet. Hva ville du ha skrevet på listen, hvis du skulle bestemme? «Robin stresset sitt poeng. 

«OK, OK, jeg er med.» Michael var overbevist. Så gjentok han det opprinnelige spørsmålet. 

Robin kom med det innlysende svaret: «March kan lage mat. Kan du?» 

«Nei.» 

«Nei.» 

«Ikke jeg heller» 

Men hvorfor var en jente den eneste som var kvalifisert til å styre på kjøkkenet? Fordi moren hennes hadde lært henne det. Det var derfor. Våre mødre hadde aldri lært oss noe særlig koking eller baking. Så hvis det på noen måte kan være et spørsmål om sexisme, var det utvilsomt våre mødres feil. Vi følte oss komfortable med det faktum. 
 
Nerde-brødrene kom på slaget. Snart var vi alle involvert i en teknisk debatt. En halv time senere hørte vi snakk og latter i entreen, motemagasin-jentene kom inn og Daltons holdt munn. 

«Hvor er Schwarzen og March?» spurte Jane. 

«På kjøkkenet. Ingen får lov til å gå inn,» fortalte Michael henne. 

Jane hoppet opp og ned og klappet i hendene: «Spennende! Vet du hva de lager?» 

«Nei.» 

Alle prøvde å identifisere aromaen som strømmet ut fra det lukkede kjøkkenet. Schwarzen og March kom ut fra kjøkkenet for å delta i samtalen. Schwarzen satt i et hjørne med Michael og en av nerdene. P satt i et annet og snakket til to av de andre guttene. Ikke med dem. Fra tid til annen nikket de.  

Mars løp inn og ut av kjøkkenet. 

Hun annonserte at maten var klar. Vi samlet oss alle sammen på kjøkkenet, der Schwarzen ga hver av oss en stor, hul bolle av brød, på en tallerken. 

«Er dette alt?» Robin hørtes skuffet ut. 

«Nei, det er mer. Jeg kan lukte det. Men hva er det, og hva er denne merkelige skålen laget av brød?» spekulerte Jane. 

Mars løftet lokket på den store kjelen og fylte brødskålene våre med en rødaktig væske. 

«Det lukter deilig, men hva er det?» Jane var fortsatt nysgjerrig. 

Mars fortalte henne at hun hadde brukt «En tysk oppskrift på ungarsk goulash-suppe. Michael ga meg ideen … » 

«Goulash-suppe! Jeg har ikke smakt det siden jeg var i Strahlsund. Jeg besøkte mine besteforeldre i fjor sommer.» Michael virket oppriktig lykkelig. 

Mars fortalte oss at Michael hadde gjort henne nysgjerrig. «Da han beskrev det han hadde spist i Strahlsund, var det som en ode til Goulash-suppen.» 

«Men hvordan spiser vi det?» 

«Slik» Michael brøt et stykke brød fra bollen og spiste det. «Men husk, ikke spis brød under overflatenivået til suppen!» 

Mars fikk faktisk stående applaus for suppen, det var også mye latter samt noen mindre katastrofer. Den ene ble forårsaket av en teknisk interessert gutt som lurte på hvor mye trykk en sirkulær struktur av brød kunne motstå, uten at han hadde spist opp suppen sin først. 

 
Etter at vi hadde spist, bar hver enkelt oss tallerken, glass og skje tilbake på kjøkkenet. Det var sånn Schwarzen og P møtte plutselig hverandre ansikt til ansikt i døråpningen. 

«Hei Phoebe Hester,» sa Schwarzen. 

«Å, hei Schwarzen.» P la greiene sine i oppvaskmaskinen mens hun sa: 

«Så du vet hva jeg egentlig heter? Da er du en av veldig få.» 

Så snudde hun seg tilbake mot Schwarzen og smilte: «Da jeg var liten, hatet jeg det navnet. Men det spiller ingen rolle mer, og du kan kalle meg Phoebe Hester hvis du vil.» 

Schwarzen smilte tilbake. «Kanskje jeg gjør det, kanskje ikke …» 

Situasjonen utviklet seg ikke videre, for enhver samtale druknet i tilrop fra mengden, slik som «Vi visste ikke ..», «Du har aldri fortalt oss …» og «Hvorfor sa du ikke til oss …» 

«Dere spurte ikke,» sa P. 

«Hva er galt med Phoebe Hester?» Jane spurte, på vegne av oss alle, bortsett fra meg. Og sannsynligvis også Schwarzen.  

Hvordan Schwarzen hadde fått rede på P sitt virkelige navn, er fortsatt en gåte for meg. Et eventuelt svar ville aldri ha rettferdiggjort risikoen med å bringe temaet på bane. 

P fortalte om Phoebe Hester Spinster, de andre jentene på sin gamle skole, og om sangen. 

«Men alt det der var barnsligheter, og jentene vokste opp …» 

«Vil du at vi skal kalle deg Phoebe Hester nå?» Denne gangen snakket Jane på vegne av oss alle. 

«Nei, ikke nødvendigvis.» P smilte og sa at navnet kunne være morsomt også.  

«I høst, like etter at jeg var kommet hit, møtte jeg tilfeldigvis Bazan i parken. Han spurte også hvorfor, og jeg fortalte ham om de barnslige jentene. Dere kan alle den sangen, ikke sant?» spurte P. 

«Ja, ja!» Jentene begynte å synge. De hadde aldri sunget Phoebe Hester Spinster før, men teksten smatt inn i rytmen uten noen form for øvelse. Alle sang og lo, klappet i hendene og stampet takten med føttene. 

P hoppet opp på en stol: «Vent, vent, det er mer!» 

«Hør hør!» 

«Da vi gikk, så jeg at Bazan gikk på en ganske merkelig måte …» 

«Silly walk!» Skrik fra mengden. 

«… og da jeg endelig forsto, så jeg at han danset Phoebe Hester Spinster … 

Jeg prøvde meg med et «Jeg danset ikke ..», men det var umulig å dempe P på dette stadiet. Hun fortsatte: 

«… OK da, du gikk i takt med rytmen. Jeg prøvde det selv, og det viste seg at alt var helt asymmetrisk … » P slo ut med armene. 

«Hva mener du, asymmetrisk?» Publikum igjen. 

«Jeg mener at det var umulig å danse alene. På en takt falt jeg til høyre, på neste til venstre. Jeg grep Bazan for å unngå å falle, og forsto at dette var en dans for par. Kom igjen, Bazan, la oss vise dem!» P rakte hånden ut mot meg. 

Jeg hadde ingen mulighet til å unngå å delta i showet, og forsøkte ikke heller. I stedet tenkte jeg på at alle hadde oppført seg merkelig i det siste, Michael bare svimte av, Schwarzen hadde en irrasjonell antipati, March avslørte seg som den perfekte kokk …  

Tiden var utvilsomt inne, og jeg bestemte meg for å oppføre meg merkelig jeg også. Jeg hoppet opp, grep Ps hånd og begynte å danse Ps dans uten frykt, eller Bazans dans som hun hadde kalt det. 

Publikum var ikke sene om å bli med, de rappet, klappet i hendene og danset Phoebe Hester Spinster. Selv de tekniske guttene var med.  

Alt gikk bra til noen gled på gulvet, og forvandlet den vertikale mengden til en horisontal haug. 

Jeg kikket opp der jeg lå på gulvet, og så rett inn i min søsters forvirrede ansikt. 

Hun hadde tatt med seg sin to meter lange leketøyslange av mykt stoff. Hun holdt den opp ned slik at den så ut som et spørsmålstegn der slangehodet var prikken under. 

«Vi danset bare Bazans dans,» forklarte P fra et sted under meg. 

«Han, danse?» Sis gikk tilbake til rommet sitt. 

Ingen ble skadet, men folk så litt utmattet ut. Det var tid for kunstig underholdning. Jeg spilte noen håndplukkede utsnitt av bestefars gamle filer, som viser artister og publikum i fargerikt antrekk. 

Vi hadde slått av lyden av videoene, for å kunne høre på litt skikkelig musikk mens vi så på. Schwarzen plugget i øretelefoner, satte seg tilbake i en stol, lukket øynene og lyttet til de originale lydsporene fra for lenge siden. 

Snart dannet det seg to forskjellige grupper. Teknikerne kommenterte forsterkere, mikrofoner og så videre, mens motemagasin-jentene ble forsynt med nye ideer. Var dette sexistisk? Jeg vet ikke. Uansett så var oppdelingen frivillig. 

Etter at de andre hadde gått hjem, tok Schwarzen og March på seg skoene.  

«Vi har stått for de fleste forberedelsene. Du rydder opp rotet,» sa Schwarzen. 

Jeg var helt enig. «Takk for alt du har gjort i dag.» 

«Og takk til deg for at du deltok i hennes show!» Schwarzen gikk, og lukket døren hardt bak seg. 

18 Slottet 

 
Schwarzen ville ikke snakke med meg. Jeg prøvde å si hei da vi møttes på skolen.  

Hun stoppet et øyeblikk, bare for å si: «Jeg vil ikke snakke med deg.» 

Etter det, overså Schwarzen meg totalt. Det må ha krevd en enorm konsentrasjon å filtrere ut alt jeg sa, og så kaste det uten å ha hørt det. Jeg mener, gjengen var sammen som vanlig, snakket og lo og klaget over for mye lekser. 

Men Schwarzen verken så eller hørte meg. 
 
Det faktum at Schwarzen ikke anerkjente min eksistens, hadde en merkbar innvirkning på de andre. Jeg kan ikke si noe mer nøyaktig enn det. Da jeg spurte jeg Robin, bad han meg om å spørre Michael.  

Ingenting var egentlig unormalt, unntatt at Schwarzen så rett gjennom meg. Jeg følte meg utstøtt fra min egen stamme. 

Den ettermiddagen ringte jeg henne, eller rettere sagt, jeg prøvde å ringe henne. Men det gikk ikke. Hun hadde blokkert meg. 

Schwarzen hadde blokkert meg! Vi hadde hatt våre små uoverensstemmelser, den første sluttet med at hun dæljet meg i hodet med den lille plastbøtten sin som hun hadde fylt med sand.  

Jeg skulle til å ta hevn, jeg hadde funnet en stein som var perfekt tilpasset formålet, da en av mødrene dukket opp. 

Men Schwarzen hadde aldri blokkert meg før. 

Tidligere erfaringer hadde vist meg at det fantes ingen andre alternativer enn å vente til Schwarzen ikke lenger var sur på meg. Før eller senere ville hun snakke med meg igjen. Spørsmålet var, hvor lenge ville det ta? Denne blokkeringen var alvorlig. 

Jeg prøvde å spørre Michael, som fortsatt var en del av den indre sirkelen. Han kunne ikke ikke fortelle meg hvordan saken sto: 

«Jeg forstår ikke jentekode.» 

Ikke jeg heller. 

Hva ville skje hvis jeg begynte å henge med P og hennes gjeng i stedet? Nei, jeg forsøker ikke å slukke en brann med bensin. Jeg hadde forstått så mye at dette hadde noe å gjøre med P. 
 
Dessuten trengte jeg Schwarzen. Nei, hele laget trengte henne. De Utstøtte hadde bestemt seg for å stille lag til våren store spill. Beslutningen ble tatt før jul, før vi visste at vi var en stamme. Siden da hadde jeg brukt deler av fritiden min, og jeg må ha hatt mye ledig tid, til å bygge et slott. 

Det er en kopi av det fantastiske slottet Neuschwanstein i Bayern. Til å begynne med lurte jeg på om jeg skulle kalle meg kong Ludwig etter han som bygde slottet. 

Heldigvis leste jeg litt mer om ham, og forsto at stakkars Ludwig ble ansett som sprø fordi han brukte penger på slott og musikk i stedet for militæret og krig. Senere ble han sannsynligvis druknet av sine tjenere. 

Jeg bestemte meg for ikke å bruke navnet hans i spillet, det kunne vært et dårlig omen. 
 
Neste halvannen uke tilbrakte jeg i Schwarzens isboks. Jeg prøvde å ignorere at jeg ble ignorert, og snakket ikke med henne. Det var grunnen til at jeg ikke var sikker på om hun ville komme til rommet vårt på Street Talk like før klokka fem den dagen da spillet startet.  

Hun var ikke der. 

Jeg viste de andre inn i avatar-rommet slik at de kunne velge sine spillpersonligheter og utstyre dem. Det er ikke lett. Hvem vil jeg være, hvordan vil jeg se ut, og hva er det umulig å kamuflere? 

Avatar-rommet er en del av selve spillet. Gildehallen derimot, har jeg laget selv. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt av den. 
 
Jeg førte mine medspillere til et enormt rom hvor en stor flamme flakket i en enda større peis. Rommet ble opplyst av denne peisen, fakler på veggene, og noe dagslys fra de høye og smale gotiske vinduene. 

«Fantastisk!» Den store, gamle damen med utringing og en slags vifte på hodet, klappet i hendene. 

March? Lille March i en fullriggers kropp? 

«Hva er det på veggen der borte?» Hun hadde oppdaget juvelen i kronen. 

«Det er Bayreaux-teppet, min kjære. Jeg stjal det for deg, høyvelbårne fru…?» 

«Jeg er Lady Gwendolyn, Deres Majestet, nasjonens svigermor.» 

Jeg likte at hun bare brukte sitt spillnavn, sitt nom de guerre. Jeg hadde antatt at den gamle damen var March, for de fleste spillerne skifter ikke kjønn i spillet. Men de andre lagene måtte ikke vite hvem vi var i virkeligheten. 
 
Det hadde skjedd at spillet hadde morfet inn i Real World, med konsekvenser. Ting kan være forståelig, men ikke nødvendigvis tilgivelig. For eksempel kan en eldre bølle få lyst til å snakke nærmere med den lille spjælingen som forrådte ham i spillet. 

«Ingen utenom laget må vite hvem du er!» Min far advarte meg for en uke siden. Tidligere visste folk hvem som var hvem. 

«Jeg var en gang med på et møte» sa pappa. «Vi hadde to kandidater, hvem skulle vi ansette? Da sa sjefen at han ikke stolte på en av dem. Hun hadde sviktet ham i et spill da de var studenter. Den andre fikk jobben.» 
 
I gildehallen tok de tre nykommerne seg tid på å se på sverd og andre våpen, avskårne dyrhoder med gevir eller tenner, samt fargerike flagg og tapeter på veggene. Jeg satt i den trone-lignende stolen på enden av det massive bordet: 

«Jeg er kong Wolfram Maximilian av …… Vel, kongen spør sitt råd om å døpe vårt rike,» annonserte jeg. 

De andre satte seg. Ved siden av Lady Gwendolyn satt en stor kriger med èn arm, og en person uten våpen som lignet på en kontorist. 

Krigeren reiste seg: «Jeg er Ty, den store nordiske hærføreren, og jeg foreslår at vi kaller landet vårt for «Valhalla».» 

Det var Michael, ingen tvil om det. Selv om han hadde et stort skjegg og bare en arm, kunne jeg gjenkjenne måten han beveget seg på. 
 
Kontoristen var ikke enig: «La oss bare kalle det «Hjem». Eller «Hjemmeøya» hvis vi er plassert på en øy.» 

«Det er da ikke noe navn på et land!» Nasjonens svigermor var ikke begeistret, men hadde ikke noe bedre forslag selv. 

«Hva med» Heimat»?» foreslo Ty. 

Lady Gwendolyn klikket tungen: «Høres bra ut. Heimat … Heimat … ja, … det høres bra ut … » 

Jeg var tilbøyelig til å være enig. Men kontoristen var ikke overbevist: «Hva betyr det? Hvis det betyr noe i det hele tatt.» 

Ty snudde seg til ham: «Det betyr «hjemme» på tysk, eller enda mer enn det.» 
 
Vi ble enige om navnet, og jeg spurte ettter Schwarzen. Var hun med, eller …. 

«Jeg kan spørre henne en gang til,» sa Ty, og gikk ut gjennom avatar-rommet. Et øyeblikk etter var han tilbake og gliste: «Hun holder på å utstyre avataren sin nå.» 

Det tok ikke lang tid før i en tynn dame kom inn. Hun hadde ravnsvart hår ned til midjen, hun var blek og hadde røde lepper og et slør. Lady Gwendolyn hilste henne med en oppfordring (eller var det en ordre): 

«Gå og finn noe annet å ta på deg! Alle ser hvem du er. Og du også, kong WM …» 

«Kong WM?» Schwarzen virket forvirret. 

«Du er i ferd med å gå inn i tjeneste hos kong Wolfram Maximilian.» forklarte Lady Gwendolyn. 

«Wolfram Maximilian! Enda ett av de stupide navnene dine!» freste hun mot meg, en jente som lød navnet Schwarzen. 
 
Jeg ble også sendt ut for å kle meg om. Lady Gwendolyn krevde det, «… eller så vil alle kjenne deg igjen.» 

«Meg? Jeg ser ikke ut som jeg gjør når jeg er meg,» protesterte jeg. Det var helt sant. 

«Spiller ingen rolle. Du er gjenkjennelig. Dessuten, hvem kjøper klærne dine når du er deg?» 

«Min mor. Det er hun som har pengene,» sa jeg. 

«Hvorfor er det din mor som har pengene?» spurte nasjonens svigermor. 

«Hun har penger for å kjøpe klær til meg.» Sannheten var forhåpentligvis ikke noe å skamme seg over. 

«Akkurat som jeg trodde,» konstaterte Lady Gwendolyn. «Kan du ikke bare være snill gutt og bytte til noe mer tradisjonelt?» 

Jeg gjorde det, og vakte ikke flere protester. Schwarzen dukket opp som en blondine med et hodelin: 

«Det viser at jeg er en gift kvinne,» sa hun. «Er det langt nok fra den jeg er i Real World?» 

Kontoristen kalte seg Iago. 
 
Jeg kuttet forbindelsen til avatar-rommet. Nå kunne vi bare gå inn i spillet som avatarer, og alle regler fra Real World var suspendert. Ty kom og bøyde seg foran meg: 

«Deres Majestet, la meg introdusere min kone, Lady Nor fra de kalde kyster.» 

Det var en merkelig følelse da Lady Nor bøyde knærne og neide for meg. Schwarzen hadde ikke snakket med meg på nesten fjorten dager nå. 

Vi gikk ut av gildehallen og samlet oss i borggården, omgitt av høye murer. Jeg tok ledelsen, og vi gikk opp på en av murene. Vi var på vei mot … mot noe som ennå ikke var kjent. 

Det viktigste var at vi hadde utsikt. Om et par minutter begynte spillet, tåken ville løfte seg, og vi kunne se vårt land Heimat. 

19 Heimat 

 
Vi sto der en god stund og så ingenting annet enn tåke, grå tåke som dekket alt annet enn selve slottet. Lady Nor tok meg i armen: 

«Kan jeg få rommet i det tårnet?» Hun pekte oppover til et ensomt, tårn ute på et hjørne av den høyeste muren. 

«Utsikten må være fantastisk hvis bare tåken ville lette.» Hun uffet seg på sin karakteristiske måte. 

«Vær så snill, Lady Nor, ikke uff deg sånn. Du du kan bli gjenkjent.» Iago snudde seg. Han hadde stirret i tåken. 

«Jeg uffer meg ikke!» protesterte Schwarzen. 
 
Lady Gwendolyns stemme stoppet all videre samtale: «Kom og se! Se, der nede!» 

Hun pekte nedover, og jeg kunne se … toppen av et stort furutrær! Hvor var dette slottet plassert? 

Tåken rullet vekk. Det store furutræret hadde mange brødre og søstre og kusiner og onkler og tanter. Det var en skog der, og en vei. 

Ja, det gikk en vei gjennom skogen ned til en liten landsby. Jeg kunne se storfe på beite og folk som jobbet, mens tåken trakk seg vekk. 

Flere landsbyer og små skoger kom til syne, og jeg lurte på hvor stort er landet mitt? 

Langt vekk skar et skinnende sølvbånd gjennom landskapet. Det måtte være en stor elv som kunne bli sett på denne store avstanden.  

Tåken forsvant raskere. 
 
Spilletiden var timer etter tiden i Real World. Det måtte være slik, for å forhindre at verdifull spilltid gikk tapt mens vi var på skolen.  

Tiden ble også vridd, og dagen varte åtte timer, fra klokken 16.00 til midnatt. Arrangementet var resultatet av mange kompromisser med skole og foreldre for å sikre at spillerne fikk nok søvn. 

Nå må det ha vært rundt klokka elleve, lokal tid. Her. Ut fra solens stilling på himmelen fant jeg sør. 

Elva løp sørover, fra venstre til høyre sett fra slottet. Men det kom fra øst og gjorde en skarp venstre sving når den nådde mitt … nei, jeg mener vårt … land. 
 
«Hva er det med solen?» 

«Den er dobbel. To soler går i bane omkring hverandre. Noen ganger gjør de slike ting, uten noen spesiell grunn.» 

På den andre siden av elva kunne vi se åkre og marker som strakte seg mot det fjerntliggende høylandet og fjellene. Iago sa at det var ikke mer å se herfra, og han hadde rett. Han antok at kartene hadde kommet, og hadde rett igjen. 

Kartene lå på bordet i gildehallen, ruller av pergament med offisielle segl av voks. Det så imponerende ut. Iago rullet ut kartene, og vi kunne studere hele den store øya Panangea. 
 
Heimat var detaljert, for de nærmeste landene kartet var brukbart, men land langt unna ble bare vist som grenser og plassering av hovedslottet. 

«Hvorfor er det sånn?» ville Ty gjerne vite. Han var ikke alene. Jeg var litt forvirret selv. 

«Vi har ingen historie, vi bare dumpet inn her for et øyeblikk siden. Dette kartet viser hva vi vet om andre nasjoner. Det er bare naturlig at vi kjenner nabolandene best.» Iago visste ting vi andre ikke gjorde. 

Andre kart viste ressurser og tradisjonelle handelsruter. Jeg ga dem til Lady Nor: 

«Ser ut som et rot. Kan du få noen inntekter fra dette?» 

Hun studerte materialet for en kort stund. «Ja, jeg tror det er muligheter her. Hvis jeg ikke er uunnværlig her, vil jeg gjerne begynne med det samme.» 

Jeg overleverte henne de pergamentrullene hun trengte. Jeg visste at oppgaven ville være fristende for Lady Nor. Som Schwarzen, likte hun alltid å få ting til å fungere. Og å organisere, som hun gjorde da vi forberedte festen. 
 
Ty gikk ut fra at det var han som skulle være landets krigsherre, øverstkommanderende for våre styrker. Han hadde allerede grafset til seg de pergamentrullene som omhandlet hæren, og jeg spurte: 

«Hvor stor er egentlig hæren vår?» 

Ty rystet på hodet: «Nei, nei, det blir helt feil. Du burde heller ha spurt hvor liten den er. Med litt hell har vi nok menn til å forsvare slottet. Vi må bygge opp en hær, de andre er nok i full sving allerede.» 

«Tror du det blir krig?» 

«Ja, det er mange villsvin der ute, og vi er i realiteten forsvarsløse. Vi må begynne å bygge en hær nå!» Ty var trygg på at det måtte være vår første oppgave. 

Iago var delvis enig, men ønsket å vurdere situasjonen først. Hvem vil angripe først, og når kan vi vente at det vil skje? 

Han rullet ut kartet og satte fingeren på kongedømmet Condor som lå på en høyslette og hadde felles grense med Heimat. «Det første angrepet vil komme herfra.» 

«Profeten har talt?» spøkte jeg. 

«Nei, heller er det han som analyserer informasjon.» 
 
Iago hadde basert sitt bilde på forskjellige fakta. Alle måtte kickstarte økonomien for å produsere, og handle for å få penger til å utruste hærene sine.  

Noen få nasjoner hadde jern, alle de andre måtte kjøpe. Men de som hadde jerngruver, kunne begynne å bygge en hær med en gang. 

«Condor er den største jernprodusenten på hele Panangea.» Igjen hadde Iago sett ting vi ikke så. 

«Dette er deres gyldne sjanse, de kan bygge en hær mens vi er opptatt av å få økonomien opp å gå. Da kan de bare komme over grensen og ta over,» sa han. 

Å fan, tenkte jeg, men jeg ytret ikke et ord. Ville min regjeringstid være over før jeg hadde fått sjansen til å være en ekte konge? 

I stedet sa jeg: «Hvordan kan du være så sikker. Jeg tror du har rett når du mener at Condor vil bygge en hær og angripe. Men hvordan kan du være sikker på at de vil angripe oss?» 

Iago smilte: «Du vet at jeg ikke kan vite. Men se her, vi har felles grenser. De vil angripe over egen grense, ikke passere et land før de angriper det neste. La oss se på alternativene.» 

 
Situasjonen var at Heimat og Condor hadde en felles grense. Condor delte grenser med Arboria nedstrøms, og Sopoth på den andre siden av elva. 

«For å angripe Sopoth trenger de båter, som de ikke har. Arboria er et stort jordbruksland, og en hær må reise langt for å beseire det. Condorianerne har ikke hester,» forklarte Iago.  

«Heimat er mindre. De kan bygge en hær og invadere oss i løpet av tre dager.» 

Eller muligens enda raskere. Vi kunne bygge noen langbue-skyttere, men kunne ikke begynne å bygge noen ekte hær før vi hadde jern. Og penger til å kjøpe med. 

«Vi har ikke en sjanse.» Dommen fra øverstkommanderende var klar. Og vi alle følte oss leie for at dette eventyret ville å slutte før det virkelig hadde begynt. Uflaks, og nå var det altså vår tur. 
 
Men Lady Gwendolyn ble ikke slått ut av dette. Hun bøyde seg over kartet og pekte på en mindre elv som løp ut i den store, akkurat der den bøyde seg østover: «Dette er grensen til kongeriket La Mer. Vi må prøve å få til en allianse med dem!» 

Kongen, altså jeg, var skeptisk. Hvorfor skulle kongen av La Mer risikere sine små styrker i et allerede tapt slag før spillet egentlig var kommet i gang? 

«Er det ikke sannsynlig at erobringen av La Mer er neste punkt på programmet, hvis Condorianerne er et krigersk folkeferd?» spurte Lady Gwendolyn. 

Kongen av La Mer hadde et valg. Han kunne handle, og sannsynligvis bli slått ut sammen med Heimat. Eller han kunne ikke gjøre noe, og fortsatt bli angrepet etter at Heimat var beseiret. 

«Dra dit!» ropte jeg. «Få tak i en hest og dra til La Mer …» 

«Hvis du har en sadel der jeg kan sitte sidelengs, jeg kan jo ikke ri som en mann i disse.» Lady Gwendolyn dro i sine lange skjørt. 

Selvfølgelig var det mulig å få en slik sadel i disse tider, og snart var Ladyen borte med en eskorte på bare fire AI-ryttere. 

«Vel, vi skal i alle fall dø i kamp.» Iago var skuffet over utviklingen. 

«Vi vil kjempe, det er greit. Men jeg er ikke sikker på at vi vil dø, hvis bare Lady Gwendolyn kan komme tilbake med flere tropper.» Ty forklarte hvordan han trodde vi kunne klare å slå Condorianerne. Han holdt fortsatt et lite glimt av håp i hånden. 
 
Vi startet forberedelsene umiddelbart. Krigshestene vi hadde plukket i avatar-rommet sto i stallen, vi steg opp og red ned til nærmeste landsby. AI-ene ble beordret til å ta med hester og ploger, jomfruelig jord skulle dyrkes. To andre landsbyer ble tømt, og alle ble ledet nedstrøms mot den condorianske grense. 

Noen få kilometer fra grensen løftet Ty hånden: «Stopp! Her er det.» 

En liten elv løp gjennom landskapet, delvis omgitt av våtmarker og myr. Til høyre prøvde store furutrær å rekke opp til himmelen. Til venstre gikk slettelandet over til myr. 

«De må passere her. Og dette er stedet der vi skal slå dem.» Ty snakket som en selvsikker general. Jeg håpet at han var det. 
 
AI-ene ble beordret til å pløye det vasstrukne slettelandet langs elven, men protesterte: «Dette er ikke et bra sted for avlinger. Jorden vil bli oversvømt.» 

«Ja, er ikke det bra?  Da vil avlingen alltid ha nok vann.» Ty sa at AI-ene skulle fortsette, og at alt arbeid skulle være ferdig, i løpet av dagen eller natten, før de dro. 

Ty fortalte meg at han hadde begynt å bygge to bataljoner av langbuemenn. Bueskyttere trenger bare jern til pilespissene, og vi hadde små mengder av metallet. Det ble ikke sagt mer på vei tilbake til slottet. 

I stedet ble vi forbløffet over liv og farger i denne virkeligheten, blomster i sterke farger, noen av dem glødet til og med i mørket. Vi oppdaget det fordi det ble mørkt. De store, blå fuglene som hadde flydd gjennom luften var borte. Sannsynligvis sov de et sted. 
 
På slottet tok AI-ene seg av hestene, mens vi gikk til gildehallen. Iago var borte, og Ty satte kursen mot tårnet for å se om Lady Nor fortsatt var der. Jeg dro hjem. 

En lang stund satt jeg bare der. Å endre virkeligheten er alltid vanskelig. Jeg mener, fra en allmektig konge til en skolegutt på rommet sitt, det er en lang reise. 

Det hadde vært visse episoder. Sis kan fortsatt minne meg om tider jeg var i total limbo og glemte hvilken virkelighet jeg var i. 
 
Jeg hadde nettopp sørget for at jeg var sikker på at jeg var i mitt eget rom, da Robin ringte. 

«Jeg trenger rutenettet,» han sa. 

«Til hva?» 

Han uffet seg. Sannsynligvis hadde han også lært det av Schwarzen. «Asymmetrisk krigføring. Som den kampen Ty forbereder seg på nå.» 

Dette var vanskelig å forstå, og jeg sa: «Hvordan kan du bruke nettet fra vår skole i en annen virkelighet?» 

«Å, ikke det rutenettet. Jeg trenger en kopi av det. Da skal jeg plotte det selv i Heimat,» svarte Robin. 

«Til hva?» 

«For å systematisere informasjon. Husker du det vi fant ut om De Utstøtte og PH? Det tomme rommet mellom oss?» spurte han. 

Jeg bekreftet det, og han fortsatte: 

«Spillet er komplisert, og det er vanskelig å forstå hva som virkelig skjer. Jeg vil at rutenettet skal vise oss det andre ikke forstår. Det kan gi oss overtaket i noen situasjoner.» 

«Du får det når vi møtes i gildehallen i morgen» sa jeg, og han protesterte. Han trengte det NÅ! 

«Og jeg trenger deg våken i morgen. Kan du fortelle meg, helt ærlig, at du har ikke tenkt å jobbe med det rutenettet til morgenen gryr? «spurte jeg. 

Han svarte ikke, og jeg lukket. 

20 Det store slaget 

 
På skolen gikk vi til og fra timene som vanlig, lærerne gjorde jobben sin, og alt virket normalt. Men det var det ikke. Alle prøvde å opptre som om det ikke var noe spesielt var på gang. Men det var det. De fleste av oss tenkte på spillet, og ingen sa et ord om det. 

«Hvor er nerdene?» undret Robin da han skannet skolegården. Rart. De pleide å holde sammen og diskutere cyberspace i friminuttene. 

Jeg visste ikke, og det fortalte jeg ham. Hvor forsvant de guttene etter timen? Men de dukket opp til neste time som om ingen ting hadde skjedd. 

Robin oppdaget en av dem, og han var sammen med folk vi ikke hadde sett ham snakke med før. 

«De har oppløst stammen sin», sa han. 

«Ja, jeg tror du har rett. Hva skjer?» spurte jeg. 

«De har delt seg.» Robin lo. «Ser du ikke, de har delt seg?» 

Selvfølgelig kunne jeg se det. I alle fall etter at han hadde fortalt meg det. Men hva var så morsomt med det? De kranglet sannsynligvis om en algoritme, eller noe sånt. 

Min venn lo enda mer da han så hvor forvirret jeg ble: «De prøver å holde en hemmelighet. Og hemmeligheten er at de er med i spillet.» 

Da forsto jeg det; Du snakker ikke om spillet på skolen. Og du kan ikke henge med dine medspillere, for da kan noen se hva slags lag du er på. For å være sikker på å unngå å bli avslørt, hadde nerdene valgt en ekstrem løsning, og snakket ikke med hverandre på skolen. 

Sakte vi vandret tilbake til vår egen stamme. Det ville forråde mer hvis vi var fra hverandre, enn om vi var sammen. 

Schwarzen snakket fortsatt ikke med meg, og så aldri i min retning. 
 
Etter skolen dro jeg hjem, og ingen prøvde å komme i kontakt med meg. De regnet med at jeg bare var fysisk til stede, mitt hjem var nå en transittstasjon mellom realitetene i Heimat og på skolen. 

Førøvrig var hjemme det mest naturlige stedet å sove. Men det teller ikke. 

Mamma hadde laget en stor omelett som ventet på meg i kjøleskapet. Jeg tok omeletten med på rommet mitt, sammen med andre nødvendigheter for å lage et måltid, og gikk inn i spillet. 

Lady Gwendolyn og jeg ankom samtidig i gildehallen. Et øyeblikk senere dukket Lady Nor og Iago opp, og deretter en ukjent dame. Hun hadde en lue med en stor blå fjær i venstre hånd, hadde støvler og noen slags middelalderbukser laget for at kvinner skulle kunne ri på vanlig måte og ikke trenge kvinnesadel. 

Ty var ikke der. 

«La meg introdusere Lady Mer, datter til Kong Mer, hersker av La Mer.» Lady Gwendolyn presenterte sin følgesvenn. 

Lady Mer bøyde seg for kongen, altså meg og kastet ikke bort tiden:  

«Jeg er enig med Lady Gwendolyn, begge våre land kan bli angrepet. Hvis dere blir erobret, er vi sannsynligvis neste land på listen.» 

Hun fortalte oss at hun hadde tatt med seg hele sin hær. Det var ikke stort. Men hver AI med spyd, sverd eller øks tellet, hvis vi skulle vri et nederlag ut av skjebnens hendene og snu det til seier. 

«Hvor er Ty?» 

«Han har ført hæren til slagmarken.» Lady Nor visste hvor hennes ektemake var. 

De to solene kretset omkring hverandre, og badet landskapet i et pulserende lys da vi red ut til slagmarken sammen med hæren fra La Mer. Lady Mer hadde satt hatten på seg, håret hennes ble tatt av vinden, og hun hadde et sverd i beltet. 

«Jeg trodde vi skulle bidra til å forsvare oss, men dette ser mer ut som et angrep,» sa hun da vi red side om side. 

«Vi har valgt slagmarken med omtanke, my lady. Hvis ikke, har vi ikke en sjanse.» Jeg fortalte henne at general Ty skulle lokke den mulige fienden til en felle. 

Da vi ankom, så jeg fellen var klar. De ekstra styrkene fra La Mer var fjæra som trengtes for å få fellen til å fungere skikkelig. 

Ty var fornøyd med at han fikk flere soldater. Han plasserte soldatene fra La Mer sammen med sine egne AIer i en linje akkurat der det pløyde feltet sluttet. Selve feltet var blitt våtere etter behandlingen. 

«Hva er det?» Iago pekte ut over slagfeltet. På den ene siden så det ut som om noen bygde et lavt stakittgjerde. 

«Det er skarpe påler som skal beskytte bueskytterne fra kavaleriet,» sa Ty, som om det var innlysende. 

Så ventet vi. Og ventet mer. Til slutt sa Iago: «Kanskje vi skulle sende en spion over grensen for å se om det er noen soldater på den andre siden.» 

Vi var alle enige om at det var en god ide. Iago gikk for å organisere en spion, da en rytter kom galoppere mot oss fra grensen. Utkikken ropte: 

«De kommer!» 

Snart oppdaget vi fienden som marsjerte over en liten ås, og kom mot oss. De var mange, veldig mange, minst dobbelt så mange som oss. Dessuten hadde Iago tatt feil, på en eller annen måte hadde de fått tak i hester.  

Den svarte og røde kongelige fanen vaiet over en kavalerienhet ledet av kongen av Condor i sin svarte rustning. Bak ham kom hans tre prinser og AI-krigere med sverd og økser. 

Fienden hadde ingen hast, det virket som om den condorianske hæren ønsket å hvile før slaget. Tross alt hadde de marsjert langt. 

«Jeg liker ikke det,» sa Ty. «Jeg vil at de skal angripe når de er trette.» 

«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» svarte jeg og red opp foran våre styrker. Først ropte jeg noen utvalgte fornærmelser og spitord over til condorianerne. Men det var helt bortkastet, for condorianerne kunne ikke høre meg. 

Så snudde jeg hesten min. Stående i stigbøylene trakk jeg ned buksene mine og viste condorianerne rompa på avataren min. For å understreke min forakt, bøyde jeg meg fremover og klasket meg på det bare rompeskinnet tre ganger med venstre hand. Jeg hørte et rasende rop bak meg. 

Uten å se meg tilbake trakk jeg opp buksene mine, og red over til de andre. Ty var fornøyd. 

«Du gjorde det. De er sinte nå, og se, kongen leder angrepet med kavaleriet». 

Jeg snudde meg, akkurat i tide til å se kongens hest skli i den våte og sleipe jorda. Andre hester falt på kongens hest og skapte kaos i midten av angrepet. 

Som en seig strøm på begge sider av en øy bestående av ryttere og hester som lå på bakken, var fienden på vei mot våre spydmen. Den glatte nypløyde jorden hindret dem i å nå skikkelig angrepshastighet.  

Da kavaleriet var midt på den pløyde marken, ga Ty et signal, en trompet hørtes, og langbue-skytterne reiste seg opp fra gjemmestedene sine. De hadde ligget bak det stakittet Iago hadde lurt på, og utløste et regn av piler over rytterne. 

En del av angriperne falt av hestene sine, men fortsatt var det nok av dem igjen da de nådde frem til spydmennene. De sto klare med spydene rettet mot det fremrykkende kavalleriet som braste inn i forsvarerne. 

Ty og jeg trakk sverdene våre, og skyndte oss for å fylle gapet rytterne hadde revet i muren av forsvarere. Vi klarte å holde fienden i sjakk, og i løpet av kort tid var det over. Pilene hadde tatt brodden av angrepet, og kavaleriet var ikke lenger i stand til å angripe etter å ha krasjet inn i spydmennene våre. 

I mellomtiden hadde fotsoldatene kommet til midten av feltet. Nå snudde langbue-skytterne, og lot pilene regne over fotsoldatene. Det var derfor en svekket styrke som nådde våre linjer. Likevel var det en masse soldater, og jeg var glad Lady Mer hadde tatt med sine tropper. 

Fienden hadde klart å bryte gjennom våre linjer da våre langbueskytterne angrep bakfra. De var tomme for piler og brukte det de hadde; kniver, spyd og klubber. De sistnevnte var i utgangspunktet brukt til å slå ned stolpene som skulle holde kavalleriet på avstandet.  

Det ble for mye. De condorianske fotsoldatene klarte ikke å fortsette framover, mens de ble angrepet bakfra. Og siden kongen var forsvunnet i en haug med hester som hadde sklidd i søla, hadde AIene i utgangspunktet mistet mellom 20 og 37 prosent av sin kampkraft, og ble tvunget til å overgi seg. 

«Min helt!» Lady Nor red bort til Ty, og kastet seg rundt halsen hans. Han kunne bare sitte der. I sin eneste hånd han et sverd som var vått av blod. 

 
Fangene ble omringet, og våre soldater samlet våpen og rustning fra de falne på slagmarken. Vi hadde mistet omtrent halvparten av våre AIer, men kampen hadde lønnet seg. Nå hadde vi våpen til å utstyre en større hær. 

En av AIene ropte. Han hadde funnet den condorianske kongen under en haug med døde hester.  

Kongen levde, og vi brakte den fremtredende fangen tilbake til slottet vårt. 

Vel tilbake i gildehallen spurte jeg: «Hva skal jeg gjøre med ham?» og pekte på kongen i svart rustning som satt bundet til en stol i hjørnet. 

«Løsepenger. Slik som for Richard Løvehjerte.» foreslo Iago. 

«Du ville ikke få noe i det hele tatt.» Den condorianske kongen hadde hørt alt. 

«Har jeg gitt deg tillatelse til å snakke?» Jeg prøvde å høres autoritær ut, men var litt usikker på om jeg klarte det. «Uansett, snakk fange, forklar deg.» 

«De har ikke noe. Vi har mistet alt.» Kongen så ned, men ble holdt i oppreist stilling av tauene rundt brystet. Vi sa ikke et ord.  

Etter en stund fortsatte kongen: «Vi satset alt vi hadde på denne hæren. Vi trenger mer mat, tømmer, ull, nesten alt. Jeg ville så gjerne være en ordentlig konge, og nå har dere ødelagt alt!» 

Lady Nor kom seg på beina. Stående foran kongen satte hun hendene på hoftene sine og freste opprørt: «Har vi har ødelagt alt? Det var dere som angrep oss, din elendige ….» 

Hun holdt plutselig pusten. Men ikke lenge: «Det er deres egen skyld! Hvis det ikke var for Lady Mer og hennes tropper, ville du ha tatt alt vi hadde! Ville du ha nølt med å kaste oss i fangehullet? Nei!» 

Kongen løftet hodet, hjelmen var tatt av og han hadde en nakke som en oksen. «Dere jukset,» mumlet han. 

«Jukset?» Lady Nor kunne ikke skjule sin forbauselse. 

«Ja, jukset,» sa kongen. «Dere fikk meg til å angripe over nypløyd jord mens mennene mine var slitne. Og dere hadde langbue-skyttere … hvis det ikke var for dem, ville vi ha vunnet!» 

«Du har forstått det rett, og det kalles asymmetrisk krigføring,» forklarte Ty vennlig.  

Lady Nor fant på sin side tiden inne til å gni salt i et åpent sår: 

«Du er en elendig krigsherre!» 

 
Konge av Condor begynte å gråte, tauene over brystet vibrerte. «Jeg ville bare vise alle … Jeg ville være en stor konge … brukte hele vinteren til å bygge slottet … og nå ender jeg i fangehullet. Det er over før det virkelig har begynt!» 

Jeg følte en plutselig en viss sympati for fienden min, han var et ekko mine egne tanker da jeg var sikker på at vi ville bli angrepet og beseiret.  

Tårene rant ned over den condorianske kongens bart og inn i det store, svarte skjegget hans, der de forsvant. 

Lady Gwendolyn kom opp bakfra og la armen rundt skuldrene hans: 

«Alt er ikke tapt, du vet. Hvorfor tror du du vil bli kastet i fangehullet?» 

«Like gjerne fangehullet. En beseiret konge kan ikke komme tilbake for å regjere.» Fangen vår var alvorlig deprimert. 

 
«Han har rett,» sa Ty. Michael, hans motstykke i den virkelige verden, hadde ofte vist at han hadde de merkeligste kunnskaper. «I middelalderen styrte Gud selv slagene for å sikre at den rette kongen vant. I alle fall trodde de det. Og ingen ønsket en taper som ikke lenger har Guds nåde til konge.» 

«Da finner vi deg en seier,» sa Lady Gwendolyn til kongen av Condor, før hun snudde seg mot oss: 

«Vi kan ikke kaste ham i fangehullene, kan vi vel?» 

«Hvorfor ikke?» spurte Iago. 

«Jeg kan fortelle deg hvorfor ikke.» Lady Mer hadde ikke sagt et ord før nå:  

«Hvis vi kaster ham i fangehullet, blir grensen til Condor stengt. Vi trenger jernet fra Condor, ellers er vi forsvarsløse. Vi har de condorianske våpnene og rustningene vi vant i kamp. Men det er ikke nok.» 

Jeg mente at vi kunne få jern fra andre kilder. Lady Mer spurte hva jeg trodde prisen for det jernet ville bli. 

Å falle fra Guds nåde måtte være en deprimerende opplevelse. Den kondoriske konge viste alle tegn på det. Men nå hadde han håp: «Mener dere at dere vil slippe meg fri hvis vi inngår en handelsavtale?» 

«Ja, min kjære,» sa den moderlige Lady Gwendolyn, mens hun løsnet tauene og slapp kongen fri. «Hvis du kan komme til en avtale med Lady Nor og Lady Mer, drar du tilbake til Condor med en masse varer, og landet ditt vil blomstre.»  

Kongen forsvant sammen med Lady Nor og Lady Mer til Lady Nors tårn for videre forhandlinger. Iago gikk til kammeret sitt. Han hadde sendt ut spioner, og jeg hadde en mistanke om at han jobbet med sitt Heimat-rutenett. 

«Jeg tror at jeg gir meg for i dag,» sa Ty og forsvant. Jeg var også klar til å gå.  

Men først tok jeg en spasertur på de massive murene og så opp på de mange tårnene. Månen stod opp, og jeg så refleksjonene fra elven langt unna. I landsbyene kunne jeg se noen lys. Dette var mitt rike, jeg hadde forsvart det og vunnet, og jeg elsket det! 

Da jeg var tilbake i mitt eget rom, sørget jeg for at jeg visste hvor jeg var, og hvem jeg var. Etterpå ringte jeg Michael. 

«Jeg hadde ventet at du skulle ringe,» sa han og smilte. 

«Hvorfor det?» 

«Av to grunner. For det første så stiller du alltid spørsmål. Og for det andre, så vil du vite hvor Ty har lært sine ferdigheter.» Michael var stolt, og han hadde rett. 

Jeg sa ja. 

Det viste seg, at mens jeg bygget slottet mitt, hadde han lest mye. Han nevnte Montgomery, Rommel, Sun Tzu og von Clausewitz. Hvem var de? Berømte herførere, fortalte Michael. Kampen i dag var forøvrig en repetisjon av slaget av Agincourt. 

Jeg hadde ikke flere spørsmål. 

«Dessuten har jeg fått mye kamperfaringt fra forskjellige andre spill,» sa han. 

Jeg så på min kompetente general i et nytt lys, og spurte hvordan han klarte å overbevise Schwarzen om å bli med i spillet. 

«Jeg gjorde det ikke,» sa Michael. «Jeg lurte henne, lot henne se hva jeg så fra min avatar. Jeg hadde en mistanke om at slottet ditt var litt av et sted, og håpet Schwarzen ville forandre mening. Hun gjorde det da hun så gildehallen.» 

21 På tur med Lady Mer 

Jeg lurte på hva Iago holdt på med da vi møttes i gildehallen dagen etter, men jeg fikk ikke lov til å fortsette med det. Lady Gwendolyn sa at jeg måtte følge Lady Mer til hennes fars borg. 

«Hvorfor det?» 

«Det var slik før. Kongene må møtes personlig for å bekrefte vennskapet mellom de to nasjonene.» 

Det var en ny vakker dag, og jeg lurte på om det noen gang regnet på Panangea. I det dobbelte solskinnet red Lady Mer og jeg gjennom slottets porter og mot nærmeste landsby. Bak oss fulgte tjue av mine riddere, klar til å forsvare oss, om det skulle skje noe. 

Jeg stoppet den  store, brune krigshesten min og snudde meg for å se slottet mitt fra denne vinkelen. Det var imponerende. De høye murene virket ugjennomtrengelige, og de mange tårnene ga det en slags forhøyet verdighet. 

«Det er som en drøm. Hver gang jeg går inn gjennom portene, føler jeg meg som Askepott,» Lady Mer innhalerte utsikten.  

Jeg fortalte henne historien om kongen som bygget dette slottet, at han ble ansett som sprø, og om hans tragiske død. 

«Stakkars mann,» sa hun, og vi fortsatte vår reise. 

Det er ikke bare tiden som er vridd i dette spillet. Avstandene er også det. Men hovedtrekkene er der, for eksempel måtte vi ta den lille fergen over elven ved grensen. Snart passerte vi bønder som jobbet på åkrene, de små landsbyene, og til slutt så vi slottet til kongen av La Mer i det fjerne. 

Det var omgitt av en vollgrav, og muren besto av lange vegger og få tårn. Lady Mer måtte på en eller annen måte ha lest tankene mine: 

«Det er vollgraven. En mulig angriper må over det brede og dype vannet før han i det hele tatt kan prøve å klatre opp over murene.» 

Området innenfor murene var større enn i mitt slott, med med flere bygninger spredt rundt et sentralt, massivt tårn. Vi gikk mot dette tårnet gjennom en urtehage, og kongen kom ut for å hilse på oss.  

Han var feit og hyggelig. Hadde det store hvite skjegget hans vært klippet annerledes, kunne han ha jobbet som julenisse hele desember. 

Vi møttes som konger bør og utvekslet gjensidige ønsker om en lysende fremtid for våre land og død over inntrengerne. Datteren hans, Lady Mer, fortalte kongen hvordan Ty hadde vunnet kampen mot condorianerne. Kongen var imponert, og måtte innse det faktum at kongeriket La Mer 
ikke hadde noen som Ty. 

«Jeg tror at hvis det blir nødvendig, bør Ty kommandere våre kombinerte hærer. Alfabetsøsterne kan ta seg av handel og produksjon. Jeg har andre ting å gjøre. Ha en fin dag, min kjære unge konge,» sa han, før han forsvant inn i det massive tårnet. 

Lady Mer sa: «Alfabetetsøstrene er mine yngre trillingsøstre, Lady MerA, Lady MerB og Lady MerC.» 

«Merkelige navn». 

«Ja. Synd at foreldrene mine manglet fantasi.» 

«Har det vært en dronning Mer i kongsgården?» 

«Naturligvis. Kongen har jo fire døtre, ikke sant?» 

Ingen syntes å vite hva som holdt kongen opptatt. Men vi har alle våre motiver til å logge oss inn et spill som dette.  

Jeg lurte på hva som var min motivasjon. Sannsynligvis var det fordi at jeg fikk en grunn til å bygge slottet, i hvert fall i begynnelsen. Og hvis noen vil være en gal konge en stund, er det helt greit for meg. 

 
Jeg hadde steget opp, og var klar til å ri tilbake til mitt eget slott, da jeg la merke til at Lady Mer også var på hesteryggen. Hun spurte om jeg ville bli med henne og ta en tur ned til den store elven. 

Selvfølgelig ville jeg det, jeg hadde bare sett elven på lang avstand. Dessuten ville det vært fint å kunne få se landskapet, det var på noen måter kjent, på andre og merkelige måter også litt truende. Vi visste fortsatt ikke hva som kunne være i skogen. 

Eller i vannet i den store elven. Der nede i det dype, kalde vannet så vi en stor, mørk skygge. Vi kunne se det svømme nedstrøms med store, dovne bevegelser. En hval? Nei, ikke i ferskvann.  

Lady Mer sa: «Kan det være en slags Loch Ness-monster?» 

I øyeblikket hun sa «monster», brøt monsteret overflaten. Et lite hode på lang hals snudde seg mot oss, gransket oss i noen sekunder, og forsvant. 

Kan det være en slags varslingsfunksjon i spillet? Jeg mener, hver gang du sier ordet «monster», dukker monstrene opp av vannet og ser på deg? 

En av solene hadde nesten gått ned, og jeg skulle forlate Lady Mer og gå hjem. I stedet spurte jeg henne: «Nå har jeg sett La Mer. Vil du se Heimat?» 

«Ja, det vil jeg gjerne. Kan vi ikke bare møtes her ved elva og fortsette herfra?» 
 
Hoffet mitt ventet meg da jeg kom tilbake, og Lady Nor spurte hvor jeg hadde vært. 

«Diplomatisk oppdrag,» svarte jeg. «Jeg gjorde som Lady Gwendolyn sa, og dro for å møte kongen av La Mer.» 

«Skulle ikke ta hele dagen.» Lady Nor var ikke fornøyd med svaret mitt. 

«Ikke? Jeg har sett La Mer, og i morgen har jeg tenkt å se mitt eget rike,» fortalte jeg henne.  

Så lenge jeg er kongen, gjør jeg som jeg vil! Men det siste sa jeg ikke. 

«Alfabetsøstrene sa at du og Lady Mer forsvant i retning av elven.» Lady Nor hadde snakket med Lady Mers søstre, som hadde kommet til slottet vårt for å jobbe sammen med henne. 

«Mmm .. ja … Og vi møtes ved elva i morgen for å fortsette vår sightseeing,» sa jeg til henne, og syntes at Lady Nor minnet meg om Schwarzen. 

«Hvorfor rir du ikke med en av oss? Hvorfor skal bare du bli kjent i landet vårt?» spurte Lady Nor. 

Jeg bestemte meg for å være åpen om det: 

«Du er velkommen til å bli med oss, hvis du har tid til det. Men jeg har inntrykk at du er så opptatt at du knapt har tid til å møte her i gildehallen på slutten av dagen.» 

Som ventet, nektet Lady Nor å bli med. Hun hadde altfor mye å gjøre. Hva med Ty, da? Nei, han trente vår hær et sted i lendet. Lady Gwendolyn, ville hun bli med Lady Mer og meg, i sin damesadel? 

«Nei, jeg drar på cruise igjen,» sa hun. 

Lady Gwendolyn på cruise? Måtte være på elven. Men på hvilken båt, og hvorfor? Eller trengte hun en hensikt i det hele tatt? Kanskje hun bare likte det? 

Hun smilte og nikket til Iago: «Han kan forklare.» 

Iago reiste seg og begynte å gå frem og tilbake mens han snakket: «Du vet, jeg har dette systemet … litt vanskelig å si noe bestemt om det … Men det hjelper meg å holde oversikt over hva vi vet om de andre kongedømmene.» 

«Og jeg kan fortelle dere at det virker!» Lady Gwendolyn var entusiastisk. Hun la en liten skinnveske på bordet: «Dette er gull!» 

Jeg snudde meg til Iago: «Snakk!» 

Han bøyde hodet, vred hendene og så ut som noe fra en gammel film: «Jeg har gravd gull hele den tiden vi har vært her. Du vet all den kunnskapen hvert lag får i begynnelsen av spillet …. Vel, jeg oppdaget, Arboria hadde bare ull, og årets mote er bomull.» 

Til alt hell hadde Lady Nor bygget to båter, bare i tilfelle … Lady Gwendolyn kjøpte bomull i La Mer, lastet fraktene og ….  

«firedoblet prisen jeg betalte!» Hun hoppet ut på gulvet og utførte en liten flamencoaktig dans, klappet hendene over hodet mens hun sang: «Bomull er gull, bomull er gull». 

Iago så på forestillingen, sa: «Grådighet er bra», og forsvant som alle de andre. I Real World var det midnatt, noe som betydde time-out for spillet, og jeg var tilbake på rommet mitt. 

Jeg tok den tiden som trengs for å tilpasse meg Real World. Jo dypere du går inn i et spill, jo lengre tar det. I dag hadde det vært en fin dag. Dette med å dra på tur med med Lady Mer, snakke og le sammen og bare ser på ting, jeg likte det. Og i morgen var det sight-seeing i Heimat. 
 
Dagen etter møttes vi ved elva, kan vi kalle den Amur? 

 «Ja hvorfor ikke?» sa Lady Mer, og vi dro ut i det vide lavlandet i Heimat. 

Da vi nærmet oss slottet, så vi at de første forsendelsene korn og varer fra La Mer ankom. Lady Nor var der for å ta vare på forsendelsen.  

Lady Mer sa: «Jeg har en ide! Vent litt, Lady Nor.» 

Lady Nor kom nærmere, og Lady Mer sa: 

«Hvorfor sender vi ikke også denne forsendelsen til Condor?» 

«Til Condor?» Både Lady Nor og kongen, altså jeg, ble overrasket. «Hvorfor?» 

«Vi kan kvitte oss med kong Darius hvis vi lar ham komme hjem i triumf med varer og hæren nesten intakt» sa Lady Mer. «Jeg liker ikke å tenke på at han sitter der i fangehullet. Dessuten, hvis vi lar ham dra hjem med alle disse varene, han kan ansette flere arbeidere i gruvene, og vi kan kjøpe mer jern». 

Ikke hørt dumt i det hele tatt. Befolkningens størrelse er ikke et spørsmål om antall barnefødsler. Spillmekanikken jobber på den måten. Mer mat betyr større arbeidsstyrke og større produksjon. 

«Vi trenger et sterkere forsvar.» For en gangs skyld lød Lady Mer som Ty, og jeg visste at hun hadde rett. «Noen hærer har allerede begynt å bevege seg, og det har vært sammenstøt. Men jeg vet ikke hvor alvorlig,» sa hun. 

Lady Nor ville ikke umiddelbart omfavne ideen. Hun hadde sin egen produksjon å tenke på: «Vi trenger tømmer til boliger. Vi vil ikke ha opprør som i Arboria, vil vi vel?» 

Kongen, altså jeg, bestemte meg for å lytte til Lady Mer. Hvis vi ikke tok imot denne forsendelsen av mat, ville vi ikke trenge å bygge flere hus; Det ville ikke bli opprør blant AIer som ikke eksisterte. 

Kong Darius av Condor ble befridd fra fangehullet der han hadde sittet siden forhandlingene. Han begynte umiddelbart å polere sin svarte rustning, før han dro hjem med en stor forsendelse av mat og andre varer i spissen for restene av sin hær. 

 
«På den annen side tar vi en risiko med å la Darius returnere med restene av hæren og en masse varer,» sa jeg. 

Damene forstod ikke helt. 

«Det jeg mener er at han kan komme hjem med disse ressursene og bygge en ny hær. Den vil bli mange ganger større enn forrige gang. Jeg lurer virkelig på om dette var klokt.» 

Lady Nor ristet sakte på hodet: «Det er ingen risiko, han vil være snill og lydig mot oss i fremtiden. Husk at han gråt? Tror du han vil at vi skal fortelle noen om det? Han vil gjøre alt han kan for å holde det hemmelig for lagkameratene sine.» 

I mellomtiden hadde en av solene gått fjellene. Snart ville det være mørkt og spillet ville avsluttes for dagen. Damene forsvant i forskjellige retninger. Jeg hadde noen minutter, og gikk til kammeret der Iago satt med rutenettet. 

«Iago,» sa jeg. «Viste du om sammenstøtene, og urolighetene i Arboria?» 

«Ja, det gjorde jeg,» sa han. 

«Og du sa det ikke. Synes du ikke at en konge burde vite om slike ting?» 

Iago vred seg i hendene: «Kjære konge, hvis du vil vite noe, vil Iago fortelle deg det. Men du var opptatt av den vakre Lady Mer, og …» 

«Jeg var ikke opptatt med damen! Jeg inspiserte mitt kongedømme.» 

22 Banketten 

 
Jeg hadde nesten glemt hele greia, da Lady Gwendolyn fanget meg dagen etter: 

«Du må prøve noen klær.» 

«Men jeg er jo påkledt,» protesterte jeg. 

Ladyen virket ikke overrasket: «Jeg vet det.» 

Fint. Hun var i stand til å se at jeg hadde klær på meg. Men hva var da problemet? 

«Du har vel ikke glemt den store banketten i kveld?!» 

Lady Gwendolyn spurte, og gjorde egentlig ikke det, samtidig. Som vanlig hadde hun rett. Jeg innrømmet at jeg hadde glemt hele greia, og fulgte etter henne til et rom jeg ikke visste eksisterte. 

«Jeg vil være stolt av min konge,» sa Lady Gwendolyn da hun viste meg mitt nye antrekk. Jeg syntes klærne lignet de jeg hadde valgt …, vel, de hun ikke ville at jeg skulle bruke da spillet begynte. 

«Du har mange kvaliteter Baz … Kong Wolfram. Men god smak er ikke blant dem. Prøv denne.» 

På en eller annen måte hadde hun rett. Kongen, altså jeg, så imponerende ut, og på en eller annen måte følte kongen, altså jeg, meg ganske vel i det utstyret Lady Gwendolyn hadde valgt. I denne tilstanden dro jeg tilbake til gildehallen sammen med Lady Gwendolyn, som allerede var kledd til fest. 

De andre hadde også forandret seg, og den mektige krigeren Ty så formidabel ut. Han bar sitt store slagsverd ved siden og hadde hjelm med vinger på. Lady Nor hadde en rar hårsveis og en stor, hvit kjole med noen greier på, hvis jeg kan beskrive det slik. 

Iago derimot var diskret. Han hadde ingen jakke med pelskant, broderier på brystet eller fancy håndarbeid på ermene. 

«Du viser deg fram, jeg skal treffe folk og snakke med dem,» forklarte han. 

Vi dro til stallene, steg opp på hestene og red ut av slottet med en vakt på hundre soldater samlet under kongens, altså min, fane. De store portene til Neuschwanstein lukket seg bak oss med høyt klikk. 

En halv kilometer lenger ned i veien glødet portalen bak noen furutrær.  

 
Det er mulig å se Avalons fjerne bredder fra Panangea, men det er umulig å nå øya med båt. Folk har prøvd, men portalen er den eneste inngangen. Det dukker opp en portal i hver land en gang under spillet. 

Vi red gjennom vår portal, og dukket opp igjen på en stor, grønn slette på den andre siden. Den var fylt med små, fargerike leirer der de andre nasjonene hadde plassert sine telt og flagg, omgitt av AIer og hester. 

Våre AIer bekjentgjorde raskt vår ankomst ved å reise teltene i leiren vår. De var svarte, gule og grønne.  

«Jamaica!» hadde Lady Nor sagt da kongen, altså jeg, viste fram fargene våre i slottet for noen dager siden. 

Kan så være, men jeg ble rørt av leirens skjønnhet da vi dro derfra og sluttet oss til den lange rekken med gjester som var på vei til den hvite, tempellignende bygningen med lange søylerekker mellom store trær. 

Til høyre kunne jeg se fanen til Condor, svart og rød, over telt i samme farger. Litt lenger unna; La Mers leir. De korrekte navnene på deres farger var rosa og turkis, var jeg blitt fortalt. 

Bygningen ble enda mer mega da vi nærmet oss. Døråpningen var gigantisk, og matchet det enorme festlokalet på den andre siden.  

Synd vi kunne ikke spise; På en stor peis ble en kalv stekt, noen griser pluss spyd med ender og kyllinger ventet på plass over ilden. Døde fisker ble båret inn og tilberedt, og det var drikke av alle slag, frukt, grønnsaker … 

Jeg klaget til Ty: «Jeg skulle ønske jeg kunne lukte maten, i det minste.» 

Han bøyde seg fram og hvisket inn i øret mitt: «Vær glad at du ikke kan det. Hele festen stinker, bokstavelig talt!» 

«Jeg ville bare kjenne lukta av steika». Jeg hadde ingen anelse om hva slags stank Ty snakket om. 

«Folk vasket seg ikke så mye i middelalderen som vi gjør.» Ty hadde fortsatt like mange kunnskaper som sin motpart i Real World. «En elegant, men uvasket, dame kunne nok stinke temmelig sterkt i de tider. Og når mange mennesker er samlet …» 

 
Noen hadde allerede et glass i hånden. Jeg syntes det så sofistikert ut, og grep et selv slik at jeg kunne holde det mens jeg kikket rundt meg. Hallen minnet meg om min egen, med rustninger og våpen på veggene, og deler av døde dyr, slik som hodene deres med gevir. Men alt var mye større, og de hadde hodeskaller … Ja, noen kranier av drepte fiender ville gjøre susen i min egen gildehall. 

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det selv? Sannsynligvis fordi Sis hadde hjulpet meg med å utstyre hallen. Hun hadde til og med funnet en bok med bilder trykt på papir for å gjøre det så autentisk som mulig. 

Jeg var omgitt av dronninger og konger og prinser og så videre, alle i sin beste stas. På egne vegne var jeg glad for at Lady Gwendolyn hadde tatt saken og fått meg til å se ut som en konge. Jeg hadde noen ord med Kongen av Sopoth, og etterpå snakket jeg med kongen av Albion. 

«Så dette er den berømte general Ty? Krigsherren som sto imot den overlegne hæren til kong Darius.» Kong Arthos av Albion var nesten like høy som Ty, men hadde to armer. 

Ty svelget. Han hadde faktisk vunnet kampen. Men av politiske grunner ble det offisielt kalt uavgjort. «Faktisk er jeg feltmarskalk og kommandør for de samlede styrkene til Heimat og La Mer,» sa han. 

Kong Arthos gliste, og viste de skarpe, rovdyrlignende tennene sine. Plutselig fikk jeg inntrykk av at kongen selv var en rovdyr.  

Han sa: «Og her er altså kong Wolfram Maximilian, kongen som bygget det sagnomsuste Neuschwanstein slott. Forresten, jeg planlegger å komme på besøk til slottet ditt i nær fremtid. 
Ja, jeg antar at det vil skje ganske snart.» 

Kongen snudde ryggen til oss og forsvant ut i mengden.  

«Jeg skal drepe den kongen,»  fresteTy mellom sammenbitte tenner. 

«Ja, det bør du absolutt gjøre!» Iago var plutselig dukket opp. Så så snudde han seg mot meg: 

«Husker du jeg fortalte deg om lakmusprøven?» 

Jeg nikket. Av en eller annen ukjent grunn, hadde vi aldri fortalt de andre om rutenettet. 

Sannsynligvis Iago anså det for å være for kraftig og farlig. 

Han fortsatte: «Som rutenettet antydet i går, strømmet svært sterke krefter fra Albion inn over grensene til kongeriket Fairytale nå i morges og har besatt de verdifulle diamangruvene. Den kongelige familie rømte gjennom portalen til festen her på Avalon. De er her nå.» 

Til min sorg og fortvilelse var vårt verste mareritt blitt virkelighet. Albion hadde nå nok mat og penger til å opprettholde en betydelig større hær enn tidligere. Og kong Arthos ville ha mer! 

«Jeg synes han ser ond ut.» Som vanlig hadde Lady Nor en mening om saken. I dag delte jeg hennes oppfatning. Men hvorfor, hvorfor virket han så ondt? 

«Han har valgt sin avatar med omhu, og har endret den etterpå den. Bare se på de tennene.» Som vanlig var Lady Nors radar slått på og hun hadde oppfattet alle detaljer.  

Dessuten: 

«Det barbariske bjørnhodet, med tenner, som han hadde laget seg lue av! Tror dere det var en tilfeldighet? I tillegg til sverdet, hadde han en kniv skjult under kappen. Og så det arret over halvparten av ansiktet, han vil vise at han ikke er redd for kamp.» 

«Men ond? Er ikke det å dra det for langt?» Igjen var Iago djevelens advokat. 

«Hvorfor ikke?» spurte Lady Nor. «Og så, hør bare på hvordan han snakker. Han er ikke sympatisk, og han vil heller ikke være det. Han har blitt med i spillet for å krige, og han liker redde mennesker. Se på ham nå!» 

Kong Arthos var nesten nådd tilbake til sine følgesvenner. Bak ham lukket menneskemengden sakte den veien kongen hadde gått. Folk hadde gått unna vei for den fryktede kongen av Albion. 

 
«Har du hørt om krigen?» Lady Mer og hennes tre følgesvenner, Lady MerA, Lady MerB og Lady MerC hadde kommet. 

«Krigen? Det var ikke mye av en krig!» Ty malte et grusomt bilde av en militær gigant som angrep en dverg. 

«Det vil bli flere kriger. Arthos har nettopp begynt.» Iago sa det vi alle tenkte. Men hva kunne vi gjøre? 

Uansett, dette var en fest, og musikken hadde begynt. Et lite orkester med AIer spilte middelaldermusikk på middelalderske instrumenter. Det hørtes rart ut, men det var trolig slik det skulle være. Middelaldersk. 

«Min herre?» Lady Mer bød meg armen, og vi gikk ut på dansegulvet. Umiddelbart slo jeg over til «auto», og min kongelige avatar hoppet rundt med spastiske bevegelser, i perfekt takt med andre som gjorde det samme. 

Men flere av damene hadde problemer. Noen ganger danset de, som de andre, helt perfekt. Så falt de ut, og beveget seg rykkende og usikkert. Og så tilbake til det normale. 

«Hva skjedde?» spurte jeg Lady Mer da musikken var ferdig. 

«Når?» 

«Først danset avataren din bra, så det så ut som det var en feil et sted.» Jeg kunne ikke gi en bedre beskrivelse. 

«Det var ikke meningen at noen skulle merke det,» tilsto Lady Mer. «Men jeg var ikke alene.» 

Nei det var hun ikke. Flere andre av de andre kvinnelige avatarene hadde også fått problemer. 

«Jeg tror,» sa hun, «jeg tror at de også hadde forsøkt å lære de forskjellige dansene for å se hvordan det fungerte en mengde som danset på «auto». Du brukte «auto», ikke sant?» 

Ja jeg gjorde da det. Min avatar var i automatisk modus når vi danset. 

Vi begynte å gå tilbake til de andre. Det tok litt tid med alle de menneskene som sto i veien. Jeg hadde muligheten til å absorbere et merkelig faktum: Mer enn en av jentene hadde forberedt seg til spillet ved å lære middelalderske danser. 

 
Lady Gwendolyn hadde kommet til oss med et kvinnelig dynasti, den kongelige familien av Fairytale. Dronningen og prinsessene var frådende over den upålitelige kong Arthos, og la ikke bånd på seg. 

«Upålitelige?» spurte jeg. 

«Ja, han er et svin!» Dronningen hadde ingen problemer med å underbygge oppfatningen av sin tidligere nabo, nå erobrer: 

«Vi prøvde å leve i fred, hadde tatt avgjørelsen før spillet, vi ville handle med andre kongedømmer, og ha ikke-angrepspakter. Vi hadde en slik avtale med kong Arthos, og han forrådte oss!» 

Lady Gwendolyn tok dronningen forsiktig ved armen og førte henne og prinsessene i retning av den condoriske kongelige familien der kong Darius ventet sammen med sine prinser. 

Lady Nor kunngjorde triumferende: «Jeg sa jo at han er ond, og du kan ikke stole på en ond person!» 

«Han er ond, det er greitt.» Iago var delvis enig. «På den annen side kan vi stole på at han er en trussel, kongen ønsker å ødelegge oss med alle de midler som står til hans disposisjon!» 

 
Musikken fortsatte, og jeg, eller rettere sagt min avatar, danset med avataren til Lady Mer, på «auto» denne gangen, hele tiden. Da vi var mettet med middelaldermusikk, gikk vi ut i hagen. Det var mørkt, og månen glødet med sine ringer som planeten Saturn i all sin herlighet. 

«Du og søstrene dine er ganske like,» sa jeg da det kalde lyset fra månen traff oss. 

«Vi er av samme kjøtt og blod», sa hun med et seriøst uttrykk i ansiktet. 

«Forståelig.» Jeg var helt med på galskapen. Vi gjorde det på denne måten, vi hadde vår egen spøk, utviklet under våre lange turer til hest. 

«Dette er Askepott-dansen» hvisket Lady Mer da vi igjen var ute på dansegulvet. 

«Dette er et spill, ikke et eventyr,» protesterte jeg. «Askepott forsvinner fra prinsen ved midnatt .. » 

«Ja, det gjør hun. Og den eneste forskjellen er at jeg vil forsvinne fra en konge, ikke en prins,» sa hun og gjorde det. 

Det var midnatt, og jeg var tilbake på rommet mitt. Kong Arthos fylte hodet mitt, og jeg gikk på kjøkkenet for å spise. 

23 Mareritt på samlebånd 

 
I løpet av natten kjempet jeg utallige kamper mot Kong Arthos. Han var overlegen og seiret, og hver kamp ble avsluttet med at jeg satt lenket i min egen gildehall. Mareritt kommer på samlebånd for tiden. 

På skolen prøvde jeg å holde leppene mine sammen, puste gjennom nesen, og å gjøre leksene mine i det skjulte. Det fungerte bra, inntil læreren sa: «Og hva skjedde så? Bazan ….?» 

«Åh .. ja … beklager, jeg fikk ikke med meg det siste du sa.» Jeg prøvde å vinne tid. Det fungerte, men det var ikke billig. 

Læreren sa: «Jeg sa Bazan.» 

«Ja det er meg.» 

«Bra! Han vet navnet sitt.» Læreren hadde snudd seg mot klassen, og latteret runget mot taket. Jeg fikk min lille frist, men prisen var høy. 

I mellomtiden kunne jeg nesten høre gnister fra kretsene i hjernen min når nye forbindelser ble etablert. Hva visste jeg om emnet? Og hva var emnet? 

Bryteren til min «overfladisk lytting-teknikk» må på en eller annen måte ha hatt «auto» som standardmodus, og jeg kunne såvidt huske noe om romerne. De hadde et imperium, og det eksisterte ikke lenger. Det må på en eller annen måte ha oppløst seg, trolig ved krig.  

Jeg spilte kortet mitt: «Romerne ble utsatt et så stort ytre press at imperiet brøt sammen,» sa jeg. 

Med bare litt flaks, ville det passe inn et sted. 

«Ja, du har rett. Men det var ikke akkurat det jeg hadde i tankene da jeg spurte.» Læreren snudde seg igjen til klassen og fortsatte: 

«Vi kan etablere to fakta. En: Bazan vet hvem, og hvor han er. Og for det andre: Han har forstått essensen av dagens leksjon. Det er det beste vi kan håpe på, og vi burde være fornøyd med det.» 

Overlevde. Så vidt. Men jeg hadde overlevd, og fortsatte med leksene mine. 

Som vanlig samles vi til lunsj. To bord unna spiste motemagasinjent… nei, Jane og hennes gjeng, lunsj. Nei, det gjorde de ikke. Det var bare gjengen der. Jane selv manglet. 

Da jeg tenkte over det, kunne jeg ikke huske å ha sett henne i klassen på en stund heller. Jeg spurte om Jane. 

«Bazan, hvor har du vært?» Schwarzen rullet øynene bakover for å vise hvor oppgitt hun var. 

Og så kom den vanlige fortsettelsen hennes: «Ikke svar, er du snill. Til din informasjon kan jeg avsløre at Jane ble påkjørt av en bil for nesten en uke siden. Siden da har hun vært på sykehuset. Du har ikke lagt merke til det, ikke hørt eller sett noe som helst?» 

«Eh … nei. Har vært opptatt.» Jeg hadde ingen bedre forklaring. Uansett, så snakket Schwarzen til meg igjen. 
 
Lady Mer og jeg satt under et tre på bredden av den store Amur-elven. En lett bris blåste langs elven og laget mange små bølger på overflaten. Lyset fra de to solene skinte gjennom bladene på trærne som beveget de seg langsomt i vinden, og skapte merkelige skygger på Lady Mers ansikt. 

«Monster», sa hun, og det lille (relativt sett) hodet festet til den lange halsen brøt vannoverflaten. Vi så på hverandre med seriøse uttrykk i ansiktene. 

Jeg sa: «Hva var det? Kan det være … kan det være et … et …» 

«Et monster,» sa hun, og det lille hodet brøt overflaten igjen. 

Igjen så vi på hverandre og forsøkte å se seriøse ut. Men denne gangen klarte vi det ikke lenger lenger. Jeg begynte å le, prøvde å stoppe det, men kunne også ha forsøkt å stanse et vulkansk utbrudd med mine bare hender. Jeg så at Lady Mer klarer å svelge de to første ha-ha, men så … 
 
Vi ble funnet i en tilstand av forlenget latter av en av alfabetsøstrene. Jeg tror det var Lady MerC, uten å vite hvorfor. Hun hoppet av hesten hennes og sa: 

«Dette er ikke dagen for en romantisk piknik.» 

«Picnick? Bah! Vi har ikke noe å spise,» fortalte jeg henne. 

«Solen skinner og lager skyggemønster mellom bladene, denne vakre elven, hestene deres beiter fredelig, fugler synger i trærne … Hvis dette ikke er romantisk …» Lady MerC hadde sin egen mening om situasjonen. 

Hun hadde imidlertid ikke kommet for å evaluere omgivelsene våre. Vi var sterkt ønsket i slottet, og vi steg raskt til hest. 
 

«Nå får jeg den Askepott-følelsen igjen» sa Lady Mer, da vi red gjennom portene til Neuschwanstein. Jeg likte det, likte å vise henne mitt fantastiske slott også. 

«Jeg er ikke sikker på om jeg liker det ….» sa hun. 

«Hva er galt med slottet mitt?» 

Hun smilte til meg. Det var ingenting galt med slottet mitt: «Det er bare … du bare forsvinner, hver midnatt eksisterer du ikke lenger.» 

«I går var det du som forsvant da vi danset,» protesterte jeg. 

«Nei, det var du!» 

«Nei, du forsvinner ….. 

En hel lang stund drev vi på sånn. Ingen av oss smilte, men det var ikke lett. Både Lady Mer og jeg klarte å holde maska. Hun spurte om jeg ville komme til henne etter spillet: «Det har gått så fort, og vi har ikke en gang hatt tid til å si god natt.» 

Jeg sa meg enig i både det ene og det andre. 

AIene tok seg av hestene, og vi gikk til gildehallen. Nå var alle tilstede. Iago ba om en privat samtale med kongen, altså meg. 

«Hva er så «privat»?» spurte Lady Nor. «Vi er sammen om dette.» 

«Ingenting er «privat». Det er bare noe jeg vil at du ikke skal vite.» Iago prøvde å si noe med mening, men fikk det ikke til. 

Det overrasket meg ikke at Lady Nor ikke kjøpte forklaringen hans: «Hva er forskjellen mellom en hemmelighet og noe du ikke vil at vi skal vite?» 

«Jeg vil ikke at du skal vite hvorfor jeg tror at visse ting vil skje. Det er det jeg ikke vil at du skal vite!» Iago ville ikke avsløre rutenettet, og la ut et verbalt røykteppe. 

«Hvorfor det?» spurte Lady Gwendolyn. 

«Fordi det vil forstyrre innsamlingen av informasjon.» Iago åpnet døren til kammeret der rutenettet var, og vi forlot en diskusjon vi ikke ville delta i. Jeg spurte hvorfor han hadde løyet. 

«Jeg løy ikke. Alt jeg sa i gildehallen var helt sant. Jeg utelot bare en liten detalj og ville ikke avsløre hvor jeg får mine meninger fra.» Iago åpnet rutenettet som viste et kart over Panangea: 

«Du skjønner, jeg anser rutenettet som altfor farlig til å la alle vite om det. Du har skapt et monster, Bazan.» 

«Rutenettet?» Var rutenettet et monster? 

«Ikke rutenettet alene. Det var da du viste meg rutenettet, at monsteret ble skapt.» forklarte Iago. 
 

Han viste meg hvordan han hadde plottet troppestyrkene på kartet. Den kombinerte hæren ledet av Ty, var sterk. Kong Darius av Condor hadde en betydelig hær av riddere. Noen land hadde satset på fred, andre hadde bygget en brukbar hær. 

På den annen side hadde Kong Arthos av Albion brukt alle pengene sine til å bygge en meget sterk hær. Styrken ble markert som en pulserende, gråaktig pil som pekte på Sopoth. 

«En pil?» spurte jeg. 

Iago innrømmet at han kanskje hadde tatt litt sterkt i da han laget grafikken. «Pilen er min egen fortolkning av ting.» 

Han sa: «Faktum er at Arthos utnytter alle muligheter for å utvide hæren sin. Sopoth er den naturlige veien ut på de store slettene der enda større bytte venter, jerngruvene i Condor, brødkurven i La Mer og det fantastiske slottet Neuschwanstein!» 

«Nei!» skrek jeg.  At … at … Jeg kunne ikke finne ordene for denne … denne … eh ..kongen. Jeg var fast bestemt på at han aldri skulle få legge de skitne hendene sine på slottet mitt. Aldri! 

Døren åpnet seg, og den skarpeste av alfabetsøstrene, sannsynligvis Lady MerC, viste fjeset: «Hva skjer egentlig her?» 

«Å, ingenting. Vi er ferdige,» sa Iago, og vi samlet oss alle rundt det store bordet i gildehallen. 
 

«Kan du avsløre noen av hemmelighetene dine nå?» Den ustoppelige Lady MerC dro i gang på nytt. 

Jeg mente det var på tide å få en slutt på slike spørsmål og sa: 

«Ja, det kan vi. Iago mener at King Arthos vil slå til mot Sopoth neste gang.» 

Iago fortalte dem hva vi visste om Albions stadig voksende hær. 

«Vi må hjelpe Sopoth,» sa Lady Mer. «Men er våre hærer sterke nok? Jeg mener .. Jeg er redd for den mannen.» 

Iago trodde henne. «Da kongen og Lady Mer danset, glemte alle oss. Vi kunne snakke litt politikk, usett. Først introduserte Lady Gwendolyn den fordrevne kongelige familien fra Fairytale til hver eneste konge og dronning. Dronningen av Fairytale fortalte så sin historie til alle som brydde seg om å høre på.» 

«De var ganske samarbeidsvillige da vi kom for å forhandle,» sa Lady Nor. 

Det viste seg at alle var opprørt over den forræderiske kong Arthos og måten han hadde angrepet Fairytale på. De visste nå at deres avtaler med Albion var verd null og nix.  

I tillegg forstod de også at deres riker kunne bli angrepet; Kong Arthos hadde ingen respekt for det som tilhørte andre. 

«Med en allianse kan alle hærene samles på sopotisk jord for å møte kong Arthos. Hvis det er tilfelle, har vi en liten sjanse,» sa Ty.  

Det eneste gjenstående hinderet var en traktat med Sopoth. «Vi trenger tillatelse til å flytte hærene våre til Sopoth. Ellers vil de angripe oss.» 

«Vi får ingen slik avtale med Sopoth,» sa jeg til dem, og alle stirret på meg. Plutselig hadde jeg husket samtalen med Sopoths konge på banketten: 

«Han fortalte meg at han hadde sluttet en pakt med King Arthos. Sopoths grenser er åpne for hæren fra Albion, og Arthos kan bevege seg fritt på sopothisk jord!» 

Stillhet. Kan det bli noe verre? 

 
Ty oppsummerte den militære situasjonen i henhold til denne nye informasjonen: «Med hæren sin samlet i Sopoth, kan King Arthos slå til i hvilken som helst retning og ta oss alle, en etter en. Vi kan ikke nå ham. Hvis vi prøver, vil vi også være i krig med Sopoth. Vi har ikke nok tropper til å slåss mot begge to.» 

«Kan vi ikke prøve å overbevise kongen om å skifte side?» Lady Mer så et glimt av håp. 

Iago var rask til å utrydde det: «Kongen har valgt side. Han visste om forræderiet mot Fairytale. Likevel er han på Arthos lag nå.» 

Det kunne imidlertid være en mulighet til å endre situasjonen, ifølge Iago. Det har noe å gjøre med spillmekanikk å gjøre; Hvis en konge blir drept, blir hans makt transplantert inn i kronprinsen eller prinsessen.  

«Men hvis hver eneste av den kongelige familien blir drept eller utsatt for …» Iago hold plutselig pusten. 

«Hva er det du prøver å si?» Lady MerC nølte ikke. 

«Det jeg prøver å si er at: Når en konge blir fordrevet fra sitt land, mister han all sin makt og AIen overtar. Den overfører kontrollen til den neste kongen som kommer inn i slottet.» Iago hadde lest leksene sine om spillmekanikk. 

«Ja, det høres bra ut. Men hvordan skal du fordrive ham uten å gå til en krig som vi ikke kan vinne? Jeg trodde Ty sa at vi ikke er sterke nok.» spurte Lady MerC, jeg skjønte hvorfor hun jobbet så bra sammen med Lady Nor. 

Iago steg og gikk ut på gulvet og fortalte oss rett ut at: «Vi må drepe dem selv. Det er forræderi, men det kan være den eneste sjansen vi har til å redde vårt kongerike og det fantastiske slottet Neuschwanstein.» 

24 Geita på taket 

 
«Drepe dem?!» Spørsmålet kom umiddelbart fra flere. I tillegg spurte Lady Mer:  

«Hvem skal drepe hvem?» 

«Noen av oss,» forklarte Iago, «må drepe den kongelige familien i Sopoth.» 

Stillhet. Alle så på hverandre. Så Lady Nor: 

«Hvordan?» 

«Som jeg sa, forræderi.» Iago virket ikke så veldig begeistret for planen han hadde klekket ut. 

«Noen av oss må komme seg inn i slottet …» 

«Hvordan?» Lady MerC var utålmodig. 

Iago: «Vår delegasjon kommer og ber om forhandlinger. Hvis den kongelige familien i Sopoth ikke vil å inngå en pakt med oss mot Albion, må de elimineres. Når det er gjort, tar vi over hele Sopoth.» 

Lady Gwendolyn lurte på om slikt var etisk. 

Jeg sa nei, og sammenlignet det med et sjakkspill hvor målet er å drepe kongen. «Dette er et spill, ikke sant?» 

«Ja men…» 

Ikke noe «ja men», tenkte jeg. Nå måtte vi redde Heimat og Neuschwanstein. Situasjonen var ikke desperat ennå. Men vi måtte ta kontroll for å unngå den utviklingen rutenettet hadde forutsagt.  

Jeg trakk et pusten: «Dette er et spill. Det er veldig forskjellig fra sjakk, men i prinsippet … Hvis du spiller sjakk, advarer du ikke motstanderen din når han gjør et tåpelig trekk. Du utnytter bare nye muligheter for å komme til kongen, sette ham sjakk matt. Kongen av Sopoth har gjort noe dumt, og nå skal vi utnytte det.» 

De forstod, men fortsatt … 

Lady Gwendolyn syntes ikke det føltes riktig. 

«Noen bedre forslag?» 

Hun hadde ikke det, og avgjørelsen ble tatt uten at noen av oss egentlig sa noe. 

«Hvem skal begå denne skitne ugjerningen?» spurte Lady Mer. 

Iago svarte: «Du, blant andre, antar jeg.» 

«Jeg?» 

Iago bekreftet det. «Som Lady Nor sa for noen minutter siden, så er vi sammen om dette. Snikmorderteamet må derfor ha to medlemmer fra Heimat, og to fra La Mer. Som du vet, består den sopothiske kongelige familie av fire personer. Alle må elimineres på en gang.» 

«Hva med kong Darius av Condor?» spurte den ustoppelige Lady MerC. 

«Han har ikke nerver til det.» Iago var definitiv. Vi hadde sett kong Darius gråte. 

Senere fortalte Iago at han også hadde en annen grunn, han ville ikke ha noen annen konge i området:  

«I slike tilfeller kan det hende at makten kunne overføres til kong Darius i stedet for deg.» 

Det virket som om jeg skulle lede snikmorderne, og jeg likte det ikke. Ty meldte seg frivillig: 

«Som krigsherre, er jeg selvskrevet medlem av laget. Vår dåd vil ikke bare være skitten, den blir også blodig.» 

«Hva mener du med det?» 

«Dette spillet er ganske realistisk.» 

Og så forsvant alle. Ingen hadde tenkt på tiden, og vi ble alle kastet tilbake til Real World ved midnatt. 
 
Tilbake i RW skyndte jeg meg til kjøkkenet for å lage noen smørbrød. Jeg tok også et glass melk med tilbake til rommet mitt, koblet til og fant en avatar som ligner King Wolfram, men i andre klær. Så dro jeg til Lady Mers sted. 

«Velkommen, kong Wolfram!» Lady Mer ga meg en hjertelig velkomst. «Kongen er inkognito i sivile klær.» 

«Du ser ikke akkurat ut som du gjør i Heimat du heller.»  

Jeg gjenkjente bare ansiktet på avataren hennes. Hun kom mot meg, flytende på et vis, fordi jeg ikke kunne se føttene hennes bevege seg under det lange skjørtet hennes. Hun hadde en rar frisyre, og hele greia var nokså fluffy. 

Hun tok meg i armen og førte meg mot en liten hytte i en fin hage. Den hadde roser som vokste opp veggene og ei geit på taket. Fra geita gikk et tau ned i skorsteinen. 

«Ei geit?» 

Lady Mer lo: «Det er fra en gammel historie. Moren min pleide å lese for meg om kveldene, og jeg husker geita på taket.» 

Innevendig var hytta mye større enn på utsiden, og møblene stemte ikke overens med en liten hytte. 

Vi satte oss ned i noen rare stoler ved et bord under en lysekrone som hang fra et tak høyt over oss. 

«Hvorfor lager du sånne merkelige bevegelsene med hendene?» Hun stirret på fingrene mine. 

«Beklager, Lady Mer. Bare glemte å si det, men egentlig spiser jeg.» 

Hun spurte hva jeg spiste, og jeg fortalte henne at jeg hadde fire smørbrød og et glass melk. Hun lette et øyeblikk, og så satte de nevnte elementene på bordet foran meg: 

«Prøv å plassere maten på samme sted i RW. Så kan jeg se deg spise. Det gir meg en dårlig følelse, når du gjør slike vodoo-bevegelser med tomme hender mens du snakker som om ingenting har skjedd.» 

Jeg motsa henne: «Ingenting har skjedd. I det minste ingenting som burde gi deg dårlige følelser.» 

Hun lo, og sa at noe virkelig hadde skjedd: «Nå kan vi dra på ekte piknik, med mat!» 

Plutselig visste jeg hvorfor jeg likte denne jenta. Hun var ikke som noen andre jeg hadde møtt. Og så den geita! 

Jeg var ferdig med å spise, og hun fortalte meg at hytta hadde et annet ansikt. I virkeligheten (beklager, feil ord igjen), hadde vi kommet inn gjennom en liten bakdør. Den andre døren var mye større. Det førte til en gate i en industriby sent på 1800-tallet, og hun inviterte meg på en spasertur. 

Jeg var klar, og reiste meg fra stolen min. Hun sa: 

«Du er ikke akkurat kledd for denne tiden. Kan jeg … » Hun nølte. 

«Kan hva?» 

Hun ville skifte klær på avataren min. Jeg protesterte ikke. Hvorfor skulle jeg det? Det var tross alt hennes sted, ikke sant?  

Snart var jeg utstyrt med flosshatt med matchende jakke og bukse på min avatare kropp. Mer førte meg til et stort speil, og jeg så en ung herre. På en eller annen måte likte jeg det, og rettet ryggen. 

Et elegant par gikk ut gjennom den store døren, og ned på fortauet. Det var rart, fordi husene virket kjent. Slike hus står i fortsatt i gamlebyen. Men bybildet var annerledes: Ingen biler eller busser, ingen telefon- eller strømkabler i luften. Bare folk og hester. 

«Du hadde ikke noe imot at jeg kledte på avataren din,» sa hun. 

«Nei. Hvorfor skulle jeg det?» Vi krysset gata, og jeg sklei i noe hestemøkk. Kunne bli for realistisk. 

«De fleste gutter ville protestert. Men du er annerledes.» Hun pekte på landemerker som slottet, jernbanestasjonen og de store vollene mot elva. Solen var i ferd med å gå ned, og en lett bris beveget bladene i de store trærne. 

Under oss kunne vi se en havn med seilskip. Noen av dem hadde en skorstein som indikerte at de også ble drevet med damp. Mer sa at hun ikke likte det som skjedde i spillet. 

«Ikke jeg heller. Men hvilket valg har vi? «Jeg kunne ikke se noen annen utvei. 

«Vi kunne la oss slakte av kong Arthos?» Hun påpekte at dette ville være en anstendig og etisk løsning. 

Vi satte oss ned på en benk som vendte mot solnedgangen.  

Jeg spurte: «Vil du at den skal slutte på den måten?» 

Hun gjorde ikke det, men hadde sine betenkeligheter: «Jeg lurte på om jeg skulle forlate spillet. Tenk på det, nå planlegger vi forræderi og fire kaldblodige drap!» 

Jeg nikket. På den annen side var slike aktiviteter ikke uvanlige i middelalderen: «Men de gjorde det,» sa jeg. 

«Hvem gjorde hva?» Lady Mer var litt forvirret. 

«Husker du ikke historietimene på skolen? Vi har lært om maktkamp, kriger, forræderi og drap i middelalderen. Slike ting var tradisjon.» Jeg trodde at kanskje noen fakta kunne hjelpe henne. 

Om det gjorde det, vet jeg ikke. 

Hun sa: «Men jeg kunne ikke bare forlate dere, sånn uten videre. Vi er sammen om dette. Jeg vil heller forråde kongen av Sopoth enn mitt eget lag.» 

Mer fortsatte ved å fortelle meg at den eldste datteren til kongen av La Mer måtte ta ansvar og være en av snikmorderne. Videre var den barberblad-skarpe Lady MerC best kvalifisert til å bli med oss. 

Da hun hadde sagt det, sovnet hun. 

Hvorfor var Lady MerC best kvalifisert for snikmord? 

Uansett var det den sovende Lady Mer sitt sted. Jeg ville ikke utforske det uten henne, så jeg lukket og måtte se Real World i øynene. 

Neste morgen var jeg usedvanlig trøtt, og mamma måtte vekke meg tre ganger.  

Hun sukket: «Dette blir verre og verre. Når du blir 23 år, vil du trenge 23 timer søvn i døgnet.» 

På en eller annen måte våknet jeg, og gikk til kjøkkenet og helte opp en kopp kaffe. Umiddelbart ble jeg oppdaget av Sis som var på vei ut: 

«Sent i går kveld?» 

«Mmm …» mumlet jeg. 

Hun åpnet inngangsdøren: «Trodde dere var ferdige ved midnatt.» 

“Mmm …” 

Sis lukket døren igjen, dette var interessant: «Og etter det?» 

Jeg fortalte henne at jeg ikke likte måten hun spurte på. Hun sa, at for all del, og så videre. Hvis jeg hadde en hemmelighet, kunne jeg like gjerne beholde den. Hun ville da ikke … 

«Nei, jeg har ingen hemmeligheter. Jeg snakket med en av mine medspillere, diskuterte taktikk, og vi glemte tiden,» fortalte jeg henne, og trodde det ville være nok. 

«Og denne andre gameren, …. var det ei jente?» Nå sto hun i døren til kjøkkenet. 

«Det var faktisk det. Fornøyd nå?» 

«Bare spurte.» Sis gikk ut døra og jeg kunne slappe av. 
 
På skolen fortsatte jeg med en kopp kaffe fra automaten i korridoren, og drakk en til i storefri. 

«Sent i går kveld?» spurte Schwarzen. 

«Mmm …» mumlet jeg. 

Hun betraktet meg med interesse: «Men vi var jo ferdige ved midnatt.» 

“Mmm …” 

Schwarzen lente seg fremover og hvisket: «Og etter det?» 

Jeg hvisket tilbake at jeg likte ikke måten hun spurte på. Hun hvisket tilbake at for all del, og så videre. Hvis jeg hadde en hemmelighet, kunne jeg bare beholde den. Hun ville jo selvfølgelig ikke … 

«Faktisk så diskuterte Lady Mer og jeg situasjonen. Fornøyd nå?» 

«Bare spurte.» Så viste hun meg at hun hadde mentalt forsvunnet et sted i tåken, og var umulig å komme i kontakt med. 

25 Snikmord 

 
Det var egentlig ingen grunn til å snakke. Beslutningen var tatt, og vi samlet oss foran stallene på gårdsplassen i Neuschwanstein. En vakt på tjue AIriddere sto klar, mens hestene våre ventet på oss. Vi steg opp og red ut. 

Vårt snikmorderteam besto selvfølgelig av kongen, altså meg, lederen av denne morderiske ekspedisjonen. Sammen med meg red Ty, Lady Mer og Lady MerC. Vi vinket farvel til de andre, og de store portene på slottet lukket seg bak oss med et dramatisk smell. 

Ingen sa et ord da vi red ned til elven Amur. To lekter ventet for å ferge oss over. 

Vi red videre over beitelandet i Sopoth. Ingen sa noe før vi så slottet. Lady MerC sa: «Der er slottet i Sopoth.» 

Selve slottet syntes uinntakelig med sine høye murer, der det sto på en klippe. Vi fulgte den eneste veien inn, og vaktene åpnet portene for oss. Kongen selv kom ut i borggården da vi steg av hestene. 

«Velkommen, kong Wolfram. Og dine følgesvenner også, selvsagt. Dette var en hyggelig overraskelse.» Han eskorterte oss inn i den store gildehallen, der dronningen og prinsessen var til stede. Jeg ba om å få snakke med prinsen også. 

«Han vil være her noen minutter.» fortalte dronningen. I mellomtiden ble vi guidet gjennom slottet mens vi hadde en hyggelig prat, før vi kom tilbake til gildehallen. 

«Dere kom ikke hit bare for en sosial visitt?» Kongen var nysgjerrig.  

Jeg bekreftet det, og fortalte ham at vi hadde et forslag. Men jeg ville at prinsen også skulle være til stede. 

Like etter kom det siste medlemmet av den kongelige familien inn i hallen. Jeg lukket døren og sa: 

«Vi kom for å søke din støtte. Kong Arthos har samlet en stor hær, og vi kan bare vente på at han skal angripe. Som han gjorde med Fairytale,» sa jeg. Vi ville at den kongelige familien av Sopoth skulle ha en sjanse. 

«Men husker du ikke at jeg fortalte deg at jeg har gitt Arthos rett til å passere med sine tropper?» Kongen nektet umiddelbart å slutte seg til oss. 

«Sammen med Sopoths styrker, kan de forente armene være i stand til å stoppe Arthos,» hevdet jeg. 

«Jeg tror ikke det.» 

Nå, snart …. 

Jeg prøvde å overbevise ham: «Med Sopoth som base, kan Arthos plukke landene omkring ettersom det passer ham.» 

«Ja, jeg tror du har rett.» I det minste sa kongen seg enig med meg i dette. 

Jeg gikk bort til ham, la min venstre hånd på skulderen hans og sa: «Med andre ord, det betyr at jeg vil miste mitt rike.» 

Kongen nikket: «Jeg er redd for at det blir resultatet, ja. På den annen side vil Sopoth få være i fred. Heller dere enn oss.» 

Jeg hadde prøvd så godt som jeg kunne, men det var umulig å få kongen til å endre oppfatning. Jeg trakk sverdet mitt, ropte «Jiha!» (av en eller annen ukjent grunn), og hugget mot kongen.  

Han falt ned på gulvet og sprayet meg med blod. Hodet rullet inn i et hjørne, nedre del av høyre arm falt ned adskilt fra hovedlegemet. Han hadde forsøkt å skjerme seg mot hugget. 

Faen! Jeg hadde ikke regnet med et slikt rot. 

Jeg snudde meg om. Dronningen må ha gjort en uventet bevegelser, og Ty hadde kuttet henne i to fra skulderen og ned til midjen med sitt mektige sverd. 

Lady Mer hadde støtt sverdet sitt inn mellom ribbeina prinsen, og hennes søster hadde kuttet prinsessens hals bakfra med en dolk. 

Den avdøde prinsen blødde ikke så mye. Lady Mers sverd satt fast i såret. 

 
«Velkommen, Wolfram Maximilian, konge av Heimat og Sopoth.» En gudelignende stemme hørtes gjennom slottet. Det var derfor vi var her. Vi hadde oppnådd det vi ville. Likevel følte jeg seg ikke noen triumf. 

Vi sto som om vi var frosset til is, og så på resultatene av vår skitne og blodige ugjerning. Plutselig, uten synlig grunn, begynte Lady Mer å gjøre merkelige bevegelser, og forsvant. 

«Hun dro hjem?» Lady MerC kunne ikke skjule sin forbauselse. 

Ty nikket. «Noe må ha skjedd i Real World. Håper hun dukker opp igjen.» 

Lady MerC sa at hvis søsteren hennes kom tilbake, ville det skje i gildehallen. «Og da må noen være her for å møte henne. Jeg vil ikke være alene med … med dem.» 

Hun pekte på likene. Gildehallen så ut som et slakteri der blodet flommet over steingulvet. Jeg meldte meg frivillig til å bli der og vente på Lady Mer. 

«Har du ikke andre oppgaver i denne situasjonen?» ville Lady MerC gjerne vite. 

Jeg var ikke enig: «Nå er det Tys oppgave å samle armene og organisere forsvaret. Du må straks sende meldinger til våre allierte og be dem om å skynde seg hit med hærene sine.» 

Ty nølte litt, tok et par skritt fremover og så på den myrdede kongehodet i hjørnet. «Urolig ligger det hodet som bærer en krone,» sa han. Jeg følte et kaldt gufs nedetter ryggen. 

Forlatt alene i det heslige rommet, prøvde jeg å konsentrere seg om dekorasjonene på veggene. 

Jeg forsøkte å unngå å se på de tre likene på gulvet, eller det i en stol. Det var ikke lett. 

«Kong Wolfram!» 

Lady Mer hadde kommet tilbake, og vi gikk mot døren. «Ikke glem sverdet ditt,» sa jeg. 

«Nei. Jeg vil ikke ha det. Vil aldri se det igjen!» 

På utsiden lukket jeg døren og låste den. AIene ville rydde opp rotet senere. Men jeg tvilte på at vi ville bruke gildehallen igjen. 

«Hva skjedde med deg etter … etterpå?» spurte jeg. 

«Etter massemordet, mener du?” 

Jeg var enig. Det var et massemord, men måtte hun si det? 

«Jeg kastet opp. De åpnet slottet for oss, inviterte oss inn, snakket vennlig med oss, og …. og så drepte vi dem!» Lady Mer hørtes ut til å ha et problem med det. 

Ikke bare hun, forresten, men jeg prøvde å heve stemningen: 

«Dette er et spill! Vi drepte ingen. Fire spillere ble kastet ut, spillet er over for dem. Nå sitter de på rommene sine og er litt deprimerte. Det er ikke verre enn det.» 

«Jeg vet, jeg vet. Men likevel…» 
 
Lady Mer hadde sluttet seg til sin søster, som var et annet sted. Jeg vandret utålmodig frem og tilbake på murene og holdt utkikk etter de kombinerte hærene og kavaleriet i Condor. De kom nesten samtidig. Fot-soldatene til Heimat og La Mer ble først ferget over Amur, etterpå rytterne fra Condor. 

«Godt gjort,» sa Iago da han og Lady Nor, Lady MerA og Lady MerB kom til meg. 

«Det er gjort. Men for et rot!» betrodde jeg ham. «Hvor er kong Darius?» 

«Nede hos Ty og de militære styrkene.» 

Jeg var bekymret for Lady Mer. 
 
Etterhvert toget hærene fra allierte stater inn i Sopoth, noen små, andre større. Det virket umulig å telle antall krigere som sto til vår disposisjon, og jeg følte meg litt mer selvsikker. 

Iago gjorde ikke det. Han dro meg til et rom han hadde okkupert og viste meg rutenettet. 

Diamantgruvene i Fairytale, som tidligere glødet som en rød vorte på kartet, var grå og tømme. På den annen side pulserte en sterk kraft bak Albions grenser. 

«Arthos har en stor hær nå. Større enn vår. Men han har nesten tømt alle sine ressurser.» understreket Iago. 

«Som betyr?» 

«Han må snart okkupere et nytt land, for å legge hendene på flere ressurser,» forklarte Iago. 

 
Plutselig forsto jeg. Et angrep var nært forestående. Å holde en stor hær på tomgang gir ingen inntekter. Vi forlot Iagos rutenett og gikk inn i en hall i nærheten av gildehallen. Jeg sendte bud på Ty og Darius. 

Ty hadde allerede beordret en evakuering av AIer fra de områdene som var truet av angrep. «De brukbare mennene vil bli bevæpnet og fungere som en milits. Ikke veldig effektivt, men vi trenger alt vi har.» 

Iago informerte oss om at: «Arthos har en større hær enn alle våre styrker tilsammen.» 

«Jeg var redd for det.» Ty virket ikke overrasket. Men hadde han en slagplan? 

Kong Darius stilte det spørsmålet. Ty fortalte ham at det var avhengig av ham. 

«Vi kan ikke angripe over grensen,» sa Ty. «Arthos må angripe først, eller så vil våre allierte forlate oss. Vårt rykte er tvilsomt nok etter …. etter den ubehagelige hendelsen med kongen av Sopoth. Når Arthos setter foten på sopothisk jord, vil jeg at du Darius, skal angripe ham først.»  

 
Planen var som følger: Konge Darius raske styrker til hest skulle umiddelbart begynne å trakassere flankene til den albioniske hæren etter at den var gått over grensen. Rask inn, rask ut. 

«Men hold styrkene dine sammen. Små grupper kan lett bli omringet,» advarte feltmarskalk Ty. 

«Har ikke Arthos kavaleri?» 

«Nei.» Iago hadde sendt spionene sine til Albion så snart som mulig, da det var klart at Arthos hadde erobret Fairytale. 

Og videre? 

«Den angripende hæren må rykke fremover over jordene. Når hovedstyrken er omgitt av avlingene, setter vi fyr på kornet.» 

Darius avviste denne delen av planen: «Avlingene er alt for verdifulle.» 

«Neuschwanstein er mer verdifull!» Jeg ville bruke alle mulige … Jeg ville beskytte mitt rike! 

“OK. Og så?» 

Hvis vi kunne tenne en god brann, ville det føre til uorden blant de fiendtlige troppene. Videre ville AIene bli stresset, og miste noe av sin kampkraft. 

«Sannsynligvis så mye som 15 prosent hvis vi er heldige,» antok Ty. «Og så vil jeg ha en juksehær.» 

«?» Ingen forsto hva Ty mente. 

«Jeg vil ha aktivitet, noen menn, noen hester, litt støy, her. Kan være en jobb for flyktningemilitsen.»  

Vår marskalk pekte ut området på kartet. Hvis vi plasserte juksehæren der, ville det antakelig lure fienden til å tro at noen av våre soldater gjemte seg der. I så fall måtte han sette av styrker for å motvirke en mulig trussel. På denne måten håpet Ty å kunne svekke kong Arthos hær før selve slaget.  

Under slaget ville kong Darius hær av riddere angripe bakfra. 

Ty hadde tydeligvis lest alle klassikerne han hadde nevnt for meg før. Jeg antok at oppgaven var i beste hender, og dro igjen ut for å se etter Lady Mer. 

Jeg fant henne ikke. I stedet oppdaget jeg Lady MerB, og lurte på hvor hennes eldste søster var. 

«Hun har det ikke bra,»fortalte Lady MerB meg. «Jeg tror vi skal la henne være alene for øyeblikket.»  
 
Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å vente. Vente på angrepet, vente på at åkrene skulle settes i brann, vente på slaget, vente på Lady Mer. Hun kom ikke. 

I stedet dukket Lady Gwendolyn opp. Hun la sin moderlige arm rundt skuldrene mine og spurte: «Tøff dag på jobben?» 

Jeg nikket, og gikk til Ty, Darius og hans brødre, gikk ned til gårdsplassen, steg opp på en hest, jumpet ned igjen, og ventet enda mer. Endelig var det midnatt i Real World, og jeg var tilbake på rommet mitt. 

Jeg nølte ikke, men løp til kjøkkenet for å få noe å spise. Jeg hadde ikke noen tid til å miste. Mor ville protestert mot mine spisevaner hvis hun hadde vært våken. 

Jeg hadde nøkkelen til Mers sted. Hun hadde bedt meg om å komme over etter at spillet stengte. 

Hun hadde sagt at hun ville at jeg skulle komme. Dessuten, hvis hun ønsket å være alene i kveld, kunne hun bare nekte meg å åpne. 

Mer gjorde ikke det. Jeg materialiserte meg (jeg kan ikke finne noe bedre ord) i hagen hennes foran den lille hytta. Ingen. Jeg så meg rundt, men prøvde ikke å åpne døren. Kort tid etter hørte jeg henne: 

«Wolfram ?!» Mer kom ut i hagen. I går hadde vi blitt enige om å kutte både konge og lady utenfor spillet. Bare vær oss selv … eller noe. 

Jeg møtte henne med et: «Godt å se deg. Jeg … Jeg hadde … » 

«Du kom! Jeg venter ikke det etter … etter det som skjedde i dag, etter at jeg forsvant og … og alt det der.» 

Jenta jeg kjente som Mer var glad for at jeg hadde kommet. Eller kjente jeg henne? Jeg kjente hennes avatar, men var det henne … eller … 

På dette stadiet ble jeg avbrutt. Avataren jeg kjente som Mer kom bort til meg, la armene rundt halsen min, hodet på skulderen min og begynte å gråte. Virkelig gråte. Jeg mener, jeg kunne se tårer som rant ned fra hennes avatariske øyne. Realisme til den minste detalj i dette spillet. 

Forvirret la jeg armene rundt henne. Hun kunne ikke føle noe, men jeg antok at det var riktig å gjøre det. 

Hun fortsatte å gråte en stund, kanskje en lang stund. Jeg vet ikke. Tida ser alltid ut til å gå langsommere i en ubehagelig situasjon. Jeg hadde alltid prøvd å unngå slike situasjoner, inbefattet gråtende kvinner. Så stoppet hun. 

«Beklager Wolfram.» Hun tørket de siste tårene fra øynene sine. «Det skjedde bare, jeg kunne ikke … Jeg trodde jeg var over det nå.» 

«Hva? Dagens massemord … » 

«Ikke si det ordet! Det doble M-ordet. Vær så snill.» Hun så trist ut. 

«Men du sa det jo selv ….» 

«Ja jeg gjorde det. Men det var da. Ikke nå.» 

Det var greit for meg. Jeg ville ikke ha noe imot det hvis hele den blodige affæren gikk i glemmeboka temmelig fort. På den annen side virket dette så rart at jeg måtte spørre, uten å bruke det dobbelte M-ordet:  

«Hvordan føler du deg nå?» 

«Bedre,» sa hun. Nesen hennes var rød, men hun så bedre ut. 

«Føler du deg bedre etter at du har grått?» 

«Ja. Gjør ikke du?»Hun snudde hodet og så meg rett inn i øynene. 

«Jeg gråter ikke.» 

 
Vi satte seg under en av de store trærne. Mange påfugllignende fugler kledd i alle regnbuens farger befolket trærne, luften og bakken. 

«Jeg har tusen av dem,» sa hun stolt. 

«Hvorfor?» 

«De er kule. Og fordi jeg ville ha tusen fugler, måtte jeg utvide hagen min.» 

Og så … ingenting mer. Vi satt bare der under trekronene, helt utmattet sammen. 

Denne gangen var det min tur til å sovne før jeg kom hjem. Neste morgen våknet jeg helt forvirret. 

26 Og vinneren er … 

 
Neste morgen ventet jeg til Sis hadde gått. Da fant jeg en stor flaske, etiketten sa at den tidligere hadde inneholdt mørk saft, og fylt den med kaffe. To krus med den mørke væsken før jeg dro på skolen, burde holde meg i gang til lunsjtid. 

Et rykte hadde spredt seg på skolen. Det handlet om hva som hadde skjedd i spillet. Ingen visste hva som egentlig hadde foregått, før den kongelige familien av Sopoth ga seg til kjenne. 

Ikke de kongelige som sådan, men de som hadde spilt avatarene. Det var blitt av stadig større betydning for meg å holde på forskjellen mellom spillet og Real World. 

Den tidligere kongelige familien fortalte hvordan de ble drept, til et stadig voksende publikum. 

Publikum delte seg i to grupper. En leir mente at snikmord var forræderi og en uetisk ting å gjøre. 

Den andre mente at det var et angrep og en del av spillet, selv om det kunne ha noen negative implikasjoner. Uansett så var slike ugjerninger tradisjon i middelaldern. 

 
Middelaldersk tradisjon var Robins bidrag til diskusjonen. På en eller annen måte gjorde dette med tradisjon den grisete saken mer akseptabelt. Debatten gikk nå på: Var det mot reglene? 

«Er det?» spurte jeg Robin. 

«Nei» sa han. 

«Hvordan kan du være sikker?» Jeg var ikke overbevist. 

«Jeg har lest reglene.» 

Robin hadde lest reglene! Hvor lang tid hadde det tatt? 

«Nesten fjorten dager. Både til å lese og forstå.»  fortalte han meg. 

«Hva har du lest ellers?» Alle hadde tilsynelatende forberedt seg på sin egen måte. Jeg lurte på hva Robin hadde gjort. 

«Jerg har lest Il Principe, eller Prinsen,» svarte han uten å være mer presis. 

Jeg spurte ikke mer. Hvis bøker hadde forvandlet Ty til en stor kriger, må Robin ha lært av boka han hadde lest. Min venn hadde forvandlet seg til Iago, som planla massakren i Sopoth. Det måtte være en forferdelig bok. 

På den annen side hadde jeg vært lederen av mordkommandoen. Jeg hadde alle muligheter til å nekte, tross alt var det jeg som var kongen. Jeg kunne ha latt meg selv og alle andre forgå i et hensiktsløst slag mot kong Arthos. Det ville vært en anstendig og etisk løsning, slik som Mer hadde foreslått. 

Jeg måtte se sannheten i øynene; Jeg hadde noen mørke sider jeg ikke hadde visst om tidligere. 

 
For å holde meg våken, injiserte jeg koffein i systemet fra saftflaska fra tid til annen.  

«Tørst i dag?» spurte Schwarzen. 

«Ja, spiste kaldt saltfisk og potetchips til frokost.» 

Hun uffet seg, og spurte ikke mer. Jeg visste at Schwarzen bare spiste et stykke ristet brød om morgenen, og ville ikke engang høre om anstendig mat før lunsj. 
 
Jeg klarte å holde meg våken på skolen. Men da jeg kom hjem, følte jeg meg uvel og bestemte meg for ikke å drikke mer kaffe.  

Vel inne på rommet mitt koblet jeg til, og dukket opp på murene på slottet i Sopoth. Jeg begynte å lete etter Lady Mer. I stedet fant jeg en av søstrene hennes, og spurte hvor Lady Mer var. 

«Min søster tar en lur,» svarte hun. «Hva er er det dere driver på med natterstid?» 

Jeg kommenterte ikke det, i stedet tenkte jeg en lur ville være en god ide. Jeg dro til Ty for å fortelle ham det. 

«Det er greit. Alt er under kontroll, «sa han. «Vi vil vekke deg hvis du trengs.» 

Hvis jeg trengs? Hvis? Uansett så trengte jeg litt søvn. Ikke mye, bare litt. 
 
Det viste seg å være mer enn bare litt. Jeg våknet av at Lady Gwendolyn ropte inn i øret mitt. Forvirret spurte jeg hva … 

«Jeg har lett etter deg. Slaget har begynt!» 

Jeg kom meg opp, kikket over murene og så at røyk fra de brennende avlingene drev inn. På slagmarken raste et enormt slag. Jeg hoppet på hesten min, og kastet meg inn i tumultene. Et stykke borte så jeg Ty og to av alfabetsøstrene. Damene kjempet godt. 

Den store krigshesten trampet over noen fiendtlige AIer mens jeg hogget andre ned med sverdet mitt. Jeg så at Ty forsøkte å kjempe seg fram til kong Arthos, mens damene beskyttet flankene.  

Kongen la merke til det, og satte kursen mot Ty, fulgt av sine tre brødre. 

 
Lyden av stål mot stål gjallet gjennom luften da de to store krigsherrene barket sammen. Damene og jeg tok opp kampen med de tre prinsene fra Albion.  

I et glimt så jeg Iago og noen langbueskyttere som snublet rundt på slagfeltet, før jeg måtte konsentrere meg om kampen. Motstanderen min så ut til å være en dyktig slåsskjempe. Jeg tviler på jeg ville klart det, hvis hesten hans ikke plutselig hadde steilet. Prinsen falt til bakken, og jeg gjorde meg ferdig med ham. 

Da var vi tre mot to. Det var lettere, spesielt når også hest nummer to kastet rytteren sin av. Vi tok oss av de resterende prinsene. 

 
Ty og Arthos kjempet først på hesteryggen. Vårt marskalk hadde et handikap. Siden han bare hadde  en arm, sverdarmen, han måtte styre hesten med knærne. Arthos utnyttet det, og klarte å kaste Ty ut av salen. 

Kongen snudde hesten sin, bøyde seg ned og prøvde å stikke motstanderen med sverdet sitt mens Ty lå på bakken. I det øyeblikket steilet kong Artos’ hest og løp bort med en pil i ryggen. 

Begge kom seg på føttene, og kong Arthos trakk dolken fra skjulestedet under kappen med venstre hånd. Han holdt fortsatt sverdet i høyre neve. Med bare sverdet sitt hadde Ty et handicap. Jeg forberedte meg til å angripe kongen bakfra. 

En av alfabetetsøstrene holdt meg igjen: 

«Dette er deres kamp. Du bør bare angripe hvis Ty blir slått.» 

Men Ty ble ikke beseiret. I stedet, etter en stund, lå kong Arthos dødelig såret på bakken.  

«Fikk deg,» sa Ty. 

«Det skjer ikke neste gang. Battleworld. Jeg venter på deg.» Kongen bleknet bort, AI-hæren ga opp, og vi samlet sammen de som var igjen. 

 
«Bra, Ty,» sa jeg da freden var gjenopprettet på Panangea. Han smilte: 

«Takk, min konge.» Og så: «Jeg skal følge ham til Battleworld. Jeg skal ta den djevelen en gang til!» 

Lady Nor og den siste av alfabetsøstrene dukket opp. Jeg lurte på hvor Lady Mer og Lady Gwendolyn var. 

«De sitter i slottet og har en god, lang prat. Ingen av dem ville gå ut på slagmarken før AIene har ryddet opp,» fortalte Lady Nor oss. 

For en gangs skyld smilte Iago. Han kom og ba om en hest: 

«Vi må komme til Albion så snart som mulig. Kong Wolfram må ta makten før en annen konge eller dronning går inn i gildehallen i slottet deres.» 

«Skal du ikke droppe innom Fairytale-palasset på veien?» Lady Nor var en praktisk kvinne. 

Men hva skulle jeg gjøre med Fairytale? Det måtte være mye bedre gi slottet tilbake til dronningen og hennes søstre. På samme måte som meg, hadde de brukt mye tid på å bygge det slottet. La dem få det, tenkte jeg. 

Dette var en sånn konge jeg ville være. Ikke en som leder drapskommandoer. 

 
Da jeg kom inn i gildehallen i Albion-slottet, kåret spillets allmektige stemme meg som vinner.  

Det var ingen tvil, jeg kontrollerte tre land, selv om jeg kunne hatt fire. Heimat ville bli tildelt sin plass i berømmelsens store gildehall. 

Jeg tok slottet mitt med meg og dro hjem. En lur på ettermiddagen før kampen var langt fra nok. 

Da jeg kom tilbake på rommet mitt, sovnet jeg så snart jeg hadde lukket. 
 
De neste to dagene sov jeg. Ikke hele dagen, selvfølgelig, jeg gikk både på skolen og spiste. Den tredje dagen kom jeg til sans og samling igjen.  

Mor spurte meg hvordan spillet hadde gått. 

«Vi vant.» 

«Gratulerer.» Og så spurte hun meg om det var vi som hadde massakrert den sopotiske kongelige familie. Mamma-nettverket hadde tydeligvis gått på overtid. 

«Det er jo bare et spill, mamma. Dessuten var det veldig middelaldersk å gjøre noe sånt.» Jeg visste at hun var svak for det autentiske. 

«Ja men…» 

«Men hva? Jeg har sett når du og pappa spiller sjakk. Du vinner mesteparten av tiden, og du går etter kongen, og så er det sjakk matt.» Denne taktikken hadde fungert på mine medspillere. 

Mamma var enig, men … 

«Men hva?» 

Mor stirret ut i ingenting, og så ganske fårete ut da jeg gikk fra rommet. Nå visste jeg hvor søsteren min hadde arvet dette uttrykket fra. 
 
Spillet var avsluttet, alt var historie. Kong Wolfram Maximilian, Ty, Lady Nor, Lady Mer og alle de andre eksisterte ikke lenger. Jeg kunne ringe vennene mine når som helst. Men min venn Mer, eksisterte hun fortsatt? 

For å finne ut av det, bestemte jeg meg for å besøke hennes sted. Hvilket betydde, jeg prøvde. Men jeg kunne ikke. Nøkkelen, jeg hadde mistet nøkkelen. Hun hadde gitt den til meg i spillet. Da spillet ble avsluttet, gikk nøkkelen med i sluket. Jeg kunne ikke finne Mer, og hun kunne ikke finne meg. Hvis hun i det hele tatt forsøkte. 

Det var grunnen til at jeg gikk på skolen som om ingenting var skjedd, og forsøkte å akseptere at jeg aldri ville se Lady Mer igjen. Tross alt hadde hun bare eksistert i middelalderen. Eller i et middelalder-spill. 

Hva med Mer da, avataren jeg hadde møtt i en hage med en hytte? Var hun ekte? 
 
Kvelden var varm, og Robin og jeg hadde sittet i hagen vår i flere timer mens vi snakket om alt, eller ingenting. Etter solnedgang ble det kaldt, det var fortsatt vår, og vi gikk inn på rommet mitt. 

«Kan vi sitte i gildehallen i Neuschwanstein?» spurte Robin. 

«Klart. Men hvorfor det?» 

«Jeg liker stedet,» sa han og gjorde meg stolt. Senere snakket vi om rutenettet. 

«Uten det ville vi ikke ha vunnet,» sa jeg. 

Robin var av samme oppfatning. Han hadde lært mye under spillet, ikke minst fordi han hadde dramatiske hendelser å plotte. Mens han gjennomførte denne oppgaven, hadde han oppdaget superorganismen. 

Vi forlot gildehallen og gikk inn i rommet der rutenettet var. Som et eksempel hadde Robin plottet skolen, rektor Old Axegrip, lærerne og alle elevene: 

«Studentene og lærerne kommer og går, skolen fortsetter. Det flyttet til en ny bygning for noen år siden. Men skolen er fortsatt den gode gamle. Det er en superorganisme.» 

Den så ut som det vi hadde sett i spillet, da Iago slo sammen La Mer, Heimat og Condor. Vi skjønte ikke superorganismen da. Nå hadde Robin svaret på Iagos spørsmål. 

 
«Og Lady Mer?» spurte han plutselig. 

«Ja, hva med henne?» Jeg følte meg litt engstelig. 

«Har du sett henne siden spillet sluttet?» 

Svaret var enkelt. Nei. Nei, jeg hadde ikke sett henne. 

Vi kom tilbake til gildehallen, Robin la føttene på bordet. «Hadde dere ikke utvekslet nøkler?» 

Jeg var ikke sikker på om jeg likte dette, og svarte nei. Eller … Jeg kunne likegodt fortelle ham at vi møttes noen ganger etter at spillet var avsluttet. 

«Javel ja, nå forstår jeg hvorfor du duppet av under slaget.» Robin lo.  

Jeg sa at det var slett ikke morsom, og at jeg ikke kunne se Mer igjen fordi nøkkelen hennes forsvant med spillet. Saken var avsluttet. 

«Ikke så fort, unge mann. Ingenting er tapt, forhåpentligvis,» sa Robin, og minnet meg om at jeg hadde fortalt alle at de kunne komme til Neuschwanstein når de ville. Jeg hadde innstallert slottet på en enhet på skrivebordet mitt, åpent for avatarer fra Heimat og La Mer. 

«Skjønner du ikke? Hun vil før eller komme dit. Hun likte slottet, ikke sant?» 

Robin var et geni, og jeg klargjorde en alarm som skulle varsle om alle som kom inn i det fantastiske slottet Neuschwanstein. 

27 Mer 

 
Jeg ventet tålmodig på rommet mitt, kveld etter kveld. Teknisk sett kunne jeg ha gått et sted, til kafeen sammen med de utstøttes stamme, for eksempel. Men hva om Mer dukket opp mens jeg var sammen med stammen min? Hvis tankene dine går inn i en annen virkelighet, bør kroppen din være alene i Real World. 

Det var selvfølgelig kjedelig. Noen ganger gikk jeg til rommet vårt på Street Talk, der jeg ikke hadde så alt for mye å snakke om. I desperasjon begynte jeg å gjøre leksene mine til dagen etter og så dagen etter det. 

Karakterene mine ble gradvis bedre, og mor var fornøyd. Jeg var ikke like tilfreds. Det var en grunn til alt. 

En uke kom og gikk, og deretter en annen. Ingen tegn på at Mer besøkte slottet. Jeg ga til slutt opp alt håp, og begynte å møte vennene mine igjen i Real World. 

 
En kveld kom jeg hjem dødssliten. Vi hadde utforsket et skogsområde som hittil hadde vært ukjent, og hadde brøytet oss vei gjennom tette busker og klatret opp på klipper. 

Jeg hadde bestemt meg for å gå tidlig i seng, da alarmen hørtes. Noen var i slottet. Ingen grunn til å skynde seg, det var nok bare noen fra Heimat. Medlemmene av teamet likte Neuschwanstein, og besøkte slottet nå og da. 

Uten spesielt håp slo jeg på kameraene for å se hvem som var inne. Det pulserende punktet på den høye veggen var sannsynligvis March. Hun hadde besøkt stedet mange ganger. 

Det var ikke March, det var Mer. 

 
Hun sto og så ut i den grå tåken rundt Neuschwanstein nå når landet omkring var borte. Jeg så på den lille boksen på skrivebordet mitt som inneholdt slottet, og nå også Mer. Hun var inne i denne lille boksen, på en eller annen måte. Jeg hoppet selv inn i boksen. 

Jeg nærmet henne bakfra, og da jeg var noen få meter fra henne, sa jeg: 

«Hei Mer.» 

Hun snudde seg fort rundt: «Wolfram?» 

Vi begge stod der og stirret på hverandre, og etterpå sto vi sammen ved brystvernet og så ut på en gråskala. Tåken var mørkere nederst i bunnen. Etter en stund sa jeg til henne: «Glad for å se deg, Mer.» 

«Er du? Jeg har ventet på deg, men du kom ikke … » 

Jeg fortalte henne at jeg hadde forsøkt å komme, men hadde mistet nøkkelen til hennes sted. Den ble sittende fast et sted i spillet og hadde forsvunnet med det. 

Hun var lettet: «Å, så det var grunnen. Jeg trodde du ikke ville komme fordi jeg var hysterisk. Jeg mener, jeg både stakk av og gråt.» 

«Nei, Mer, nei. Det var helt forståelig. Selv om jeg ikke gråt, hadde jeg også problemer med det vi gjorde,» fortalte jeg henne. 

«Hadde du? Jeg trodde … du var rolig hele tiden, sammenlignet det med et sjakkspill.» 

Jeg nikket. «Det sjakkespillet var min livredder. Noe jeg kunne klamre meg til da det var på sitt verste. Jeg måtte fortsette. Kongen … Jeg var kongen.» 

 
Vi begynte å gå mot gildehallen. Jeg spurte henne hvorfor hun ikke hadde kommet før. Hun hadde ikke gjort det, fordi jeg ikke kom til hennes sted. Og hun trodde det betydde at jeg ikke ville se henne igjen, av hysteriske årsaker. 

«Uansett, selv om jeg nok kan være hysterisk til tider, så har jeg fortsatt problemer med det vi gjorde,» sa hun. 

Jeg spurte hvorfor ingen av alfabetsøstrene hadde besøkt Neuschwanstein. Likte de ikke slottet? 

«Jeg bad dem om å ikke dra hit,» bekjente hun. 

«Hvorfor ikke?» 

«Jeg vet ikke.» 

I det øyeblikket fikk jeg en ide: «Vent, stopp. Vær så snill. Jeg drar et øyeblikk. Kan du få oss til å se ut som turister?» 

Da jeg kom tilbake, var jeg turist i sandaler, med sokker på føttene mine. Da jeg så på henne, kunne jeg se at hun knapt kunne holde seg fra å le. Jeg klarte også å være seriøs. Videre hadde jeg shorts, t-skjorte og en bøtteformet hatt av stoff på hodet mitt slik at jeg så ut som en av mine landsmenn på ferie utenlands. 

Hun hadde et lignende antrekk, men uten sokker i sandalene. I tillegg hadde hun en ryggsekk: 

«Jenter har alltid mange ting med seg,» sa hun. 

«Selv når de er avatarer?» 

«Spesielt da.» 

 
Vår sandalvandring, med og uten sokker, førte oss inn i gildehallen hvor hun ble oppmerksom på et minnesmerke på en av veggene. Det viste klærne til Lady Mer og kong Wolfram, antrekkene de hadde på seg da de drepte … 

«Hva er dette? Det er ekkelt …» Mer snudde seg. 

«Nei, vær så snill, ikke gå. Se hva bildeteksten sier.» Jeg førte henne forsiktig til det skriftlige materialet som jeg hadde laget. På denne plakaten var Lady Mer og kong Wolfram helter. 

«De blodstenkte klærne til Lady Mer og kong Wolfram Maximilian etter deres heroiske dåd da de eliminere trusselen fra Sopoths forræderiske kongelige familie, og dermed befridde ti kongeriker fra det albioniske åket», sto det. 

Jeg sa: «Det er tusen år eller mer siden. De gjorde slike ting i middelalderen. Det kan være din beste-, beste-, beste… 

«Bestemor,» konkluderte hun og fortsatte: «Det kan være din beste-, beste-, beste ..» 

«Bestefar.» konkluderte jeg. Og så begynte vi å le. 

Ikke helt ferdig med å le, sa hun: «Og de er døde.» 

«Hvem?» Jeg ante ikke hva hun snakket om. 

«Kong Wolfram og Lady Mer,» forklarte hun. 

«De døde for lenge siden. Vi er her og i live.» 

«Ja, vi er Mer …» 

«Og Wolfram …» 

Vi ble enige om å være turister. Men hvor? Etter en kort diskusjon konkluderte vi med at vi var turister på en reise gjennom livet selv. 
 
Med forbannelsen til Lady Mer og King Wolfram løftet av våre skuldre, spurte Mer om jeg noen gang hadde sett en på pterodactyl. Nei, det hadde jeg ikke. Visste ikke engang at noe slikt fantes, eller hva de så ut som. 

«Jeg skal vise deg,» sa hun. Øyeblikket etter sto vi på en bakketopp, nei, mer som en klippe, en stein som lå høyt over en grønn dal med en liten elv som løp mellom små trær. Langt unna kom en stor fugl mot oss i stor fart. 

«Se, det kommer til å treffe oss!» Jeg ropte, og prøvde å dra Mer ned bak en stein.  

Det var ikke en fugl, det var noe annet, og hun sto fortsatt oppreist. Hun løftet til og med armene, og tingen stanset i luften. 

Tingen var en pterodactyl; den landet foran oss og brettet de enorme vingene sine sammen. Nebbet var utstyrt med tenner. 

«Ja, dette er en tidlig modell,» forklarte Mer. 

«Men har den ikke fjær?» Jeg var litt overrasket over det også. 

«Nei, det er ikke en fugl.» 

Hun monterte en slags sal på skapningen, siden det ikke var fjær å holde seg fast i. Vi klatret «ombord», og tingen tok av. Mer ønsket å vise meg et stup, og vi stupte i flere minutter. Dalen var ufattelig langt nede, og da vi kom dit, så jeg de små trærne var ufattelig store. Enorme! 

Elva var i samme skala. Nede i det dype vannet kunne vi se skapninger med finner og lange halser, som den i Amur-elva under spillet. De lange halsene ble gjentatt på den store flokken av … hva heter det? 

«Brontosaurus,» sa Mer. 

… som valset rundt på steppen. Mer fikk pterodactylen til å fly enda lavere. Brontosaurusene var så store at vi passerte mellom hodene på flokken. 

Senere fløy vi lavt over krokodillene, og fikk til og med se det største rovdyret heromkring; et stort vesen på to bakbein  og med mange skarpe tenner i munnen. 

Mer fikk pterodactylen til å lande, og vi dro til hennes sted. 

 
«Har du nøkkelen?» spurte hun. 

«Ja. Nå har jeg den.» Jeg var sikker på det.  

Hun var ikke like overbevist: «OK. Du åpner.» 

«Er dette en slags sjekk?» 

«Ja.» 

Jeg kunne ikke protestere, tross alt hadde jeg mistet nøkkelen en gang. Men denne gangen hadde jeg den, og snart gikk vi i hagen med hytta, omgitt av påfugl-lignende fugler. En liten innsjø var en ny installasjon. Hun hadde utvidet hagen sin enda mer for å få plass til dammen.  

Hun sa: «Jeg tror det kan være et… være et …» 

«Et monster,» fullførte jeg, og et lite hode på en lang hals stakk plutselig opp fra vannet og så på oss.  

Etter at vi hadde rullet i gresset og ledd, viste hun meg ønskesteinen sin: 

«Jeg pleier til å sitte her når jeg ønsker meg noe,» sa hun og satte seg. «Denne gangen ønsker jeg at du kan holde en hemmelighet.» 

«Hvilken hemmelighet?» 

Hun forklarte: «Jeg liker ikke at alle vet alt om alle. Noen ganger vil jeg være alene. Og nå ønsker jeg at vi kan holde reisene våre for oss selv.» 

Jeg protesterte ikke. Ingen andre hadde noe med hva vi gjorde. 

Vi gikk inn i hytta, og hun pekte på en klokke på veggen: «Det er tida i Real World. Oi, klokka er over midnatt.» 

Jeg trodde at reisen vår hadde vart nesten en halv time, men vi hadde vært borte i timevis. 

 
Mer fortalte meg at alfabetsøstrene hadde begynt å stille spørsmål etter at hun hadde sovnet på skolen. Jeg fortalte henne at jeg hadde tatt et koffeinbad den dagen, og at også Robin hadde vært nyskjerrig. 

«Hva sa du til ham?» spurte hun. 

Meg: «Sannsynligvis det samme som du fortalte alfabetsøstrene.» 

Hun: «Hvordan vet du hva jeg har fortalt søstrene?» 

Meg: «Lady MerB fortalte meg det. Da hun spurte meg hva vi holdt på med utover natta, visste jeg at du ikke hadde sagt noe.» 

28 En uerfaren hest 

 
På skolen var jeg dødstrøtt, men klarte å holde meg våken uten kaffe. Schwarzen hadde gransket meg noen ganger. Jeg lot som om jeg ikke la merke til det. Ingen skulle merke noe. 

Hjemme gikk jeg på rommet for å gjøre leksene mine. Bedre karakterer hadde gjort alle forhandlinger med mamma enklere. Dessuten syntes så det ut til at bedre karakterer fikk henne til å bekymre seg mindre om hvor jeg befant meg. Jeg gjorde alt for å beskytte hemmeligheten. 

Mer og jeg hadde blitt enige om at vi måtte gi både vennene våre, skolen og familien nok tid, slik at ingen merket noe. 
 

Jeg sto i den virtuelle hagen hennes, da Mer kom ut av huset. 

«Hvor skal vi i dag?» 

Jeg hadde tenkt på Battle World. 

«Battle World?» Hun hørtes overrasket ut. «Hvorfor det?» 

«Jeg har hørt, på skolen i dag, at det er et stort slag på gang mellom en velkjent kriger som heter Ty og en konge kalt Arthos,» sa jeg. 

Hun ville ikke se på det slaget. «Jeg har opplevd nok blodsutgytelse, egentlig. Kan vi ikke dra til et fint sted i stedet?» 

Jeg er enig. Hvorfor ikke? Dette var sannsynligvis en god mulighet til å utvide horisonten min. Det er lett å sitte fast i en rutine og bare dra steder der du vet at du har venner. 
 
Horisonten var vid der Mer tok oss. Faktisk var det bare horisont omkring oss, og noen trær. Jeg snudde meg mot Mer, men der sto det bare en hest. Hadde hun forlatt meg alene i den virtuelle villmarka? 

«Mer, hvor er du?» ropte jeg. 

«Her,» svarte hesten. 

Det var da jeg ble oppmerksom på den lange nesen som avataren min var utstyrt med. Da jeg forsøkte å røre den med hånda, deiset jeg i bakken. Hesten, sannsynligvis Mer, lo: 

«Du har ikke lært å stå på tre ben ennå.» 

Jeg så opp på hesten som var Mer, og prøvde å vinke til henne. Jeg kunne ikke. Jeg hadde ingen hender. I stedet hadde jeg forsøkt å vinke med en hov. Jeg skjønte at jeg var en hest nå. 

«Dette er morsomt, ikke sant?» spurte jeg, litt snurt. 

«Ja.» Hesten som var Mers avatar, lo mer. 

 
Ingenting annet enn følelsene mine var skadet, og jeg kom meg på føttene igjen. Eller hover, for å være nøyaktig. Hva var meningen med dette? 

«Vi skal galoppere over steppen,» sa hun, og akselerere vekk fra meg. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg fikk mine fire lange bein i gang, men i et halvt sekund senere hadde jeg tatt opp forfølgelsen. 

Jeg kom opp på sida av henne, hovene våre tordnet og jeg kunne høre vinden plystre gjennom mannen min. Mer hadde rett, dette var morsomt. 

Vi beveget oss raskt, og etter en stund kom vi til en liten bekk som lå ved et skogområde under en klippe. Selvfølgelig kunne vi ikke klatre på klippen, men klarte å bevege oss opp på en høy bakke. Langt unna så vi andre hester. 

«Det er hopper,» sa hesten Mer til hesten Wolfram. 

Vi gikk forsiktig ned til steppen og travet i retning av hoppene. Da vi nærmet oss, kom hoppene mot oss i dundrende galopp. 

Det var en øredøvende støy når på så mange hover smalt ned på den harde steppen, jeg kunne høre hjertehjertet mitt slå og vinden som hvislet forbi de oppreiste ørene mine. Fortere fortere!  

Plutselig ropte Mer: 

«Der borte er en annen hingst!» 

Jeg så til venstre, hun hadde rett. Han hadde allerede tatt opp jakten på oss. Den fremmede hingsten løp fort og kom stadig nærmere. Hva hadde skjedd? 

«Han kommer for å ta hoppene fra deg,» sa Mer, men Wolfram, hingsten, protesterte: 

«Nei, jeg vil ikke la ham gjøre det!» Jeg ville ikke at noen skulle komme og forsyne seg av mine hopper. Selv som hest, har jeg da en viss verdighet. 

«Du må ikke slåss med ham, for han er ikke en AI,» formante Mer, og la til at hun hadde fått nok slåssing for en stund. Kunne ikke vi bare … 

«Det var du som tok meg med hit, kjære. Og da vi må følge reglene.» 

«Hvorfor kan vi ikke …» 

Nei, det kunne vi ikke. Hingsten angrep med en gang, og slo meg, altså hesten, i flanken. Jeg klarte å stoppe, snu meg rundt og smelle til ham i ribbeina med hovene på bakbeina mine. Han følte det! Men det var eneste gang jeg klarte å treffe ham. 

Han begynte å bite, og å rive heste-avataren min i stykker bit for bit. Jeg hadde snart to store sår på nakken der de sterke tennene hans hadde revet av både hud og kjøtt. 

Etterpå må han ha brukket noen av ribbenene mine da vi gikk opp på bakbeina og prøvde å slå hverandre med hovene på frambeina. Men der jeg bare forsøkte, lyktes han. 

«Løp!» skrek Mer, og jeg rømte fra tvekampen. Hun fulgte. Hingsten også, men bare noen få meter, før han dro tilbake til hoppene. Jeg kunne ikke løpe så fort som Mer på grunn av skadene på avataren min. Hingsten syntes å ha glemt meg, og vi slakket av. 

«Jeg tapte,» sa jeg. Jeg likte det ikke. Ikke i det hele tatt. 

«Ja, du tapte. Men det er ikke så ille. Husk at du ikke har noen tidligere erfaring som hest,» trøstet Mer. Hun så på sårene mine, avatarhesten var nesten ødelagt og ikke til stor nytte: 

«La oss dra tilbake. Jeg tror det er blitt sent.» 

 
Til min forbauselse var det nesten midnatt i Real World. Hva skjedde med tiden mens Mer og jeg ..? 

«Glad vi kom tilbake tidligere i dag,» sa jeg, og pekte på klokken på veggen som viste RW-tid. 

«Jeg også. De skal ikke knipe meg i å sove på skolen en gang til.» 

Mer hadde et poeng der. Jeg ville ikke at folk skulle begynne å stille spørsmål, og hun ville heller ikke det. Dette var vår hemmelighet, og jeg likte det. Nå var det best at vi gikk til sengs og fikk oss litt søvn før skolen i morgen. 
 
Mens jeg spiste frokost, kom Sis inn kjøkkenet. Hun pleide å stå opp tidlig, og nå var ansiktet hennes til forveksling lik det spørrende uttrykket vår mor syntes å elske: 

«Våken, allerede?» 

«Ja. Hadde en god natts søvn,» fortalte jeg henne. 

«Du har virkelig forandret både navn og personlighet,» sa hun og dro til skolen, brukbart forberedt og i god tid. 

Jeg fulgte henne noen minutter senere. For en gangs skyld kom jeg til skolen før Schwarzen og March. De la merke til det, og hadde ingen kommentarer. 

I klassen deltok jeg som jeg aldri hadde deltatt før, lyttet til læreren og kunne svare når han spurte Bazan om han visste om flere byer i Belgia, eller lignende.  

Ingen hadde den fjerneste ide om hvor vanskelig det var å forholde seg til Real World akkurat nå. Hele tida var hodet mitt fylt av eventyrene med Mer. Jeg måtte bruke både pisk og gulrot for å holde tankene mine i klasserommet. 

Hjemme forsøkte jeg å fungere mest mulig naturlig, spiste middag og gjorde leksene mine. Så dro jeg ut, og den første etappen gikk til Mer’s virtuelle hage. På en eller annen måte var det mektige slottet Neuschwanstein et lukket kapittel. 
 
Vi hadde noen spennende uker mens vi reiste til steder kjent for en av oss, eller helt ukjent for begge. Jeg fikk et inntrykk av at Mer likte å kle meg for forskjellige anledninger. Det var OK, så lenge det ikke ble forventet at jeg skulle være hest. 

Selv en picknick, med mat, fikk vi til. Det var enkel mat, jeg mener, maten var lett å kopiere og spise som avatar, slik som noen smørbrød og en flaske brus. 

Planen vår om å gå under radaren fungerte bra, i det minste trodde vi det. Dette inntrykket varte i nesten fjorten dager, inntil Robin kom innom en ettermiddag. Det ville være mistenkelig hvis jeg kastet ham ut.  

Jeg sendte en melding til Mer om at jeg ikke kunne komme denne kvelden. 

«Hva driver du med?» spurte Robin, slik han ofte gjorde. 

«Ingenting,» sa jeg, og prøvde å overbevise ham om det. Jeg hadde ikke hell med meg. 

«Ikke prøv deg. Alle ser at det er noe som skjer.» Robin nevnte blant annet hvor aktiv jeg hadde vært på skolen.  

Jeg spurte om det var galt å delta i undervisningen. Det var faktisk meningen at vi skulle delta. 

«Nei nei. Det er bare … folk har spurt … «Robin lot spørsmålet henge i luften. 

«Hvem? Schwarzen?” 

Han bekreftet det. Og Jane. Jane var tilbake på skolen etter sitt nære og voldelige møte med en bil. 

«Er det noe galt med å komme på skolen i tide, og å gjøre leksene?» spurte jeg. 

Nei, sa Robin, men i tillegg kom faktum at jeg bare hadde forsvunnet. Jeg var ingen steder, unntatt på skolen og på rommet mitt. I tillegg hadde jeg blokkert innkommende samtaler. 

«Hva har du fortalt dem?» Jeg var ikke sikker på at jeg likte på dette. 

Robin virket litt flau: «Hva kunne jeg fortelle dem? Jeg fortalte dem at du har personlige problemer.» 

Han fortalte dem at jeg hadde problemer! Personlige problemer? JEG? Jeg spurte: 

«Har du tenkt på hva dette kan gjøre med mitt sosiale omdømme?» 

Ja, han hadde jo det: «Jeg trodde likevel at det var best fortelle dem det. Alternativt kunne jeg fortelle dem om deg og den eventyrlystne Lady Mer .. » 

«Hun er Mer nå,» sa jeg til ham. 

«…samma det vel?» 

«Og jeg har personlige problemer! Det er alt du vet. » 
 
Naturligvis var Schwarzen neste: 

«Du kommer ikke for sent på skolen lenger?» 

Jeg nekte ikke for det. Etter en kort stillhet sa hun: 

«Og du er mentalt tilstede i klassen.» 

«Ja. Skulle jeg ikke være det?» Jeg ga henne ikke en milimeter. 

«Ingenting galt med det, men ….» For en gang virket hun forvirret. 

«Jeg har nok blitt mer moden?» foreslo jeg. 

«Du? Aldri!» 

Jeg prøvde fra en annen vinkel, fortalte henne at jeg endret personlighet da jeg endret navnet mitt. 

Hun sa at hun hadde lagt merke til at min nye personlighet dukket opp nesten et år etter at jeg hadde skiftet navn. 

«Man trenger tid til å utvikle en ny personlighet,» sa jeg. 

«Bare tenk over det: hva om du farget håret ditt tilbake til sin naturlige farge, fjernet mascaraen, kjøpt en rosa genser og begynte å henge med Jane og hennes gjeng. Hvor lenge ville det ta å gjøre det?» 

«Det kommer aldri til å skje!» 

29 Forelsket? 

 
«Blodhundene er etter meg.» Jeg informerte Mer da jeg møtte henne i cyberspace. 

«Meg også,» sa hun. Jentene som var alfabetsøstrene i spillet, hadde begynt å lure. 

Tilsynelatende hadde vi ikke gitt vårt sosiale liv i Real World nok oppmerksomhet. Hvordan skulle vi forhindre at noen stilte nærgående spørsmål? 

«Vi må gi dem mer av vår tid,» sa Mer. 

Jeg forsto det ikke helt. Hun forklarte: 

«Vi må begge være mer tilgjengelige. Jentene har klaget blant annet fordi jeg har blokkert dem.» 

Jeg fortalte henne at jeg hadde vært ute for det samme. I tillegg hadde Robin spredt et rykte om at jeg hadde problemer. 

«Problemer?» spurte Mer forvirret. «Du? Hva slags problemer?» 

«Problemer med hodet!» Jeg spyttet ordene ut. 

Smilte hun? Jeg vet ikke. Det var som en skygge av noe rundt munnen hennes. Hun sa at jeg nå hadde en viktig oppgave, og det var å bevise at jeg ikke var gal. 

 
«Jeg tror ..» sa hun etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, «Jeg tror at vi må … vi kan ikke treffe hverandre så ofte.» 

Jeg visste at hun hadde rett. Likevel … 

Annen hver dag, foreslo hun, noe som betydde tre ganger i uka. 

«Hva med søndager?» 

«På søndager kan vi smette bort før daggry og komme tilbake ved middagstid, og late som vi sover lenge.» Mer lo. Så fortalte hun meg igjen om at moren hadde lest for henne som barn. 

Der var en gang en liten prins og en rev. De kjente hverandre, og reven pleide å sitte og vente mens den gledet seg til å møte sin prinsevenn. 

«Vi kan gjøre det i Real World.» Hun syntes å ta det for gitt at jeg hadde en lignende oppfatning. 

«Jeg er ingen rev,» sa jeg. 

Hun smilte på meg: «Jeg kan være reven, du er prinsen. Vil du vente på meg da?» 
 
Til min forbauselse gikk ikke tida så sakte de dagene ga jeg Real World min full oppmerksomhet og så fram til å møte Mer dagen etter. 

Det var en av de Real World-dagene jeg lette etter … Jeg kan ikke huske hva det var … i skapet under trappen. Der fant jeg noen gamle magasiner, og tok dem med ut i dagslys for å lese. 

Nei, ja, magasinene ble opplyst, mens jeg ble liggende i mørke med kroppen min inne i skapet. Bare  hodet og armene var på utsiden. 

Ingen la merke til meg, og jeg hadde et øyeblikks fred og ro med bladene inntil jeg hørte foreldrene mine på kjøkkenet. Som vanlig var min mor bekymret for meg. 

Det ser ut som om det er en mors oppgave å bekymre seg om sine sønner. Sønner? Kunne det ha vært en fordel hvis jeg hadde en bror? Jeg mener, en bror å dele byrden av en mors bekymringer med. Men min mors andre barn var en datter, som ikke ga henne noen slags bekymringer. 

Mor sa: «Bazan sover for mye.» 

Pappa: «Gutter hans alder sover alltid mye. Jeg kan huske meg selv, en gang sov jeg i 26 timer.» 

Mamma: «Du hadde nok vært våken natten før da? Men Bazan, han er jo hjemme mesteparten av tiden, på rommet sitt. Han er ikke våken om natten.» 

Far mumlet, jeg kunne ikke høre hva, og mor fortsatte å bekymre seg: 

«De siste søndagerene har han sovet til midt på dagen. Etterpå har han gått til sengs igjen, for å ta en ettermiddagslur, sier han. Kanskje han burde gå til legen …. » 

 
Søsteren min kom inn på kjøkkenet. Hun hadde hørt mors siste ord, og sa: «En lege vil ikke hjelpe stort. Storebror er forelsket.» 

Forelsket? Jeg? 

Sis fortsatte: «Han har en kjæreste. Jeg er ganske så sikker på det.» 

«En kjæreste?» Det hørtes ut som en del av en opera, en mannlig og en kvinnelig stemme sang i kor. På scenen; min mor og min far. 

«Alle symptomene peker i alle fall i den retningen.» opplyste Sis sine foreldre. 

De trodde ikke umiddelbart på henne. 

Pappa spurte: «Hvordan kan han ha en kjæreste? Jeg mener, han er nesten alltid hjemme.» 

«De møtes i Virtual Reality. Hun er en avatar.» 

Jeg kunne forestille meg at Sis så på foreldrene våre med dinosaurblikket sitt. 

Mor spurte om det var normalt. Sis bekreftet det. Far var fornøyd, for denne forbindelsen kunne det ikke bli barn av. 

 
Jeg satte ikke pris på noen del av forestillingen, gled lydløst inn i skapet og lukket døra. 

Hva nå? 

Jeg åpnet døren forsiktig for å unngå støy. De snakket fortsatt. 

«Vi vet ikke,» sa pappa. «Han gjør jo ingenting galt. Uansett, vi vet hvor han er, og det er en fordel, i alle fall i forhold til hvordan det har vært. La ham bare være i fred.» 

Mamma bekymret seg nok en gang, og jeg følte at et rituale ble avspilt. Men så sa hun at karakterene mine hadde blitt bedre, og var enig med mannen sin. 

Da jeg begynte å gjøre leksene mine ordentlig fordi jeg kjedet meg, hadde jeg ved en tilfeldighet snublet over hemmeligheten om fred og ro. Men jeg måtte være forsiktig. En mor er i stand til å bekymre seg også hvis karakterene blir for gode. 

I et øyeblikk tenkte jeg på å ta en prat med Mer om det de sa om forelskelse og kjæreste. Men jeg ombestemte meg. 

Sis visste ikke hva hun snakket om. 
 
Mer opplevde også noen lignende tilfeller, men alt i alt så det ut til at vi hadde funnet et godt system for å unngå ytterligere spørsmål. Vi hang med vennene våre den ene dagen, og var sammen den neste. 

Gradvis begynte vi å lete etter mer fredelige opplevelser enn hestekamp, eller den vanvittige opplevelsen av de illusjonsrealitetene vi kom over hos kineserne. Vi likte spesielt godt å gå på kino. 

Rettelse, vi gikk ikke. Vi kjørte i noen gamle amerikanske åpne biler, der en antikk V 8er brummet  mens vi kjørte til en utendørskino. Der parkerte vi sammen med mange andre for å se en gammeldags film som ble vist på en stor skjerm foran oss. 

Jeg lurte på hvem som var AIer og hvem som var avatarer blant publikum. 

En svart dress med hvit skjorte og slips var akseptabelt. Det Mer gjorde med håret mitt var litt verre å akseptere, men det var jo ingen som kjente meg der vi var. 

 
Mange ganger forlot vi ikke engang Mers hage. Vi satt bare der, snakket eller gjorde leksene våre. Hun var på mitt nivå, sannsynligvis gikk hun i på en av de andre skolene her i byen. 

I min klasse var det ingen som henne. Jeg begynte å lure på hvem hun egentlig var i RW. 

Men jeg burde ikke tenke sånne tanker. RW kan være altfor komplisert. 

En av de dagene jeg utforsket utkanten av hagen hennes, oppdaget jeg et lite bur nesten helt kamuflert av det høye gresset. Jeg spurte Mer hva det var. 

«Et trollbur,» fortalte hun meg. 

Jeg kjente trollene fra de eventyrene moren min pleide å spille når vi la oss. Ja, hun spilte. Mor hadde mange stemmer, hun kunne høres ut som en liten gutt, en konge eller en troll, etter ønske. 

«Er ikke troll store skapninger, høyere enn et hus, som går ute om natten?» 

«Husene går ikke ute om natten.» Mer begynte å le av sin egen spøk, og jeg syntes også det var det var morsomt. 

«Du vet hva jeg mener.» 

«Ja,» sa hun. 

Da kunne vi ikke holde oss lenger, og begynte å le. Da vi kom til sans og samling igjen, fortalte hun meg om trollburet. 
 

Dette var ikke den opprinnelige trollburet, eller det var det. Til å begynne med hadde det vært stort. Høyere enn et hus. 

«Jeg hadde noe jeg var redd for. Ja, det var helt hysterisk, men jeg kan jo være … litt hysterisk. Da fikk jeg vite at trollene ville dø hvis de fikk sollys på seg.» Mer pekte på den tredoble solen som lyste opp hagen. 

Hun hadde laget et stort bur hadde satt trollet sitt inn i det. Hver dag rullet hun buret ut i solen: 

«Trollet krympet gradvis, og jeg justerte størrelsen på buret. En dag var trollet forsvunnet. Det er ikke sant at trollene blir til stein. Trollene bare forsvinner i sollys.» 

Jeg visste det. Mor hadde gjentatt det gjennom hele min barndom og ungdom. Jeg spurte Mer om hun fortsatt var redd. 

«Nei. Jeg er ikke redd mer,» forklarte hun, og jeg syntes det var en lykkelig slutt. 
 
Schwarzen var ikke så glad. Det oppdaget dagen jeg bestemte meg for å besøke henne etter at jeg var ferdig med leksene. Jeg hadde ikke sett henne etter skolen på lenge, og mente at tiden var moden til å gi henne min oppmerksomhet igjen. 

«Hvor er alle sammen?» klaget hun. 

«Jeg er her. Du også,» sa jeg. 

«Hvorfor spurte jeg deg? Av alle mennesker på jordens overflate, er du den jeg aldri kan vente å få et anstendig svar fra.» 

Jeg var klar over det, og jeg kjente årsaken; hun hadde en tendens til å begynne å spørre og grave om andre sine saker. Ikke minst mine. 

Schwarzen trakk pusten og erklærte at hun var redd for at hun hadde mistet Michael: «Han sier at han er opptatt, nesten hele tiden. Du vet …, sier han. Hva vet jeg?» 

«Hvorfor har du ikke spurt ham hva …» 

«Bazan, du vet at jeg ikke spør når det er åpenbart at folk ikke vil svare.» 

Åpenbart for henne, kanskje. Men alle mine erfaringer fra tidlig barndom av, tydet på det motsatte. 

Og Michael-problemet hun hadde laget selv. Jeg fortalte henne at Michael spilte mot Arthos i Battle World. 

Hun protesterte: «De må være ferdige for lenge siden!» 

Nei, det var de ikke. Slike spill kan fortsette i uker, til og med måneder hvis man må overvinne en dødperiode. Jeg hadde for eksempel brukt nesten et halvt år på et langsomt, lavintensitets-spill som tillot meg å opprettholde et sosialt liv også. 

«Jeg har aldri lagt merke til at du har spilt slike spill,» sa Schwarzen. Jeg fortalte henne at det var fordi jeg spilte på lav hastighet, lavt intensitetsnivå: 

«Men når Michael og Arthos slåss, må vi bare gå ut fra at det er et høyintensitets, raskt spill, som krever alt av spillerne. De må gå på skolen, selvfølgelig, ellers vil noen stenge spillet deres. Foreldrene i de fleste tilfeller. Men mens de spiller, har ikke tid til noe annet,» forklarte jeg. 

Schwarzen spurte: «Tror du … tror du at det er fordi han spiller, og ikke fordi at han vil unngå meg?» 

Ja, jeg trodde det. Samtidig lurte jeg meg på hvorfor hun ikke spurte ham hva han drev på med. Jeg spurte henne om det. 

«Det virket som om han ikke ville svare,» sa Schwarzen. 

«Han trodde du visste hva han gjorde,» mente jeg. «Tross alt hadde han fortalt deg det, hadde han ikke?» 

«Ja, han hadde jo det. Men … men han sa ikke mer.» 

Skulle han si mer? Han hadde fortalt henne en gang at han spilte mot Athos. Hadde hun forventet fornyede proklamasjoner? 

«Ja … jeg hadde sannsynligvis det.» 

 
Denne forvirrede samtalen syntes å ha roet henne ned. Schwarzen ville vente på at Michael skulle bli ferdig i Battle World, nå når hun visste at hun hadde noen til å vente på. Så begynte hun å snakke om meg. Hun hadde ikke sett meg mye etter spillet. 

Jeg håpet jeg kunne unslippe ved å fortelle henne at jeg gjorde leksene mine, siden bedre karakterer så ut til å få min mor til å slappe av. 

«Hva mer?» 

Jeg hadde forventet det, og fortalte henne at jeg jobbet med et prosjekt. 

«Hva slags prosjekt?» 
Jeg visste at det var ekte interesse, og prøvde å begrense meg selv. Det fungerte ikke: 

«Hvorfor stiller du alltid spørsmål?» 

Schwarzen sa unnskyld, og sa at hun var lei for det. Det hadde aldri vært hennes hensikt å grave i noe som ikke var hennes sak. Jeg trodde henne, selv om jeg hadde et annet inntrykk. 

Hun sa: «Du vet, jeg har alltid sett på deg som en slags bror … føler jeg har et visst ansvar …» 

30 Det dype meta-mønsteret 

 
Alt gikk bra i noen uker. Mer og jeg klarte å forholde oss til Real World på en måte som gjorde at ingen lurte for mye. Hennes karakterer hadde også blitt bedre, og alle så ut til å være lykkelige. 

Men da slo lynet ned i min verden fra et totalt uventet hold. 

Etter skolen kom Robin. Det var en av mine Real World-dager, jeg skulle begynne med leksene mine, og jeg var takknemlig for å bli avbrutt. Robin hadde noe han måtte snakke med meg om. 

«Personlig?» spurte jeg, og lurte på meg selv hvorfor han ikke hadde ringt. 

«Det er en alvorlig sak, og jeg må snakke med deg ansikt til ansikt.» Robin var seriøs nå. 

Han begynte med rutenettet. Ikke rutenettet fra spillet, men vårt første rutenett fra RW. Det jeg hadde brukt da jeg oppdaget at vi alle var medlemmer av forskjellige stammer. Og mye var blitt plottet siden jeg så det forrige gang. 

«Etter spillet la jeg inn data,» sa Robin. «Men du hadde plottet det viktigste.» 

Hva var det viktigste med rutenettet nå? I dette tilfellet forklarte Robin, at det inneholdt alle elevene på skolen. Vel, ikke alle, det er alltid noen få … 

Uansett, da jeg lagde 2 D-bildene, hadde jeg fått posisjonen til hver enhet som hentet et bilde.  

Alle opplysningene ble plottet inn i rutenettet, og hadde gjort det lettere å definere de forskjellige stammene. 

 
«Jeg bestemte meg å fortelle deg det. Det ville ikke være riktig hvis jeg vet og ikke du.» Robin vred seg i stolen: 

«Først og fremst, jeg spionerer ikke, ikke på deg eller på noen andre. Det er bare det at jeg … Jeg har utforsket rutenettet, og har funnet … » 

«Hva fant du?» Jeg var nysgjerrig og litt urolig. 

Han fortalte ikke det med en gang, men begynte med å si at han hadde jobbet med rutenettet i flere måneder: 

«Jeg har forsøkt å finne parametere … mønstre …» 

«Hvilke mønstre dukket opp?» Nå begynte jeg å bli utålmodig. 

Robin hadde overvåket våre bevegelser i terrenget, ikke hver av oss, men hver stamme som en superorganisme. 

«En stamme er da ingen superorganisme …» Jeg prøvde å protestere. 

«Hvis du vil at stammen skal være en superorganisme, så er den det. Det avhenger av hva du vil undersøke.» Iago var borte, Robin var tilbake.  

Han hadde oppdaget at stammenes vanlige mønstre ble brutt under spillet, men gjenopprettet etterpå. Han fortalte meg også at jeg ikke passet inn, siden jeg var hjemme med «problemer». Alle mine tidligere mønstre var borte. 

«Det ekstraordinære er alltid det mest interessant. Jeg laget en algoritme for å identifisere uregelmessige mønstre.» 

Jeg stoppet ham: «Du har spionert på meg!» 

«Nei, ikke under noen omstendigheter.» Robin protesterte høylydt. «Jeg brukte deg som et tilfelle for å studere det uvanlige.» 

Var det bedre å være et tilfelle enn å bli observert? Var det noen forskjell i det hele tatt? Dessuten hadde jeg frivillig latt alle se hvor jeg var, og så ikke noe negativt med det. Alle de andre elevene hadde også slått på posisjonen på enhetene sine, praktisk å se hvor vennene dine er. 

«Og hva fortalte denne uregelmessige mønster-identifikatoren deg?» Jeg ville gjerne vite mer om det. 

Robin trakk pusten dypt: «Jeg brukte metadata slik som hvor alle var, og slo dem sammen med tidslinjen. Jeg fikk forbausende resultater. Blant annet oppdaget jeg at Lady Mer … » 

«Bare Mer nå» avbrøt jeg. 

«Ja, uansett … jeg kan fortelle deg hvem Mer er. Hun er PH!» 

Verden, i det minste min, holdt pusten. Jeg ble svimmel, som om jeg ikke fikk luft. I virkeligheten  hadde jeg glemt å puste. Mer var P, det var ikke mulig, og jeg spurte Robin: 

«Er du sikker?» 

«Ja.» 

 
Hva var det som gjorde at Mer … eh … P passet inn? 

Robin redegjorde for sine prosedyrer: «Alt kom tilbake til normalt etter spillet. Bortsett fra deg. Etter å ha identifisert deg, identifiserte min uregelmessige mønster-identifikator, som du kalte den, også PH.» 

På samme måte som meg, var P var ikke en del av det normale sosiale livet lenger. Robin hadde ikke tenkt så mye på det før jeg var ferdig med mine «problemer». Etterpå var både P og jeg ute av omløp annenhver dag.  

Jeg satt der som bedøvet. Blant alle elevene på skolen hadde Robin og rutenettet identifisert P og meg. Våre mønstre var «uvanlige» som Robin kalte det. Han fortsatte å avsløre hvordan han hadde funnet P: 

«Dere er begge hjemme samtidig. Og dette er viktig: Dere er begge på rommene deres lørdag kveld, hver lørdag. Andre møter vanligvis stammen sin i helgene, ifølge rutenettet.» 

Var dette virkelig mulig? Trærne i parken hadde ingen øyne som så at jeg og P danset Phoebe Hester Spinster, og kunne ikke fortelle det til noen. Likevel visste både Sis og Schwarzen om det. 

Men det var noe vi gjorde. Nå konfronterte Robin meg med mine gjerninger, på grunn av noe jeg ikke hadde gjort. Jeg spurte: 

«Er det alt?» 

«Nei. Jeg antok at du hadde funnet Lady Mer … » 

“… Mer …” 

«Ja, uansett …  at du hadde funnet henne og hadde det bra,» sa han. 

Ja, jeg innrømmet jeg for meg selv, jeg nøt virkelig å gjøre ting sammen med Mer. Men jeg kunne ikke få det til å fungere at Mer var P? 

Jeg mener, P var hysterisk. Hun viste meg det da jeg fant brevet med navnet hennes på. Hun var også ganske rystet da hun ringte meg etter at hun hadde rømt fra fru Kakadus time. Hennes hovedinteresse var moter, og hun trivdes sammen med de jentene som leste motemagasiner. 

Hva i all verden kunne jeg snakke med henne om? 

Mer var annerledes. Hun hadde vært en dristig følgesvenn i alle virkeligheter vi hadde besøkt, rolig i enhver situasjon.  

Videre var hun smart og hadde kommet med viktige bidrag til spillet. Vi ville ikke ha sluppet Darius fri og smidd en allianse som tillot oss å vinne, hvis det ikke var for henne. 

Hun hadde også deltatt i massemordet, selv om det hadde fått henne kaste opp etterpå. Og forsvinne fra cyberspace, og å gråte. 

 
Eller var Mer virkelig så forskjellig fra P? 

P hadde fortalt rektor at hun hadde stukket av fra fru Kakadus time, da hun reddet Schwarzens bror John. Først litt nøling, og deretter handling. Etterpå hadde hun framført sin lille forestilling om besvimelse hos tannlegen for å tåkelegge situasjonen. 

Hun hadde gitt Robin og meg det vi fortjente på grunn av vår fiendtlige stamme, og hun hadde på et eller annet vis vunnet mot Schwarzen da vi hadde fest. 

Vunnet? Ja jeg tror det. Schwarzen var så såret at hun ikke ville snakke med meg på flere uker. Det hadde vært kamp, på en eller annen måte, og det var jeg som var blitt påført kollateralskadene. 

 
Så slo det meg: Jeg måte være dum! Hvorfor gjenkjente jeg ikke historien om trollet, det som Mer holdt fanget i et bur, det som forsvant i sollyset? 

Det var jeg som hadde fortalt henne om troll, og det var jeg som fikk henne til å konfrontere seg selv den dagen vi danset i parken. 

Og trollet hennes var allerede forsvunnet på da vi hadde fest: P holdt maska da Schwarzen nevnte hele navnet hennes, og hun stjal showet etterpå. 

Robin hadde ventet tålmodig den tiden jeg trengte å fordøye nyheten. Nå sa han: «Jeg kunne høre tannhjulene bevege seg og reléer som klikket. Det du har mellom ørene dine, må være av mekanisk art.» 

«Jeg tror ikke det går så sakte.» 

Robin var delvis enig: «Ikke alltid.» 

Nå måtte jeg fortelle P hvem som som var Wolfram Maximilian, tidligere konge av Heimat. Jeg mener, det ville ikke vært riktig hvis Mer og Wolfram fortsatte å møtes, og bare Wolfram visste. 

Ville det? 

«Jeg må gå og si fra til PH,» sa jeg og sjekket rutenettet. Hun var hjemme. 

«Hvorfor ringer du ikke bare?» spurte Robin. 

«Hva skjer i Real World, forblir i RW,» sa jeg. Vi forlot rommet mitt, jeg kom meg opp på sykkelen og Robin tok bussen hjem. 
 
Turen til Ps nabolag ga meg omtrent ti minutters utsettelse før jeg stanset foran foreldrenes hus.  

Klokke? Ja, knappen var der, og jeg trykket på den. 

Hva om Robin hadde tatt feil? Nei, jeg trodde på det han hadde kommet fram til. I tillegg hadde Mer selv fortalt meg om trollet hun hadde … 

Sannsynligvis var det Ps mor som åpnet. Jeg viste meg fra min høfligste side, dette var et identifisert medlem av mammanettverket, og ba om å få snakke med P. Moren snudde seg og ropte til datteren sin: 

“PH! Du har besøk! » 

Fra innsiden av huset: «Jeg har ikke klær på meg!» 

Den lokale mor sa at P ville være der i løpet av et øyeblikk, og forsvant. Jeg ventet. 

Fra inne i huset hørte jeg moren: «Du kan ikke la den stakkars gutten stå i døråpningen hele natten, kan du vel?» 

«Hvem er det?» 

«Det er en gutt som venter på deg,» svarte hennes mor. Jeg begynte å lure på om det fantes en egen stamme for mødre, ved siden av mammanettverket? Ps mor hørtes ut som min. 

Jeg hørte noen åpne en dør, sannsynligvis moren, og deretter en stemme som fortalte at eieren ikke var påkledd. 

«Sludder og vas!» Moren viste ingen nåde, og ropte til meg: «Hun kommer snart.» 

 
Det var en annen P enn jeg var vant til, som dukket opp i hallen. Håret hennes var ikke greid feil vei, hun hadde på seg en vanlig jumper, jeans og på føttene… på føttene hadde hun tøfler som så ut som kaniner. Med ører og alt! Jeg klarte å la være å le. 

“Bazan?” 

«Hei P. Beklager at jeg forstyrrer, men jeg må snakke med deg.» 

Hun spurte hva det var, og jeg sa at det var privat. Kunne vi ikke gå en tur, for eksempel i parken som lå like ved? 

Jeg satte meg på trappen og hadde nesten lest ferdig en interessant artikkel om maur i Amazonas-jungelen og deres innflytelse på … da hun var klar og kom ut som sitt normale selv. Hun hadde til og med fått tid til å male ansiktet sitt. 

Vi gikk i stillhet. Etter en lang stund sa P: «Hvorfor ringte du ikke?» 

«Ville du ikke treffe meg?» 

Nei, det var ikke det, sa hun, heller det faktum jeg kom i min egen fysiske person. 

«Jeg måtte være sikker på hvem jeg var.» Jeg hørte at det lød som en gåte, men det var sannheten. 

Hun skjønte lite: «Være sikker på hvem du er? Du er Bazan, ikke sant?» 

«Ja nå. Bare Bazan. Men jeg er også kjent som kong Wolfram Maximilian …. » 

31 I den virkelige verden 

 
P sa ikke et ord. Hun fortsatte å gå som om ingenting hadde skjedd. Jeg hadde sagt det jeg kom for å si. Siden jeg ikke hadde noe bedre å gjøre i denne situasjonen, begynte jeg å telle skritt. 

Da jeg kom til det førtiniende skrittet, sa hun: «Og du kom personlig for å fortelle meg det.» 

Hun var glad for jeg hadde gjort det. Og hun forsto at jeg ikke ville blande virkeligheter. 

En sky skjulte solen og vi tok av fra stien og gikk ned mot en liten dam. Der satte vi oss på en stor stein. Den var fortsatt varm av solen. 

Denne stillheten. Vi var ikke lenger Mer og Wolfram, de hadde alltid noe å snakke om. Dette var P og Bazan i RW, og vi … 

Jeg så ut over vannet. En andemor  og andungene hennes padlet langsomt vekk fra oss. Andemoren kvakket slik at ungene fulgte henne, på samme måte som hennes menneskelige mamma-kolleger. 

«Når visste du det?» spurte P. 

«For en time siden,» sa jeg. 

Hun hørtes ut til å være fornøyd med det, og ville gjerne vite hvordan jeg hadde identifisert henne. 

Først fortalte jeg henne at jeg ikke hadde gjort det, det var Robin og rutenettet. Jeg spurte om hun hadde mistanke om at Wolfram var meg. 

«Nei, det hadde jeg ikke.» P var rett fram: «Hvordan kunne jeg det? Bazan på skolen er helt forskjellig fra Wolfram i … i andre realiteter.» 

Hva kunne det innebære? Var hun skuffet? 

«Nei … tror ikke det … ikke på ordentlig. Men det var en overraskelse.» Hun kastet en stein ut i vannet. Ringer av små bølger spredte seg på overflaten. 

Jeg så på henne; en tenåring med en merkelig frisyre. Hun var helt forskjellig fra den Mer jeg kjente. 

Det var som om P hadde lest tankene mine: «Jeg mener … nei, jeg er ikke sikker på hva jeg mener. Men Wolfram var voksen. Wolfram var en seirende konge, en fryktløs kriger, en følgesvenn jeg kunne stole på i vanskelige situasjoner på våre ekspedisjoner.» 

Hun stirret ut over vannet et sted. «Jeg vet at jeg kan stole på deg. Det viste du meg for lenge siden. Det er så rart. Jeg vet at Wolfram var deg … eller du var Wolfram. I virkeligheten er Bazan og Wolfram den samme personen. Det er bare så vanskelig å forestille seg.» 

 
Jeg forsto. Jeg fortalte henne at det også var vanskelig å forestille seg at Lady Mer på hesteryggen med sverd og en lue med blå fjær, egentlig var den tynne reka av ei jente som satt ved siden av meg. 

Svaret hennes kom umiddelbart: «Er jeg for tynn?» 

«Du er ikke akkurat korpulent,» observert jeg. 

Hun var rask som en angripende kobra, og grep meg i magefettet. 

«Er jeg for feit?» Jeg hadde ikke akkurat trodd at magen min skulle bli utsatt for angrep. 

«Du er ikke akkurat tynn,» sa hun. Vi så på hverandre og klarte ikke å la være å le. 

 
Skyene hadde drevet forbi, og P satte på solbriller. «Hvorfor er alt så vanskelig i Real World?» 

Jeg hadde ikke noe detaljert svar på det. I stedet sa jeg: «Jeg tror universet er skrudd sammen på den måten.» 

Det må ha gitt henne noe å tenke på, for hun var stille om en stund. Jeg syntes at det ikke var så morsomt å være P og Bazan, som Mer og Wolfram. 

P hadde et forslag; «La oss fullføre overgangen og være oss, oss selv i RW.» 

Jeg er enig. Vi hadde ikke noe valg under de nåværende omstendighetene. Men hva skulle vi snakke om? Vi hadde ingenting til felles, bortsett fra spillet. Kunne jeg jeg snakke om det? 

 
Jeg bestemte meg for å prøve: «Kan jeg spørre deg noe om spillet?» 

Hun sa ja. Hvis vi snakket om spillet som et spill, noe som var utenfor Real World: «Jeg trenger avstand til alt det der.» 

Jeg hadde lenge lurt på hvem som var den gale kongen av La Mer … 

«Vi skal ikke vite hvem spillerne er i RW,» sa hun, senket solbrillene og så på meg med de nøttebrune øynene sine. 

«Men jeg tror jeg vet hvem dere var. De utstøttes stamme var alle i Neuschwanstein,» sa P. 

Jeg var stolt over at hun husket det lange og fremmede navnet. 

Hun fortsatte: «Og du har sikkert gjettet at La Mer tilhørte motemagasin-jentene, var det ikke det du kalte oss?» 

Jeg bekreftet begge: «Men hvem var den gale kongen?» 

«Jane,» sa hun. 
 

Overraskelse. Ble ikke Jane truffet av en bil og var blitt liggende på sykehuset under spillet? 

«Jeg hørte at det tok deg en uke å legge merke til at hun ikke var i klassen.» P smilte. 

Jeg bekreftet igjen. Hvordan visste hun forresten det? 

Hun fortalte meg at hun og de andre jentene i hennes stamme, jeg burde for framtida ikke snakke om motemagasin-jentene, hadde besøkt Jane: «Hun hadde forferdelige smerter og måtte ligge til sengs med et skadet bein.» 

«Tok hun bare det ene beinet med seg i senga?» Jeg kunne ikke se øynene hennes bak de mørke brillene, men da hun fjernet dem og så på meg …. begynte vi å le. Og vi lo og lo. 

«Dette er en veldig trist ting …» klarte hun å si, før hun nesten ble kvalt av latter igjen. Dette var mer Mer-likt. 

 
Tilbake til emnet: Jane var på sykehuset, sterkt dopet med smertestillende, og de andre motemaga … nei, de andre jentene besøkte henne. 

«Jane så grønne kyr i taket på rommet. Vi prøvde å overbevise henne om at det ikke var noen kyr der, verken grønne eller noen andre farger,» fortalte hun meg. 

Jane hadde bedt jentene hente den lange staven stod der i hjørnet. Hvis hun fikk den, kunne hun nå opp i taket og pirke ned en av kyrene slik at de andre kunne få se. 

«Men det sto ingen stav i hjørnet,» sa P. 

Jeg begynte å forstå. «Kongen var ikke gal, Jane var dopet. Men hvordan kunne dere … den stakkars jenta i hennes tilstand?» 

«Jane kjedet seg. Vi måtte gjøre noe. Hun så på spillet via våre avaterer.» P åpnet jakken. Det var varmt på denne solbakt steinen. 

«Via øynene dine også?» Jeg vil gjerne vite, hvem som hadde sett hva. 

«Nei, ikke mine,» sa jenta på steinen. Jenta som både var Mer, og som ikke var det. 

Men hvordan ble problemet med de grønne kyrene løst, etter at Jane ba om en ikke-eksisterende pinne for å fange ikke-eksisterende kyr? 

«Det var lett,» sa P. «Vi fortalte Jane at kyrene tilhørte sykehuset. Hun var fornøyd med det.» 

 
Det var også en annen sak, om Lady MerC. I flere måneder hadde jeg lurt på hvorfor Lady Mer mente at søsteren Lady MerC var best kvalifisert for snikmord. 

«Den jenta har spilte cloac and dagger-spill i årevis.» 

 
Vi reiste oss samtidig og begynte langsomt å gå i retning av huset som tilhører Ps foreldre. Alt om fortiden var klart, men hva med fremtiden? 

«Vil Mer og Wolfram se hverandre igjen?» spurte jeg. 

«Jeg vet ikke. Du må spørre dem om, ikke meg,» sa jenta jeg kjente som  

HJEM