Onkel Arnes reise til USA 

Kjære leser. Legg også turen innom Onkel Arnes reise til Tyrkia. Da blir du bedre kjent med personene som kommer i fortellingen om reisen til USA . God fornøyelse. 

Fritz hadde vært en venn av familien i mange år. Han var en eksentrisk psykiatriker som hadde sluttet som legespesialist for mange år siden. Han var rett og slett blitt lei syke mennesker. Hvis man skal vasse i syke mennesker dag ut og dag inn – år etter år, blir man til slutt syk selv, brukte han å si. Derfor sluttet han som legespesialist. Mer eller mindre over natten. Fritz hadde funnet veien videre i arbeidslivet gjennom den enkle filosofien at hvis man er lei av å hjelpe syke mennesker til å bli frisk, må man hjelpe friske mennesker fra å bli syk! Nå holdt han foredrag samt skrev bøker om det å være frisk. Filosofien her var egentlig enkel: Drit i å lese eller høre på hva andre mennesker mener du skal gjøre eller hvordan du skal være. Vær deg selv. Vær stolt av deg! Onkel Arne og Fritz hadde funnet hverandre for mange år siden. Da med Fritz som behandler og Arne som pasient. Forholdet hadde opp gjennom årene utviklet seg til vennskap og når legen forlot sin post og Arnes atferd ble sånn passe brukte de heller tiden til lange diskusjoner om ingen ting. Frits satt på stampuben til Arne og ventet egentlig kun på den neste halvliteren som pubens mangeårige eier skjenket opp. Uforberedt på dramatikken som skulle komme.

Kim og Rune hadde egentlig ikke kommet seg over begivenheten som førte dem til et heller utrivelig møte med ”lovens lange arm”. Etter møtet med Fru Larsens enorme irske ulvehund trodde de at historien ville være ute på byen i løpet av noen minutter. Det var den ikke og etter noen uker kunne de slappe sånn passe av. Nå satt begge gjennomsnittsbandittene innerst i puben der Fritz nå hadde fått sin halvliter servert av eieren. Ingen av de to var spesiell populære som gjester, men så lenge de ikke stelte i stand bråk var det lite eieren kunne gjøre annet enn å trekke på seg en motvillig maske hver gang typene dukket opp ved bardisken. Ikke at pubeieren noen gang trodde at de to ville ha kapasitet til å forstå motvilligheten. Det hadde de ikke empati nok til, men det var nå blitt en vane hos pubeieren. Denne motvillige ansiktsmasken. 

Fritz hadde akkurat blitt ferdig med sin filosofiske betraktning til pubeieren om hvordan man fort kunne få lak i en lege eller pressemann. Man måtte for Guds skyld ikke oppsøke et legekontor eller en redaksjon. Man måtte legge turen innom puben. Det var der de var, mente Fritz og fikk avsluttet resonnementet akkurat i det øyeblikket Onkel Arne toget inn sammen med Hund, den enorme bikkja til Fru Larsen. Arne tok av og til med seg Hund til puben. Han mente at dyret hadde behov for maskulin omgang og ikke bare henge etter Eva Larsen dag ut og dag inn. Det var ikke noe hundeliv, mente min onkel. Hund hadde sin faste plass ved enden av bardisken. Bikkjer var nå en gang ikke førstevalget på en restaurant, men stampuben hadde sett i nåde til dyret kanskje av den enkle grunn at det var liten eller ingen grunn til å nekte de to kolossene, Arne og Hund, oppholdstillatelse. Siden det ikke var matserveringen i puben, var heller ikke Mattilsynet spesielt interessert i å stikke kjepper i hjulet. Stort sett de fleste som bodde i nærheten visste at Hund av og til dukket opp å la seg til rette på sin faste plass. Der kunne dyret i tillegg til det maskuline miljøet nyte godt av bareierens godhet som besto av en pose med hundekjeks.

Arne toget bort til bardisken der Fritz satt. Klappet kammeraten passe hard på hodet før han satte seg ved bardisken. Arne trodde at Hund som alltid ville slå seg ned på sin faste plass, men det gjorde ikke Hund. Han hadde fått teften av noe svært kjent og ubehagelig. En dyp rumling kom fra dyrets indre før lyden forplantet seg ut i publokalet. Det ble stille ved bordene. Hund hadde flekket tennene mens han brummet faretruende fra enden av bardisken på stive bein. De siste som hørte lyden var de to kompisene som satt helt innerst i lokalet. De hadde begge grepet etter det halvfulle pilsglasset, men stivnet begge samtidig i bevegelsen. De skjønte hva lyden var. De hadde hørt den før og en navnløs redsel grep dem begge. Onkel Arne skjønte ikke atferden til Hund. Han så seg rundt i lokalet og fikk øye på de to kjente herrene som noen uker tidligere hadde forsøkt å rane hans nabos hus med svært lite hell.

-Spring for helvete. Kom dere ut før hunden angriper, ropte Arne til de to vettskremte kriminelle som hadde fått tilbake den samme hvitheten i ansiktet de hadde sist gang han møtte dem. Kim og Rune kom seg på beina. Veltet begge pilsglassene før de tok retning mot utgangsdøren. Fritz, som hadde hørt historien om møtet mellom Hund og de to ”stjernekriminelle”, hylte av latter. Det totalt absurde i sitasjonen gjorde forholdet mellom Fritz sin latter og bandittenes navnløse redsel til en historie som ville bli gjenfortalt i generasjoner. Hund fulgte begge mens han fortsatt flekket tennene, men gjorde ikke en eneste bevegelse til å ta opp forfølgelsen. Fornøyd med egen innsats la Hund seg til rette ved sin faste plass nær bardisken.

– Det skal være noe av det beste som har skjedd denne uka. Fritz småhikstet av latter og tok seg en solid slurk av den nye halvliteren som var kommet på bordet.

-Vi skal til USA. Du og jeg. Arne tok seg en slurk av en halvliter som hadde dukket opp foran han mens han så rett fram mot utallige ølmerker på veggen bak pubeieren.

-Vi skal hvor, spurte Frantz mens han vurderte sin mangeårige venn.

-Vi skal til USA. Flyet går om tre dager. Skal ha en liten utstilling i New York før vi stikker en tur til Florida. Michelle sitt privatfly kommer fra Istanbul for å plukke oss opp sammen med han fyren som kommer inn døren akkurat nå.

Den fyren var meg. Fortelleren og jeg hadde ingen planer om en ny tur med Onkel Arne. Ikke en fiber i kroppen min fortalte at jeg var interessert. Som om ikke en gærning var nok. Nå skulle altså to gærninger begi seg ”over dammen” noe som doblet sjansen for komplett kaos. Jeg hadde Tyrkia-turen i friskt minne. Mulig det har noe med fordommer å gjøre, men det er slitsomt å følge Arnes spontane handlinger og attpåtil skulle altså Fritz være med. Mannen var like høy som min onkel. To meter høy. Han var like bred, men der Arne hadde sort hår med en gul sløyfe hengende knytt i hestehale hadde Fritz ikke et eneste hårstrå på hodet. Ikke ett. Det var altså disse noble herrer som hadde planer om å frekventere delstater i USA. Gud hjelpe oss alle, var min første tanke.

-Jeg tror jeg takker nei denne gangen, Onkel Arne. Jeg sa det høyt og bestemt noe som ikke gjorde noe øyeblikkelig inntrykk på min onkel.

– Jeg har behov for hjelp i New York, sa Arne uten så mye som å heve på et øyelokk over min kommentar til det hele.

-Jeg deltar ikke på mine egne utstillinger. Hvorfor i helvete skulle jeg det, forresten? Jeg har malt bildene. Jeg trenger ikke å se dem henge på en vegg. Jeg kjenner samtlige bilder svært godt. Noen må likevel representere meg og det blir du, Marco. Dessuten har en ung og vakker kvinne tatt seg fri fra sine studier i en uke for å møte en helt spesiell ung mann. Denne unge mannen er deg. Du kan sikkert komme deg unna med å si nei til å møte en tyrkisk kvinne eller en amerikansk kvinne. Problemet er at Zeliha er en ”blandaball” fra begge nasjoner. Mot en slik kvinne har du omtrent like stor sjanse til å overleve som en snøball i helvete når det gjelder temperament. Onkel Arne var fornøyd med sine refleksjoner. Både han selv og Fritz småhumret over kommentaren mens de tok en ny slurk pils fra sine respektive glass. Jeg hadde ikke mulighet til å rømme. Det innså jeg temmelig raskt. Jeg kunne nok kommet meg unna min onkels utstilling, men når den samme onkelen hadde gjort avtale med Zeliha var jeg rett og slett slått sjakk matt. 

-Du skal vel ikke ha med deg Rambokniven. Hvor mange slike kniver har du mistet på flyplasser rundt om på kloden? Spurte jeg Arne. Det var gått tre dager siden pubbesøket og Michelles privatfly sto klar til å lette fra Atatürk Internasjonale flyplass i Istanbul.

-Selvfølgelig skal jeg det. Du tror vel ikke for alvor at jeg skal møte en av disse ullteppetullingene som vimser rundt med en bombe på kroppen uten at jeg skulle være i stand til å sjekke ut fanskapet fra denne verden. Ikke fan, fortalte Arne mens han la kniven godt synlig i reisebaggen. Arne har, som tidligere nevnt i andre historier, et lite hjerte for autoriteter og jeg har han mistenkt for å bli svært skuffet hvis han mot formodning fikk med seg kniven inn i flyet. Det var på en måte hans protest mot makt. Ifølge Arne hadde sikkerhetsselskaper over hele verden stått i spissen for å stigmatisere hvert menneske som gikk om bord i et fly til en livsfarlig kriminell. Dessuten var dette en milliardindustri så hvorfor skulle ikke selskapene påse at det var livsfarlig å fly? Selvfølgelig, mente Arne.

Så var turen til USA i gang. Fritz hadde sjekket inn 30 minutter før vi kom til sikkerhetskontrollen. Han hadde brukt over 10 minutter for å argumentere hvorfor han skulle ha en halvfull boks med pils gjennom kontrollen, men ble ikke bønnhørt. Så var det onkel Arnes tur til å argumentere for at den enorme Rambokniven skulle være med til USA. Det ville nok ta mer enn 10 minutter før han måtte gi tapt for sin overmakt til stor irritasjon for medpassasjerer og vektere ved flyplassen, men har man en god sak en ønsker å gjennomføre må man tåle sure blikk og kommentarer, ment Arne.  For et sirkus, tenkte jeg. Hva kom til å skje i kontrollen inn til USA. Der måtte du opptre ydmyk overfor uniformene som møtte deg og var det noe begge disse noble herrene var rensket for var det ydmykhet overfor autoriteter. 

Det gikk ikke bra. Det gikk ikke bra i det hele tatt. Utrolig nok var det samme personen som sto i sikkerhetskontrollen på flyplassen som hadde møtt Arne da han skulle til Tyrkia. Den uniformerte kontrolløren så først vantro på Arne før han så på den enorme kniven han hadde tatt opp av reisebaggen til Arne.

-Dette er ikke til å tro. Det er ikke lenge siden at vi tok fra deg en kniv på denne flyplassen. Så tar du fan ta meg med en kniv på nytt og tror bestemt at du skal komme inn i USA med den?

Sikkerhetskontrolløren stirret på Arne som for å høre noe nytt, men det fikk han ikke. Han fikk samme leksen som forrige gang og dermed var krangelen i gang. For min del var jeg glad at de to noble herrene som skulle til USA allerede hadde fått innreisevisum. For Fritz sin del var det lite å bekymre seg for, men for onkel Arne derimot var det en rekke spørsmål som måtte besvares før han fikk sette sine føtter på amerikansk jord. Ikke det at noen så på han som noen direkte fare, men det var nå en gang slik at Arne stort sett var en risiko for hvert steg han tok. I Norge som i USA.  

Siden besøket var forretningsorientert og Arne var spesielt invitert var veien til et nei noe lengre for ambassaden i Oslo enn hvis det kun var et ferieopphold. Når karen i tillegg skulle ha utstilling i landet fikk vel amerikanerne tåle litt motgang fra denne meget bestemte herremannen. Hadde Arne bestemt seg for at jorden var flat – vel så var den det. Hadde Arne bestemt seg for at USA var et møkkaland – vel så var det det. I Arnes bevissthet. Utrolig nok tok ikke krangelen om rambokniven like lang tid som forrige gang noe som også gjorde at køen av irriterte folk bak onkel Arne ikke ble så altfor lang.

-Det var da fan til lite tid du brukte i sikkerhetskontrollen. Hadde du sluppet opp for argumenter for å beholde lommekniven din? Fritz hadde selvfølgelig fått seg et glass hvitvin mens han over brillene sine beskuet Arne med et muntert smil.

-Tullinger hele gjengen. Skulle tro at jeg var en kjent terrorist. Arne var selvfølgelig i dårlig humør etter at han for andre gang på to forsøk var blitt frarøvet en rambokniv uten at han hadde fått en eneste rasjonell forklaring på hvorfor. Bare tullprat om sikkerhet og verdensomspennende lover og regler. 

Michelle sitt privatfly landet i Oslo presist. Onkel Arnes eksentriske kjæreste som hadde ”funnet” Arne i Tyrkia var en meget kjent moteskaper. Flyet var leid ut til en amerikansk delegasjon som skulle på forretningsreise til Istanbul. På tilbaketuren var to av Michelles samarbeidspartnere i Tyrkia om bord. De skulle ha møter med forretningskvinnen for å diskutere neste sommers kolleksjoner. I tillegg hadde Arne en viktig rolle i denne sammenhengen. I Tyrkia hadde han designet en kolleksjon som var svært spesiell når det kom til fargesammensetning. De to karene fra Tyrkia hadde med seg prøver som skulle vises i USA. De var selvfølgelig informert om at karen skulle plukkes opp i Norge men hadde ikke blitt informert om at Arne kunne være litt mer ”annerledes” enn folk de var vante til å møte på sin vei. 32 oljemalerier skulle i tillegg lastes om bord i flyet og det tok kun noen minutter. Etter noen glass hvitvin og litt småkrangling med Fritz hadde Arne ristet av seg skuffelsen over å bli fratatt en kniv på nytt av sikkerhetskontrollen ved flyplassen. Uten nevneverdige problemer toget den lille delegasjonen inn i det ventende flyet som skulle sette nesen den raskeste veien til en av verdens mest travle byer. Flyet hadde ikke bare to mennesker om bord, men fire pluss besetningen. Michelles faste flyver satt hel bak i flyet sammen med sin styrmann. Internasjonale regler hindret dem i å fly, gjennom hviletidsbestemmelser. Flyet hadde tyrkisk besetning. Kapteinen bak i flyet kjente vi svært godt gjennom flyturen fra Tyrkia til Norge på onkel Arnes ”dartpilreise” bare noen måneder tidligere. Hun hadde nettopp passert 35 år og var allerede en erfaren flyver. Også styrmannen var kvinne. Begge smilte bredt da vi kom inn i flyet. Selvfølgelig fikk begge en skikkelig bamseklem av Arne. Den besto i å bli løftet opp en halv meter før han satte kvinnene forsiktig på plass igjen. De to tyrkerne som satt helt foran i flyet tok det hele med fatning.

-For en herlig dag, messet Arne da flyet hadde krøpet opp til marsjhøyde og guttene i førersetet var fornøyd med farten. 

–La oss dele noe av flyets små gleder. Den tyrkiske flyvertinnen satte en halv flaske Raki foran Arne som strålte av lykke. 

–Fritz, din tulling, La oss skåle for at vi begge hater å fly. Arne hev glasset og skålte med sin venn som så svært fornøyd ut i øyeblikket. Dessverre og heldigvis fikk ansiktet et helt annet uttrykk da flyets vertinne serverte onkel Arne et eple som han også hadde bedt om. Eplet ble lite på asjetten i forhold til kniven han skulle bruke for å skjære opp skiver. Den enorme rambokniven virket totalt malplassert der den glinset i eget stål på asjetten. Det ble helt stille i flyet. Tyrkerne som satt foran stirret vantro på opptrinnet. Det hele var noe uvirkelig. Hvordan i himmelens navn hadde de fått om bord den enorme kniven i flyet? 

Arne skar små stykker av eplet mens han skulte på tyrkerne som nå var mer enn urolige. De hadde et skremt uttrykk i øynene omtrent som om man møter en isbjørn i Drammen. Temmelig umulig og uvirkelig. Det samme gjorde synet av den enorme kniv om bord i et fly. Arne avsluttet måltidet med en lykkelig mine rundt ansiktet. Han hadde ikke bare vunnet en diskusjon. Han hadde vunnet en hel krig mot systemet av tullinger i uniformer. Flyvertinnen hentet eplekjernen som med kirurgisk presisjon var kvadratisk skåret, sammen med kniven. Gikk smilene tilbake foran i flyet som om ingen ting hadde skjedd eller ville skje. Arne satt lykkelig i sitt sete og nøt øyeblikket. Det var ikke før Fritz klappet høyt å ropte ”bravo Arne” at stemningen lettet litt. I alle fall hos meg selv. Selvfølgelig hadde Michelle sørget for denne overraskelsen noe Arne var blitt fortalt. Derfor den noe korte dialogen med bakkepersonellet før avreise.

-Herregud, dette er ren lykke. Hva fan tror verden man bruker en kniv til. Raner gamle damer? Man bruker den for fan til å etablere et godt forhold til det man putter i kroppen. Lage mat. Hele verdens befolkning har en kniv eller ti, men når vaktselskaper som er en milliardindustri forteller noe annet skal vi altså lytte til dem. Herregud for en verden. Onkel Arne avsluttet sitt noe utradisjonelle resonnement med en slukt Raki før han reiste seg og gikk frem i flyet til tyrkerne som satt der.

-Glemte helt av dere, sa Arne mens han smilte fra øre til øre. Skulle jo ønske dere velkommen til Norge før vi forlot landet, men ble dessverre opptatt med de vakre kvinnene som sitter bak i flyet. Det beklager jeg på det sterkeste, sa Arne mens han hilste pent på begge forretningsmennene. Arne satte seg sammen med tyrkerne som hadde kommet seg til hektene igjen etter møtet med rambokniven. Den en tyrker hentet ned en koffert. Åpnet den og leverte Arne en caps. Arne snudde på plagget flere ganger og nikket på hodet da tyrkerne fortalte om plagget. Dessverre ikke hørbart bak i flyet, men Arne lot til min forbauselse tyrkerne snakke uten å avbryte dem. Det var nok ikke det Ottomanske riket som ble diskutert, men noe helt annet og noe helt annet var virkelig noe helt annet. Arne kom bak i flyet og satte seg på plassen han hadde valgt. Tok hodeplagget og slengte den over setet der jeg satt. 

–Her gutt, sa Arne. 

-Studer denne tingen nøye, sa han mens han småsmilte. Jeg løftet hodeplagget. Rett over fronten gikk det fargestiper. De samme fargene som Arne hadde brukt i Tyrkia etter at han traff Michelle. I høyre hjørnet sto ”Onkel Arne” med kursiv skrift. Fra venstre hjørnet kom fargene tilbake igjen, men denne gangen i motsatt rekkefølge. Rødt, gult og turkist var også sydd inn i capsen. Plagget var i høyeste grad spesielt.

-Du kan da ikke kalle dette hodeplagget for ”Onkel Arne” sa jeg å så på min onkel som satt med et smil rundt munnen.

-Hvorfor i svarte fan kan jeg ikke det, sa Arne. Er det ikke det du kaller meg av og til. Se heller på merkelappen, sa Arne og smilte bredere. Jeg tittet på merkelappen inne i plagget. Med røde bokstaver sto der: Marco Chr. Wolf.

-Men hvorfor bruke mitt navn. Du har jo ikke en gang spurt meg, forsøkte jeg før jeg ble avbrutt. 

-Har da annet å gjøre enn å farte rundt og spørre folk, sa Arne humoristisk. Dessuten klinger navnet ditt bra. Noen kjøper klær fra Hugo Boss. Andre kjøper fra Marco Chr. Wolf, sa onkel Arne mens han nippet til rakien. 

–Dessuten trenger du litt berømmelse, sa Arne mens han hevet sitt glass å så oppmuntrende på meg.

Jeg er usikker på om jeg ble oppmuntret. Mer betenkt er vel rette ordet. Arne hadde i kjent stil duret fram med sin design og sitt merkelige navn på produktet ”Onkel Arne”. Jeg ønsket ikke noen diskusjon akkurat der og da. Trodde nok at Michelle hadde mer enn ett ord med i laget, men særlig overrasket ble jeg nok ikke. Det var lite som overrasket meg når det kom til mannen med det sorte lange håret og kledd i sort fra topp til tå utenom sin for anledningen turkise sløyfe som var festet i håret og som sørget for en lang hestehale. Jeg forsøkte heller å konsentrere meg om stoppestedet vi skulle komme til om over 10 timer og når Arne ville eksplodere. Etter for tiende gang å ha blitt spurt av uniformerte menn og kvinner om hensikten med oppholdet i USA? Hvordan vi skulle få mannen inn i landet? En mann som var rensket for ydmykhet overfor uniformerte menn og kvinner og at de benyttet uniformen som et autoritært våpen mot sivile medborgere. Jeg håpet på å treffe i alle fall noen personer på den andre siden som hadde litt humor. Dessverre var det ingen akkurat der og da som var i nærheten av å se noe humoristisk på atferd som avvek fra det de mente var normen. Jeg lukket øynene i håp om noen timers søvn. Det ville bli en lang dag og natt og kanskje dag igjen før vi fikk sluset kolossen gjennom de ulike ”kontrollpostene” i USA og ut på motorveien. 

Flyplassen ved New York var enorm. Det hele minnet om ei maurtue en varm vårdag i Norge. Folk hastet til og fra. Det var neppe lett for flyplassens betjening å holde en serviceinnstilt maske hele dagen. Hylene barn sammen med sinte foreldre skulle behandles på samme måte som den snille bestemoren som skulle besøke barn og barnebarn et sted der ute i den store verden. På denne flyplassen toget onkel Arne inn i et mylder av folk han ikke følte seg fortrolig med og myndighetspersoner i ulike uniformer som målte karen fra skotuppen til den sorte hatten på hodet. Ett sted i dette myldret måtte det gå galt, tenkte jeg, og hadde allerede stålsatt meg for mange timer på flyplassen. Jeg hadde sluttet å finne variabler for ting som kunne gå galt. Det var så mange å velge i. Fritz hadde selvfølgelig en noe annerledes tilnærming til det hele. Han fortalte minst mulig til alle som ønsket å vite hva han skulle gjøre i USA. Det gjorde derimot ikke Arne. Han bablet i veg om alt han kunne tenke seg å gjøre mens han klappet myndighetspersonene godmodig på skuldrene eller ga damene i uniform en god klem. Utrolig nok tok de fleste ved flyplassen det hele med humor. Alle historier om lite service og ”voksmennesker” i utallige luker ved amerikanske flyplasser ble egentlig gjort til skamme. Det hele gikk mot mine villeste fantasier utrolig bra. Arne klappet og klemte seg gjennom politi, toll og andre myndighetspersoner i et forrykende tempo og stoppet ikke før han nærmest gikk på hodet inn i en pub.  -Du verden så mange trivelige mennesker i uniform, var Arnes første kommentar på amerikansk jord. Jeg forsøkte å fortelle både Fritz og Arne at det sto folk og ventet utenfor flyplassen for å frakte oss inn til storbyen men jeg kunne vel egentlig like godt snakket til nordveggen for de to hadde helt andre planer.

– Nå skal det smake med en amerikansk hamburger og i alle fall to liter øl, messet Arne mens han hilste på folk ved nabobordene slik bare onkel Arne gjør. Det gikk over en time før vi kom ut av flyplassen. Eieren av galleriet som skulle stille ut Arnes bilder var selvfølgelig der. Han smilte tappert mens han så på klokken som garantert hadde overskredet den tiden han hadde stilt til disposisjon for å hente framtoningen fra Norge med følge. Det samme var noen journalister som hadde møtt fram for å få et bilde eller to av den mediesky kunstneren fra Norden. Arne tok opp sin mobiltelefon. Stilte den på kamera og tok sikte på en kvinnelig reporter med kort sort kjole og et rufsete sort hår.  Reporteren forsøkte å stikke en mikrofon opp til kolossen fra Norge med spørsmål om hvorfor han aldri ga intervjuer. Arne smilte fra øre til øre. Tok tak i den unge damen og løftet henne opp fra bakken. Mens en forfjamset reporter hang og dinglet i Arnes venstre arm strakk karen ut sin høyre arm og smilte bredt mot sin egen mobiltelefon.

– Selfie, ropte han halvhøyt og tok bilde med mobiltelefonen. Arne satte damen forsiktig med på asfalten igjen mens han takket henne for bildet. Reporteren var så forfjamset over opptrinnet at hun ikke fikk stilt et eneste spørsmål. Egentlig like greit for opptrinnet hadde selvfølgelig blitt filmet av TV-selskapet som damen var en del av. Denne totalt uventede begivenheten var for dem en litt for stor sak til å bli lagt i glemmeboken. Før vårt følge nådde hotellet der vi skulle overnatte hadde TV-selskapet fortalt nyheten om den noe uamerikanske atferden til Arne. 

Før jeg hadde pakket ut kofferten hadde flere nyhetsstasjonen hektet seg på TV-bildene. Arne var nå kjent av halve New-York uten at han hadde det minste anelse om hva opptrinnet kunne føre til og på noen nyhetskanaler ble det spekulert i om dette var et angrep på pressen? Damen uten ord fikk i alle fall pressedekning da hun rolig kunne fortelle interesserte amerikanere på TV at hendelsen kun var en vanlig gest fra en svært eksentrisk kunstner som skulle ha utstilling i storbyen. Gallerieierens skjulte irritasjon over å ha måtte ventet var nå byttet ut med en svært forventningsfull iver. Maken til presseomtale hadde ikke han fått tidligere. Før kvelden var blitt natt hadde telefoner ringt fra fjern og nær. Amerikanerne var interessert i å sikre seg et bilde fra den eksentriske herremannen fra Norge og utstillingen som skulle åpne neste ettermiddag var blitt en garantert suksess. Det var Fritz som først merket at noe var ”galt”. Vi hadde beveget oss ned i hotellets pub da to av gjestene hadde spurt om å få en autograf. Fritz hadde småsmilene skrevet ut to autografer og humret over amerikanere som trodde de fleste var verdenskjente før han la merke til en TV-sending i lobbyen. Da forsto han hvorfor hans person ble møtt med interesse. Han så opptrinnet noen timer før der den kvinnelige reporteren fortalte muntert om hendelsen. For et sirkus var min siste tanke før jeg la meg den kvelden for å møte en ny dag i USA.

Den dagen kom fortere enn jeg hadde regnet med. Allerede før 07.00 nådde de første telefonene meg i søvnen og før jeg hadde nådd frokostbordet hadde jeg besvart 30 telefoner fra nyhetsformidlere om kunstutstillingen som skulle åpne senere på dagen. Hva Fritz og Arne hadde gjort eller ikke gjort kvelden før hadde jeg ingen formening om annet at ingen av dem ville dukke opp på utstillingen. Arne kunne ikke fordra utstillinger og som han brukte å fortelle hadde han sett bildene før. Det var han som hadde malt dem så hvorfor skulle han på nytt glane på bildene når de hang på en vegg? Derfor hadde jeg svært motvillig og uten mulighet til å unnslippe takket ja til å være familiens representant i alle fall på åpningskvelden. En kveld som skulle bli alt annet enn det jeg hadde forestilt meg i utgangspunktet. Utstillingen skulle åpne tidlig på kvelden med et arrangement som bare amerikanere kan arrangere. Alvorlige kvinner og menn i kjoler og sorte dresser var invitert og etter hendelsen på flyplassen dagen før var gallerieieren helt sikker på at samtlige bilder ville bli solgt i løpet av noen minutter. Det gallerieieren ikke fortalte var at samtlige bilder allerede var solgt før utstillingen åpnet og det til priser som slett ikke var avtalt på forhånd.

Arne og Fritz hadde ingen planer om noe utstilling, men hadde siktet seg inn på en restaurant ikke langt fra hotellet. Gaten var overfylt med mennesker og Arne hadde tatt på seg sin knallgule dress med sort vest, hatt og hårsløyfe. I gaten la Arne merke til en sliten mann i en amerikansk militæruniformsjakke. Han skilte seg merkbart ut fra andre som hastet til og fra steder han ikke viste om. Arne stoppet like foran mannen og den amerikanske krigsveteranen så urolig opp på kjempen som sto foran han.

-Du ser sulten ut, gamle venn. Kom å spis litt sammen med oss, sa Arne. Før veteranen i det hele tatt fikk tenkt en eneste tanke ble han geleidet mot restauranten som inneholdt mennesker i kjoler og dresser og der en svært betenkt kelner møtte dem i døren. Arne gadd ikke høre på kelnerens ønske om en restaurant med kun fine mennesker. Han presset seg forbi kelneren. Forlangte et bord til tre og fikk motvillig innfridd sitt ønske. Krigsveteranen så skremt på menneskene rundt seg, men et fast grep fra Fritz og Arne gjorde at han ikke hadde noen fluktmulighet. Praten rundt bordene hadde stilnet. Samtlige hadde rettet øynene mot den norske delegasjonen med en sliten krigsveteran nærmest dinglende i armene til de to norske mennene. Noen hadde sett opptrinnet på TV dagen før. Dette gjorde det lettere for Arne og Fritz å få innpass, men den amerikanske veteranen hadde ikke sett TV på mange uker. Etter noen innledende glass med hvitvin fikk de noble feststemte menn fra Norge lirket ut av mannen at han hadde et navn. John hørtes helt greit ut og middagen ble servert uten noe videre diskusjon fra husets stab. De tre småpratet under måltidet og hadde ingen betenkeligheter med at menneskene rundt dem aller helst hadde sett at de hadde funnet et annet sted å tilbringe ettermiddagen. Det var da dialogen kom inn på kunst at Arne reagerte.

-Har du aldri vært på en kunstutstilling, spurte Arne og stirret vantro på sin nye venn. 

-Da er det fan meg på tide at du får oppleve en, messet Arne mens han fikk betjeningen til å fikse en drosjebil.

Arne, Fritz og John kom til galleriet en halv time før åpningen. Det hadde samlet seg svært mange mennesker utenfor lokalet som klappet da de fikk øye på de tre mennene. Arne fikk øye på reporteren fra dagen før å ga henne selvfølgelig en god ”bamseklem”. Arne hadde ikke sett på TV selv om han var blitt fortalt om at hendelsen var blitt foreviget. Arne ba den unge kvinnen legge fra seg mikrofoner og annet utstyr og fire personer gikk inn i det store galleriet der spesielt inviterte allerede var på plass. Arne hadde ikke tid til å prate med dem, men ville vise sin amerikanske venn bildene og hva han hadde tenkt når han malte dem. Frits, Arne, John og den unge reporteren gikk fra bilde til bilde mens Arne messet om opphavet og hva han hadde planlagt når han malte dem. Da et bilde skulle forestille kvinnelige kjønnsorgan ble John interessert i å finne dem på bildet mens den unge damen forsøkte å se alle andre steder enn på bildet. Svært rød i ansiktet over Arnes fortellerkunst. Rundturen var ferdig like før åpningen og mens folk strømmet inn forsøkte Arne og hans delegasjon å komme seg ut, uten nevneverdig hell. Den unge journalisten hadde nå fått en mikrofon og var den første og eneste som fikk et ord fra Arne. Hun spurte hva utstillingen skulle hete. Arne så på henne en stund. Han hadde ikke reflektert over navn. Han skulle ikke engang være der, i følge han selv.

-Utstillingen heter ”Amerikaneren John” oppkalt etter min gode venn som står her, fortalte Arne mens TV-kamera zoomet seg inn på den forvirrete amerikanske krigsveteranen. 

-I tillegg har jeg donert et bilde til min venn slik at han kan huske begivenheten. Vil han selge bildet er det opp til han, fortalte Arne reporteren. Folk klappet over hendelsen som sørget for ny mediedekning. Amerikanerne elsket slike hendelser og den eksentriske nordmannen var blitt umåtelig populær i millionbyen.

Det gikk mot natt andre dagen i storbyen. Jeg hadde etter beste evne forsøkt å representere familien under den første dagen av utstillingen. Utslitt stupte jeg mot sengen på hotellrommet og gledet meg til en god natts søvn. Selvfølgelig måtte den utsettes. Det hørtes ut som et jordskjelv da onkel Arne hamret på døren til hotellrommet.

– Det er nå fan ta meg utrolig, sa Arne som hadde tatt oppstilling utenfor døren. 

– Her har vi ventet i flere timer på at du skulle somle deg tilbake til hotellet, messet den gule kjempen som stod utenfor. Du skal på puben å møte vår nye venn John. Hiv på deg fillene, mister. Dagens ungdom, sukket Arne. 

-Noen timer med arbeid så er de utslitte, humret Arne spøkefullt. Så var det bare å utsette nattesøvnen for å møte familiens nye venn, John. En amerikansk krigsveteran som tilfeldig og uten noe som helst forvarsel var blitt en del av nyhetsbildet på grunn av en onkel som ikke så på egen atferd som noen direkte stort hinder for seg selv eller andre. Det er ingen dager som blir helt som man planlegger med et menneske som Arne i nærheten.

Det kunne virke som om alle hadde fått det de var ute etter da onkel Arne med følge forlot kunstutstillingen. Utstiller var fornøyd. Samtlige bilder var solgt til en pris som lå langt over det som innledningsvis var prissatt. Pressen hadde fått sitt. Arnes ansikt hadde lyst i større aviser, nett, radio og TV. Dette sammen med en amerikansk krigsveteran som helt tilfeldig var plukket opp fra gata og satt i rampelyset av Arne. Folk som deltok på åpningen var svært fornøyd med hendelsene som førte til en ”snakkis” i New York. Den eneste som virket uforstyrret var Arne selv. For han var dette kun en ny hendelse i hverdagen som egentlig var mer eller mindre glemt da Fritz og Arne nådde Miami. Michelle og jeg skulle komme til Fort Lauderdale dagen etter og de to herrene hadde en hel dag for seg selv i ferieparadiset. Det skulle ikke gå så alt for mange timene fra de noble herrer våknet før onkel Arne på nytt skulle skape bølger. Denne gangen i det våte elementet. Vannet.

Fritz var i et strålende humør. Mest på grunn av sin venn som hadde solgt bilder for en sum som var ekstrem i Norge, men virket helt ok i USA. Onkel Arne hadde ikke begreper om penger. Min mor hadde passet på både kostnader og inntekter i alle år. Arne fikk rett og slett lommepenger og noen ganger ekstrabevilgning. En god grunn for dette arrangementet var at Arne nok hadde gitt stort sett det meste av midlene til den første og beste han traff på gata – som hadde et større behov for midler enn han selv. Ordningen fungerte utmerket for alle parter. Arne slapp å bli fri for penger og familien slapp å engste seg for at Arne ble fri for penger. 

-Vi må vel ta en titt om bord i en av disse enorme båtene, sa Arne til sin venn mens de nippet til morgenkaffen fra altanen til Michelles feriehus. 

– Kanskje vi treffer noen interessante mennesker som kan seile oss trygt i havn til en god bar, svarte Fritz. Begge humret over kommentaren før de labbet av sted ned mot området der de enorme båtene var parkert langs en uendelig kaipromenade. Arne i sort bukse og skjorte med gule sko, slips og hårsløyfe og Fritz iført en hvit sommeruniform med hatt. Med sin høyde stakk de seg mer enn godt nok ut i mengden av mennesker som stort sett bestod av ”snowbirds”. Altså eldre amerikanere som hadde flyktet fra kulde i eget land til sommer i Florida. Det skulle vise seg at å komme inn på området der de store cabincruiserne lå var lettere sagt enn gjort. Området var mer eller mindre hermetisk lukket og sikkerhetsvakter var plassert over alt. Det brydde Arne og Fritz seg lite om. De toget inn på den første sikkerhetsposten de fant med den største selvfølgeligheten i verden. De to vaktene som Arne og Fritz først møtte forsøkte først å fortelle at uten en invitasjon fra en av eierne var det umulig å komme inn på området. Arne fortalte som sant var at han ikke visste hva en invitasjon var. En slik ordning hadde man ikke i Norge. Dessuten var dette en overraskelse til en god venn som eide ei skute i området, uten at Arne utdypet dette nærmere. Da ville det ikke være en overraskelse. Summen at atferd, kleskode, utlendinger fra et vennlig land og det faktum at ingen av herrene hadde våpen gjorde at de fikk gjestepass til området der båter lå på rekke og rad. Ingen under 100 fot. Det første de møtte ved havneområdet var en liten pub. Dagens første kalde pils skulle inntas mens herrene diskuterte hvilken båt de skulle toge ombord på. For det hadde de bestemt seg for. Det var en hektisk ro i området. Ved noen båter var det arbeidere som drev med vedlikehold mens andre var forlatt og hadde dekket det meste til for sola som stod på himmelen som en gul klump uten en eneste sky. Fritz og Arne bestemte seg for intuisjonsmetoden. De ville vandre nedover kaipromenaden til de fant en båt som så sympatisk ut. De fant den etter noen hundrede meter. En koloss med sort skrog og minst tre dekk. De toget opp leideren og tok peiling på akterdekket der flagget til USA hang slapt ned uten et eneste vindpust. 

Like før de entret akterdekket møtte de ei jente som så overrasket på dem. Fritz var tidlig ute med å føre overraskelsen over til munter prat. Etter en kjapp ordveksling ble de enig om at et kaldt glass vin til begge gjestene hadde vært på sin plass. Fritz og Arne satte seg i en hvit skinnsalong på akterdekket å så utover den smale kanalen med båter på begge sidene. Den unge kvinnen kom med to glass kald hvitvin og med seg hadde hun en sikkerhetsvakt som langt fra smilte eller så noen humor i situasjonen. Arne og Fritz hilste pent på vakten som var usikker på hvordan han skulle forholde seg til situasjonen. Det gikk langt mellom hver gang han møtte mennesker som var større enn han selv. Det gjorde han denne gangen. Det fantes ingen ting i ansiktene til ”gjestene” som tydet på at han ville få et problem. Båtens eier lå på soverommet. Han ønsket ikke under noen omstendighet å bli plaget så alt ansvar lå nå hos sikkerhetsvakten.

-For en fantastisk dag, strålte Arne mens han bablet i vei på engelsk med nordisk tonefall. Sikkerhetsvakten forsøkte å forklare de to herrene at de måtte forlate båten, men Fritz mente bestemt at de ikke kunne forlate skipet siden de nettopp var kommet! 

Båtens eier var ikke på soverommet. Han stod på andre dekk å så ned på de to norske gjestene, som argumenterte med sikkerhetsvakten, gjennom et mørkt vindu. Han hadde aldri sett de to store mennene før og begge utgjorde en atferd som gjorde han nysgjerrig. De var ikke journalister, fotografer, politi eller noe som minnet om folk han hadde truffet tidligere. Ingen med sunn fornuft ville toge inn på denne båten siden alle visste hvem som eide den. De eneste som kunne tittet inn på akterdekket var paparazzi med sine enorme telelinser fra vinduer flere kilometer unna. Mannen i vinduet var usikker. Han hadde vært på gallamiddag med tilhørende nattklubbesøk dagen før og var ikke i toppform. Heller ikke i topphumør, men det var noen med de to kolossene som satt på akterdekket som likevel var et brudd i daglige hendelser og han bestemte seg for å finne ut hva de to mennene gjorde med et hvitvinsglass på akterdekket.

Arne og Fritz hadde reist seg fra salongen mens de lot sikkerhetsvakten fortelle om området som lå på andre siden av det smale sundet. Sikkerhetsvakten hadde funnet ut at han kunne gjøre en kort omvisning i nærområdet fra akterdekket før han høflig ba dem om å forlate skipet. Her lå ferieeiendommer tett i tett med tilhørende båter. Eierne var forretningsmenn og kvinner. Kjente skuespillere og musikere samt en og annen politiker eller høytstående embetsmann. –Håper dere har det hyggelig i sommervarmen, sa en dyp røst bak Arne og Fritz som begge snudde seg for å se på hvem den nye vennen var. Arne gjorde ikke det minste tegn til gjenkjennelse da han så inn i ansiktet til en av verdens mest kjente skuespillere.

-Så hyggelig med et menneske til. Den snille herren med pistolen under armen har nettopp fortalt oss om nærområdet. Vi skulle akkurat til å be om et glass med hvitvin til. Hadde vært svært hyggelig hvis du tok ett sammen med oss, sa Arne mens han håndhilste på mannen som hadde dukket opp bak dem. Fritz ble overrasket, men han fant fort tonen som hans gamle venn hadde anlagt.

-Skal se om jeg finner litt hvitvin, sa skuespilleren som var temmelig overrasket over at de to gjestene ikke hadde latt seg nevneverdig blitt imponert over hans tilstedeværelse. Han beordret sikkerhetsvakten til å finne ut hvem de to herrene på akterdekket var før han satte seg sammen med dem igjen. Fritz som hadde maritime interesser penslet dialogen inn på skipet de hadde entret og skuespilleren fortalte om båtens opprinnelse mens de tre hadde fått plassert ei ny flaske hvitvin på bordet i ei bøtte med is. Den kjente amerikanske skuespilleren hadde egentlig ikke opplevd noe som var i nærheten av den absurde situasjonen som nå utspant seg på akterdekket. All interaksjon med andre mennesker var av sikkerhetsmessige forhold kjent for en rekke mennesker som sørge for trygghet. Nå satt han på akterdekket i hans egen enorme båt og drakk hvitvin med to mennesker fra Norge som han ikke kjente eller hadde sett før og som slett ikke var klarert til å komme ombord engang. Riktignok hadde begge gjestepass inn til området, men ingen hadde tidligere satt sin fot ombord i fartøyet. Det var strengt forbudt. Kun hans nærmeste var gjester på skipet. Nå satt altså to ”vikinger” og drakk hvitvin sammen med han.

Det første sikkerhetsvakten gjorde da han forlot Fritz og Arne var å kontakte havnepolitiet. Han fortalte at ingen var truet eller at de to som hadde entret båten var noen risiko, men ønsket å rapportere forholdet slik praksis var i havneområdet. Det andre han gjorde var å finne opplysninger som kunne fortelle noe om de to herrene som satt på akterdekket og drakk hvitvin sammen med sin sjef. Det tok ikke mange sekundene før de første nettnyhetene om mennene bak på skipet lyste fra monitoren. Sikkerhetsvakten pustet lette ut og smilte fra øre til øre. Dette måtte hans sjef se. Vakten kom ut i solskinnet. Han fortalte båteieren om en viktig telefon han måte besvare og skuespilleren unnskylte seg høflig før han fulgte sikkerhetsvakten inn i fartøyet. Skuespilleren leste nettutgaver av aviser der Arne hadde hatt sin kunstutstilling og brøt i latter da han fikk referert hva den amerikanske krigsveteranen hadde opplevd sammen med den norske kunstneren.

-For noen typer, sa skuespilleren som smilte fra øre til øre. Dette er jo bare helt fantastisk. Disse to toger altså inn i min båt. Uten å vite hvor de er kommet og ber om hvitvin fordi herrene mener at det er et helt OK akterdekk å drikke hvitvin på? Som en helt dagligdags hendelse? Vel! Kan de overraske så kan også jeg, avsluttet skuespilleren mens han lo høyt.

Fritz og Arne kommenterte ikke at de hadde entret et skip som ble eid av en svært kjent skuespiller. Fritz hadde egentlig lyst til å kommentere det, men forventet ikke noe respons fra sin kompis. For Arne var dette ikke noe annet enn en dagligdags hendelse. Om han drakk hvitvin sammen med en av verdens mest kjente skuespillere eller om han drakk hvitvin sammen med en krigsveteran var for Arne en og samme ting. Det var øyeblikket som var interessant. Om personer var kjente eller ikke var uten betydning. Skuespilleren kom ut og satte seg sammen med de to norske attraksjonene. Det ristet lett i båten da de enorme maskinene ett eller annet sted i skipets indre begynte å røre på seg. Fritz så på sin mangeårige venn et lite øyeblikk før han reise seg. 

-Det er vel på tide å takke for en svært hyggelig samtale og en spesielt god hvitvin. Jeg får ta med meg dette norske juletreet som sitter ved siden av deg, sa han til skuespilleren mens han løftet sitt hvitvinsglass for siste gang.

– Takke for seg, sa skuespilleren undrende. – Dere skal ikke takke for dere. Jeg skal ønske dere velkommen ombord. Arne og Fritz så spørrende på hverandre. –Men kjære deg! Vi skulle bare ha hvitvin på akterdekket, forsøkte Fritz å fortelle skuespilleren. –Men kjære deg, svarte skuespilleren. –Det har dere fått. Nå bærer det til sjøs.

Michelle la fra seg telefonen på skrivebordet sitt i New York. Hun smilte og ristet på hodet. Helt siden hun hadde truffet denne eventyrlige kunstneren fra Norge hadde hun følt seg glad i kroppen hver gang hun tenkte på han. Den enorme kjempen fra nord med kullsvart langt hår og huskeyblå øyne hadde fasinert henne fra første stund. Nå hadde de vært kjærester siden Arne nærmest snublet inn i livet hennes. Det hadde han gjort på en restaurant i Tyrkia. Telefonen den verdenskjente moteskaperen hadde fått var fra en annen verdensstjerne. Denne verdensstjernen stod på andre dekk av en stor cabincruiser å se ned på Arne og Fritz som skålte med hvitvinsglass sammen med hennes egen ektemann. Båten gled langsomt ut fra sin vante plass ved kaianlegget i Fort Lauderdale da hun hadde ringt Michelle. De to hadde vært venner i mange år og filmskuespillerinnen var klar over relasjonen hun hadde. Selv om Florida var stort var det få hemmeligheter som ikke så dagens lys i varmen. Michelle tenkte for seg selv at disse norske eventyrerne var hovedpersonene i en ny Forrest Gump film der de nærmest labbet inn i hendelser og situasjoner der verdenskjente mennesker var til stede uten en gang å reflektere situasjonen, men anse den som en helt dagligdags hendelse. Michelle beholdt smilet mens hun ryddet skrivebordet sitt for å begi seg til Fort Lauderdale for å møte sin kjæreste igjen.

-Men i alle dager, utbrøt Arne mens han stirret mot døren inn til båtens aktersalong. 

–Denne skuta imponerer meg stort. Det popper jo opp kjenninger over alt, sa Arne plutselig. Fritz som satt med ryggen mot døren, snudde seg for å se hvem kompisen hadde referert til. Han ble temmelig overrasket uten å vise det spesielt godt. Arne og Fritz tilhørte ikke mennesker i Norge som abonnerte på sladreblad. De hadde ingen interesse av å vite om hvem som var gift med hvem og hvem som hadde vært på nattklubb sammen med hvem.  

-Velkommen ombord til båten vår, sa kvinnen. – Jeg har nettopp snakket med Michelle. Jeg skulle hilse dere, sa kvinnen og smilte. Det var sjelden at Fritz ble overrasket og enda mer sjelden, nærmest umulig, å overraske Arne, men det var de. 

–Men kjære deg, sa Arne. 

-Det finnes da knapt et menneske i verden som vet at vi kjenner Michelle. Den kjente kvinnen så lurt på sine gjester.

–Da ønsker jeg samtidig velkommen til USA. Her bryr alle seg om hva alle gjør, og det finnes knapt en hemmelighet. Selv CIA og FBI sliter med å beholde sine hemmeligheter, smilte kvinnen mens hun ba de to noble herrene på omvisning ombord på skipet som nå gled langsomt ut fra kaiområdet. Vertskapet hadde ett stoppested til før båten satte kurs mot åpent hav og stakk kursen sørover mot Kay West og til Ernest Hemingway sitt rike. Først skulle eierne bare plukke opp noen venner ved kanalens utløp. Arne og Fritz var begge sikre på at de ble satt på land etter omvisningen. Der tok de feil.

Den unge fotografen hadde de siste årene tjent noen slanter på å være paparazzifotograf. Han hadde riktignok ikke de heteste navnet i Florida, men var på vei opp. Mest fordi han var villig til å ta risiko og ikke hadde skrupler med å få fram et bilde av kjente personer. John hadde passert 23 for noen dager siden og var i den rette alderen til å være paparazzi. Det var ikke en fiber i kroppen hans som reflekterte empati eller refleksjoner over egne handlinger. Han hadde så alt for lite tid til å reflektere andre enn seg selv i hans unge liv. Dessuten hadde han et brennende ønske om å bli verdenskjent for sine avsløringer. Det var alltid en kjøper av et sensasjonelt bilde. Alltid. Det var med dette utgangspunktet at den unge mannen hadde svømt i våtdrakt over det smale sundet med fotoutstyret pakket forsvarlig inn i en vanntett bag. 

John hadde klatret opp ankerkjettingen til båten og funnet et skjulested på baugen som ble benyttet til å legge inn fendere. Han var ikke blitt oppdaget og følte seg overlykkelig over egen suksess. Han var nærmere noen av klodens mest ettertraktede skuespillere enn noen før han hadde vært. John var så opptatt av egen dyktighet at han ikke reflekterte at skipets enorme motorer hadde startet. Heller ikke det faktum at ankerkjettingen begynte å røre på seg. Det var først da selve ankeret låste seg fast i båtens skrog at en følelse av ubehag begynte å krype fram i kroppen til John. En følelse av trykt begynte å ta form i hjernen hans, men den unge mannen undertrykket fort den følelsen. Akkurat i dette øyeblikket var han kongen på haugen og på toppen av den haugen ville han klamre seg fast. Det valget skulle han angre bittert på for snart skulle han stå ansikt til ansikt med to mennesker han ikke i sin egen fantasi trodde fantes. Fritz og Arne.

Jeg hadde som vanlig en trivelig tur sammen med Michelle i hennes privatfly som landet trygt i Florida. Michelle hadde ikke nevnt med et eneste ord sine kunnskaper om Arne og Fritz sine nye eventyr. Selv hadde jeg forventet en biltur fram til bestemmelsesstedet etter landing. Ikke et helikopter. Jeg stilte heller ikke spørsmål med at bagasje ble hentet ved privatflyet og kun en stor bag ble puttet inn bak i den sorte maskinen. Michelle sa ingen ting om hvor vi skulle, men derimot fortalte hun mye om hvor vi var da hun guidet meg gjennom landskapet som fulgte kystlinjen sørover fra Fort Lauderdale. Helikopteret forandret kurs og gikk ut mot havet. I det fjerne var Cuba synlig og ikke langt fra land gikk en enorm cruisebåt med stø kurs sørover. Jeg ble temmelig overrasket da helikopteret tok peiling på fartøyet og landet elegant på skipets tredje akterdekk. Lite ante jeg hva som var i vente og slett ikke hva som hadde skjedd før helikoptervingene langsomt sluttet å rotere og maskinens motor ble slått av. Det skal fortelles at lite forbauser meg når det gjaldt de to herrene som var om bord i skipet. Heller ikke hva de hadde stelt i stand for en ung herre med navn John. Det som derimot ble mitt livs overraskelse, var at ett av verdens mest berømte skuespillerpar tok imot oss. Jeg var målløs da den kjente damen håndhilste. 

-Velkommen ombord Marco. Endelig fikk jeg treffe deg. Det var hyggelig. Jeg har hørt så mye pent om deg.

Skipet hadde beveget seg med minimal fart opp kanalen som skulle føre den ut i rom sjø. Like før land ble hav hadde skipet langt til kai ved et sperret område. Her ble 10 gjester som ventet plukket opp. Samtlige gjester var svært kjente og profilerte mennesker som skulle tilbringe dagen og natten ombord. Gleden ble stor da Zeliha entret båten. Michelles niese var selvfølgelig blitt en god venn av familien Wolf etter eventyret i Tyrkia og det faktum at hun hadde vært i Norge på besøk. Det var nærmest umulig å overraske Arne, men han ble skikkelig glad da han så henne. Ingen av oss hadde kjennskap til at Zeliha var svært godt kjent med skipets eiere. Hun hadde gjennom oppveksten sittet barnevakt for parets to barn og ble sett på som en del av familien til de to kjente skuespillerne. Dette var noe hun aldri hadde fortalt. Hun hadde kommet med i siste liten etter at Michelle hadde ringt og fortalt om herrenes tilstedeværelse ombord. For nye lesere av Wolfsverden bør det kanskje legges til at hun ble min kjæreste etter eventyrene til Onkel Arne i Tyrkia, men nok om det. Før vi landet hadde herrene fra Norge truffet en krabat som slett ikke hadde oppholdstillatelse ombord.

Arne og Fritz hadde fått omvisning ombord på skipet eller ”balja” som Onkel Arne litt urettferdig hadde døpt luksusskipet. På sin ferd gjennom båten hadde de støtt på et bord der cubanske sigarer var plassert i en temperert sigarboks. Lovligheten av de sigarene i USA var av liten interesse for de to gjestene. Det som derimot var av interesse var det faktum at de stod frampå baugen av båten akkurat i det øyeblikket John hadde bestemt seg for å titte ut av sitt lille ”skur” der han hadde oppbevart seg selv. Da han hørte motorene, ble stille ville han se sitt snitt til å komme seg ut av knipen. De to norske herrene stod bare noen meter fra han og nøt sine sigarer. Begge så lokket på leiderrommet åpne seg forsiktig før det like forsiktig ble lukket igjen. John hadde sett to personer stå bare noen meter fra der han var. Han hørte at mennene snakket lavt sammen på et språk han ikke hadde hørt før. Det gikk noen minutter. Nok til at John var sikker på at mennene utenfor ikke hadde sett lokket åpne seg. Han kunne puste ut. 

Fritz og Arne hadde selvfølgelig sett lokket bevege seg, men de var ikke ferdig med å nyte sine cubanske sigarer og hva som enn var i oppbevaringsboksen skulle ikke forstyrre dem i det øyeblikket. Det gikk flere minutter før lokket føk opp og to enorme hender grep tak i den unge mannen. Han ble løftet ut av oppbevaringskassen før han så rett inn i to krystallblå øyne. 

–Hva i alle dager har vi her, sa Arne. 

-Har du rotet deg helt bort du stakkar? Føttene til John dinglet minst 20 cm over bakken. -Hva skal vi gjøre med deg da, undret Arne. 

-Knekke noen ribben. Kanskje en fot eller to. Hva med en finger, sa Arne muntert til den unge fotografen som ble holdt i et jerngrep. Johns suksess var en fiasko og en navnløs redsel hadde parkert følelsen av å være fryktløs paparazzi. Sannheten var at John aldri hadde vært så redd i hele sitt liv. Den unge mannen ble øyeblikkelig låst inn på et lite rom uten muligheter til å slippe ut. Det neste han ville møte var representanter fra havnepolitiet, mente sikkerhetsvakten som hadde kommet seg over sjokket. 

– Han vil møte mange år i et fengsel. Det vil eierne av dette fartøyet sørge for. Først dere to som labber om bord uten nevneverdige problemer. Så en fotograf skjult ombord.  Hvor i helvete er det blitt av vaktholdet ved kaiområdet, og hvordan i svarte helvete kunne denne krabaten komme ombord ubemerket? Sikkerhetsvakten klasket den enorme neven i bordet som stod foran han. Han var rasende. 

– Vi får vente til gjestene har kommet seg inn i båten før jeg ringer havnepolitiet samt kontakter båtens eiere. Jeg vil ikke forstyrre vertskapet akkurat nå, sa den ellers så sindige sikkerhetsvakten.

Fritz hadde ikke sagt så mye under pågripelsen, som han egentlig så på som ren underholdning, etter Arnes noe utradisjonelle pågripelse av den unge mannen. 

– Jeg har en ide, sa Fritz plutselig. Både Arne og sikkerhetsvakten snudde seg for å se på den norske psykiateren. 

-Vi mangler jo ikke akkurat underholdning på skuta, men jeg tror det jeg tenker på kan bli en historie å huske for alle om bord, sa Fritz lurt. 

– Hva har du i tankene, spurte sikkerhetsvakten som hadde besinnet seg noe etter hendelsen. 

-Vel, sa Fritz og smilte litt. 

–Vi skal avkode atferd, sa psykiateren. Sikkerhetsvakten så spørrende på Fritz før Arne brøt ut i latter. 

–Jepp, enig med deg Fritz, sa Arne.

–La oss avkode atferd. Det er jeg med på, sa Arne som hylte av latter da Fritz gikk for å fortelle vertskapet hva som hadde skjedd og hva som var i vente. Begge gjestene var enige om at før noe ble gjort burde begge skuespillerne være enige og samtlige av de som kom om bord ville bli informert samt stille seg bak forslaget. Hvis noen av gjestene hadde betenkeligheter ville havnepolitiet komme ombord å hente krabaten. Hvis Fritz fikk det som han ville kom den unge fotografen til å få et ubehagelig møte med egen virkelighet. Et møte han aldri ville glemme.

-Hva i helvete er å avkode atferd, spurte sikkerhetsvakten etter at Fritz hadde toget ut av rommet på vei mot vertskapet. Arne så lenge og alvorlig på mannen før han svarte. 

–Hvis ei jente på fem år begynner å skrike bare hun nærmer seg en butikk med godterier må noe gjøres. Det som gjøres er å lære ungen å bevege seg i flere timer i butikken uten å skrike. Altså som en hendelse uten stor betydning. Dette kan ta lang tid, men man lykkes til slutt. Vi skal lære verdensmesteren som sitter innesperret på rommet sitt det samme. Han skal få levert ut sitt fotoutstyr. Ta de bildene han ønsker. Gjerne av verdens mest kjente skuespillere naken, men han vil ikke kunne nyttiggjøre seg av det han gjør. Ingen vil tro på historien hans fordi han ikke vil få med seg et eneste bilde. På sett og vis vil dette være både avkoding av atferd og en straff bedre enn et fengsel. Ren pedagogikk. Altså å endre, fortalte nordmannen. Arne labbet ut av rommet til sikkerhetsvakten mens han småplystrende gikk for å møte vertskapet.

Den unge fotografen satt målløs og skjelvende innelåst på noe som kunne minne om et fengsel. Fortapt i sine egne tanker. Det som skulle bli hans største scoop hadde endt opp i hans største katastrofe som ung ”kjendisfotograf”. I løpet av minutter var John blitt ribbet for all ære som paparazzi. Fratatt sitt fotoutstyr samt ventet nå på sin videre skjebne. John hadde ingen tro på at skjebnen ville være snill med han. Den unge mannen var fullstendig klar over at det å bryte seg inn på privat eiendom ville bli straffet. John kjente på skipets vibrasjoner og fastslo at farkosten fortsatt lå ved kai. Han var temmelig sikker på at døren snart ville bli åpnet av besetningen og havnepolitiet. Det var bare å stålsette seg for en ny tilværelse. 

Fra fremadstormende paparazzi-fotograf til beboer i en trang fengselscelle. John ble vekket fra sine dystre tanker med et lite rykk i skipet og at motorene kom i drift. Dette kom totalt uventet på den unge fotografen. Han som hadde gått fra en lys fremtid som plageånd for kjente mennesker til en helt vanlig gjennomsnittsbanditt på noen minutter, fattet nå håp. Det kunne være at noen faktisk hadde glemt han. Rett og slett glemt han, funderte John i sitt hode kun for å kjenne en smule håp i sin egen forferdelse. Han hørte et klikk i døren. Utenfor sto den enorme sorte kjempen fra Norge.

-Se å få fart på deg din pøbel, sa Arne mens han så strengt på den unge fotografen. 

–Du har en jobb å gjøre på dette skipet. Denne jobben starter nå, messet Arne mens han grep tak i den forsvarsløse fotografen og nærmest slepte han etter seg ut på kontoret.

Fritz hadde fått en ide etter pågripelsen av den unge fotografen. En ting var å bli kastet i fengsel for sin ulovlige tilstedeværelse på ”balja”. En helt annen ting var å kunne fotografere svært kjente mennesker helt fritt og uten at noen grep inn, men ikke kunne nyttiggjøre seg av bildene. Det mente Fritz kunne være mer enn en streng straff for den unge plageånden. Skipets eiere var ikke av samme formening. I alle fall ikke helt i begynnelsen. De mente at pøbelen burde stappes inn på et maksimum 5 kvm stor celle. Der kunne han være ett år eller to mens han filosoferte på hva han ikke burde gjøre når han kom ut igjen. Onkel Arne og Fritz hadde et helt annet utgangspunkt. Arne hadde veddet 1 USD på at Fritz ikke ville lykkes, noe den gamle legen hadde veddet imot. Det var altså ære det handlet om, og ingen ville tape veddemålet. Gjestene som var plukket opp fra bryggen var i tillegg informert om situasjonen. Ingen av dem hadde noen betenkeligheter med å la den unge mannen ta bilder av dem. Kanskje noen til og med ble riktig flotte, mente noen av gjestene. Det at turen til Kay West hadde et lite spenningsmoment med å endre atferd til en ung mann på ville veier, var et moment. Et annet var at hvis Fritz lykkes i sine bestrebelser var det i alle fall en plageånd mindre i verden for de fleste som var ombord.

-Se her din jævla plageånd, sa Arne strengt mens han slengte et sett med klær i armene på John. 

-Ta på deg disse så skal jeg fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre. Hvis du i det hele tatt finner på noe annet enn det jeg forteller vil politiet hente deg. Er det noe som jeg fortalte deg nå du ikke forsto? Arne kikket bort på fotografen som kledde på seg en lett sommerbukse og skjorte mens den unge mannen etter alle kunstens regler forsøkte å unngå øyekontakt med den sorte kjempen fra Norge. John hadde ikke fått sitt eget fotoutstyr. Hadde han det kunne han med letthet ha lastet over bilder på en mobil og sendt disse til en kompis på land. Selv om utstyret var helt ok kunne ikke bildene lastes med annet enn en kabel. Heller ikke minnekortet kunne nyttiggjøres på annen måte enn å la det stå i kameraet. 

– Som nevnt har du kun ett valg. Ta alle bildene du måtte ønske av absolutt alle om bord på skipet og de bilder folkene om bord ber deg om å ta. Onkel Arne stod bøyd over John og nå måtte den unge mannen se rett inn i de alvorlige øynene til Arne.  

-Så er det en liten ting til, sa Arne mens han tok opp en sigar fra innerlommen. 

–Jeg har et veddemål med min gode venn om nettopp deg. Taper jeg det veddemålet tror jeg nok at du av hele ditt forpurra fotografhjerte skulle ønske at du satt i en celle på 5 kvm. Er det klart gutt? John så redd opp på Arne og nærmest stammet frem hva veddemålet egentlig gikk ut på. Det fikk ikke John vite, men ble nærmest kastet ut av rommet av Arne. John var lettet da han kjente frisk sjøluft, men lettelsen gikk fort over. I et tiendedels sekund tenkte John at han var kommet til et slags helvete. Bare en meter fra han sto en av verdens mest kjente ungdomsskuespillere. Det sorte håret blafret i den varme vinden. Hun hadde på seg en rød bikini og var det flotteste mennesket John noen gang hadde sett. 

–Hei kjære deg, sa den unge damen. Kan du ikke ta et bilde av meg akkurat her?

Skipperen om bord på skipet hadde norske aner, noe han bar tydelig preg av. Den høye mannen hadde hvitt hår og skjegg. Ei krumpipe satt godt plassert i venstre munnvik og det furete ansiktet bar preg av å ha vært utendørs det meste av ansiktets liv. Han så ut som mannen på en gammel norsk tobakkseske. Nå var blikket festet til to monitorer som leste skipets radarsignaler. Skipperen hadde det kongelige navnet Olav. Sikkert fått som gave av sine foreldre som måtte ha sterke følelser til landet. Fritz og båtens eier var i styrhuset da Arne toget inn. 

– Noe nytt der ute i verden, spurte Arne skipperen som hadde parkert begge øynene på den ene monitoren i styrhuset.

–Tja, svarte Olav mens han slet krumpipen ut av munnviken og brukte den som en trommestikke på kanten av monitoren. 

–Det kan se ut som om du er i ferd med å vinne den nette sum av 1 USD i et veddemål, min gode mann, svare skipperen. 

–For 20 minutter siden gikk det et hurtig fartøy ut fra havna der vi kom fra. Den er nå oppe i over 60 knops fart og har tatt peiling på oss. Olav la pipa på plass i munnviken før han fortsatte. 

– Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men vi får se. Hvis den ikke forandrer kurs i løpet av den kommende timen er nok dette et fartøy som enten den unge fotografen har kontaktet eller som på en eller annen måte må ha fått med seg at den unge fotografen er om bord. Det finnes ikke et menneske på jorden som har noe på dette skipet å gjøre, som ikke allerede er her, sa Olav mens han skottet bort på Fritz med et lurt smil. 

–Vel, sa Fritz og tittet bort på Arne som hadde et vinnerutrykk i ansiktet som ingen i rommet kunne mistolke. 

–Jeg tror neppe at John har hatt kontakt med noen, så dette kan være tilfeldigheter. Den eneste telefonen som John har mulighet til å nå er den vi har lagt frem for at han skal finne den, sa Fritz mens han løftet sitt glass til Arne. 

–Skål kompis. Nå er veddemålet i gang. 

-Tusen takk, sa den unge kvinnen til John etter at han hadde tatt bildene. Jeg får se på dem senere, sa kvinnen før hun smilte til den unge fotografen. Den verdenskjente skuespilleren ga John et lett kyss på kinnet før hun småløp fram mot baugen av båten. John sto naglet fast i eikeplankene på båtens dekk. Han pustet tungt mens han forsøkte å tenke på det absurde i situasjonen. Han så etter den unge kvinnen som forsvant inn en dør midtskips på vei til de fremre dekkene. Ingen fotograf i verden hadde noen gang tatt slike bilder av henne. Dette var totalt uvirkelig og nærmere himmelen kunne ikke en ung fotografsjel komme. John tittet ned på kameraet som hang i ei slapp venstrehånd. Nærmere helvete kunne man neppe komme heller med og ikke kunne nyttiggjøre seg av det som fantes på minnebrikken, tenkte John. 

–Fan for en helvetes sitasjon, mumlet John halvhøyt mens han gikk inn den åpne døren og kom inn i rommet som båtens eier hadde gått ut for å møte Arne og Fritz bare noen timer tidligere. John så seg rundt om i rommet. Det var ikke et menneske i rommet, men derimot en gjenstand som akkurat i det øyeblikket fortonte seg som et glass vann etter 12 timer i ørken uten vann. På bordet ved en stor blomsteroppsats lå en mobiltelefon. John så på telefonen samtidig som han søkte med blikket over samtlige fire vegger etter noe som kunne minne om et overvåkningskamera. Det var ikke et eneste synlig kamera i rommet. John tok noen kjappe skritt frem til bordet. Plukket opp mobiltelefonen å la den forsiktig inn i blomsteroppsatsen. Helt usynlig for andre enn han selv. 

–

For et hell, hvisket John til seg selv. Endelig noe som kan forandre situasjonen, tenkte han mens han kjapt gikk ut av rommet og opp to trapper. I det fjerne hørte han musikk og fulgte lyden. Han åpnet døren til fremre dekk og ble stående som en saltstøtte. Han var rett og slett målløs. Ved et langbord som var dekket til middag satt noen av klodens mest kjente mennesker. Han forsøkte å lukke døren igjen, men var oppdaget. 

– Hei kjære John, sa en dame han aldri i sitt liv hadde truffet før. Bare sett på filmer og lest misunnelige reportasjer om fotografer som hadde kommet nær nok til å ta et bilde. 

–Kom å sett deg her hos oss, sa kvinnen. Hun kom smilende mot han der han hadde parkert kroppen i døråpningen, nærmest i total støpt bronsepositur. –

 Vi har ventet på deg, smilte kvinnen.

-Noe er totalt helvetes galt, sa Jack halvhøyt mens han gjorde seg ferdig med den tredje ølboksen for dagen. 

–Dette er meningsløst. John skulle vært her for flere timer siden. Hva fan har gått galt nå da? Jack så nervøst på kompisen som satt tilbakelent i styrhuset på skuta de hadde leid sammen med en 32 fot stor hurtiggående havribb. Ribben hadde de for å tråle nærområdet med sine enorme telelinser etter objekter de kunne tjene penger på i ulike blader eller på nettet. Den større båten var tilholdsstedet deres og der de hadde klekket ut den geniale ideen om å svømme bort til det store skipet som lå tvers over det lille sundet. Klatre opp på en av ankerkjettingene med kamerautstyr for så i det stille å se om det kunne tas bilder av kjente mennesker som kom ombord. Ideen var etter deres mening genial. Så genial at neppe noe kunne gå galt, mente John som hadde stått bak galskapen. Hadde ikke to kjemper fra Norge røkt cubanske sigarer akkurat da John tittet fram fra sitt tilholdssted, hadde det sikkert vært en genial ide. Dessverre var resultatet langt fra perfekt for en av de tre, John. De to vennene hadde hørt på politiradio hele ettermiddagen uten at en eneste hendelse ble rapportert. Ikke et eneste ord. Adam og Jack bestemte seg for å ta løs havribben for å se om de kunne komme kammeraten til unnsetning. Det var denne prikken som Olav nå satt å så på i styrhuset mens han trommet med krumpipa på kanten til monitoren. 

-Jeg tror vi får besøk, sa Olav til styrmannen. 

-Gjør klar prosedyrer for denne type besøk, sa skipperen. Hadde det gått dårlig med John skulle det vise seg at kompisene i havribben skulle få det betydelig verre.

Den sindige kapteinen så på prikken som nærmet seg. Radarbildet viste at den hurtiggående havribben hadde stø kurs mot skipet. Olav hadde nettopp gitt beskjed til mannskapet om å iverksette sikkerhetstiltak. Havribben, som nærmet seg, skulle ikke komme i nærheten av hans skip. En vannkanon ble klargjort på akterdekket mens fire vannskutere skulle sørge for sikkerhet til de som ble spylt på sjøen etter et ublidt møte med vannstrålen. Skipets sorte helikopter var klargjort for å lette på kort varsel. Det var bare å vente til havribben var nær nok skipet før skipperen ga ordre om å iverksette tiltakene. Onkel Arne og Fritz satt i styrhuset. Begge fulgte interessert med i hendelsen og begge hadde stor interesse av utfallet. Arne hadde veddet 1.USD på at den unge fotografen ville forsøke å få smuglet bilder han hadde tatt over til havribben. Fritz hadde veddet imot. Nå var det bare å vente på utfallet. Det var akkurat i dette øyeblikket at telefonen til Arne våknet. Han så fort på displayet for å konstatere at det var Fredrik som ringte fra New York. Min bror hadde vært med på kunstutstillingen som nå var i ferd med å få en lykkelig avslutning i storbyen. Det var ikke så mye å gjøre for Fredrik. Samtlige bilder var solgt. 

– Hvilket helvetes bord er det du snakker om, spurte Arne halvhøyt etter å ha hørt på hva Fredrik fortalte. 

Så var det dette bordet da! Fredrik har ikke blitt nevnt i Wolfsverden før, men han er altså fortellerens bror. Fredrik kunne blitt en stor kunstner, men valgte økonomistudier i New York. Tross dette har han et usedvanlig våkent øye for design. Vi hadde begge hatt ære med å hjelpe en kompis i Norge med en gammel trebenk som egentlig skulle bli bålved. Dere vet slike trebenker som finnes på rasteplasser. Etter noen hektiske dager med pussing, maling og lakkering ble bordet et smykke. Fargene som ble brukt ble hentet fra Arnes turkise, gule og røde klær som Michelle hadde skapt i Tyrkia. Vi hadde konsentrert oss om kun en farge på bordet i Norge. Sammen med sort og trevirkets naturlige farger. Det samme ble gjort i USA. 

Jim Clark hadde vært vaktmester i bygget som huset kunstutstillingen i en mannsalder. Utrolig nok gikk stillingen i arv fra far til sønn. Den 70 år gamle mannen var en kjempe på nærmere to meter og det var sjelden han møtte mennesker som kunne nå han lenge enn til skuldrene. Vikingene fra Norge kunne det, og han måtte faktisk titte litt opp når han snakket med Arne. De hadde selvfølgelig funnet hverandre og Frits sammen med min onkel hadde vært mer enn en gang nede i kjelleren hos den mørke amerikaneren med de perlehvite tennene. Her hadde de delt broderlig på whisky medbrakt av Fritz mens kunstinteresserte mennesker i pene klær hadde trampet over hodene deres på jakt etter et bilde malt av Arne. Den slitte arbeidsbenken de satt på hadde overlevet det meste av utskiftninger og var på en måte like naturlig i miljøet som vaktmesteren selv. 

Det var Jims far som hadde fått laget trebenken på 30-tallet. Med lerk brukt til bordplater og eik som konstruksjon for å holde bordplatene på plass. Konstruksjonen var selvfølgelig blytung og med sine over tre meter i lengde måtte det det to temmelig sterke karer for å løfte den slitte arbeidsbenken. Fredrik hadde sett noen dager på benken og hadde trebenken fra Norge friskt i minne da han foreslo et oppussingsprosjekt. Jim mente at benken neppe kunne bli verre enn den var. Dermed ble forvandlingen et faktum. Fra en gammel og slitt trebenk til et smykke som skulle bli omtalt i byens største avis.

Onkel Arne avsluttet samtalen fra New York. Han var stille en stund før mannen brølte ut i latter. 

-Husker du den gamle trebenken i kjelleren der jeg hadde utstilling, hikstet Arne etter latterutbruddet. 

–Jim sin enorme trebenk? Arne så på Fritz som måpende hadde vært vitne til kompisen sitt utbrudd. 

–Jepp, sa Fritz noe overrasket. 

-Vanskelig og ikke huske den. Arne hadde tatt fram datamaskinen. Det skal i farta legges til at data ikke er Arnes sterkeste side, men utrolig nok fikk han knotet seg frem til artikkelen som kunne leses i en av New Yorks største aviser. 

– Vel her har du den, kompis. Den har fått hederlig omtale. Fritz stirret vantro ned på dataskjermen og flyttet blikket tilbake på sin venn. 

–Dette er jo galskap, var Fritz sin første kommentar. 

– Har noen virkelig kjøpt benken for den summen som nettavisen forteller om? Arne ristet på hodet. 

–Er jo et flott møbel da. Det kan ingen ta fra gærningene som mekka sammen produktet. Dialogen ble brutt av Olav som hadde fulgt med havribben som nå hadde kommet farlig nær skipet. 

– Den har satt ned farten et godt stykke bak oss, men holder samme fart og kurs, sa skipperen. 

-Akkurat nå utgjør den ingen trussel. Både Fritz og Arne så på radarskjermen at ”prikken” som fulgte i kjølvannet til skipet hadde stoppet opp. Akkurat i øyeblikket var situasjonen uavgjort i veddemålet mellom de to kompisene. En uavklart situasjon som til slutt måtte bli løst. Enten ville ribben ta seg til siden av skipet for å hente databrikker som den unge ufrivillige fotografen om bord ville gi dem og Arne vinne 1.USD, eller så ville ribben snu noe som gjorde Fritz til vinner av veddemålet. 

– Ser ut som alt er tørket. La oss montere bordet oppe der det er sollys. Så får vi se hvordan det egentlig blir før vi frakter det tilbake til kjelleren. Kuppelen skulle ha rikelig med sollys. Fredrik så på Jim i kjelleren under utstillingsgalleriet og den gamle vaktmesteren var enig. Kuppelen var et lite tilbygg til selve kunstlokalet og ble benyttet stort sett til utstillinger av skulpturer. Arnes utstilling var inne i sin siste dag og det var ikke ventet så alt for mange mennesker. En som derimot hadde planer om å besøke galleriet den siste dagen var en svært anerkjent kunstkritiker for en av de største avisene i storbyen. Han var anerkjent fordi han i tillegg til å kritisere, gi ros eller gi fan var kunstner selv. Kunstutstillingen åpnet ikke før midt på dagen og Fredrik og den blide vaktmesteren fikk fraktet opp samtlige komponenter til kuppelen. Monteringen gikk greit selv om ikke de store boltene som bandt konstruksjonen sammen ble teitet til. Da radarparet var ferdig med jobben fikk de for første gang se hva de egentlig hadde gjort på under en uke. Bordplankene var forvandlet til et skinnende kunststykke der solen lekte med bladgullet og det rødlige treverket som var lukket med seks strøk klarlakk. De sorte og turkise fargene gjorde konstruksjonen til et smykke. 

– Du verden så vakkert det ble, utbrøt Jim i ren forbauselse. Fredrik gikk rundt den store benken å sa ingen ting. Også han var forbauset over det de hadde fått til i den dunkle kjelleren.

–Vi får heller smake litt på kunstverket over et godt måltid, sa Fredrik til husets vaktmester. Sistnevnte hadde ingen betenkeligheter med å følge det rådet. Sammen toget de ut i folkehavet mot stamkafeen som lå på den andre siden av gaten. I døren møtte de kunstkritikeren som var på vei inn. Både vaktmesteren og Fredrik kjente han så de slo av en prat med aviskrabaten. De to ”brukskunstnerne” kom seg elegant over den trafikkerte gaten mens kunstkritikeren på vei inn i kunstlokalet bråstoppet. Døren til kuppelen sto på halvgløtt. Da kritikeren åpnet døren til kuppelen ble han stående å måpe. Han hadde sett mye i sitt liv, men aldri noe slikt. 

John hadde uro i kroppen. Helt siden han var blitt ”fanget” av de enorme mennene fra et land han knapt hadde hørt om før hadde han ett mål for øye. Få så mange bilder som mulig av kjendisene å komme seg til helvete vekk fra skipet med bildene i behold. Han hadde blitt møtt med en vennlighet som han ikke trodde var mulig. På båten var noen av verdens mest kjente skuespillere og mennesker fra andre yrker som til daglig var beskrevet i landets presse. Dette var verdens største ”godtebutikk” for en som ønsket å bli verdens største paparazzi, men ettersom timene gikk ble han stadig mer i tvil om det var virkelig det han ønsket å bli. Den unge skjønnheten hadde vært en god og behagelig vertinne. Introdusert han for samtlige ombord. Sittet sammen med han under middagen og småpratet med han over mer enn ett glass rødvin. John hadde omsider fått tak i en mobiltelefon. Den var dessverre rensket for utstyr han kunne bruke til å sende bilder, men han kunne ringe kompisene. 

– Hva fan skal jeg fortelle dem, sa John halvhøyt der han sto i mørket på babord side av skipet. Godt skult for gjestene han kunne høre kose seg på akterdekket. Han visste at ribben lå i kjølvannet til skipet. Klar til å plukke han opp. Han visste at tilbudet om å bli en kjent fotograf gjennom å få lov til å ta bilder av alle disse kjendisene var der. Han visste at hvis han kom seg vekk fra skipet med bildene i behold ville han bli en rik og svært kjent ung mann. Han visste også at i alle fall en av disse enorme vikingene ville plukke han i fillebiter hvis han ikke gjorde nøyaktig som den store sorte mannen sa han skulle gjøre. John tok opp telefonen og ringte kompisene i havribben som lå et godt stykke bak skipet men som på et øyeblikk kunne plukke han opp. 

– Er det der du har gjemt deg, sa stemmen til en av verdens mest ettertraktede skuespillere. 

– Om ikke mange timene er vi fremme og natten er enda ung, smilte den vakre kvinnen. John la forsiktig mobilen i lommen og smilte tilbake til den unge kvinnen.

Mens Fredrik og Jim nøt et godt måltid og småsnakket om bordet hadde kunstkritikeren fått tak i gallerieieren. Nå sto begge to i kuppelen. Eieren hadde ikke sett konstruksjonen før og var i likhet med kunstkritikeren målløs. Han visste at de holdt på å pusse opp den gamle slitte arbeidsbenken i kjelleren, men ikke at det skulle bli noe i nærheten av det som var montert i kuppelen. I tillegg til de to kom stadig flere kunstinteresserte inn i rommet der den store døren fortsatt sto åpen. Kunstutstillingen hadde åpnet for sin siste dag. Siden samtlige av onkel Arnes bilder var solgt ble dette ”kunstverket” viet stor oppmerksomhet. Bordet var signert, men ikke av Arne. Gallerieieren forsøkte å forklare at arbeidsbenken ikke hadde tilknytning til utstillingen, men det kunne virke som han pratet for døve ører. En eldre herre med grått hår og sort dress hadde betraktet arbeidsbenken en god stund. Helvete brøt løs da han ropte ut en sum han kunne tenke seg å gi for det nye ”kunstverket”. Det tok ett sekund for et nytt menneske bød over den eldre herren og så var sirkuset i gang. Fredrik og Jim hadde omsider krysset gaten og var på vei inn i kunstgalleriet for å demontere benken. De bråstoppet begge to midt i lokalet. En større folkemengde var presset sammen i kuppelen der de ropte ut summer i amerikanske dollar. Gallerieieren hadde ikke hatt noe annet valg enn å ta imot budene som ble ropt ut i rommet. Da samtlige var ferdige og høyeste bud hadde ”vunnet” kom de to ”kunstnerne” inn i kuppelen. Jim hadde krysset gaten som en underbetalt vaktmester og kommet tilbake som en rik mann. Fredrik var målløs. Det samme var gallerieieren. Den som skinte som ei sol var kvinnen med det høyeste budet. 

-Hva i helvete er det du sier, sa Arne til Olav som sto med krumpipen sin i styrhuset å så ned på radarbildet. 

–Du forteller vel fan ikke at ribben snur? Både Frits og Arne stirret på radarbildet den store skjermen fremviste. 

– Jo så fan, så Fritz halvhøyt og smilte.

 -Ribben snur. Fritz løftet armene over hodet og jublet like høyt som om han hadde vunnet 100 meter sprint i OL. Han var like glad som Usain Bolt der han smådanset på dekket i styrhuset. 

– Jeg har det fortsatt, jeg har det fortsatt, jublet den gamle psykiatrikeren. Han hadde nettopp vunnet 1 USD i veddemålet med Arne om at den unge paparazzifotografen kunne omvendes. 

–Helvetes type. Jeg burde egentlig ha gjort det jeg hadde i tankene. Kaste krabaten over rekka før vi kom ut i rom sjø, sa Arne før han forlot styrhuset på vei for å søke trøst hos Michelle. 1 USD fattigere. Arne småsmilte for seg selv mens han gikk bakover i båten og møtte Michelle på akterdekket. Ga henne en bamseklem mens han halvhøyt og smilende ristet på hodet. 

–Tror reisen snart er over og Norge venter. Dette landet er jo helt på styr. En arbeidsbenk selges som kunst i New York av en ung tulling og en gammel vaktmester, smilte Arne. I tillegg har denne småkriminelle fotografen blitt omvendt i løpet av noen timer av en gjeng selvopptatte gærninger som lever av å vises på kino. Michelle smilte til kommentaren. 

–Når et menneske har tapt så mye penger som du gjorde i kveld fortjener du et godt glass rødvin og en vakker kveld.

HJEM