Det er ikke alle familier som har en psykologistudent på siste året i studietiden. Dessverre og heldigvis. Ikke det at min søster Anne gjør så mye av seg hele tiden, neida. Det er bare det at når hun noen ganger gjør noe av seg, blir det på en måte så mye. Onkel Arne og fortelleren fikk nyss om min søsters store innkjøp da vi var i Tyrkia på min onkels eventyrlige reise. Der fikk vi nyss i at min søster hadde gått til innkjøp av lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Ikke bare én men hele 12 stykker. Onkel Arne hadde selvfølgelig kjøpt én for å ha til pynt på sin TV i arbeidsrommet. Der skulle den i følge han blinke å gi inspirasjon! I tillegg hadde den samme plastpenisen blitt gjenstand for stor interesse på pleiehjemmet der min bestefar Marcus holder til noen dager i uken. Nå var altså tiden kommet til en forklaring på fenomenet og endelig skulle både tanter, naboer og medelever ved psykologistudiet få kjennskap til den store ”snakkisen” i familien. De 12 lysegrønne selvlysende plastpenisene. Kjøp fra en nettportal i Kina.

Anne hadde selvfølgelig og uten antydning til blyghet invitert venner og bekjente til visning. Min tante Nina var et selvfølgelig valg, siden hun hadde den største stua. Den kunne lett romme over 40 stykker. Tante Susanne så først ikke behovet for seksualopplysning eller ønsket snakk om selvlysende plastpeniser. Siden hennes søster skulle huse ”grusomheten” hadde hun selvfølgelig langt mot sin vilje og stand takket ja. Mer som en gest til Anne enn som seksualopplysning eller noe kunnskapsbasert seminar om lysegrønne plastpeniser. I tillegg hadde Annes studievenner en selvskrevet plass i opplysningens rom. Sammen med koner og noen menn fra nabolaget skulle altså min søster fortelle om dette stuntet og ikke minst det store spørsmålet. Hvorfor ikke nøye seg med en av de lysegrønne plastpenisene. Hvorfor 12? Svaret var egentlig enkelt og selv om bestemor Anna var skeptisk til både plastpeniser og diskusjoner om emnet var hun litt stolt av økonomien i prosjektet. Min søster hadde kjøpt 12 stykker for 250 kr pr. stykke og solgt dem videre til andre psykologistudenter til 400 kroner. Altså en pen liten fortjeneste til min søster som nå skulle holde foredrag om seksualitet. Alt dette som en del av en avsluttende oppgave ved psykologistudiet. Onkel Arne hadde selvfølgelig benket seg som tilhører. Han brukte tiden fram mot foredragets begynnelse til å tegne skisser på en blokk. En av disse skissene hadde han allerede avlevert til en nabo av min tante. Hun hadde først ikke sett innholdet og budskapet men så først kun fjell og fjorder tegnet av en kunstner. Da hun oppdaget en kjempepenis som gikk fra en av fjellrekkene og helt opp til skylaget rødmet hun fra øre til øre. Onkel Arne messet i vei til kvinnen om hva peniser egentlig kunne brukes til i kunsten. Den eldre damen hadde slett ikke planer om å lytte til eller på noen måte stille spørsmål om temaet slik at samtalen ble så kort som mulig. Det var med andre ord en hyggelig og avslappet atmosfære. Til familien Wolf å være, men det skulle fort snu seg.

Anne hadde fått sving på datamaskin sin og et stort hvit lerret dekket den bakre delen av stua. Jeg kan vel egentlig ikke rapportere om noen direkte forventningsfulle familiemedlemmer eller naboer i stuen. Annes medstudenter trippet imidlertid rundt i rommet og hadde tilsynelatende forventninger til arrangementet. Over det hvite lerretet var det kommet opp bokstaver. ”Er vi redd for vår seksualitet?”, stod det med sorte store bokstaver. Onkel Arne klappet høflig. Ikke over overskriften, men over det faktum at min søster hadde fått kokt opp anlegget slik at det kunne foreleses om seksualitet og aller helst hvorfor disse plastpenisene blinket? Anne viste seg etter hvert å være den fødte foreleser. Med stødig stemme og innlevelse messet hun om seksualitet fra omtrent tidlig steinalder og fram til dags dato. Ikke akkurat mitt soleklare valg hvis jeg skulle benytte en kveldsstund på undervisning men er man i familie med Wolf må man nok tåle det meste. Min søster hadde noen gode poenger og det så ut til at både familie, venner og naboer slappet litt av ettersom Annes fremvisning ikke inneholdt kjønnsdeler i bevegelser, eller det ble foretatt en spørreundersøkelse om egen seksualitet i plenum. Nabokonene kunne til og med senke skuldrene litt. Onkel Arne hadde selvfølgelige sine underfundige spørsmål til foredragsholderen.
”Hvorfor fallossymboler var så forbanna store før i tiden og hvorfor oldtidsmenn slepte rundt på små steiner som skulle forestille det kvinnelige kjønnsorganet”, lurte han på uten at foredragsholderen i noen stor grad gikk inn på antropologiske hendelser og endte i en fallgruve. Anne messet videre og det så faktisk ut som at de fleste fant temaet interessant. Min tante Ninas omtalte katt Arkimedes hadde ligget stille på kjøkkenet noen timer. Hadde vært ute for å patruljere området for så og smette inn den halvåpne verandadøren. Den hadde retning sin faste stol i stua. Hoppet lett opp på den for så å beskuet alle menneskene som var samlet i rommet. Tante Susanne stirret olmt på dyret. For ikke så alt for lenge siden hadde katten tatt en spasertur over min tantes kropp noe som resulterte i over 20 sting og et brennende ønske om at katten skulle finne sin plass ved de evige jaktmarkeder. Arkimedes var vel akkurat der og da opptatt av følgende lærte begivenhet: Der det er mennesker er det mat. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor men akkurat der og da kom jeg plutselig på et dikt av Hans Børli. – I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre. Du allmektige skaper så rett Børli skulle få.

Anne nærmet seg slutten av foredraget og som en ekstra spiss på egen seksualitet, som vi slett ikke skulle frykte, var nå 11 lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser i omløp. Riktignok ikke slått på i all sin velde men likevel i omløp. De fleste ønsket ikke nærkontakt med tingen, noe stor sett alle skjønte. Noe mer frastøtende og blottet for seksuell interesse kunne neppe framvises på planeten Tellus. Min tante Susanne fikk overlevert en av tingene fra hennes venner og mottaket av den lysegrønne plastpenisen var omtrent som man holder opp en død rotte. Etter halen på strak arm. Ulykken skjedde da hun skulle overlevere tingen til en nabo som satt bak henne. En start/stoppmekanisme hadde kilt seg fast til stolen og med et spektakulært lys begynte den lysegrønne plastpenisen å leve. Den duret og blinket mens min tante Susanne hadde stivnet i øyeblikket med sin ”døde rotte” holdt i halen på strak arm. Arkimedes derimot hadde sett trusselen. I alle fall tok katten fart fra sitt faste tilholdssted og angrep resolutt sin nye fiende. Så fort at ingen riktig forsto hva som skjedde. Tante Susanne rakk ikke en gang å reagere. Hun satt fortsatt med armen stivt rett ut men nå frarøvet gjenstanden hun ikke en gang ønsket å være i nærheten av. Den lysegrønne plastpenisen med Arkimedes festet til både ledninger og bærekonstruksjoner havnet først på stuebordet. Der sopte katten og plastpenisen både småkaker og kaffekopper unna på et øyeblikk. Etter et kort basketak på stuebordet gikk ferden under bordet der fres, morring og brumming fra den lysegrønne tingen, blandet seg med hylene fra de av forsamlingen som hadde sine plasser ved stuebordet. Nå var det i atferd ikke en død rotte det handlet om for flere, men en levende mus. Flere ellers så vel dannede og fromme forstadsfruer satt ikke lenger i en sofa eller på stoler. De sto oppreist i dem. Stive av skrekk, og med et brennende ønske om å komme seg trygt ut av huset. Det var et komplett kaos og en total uvirkelighet framskaffet av en lysegrønn selvlysende plastpenis som familiens kjæledyr etter beste evne forsøkte å bringe til taushet.
Stort sett alle kjente Arkimedes etter år med dyrets herjinger i nabolaget. Den eneste som ikke visste om egen kastrasjonen, var dyret selv. Den deltok bestandig høylytt på alle kattesamlinger, sloss for å forsvare et tilbud den ikke kunne benytte, jaget gamle damer med trillebager, og hadde selvfølgelig det høyeste kattehylet av alle i nabolaget. Dyret var beryktet og jeg hadde stor forståelse for reaksjonen. Her var det bare å redde tøy og lemmer. Arkimedes hadde nok med å nedkjempe sin nye fiende under stuebordet der den spant rundt på gulvet med samtlige klør ute og i aktiv bruk. Det hele stoppet like fort som det hadde begynte. Katten hadde pulverisert den sorte lille plastboksen med batterier noe som gjorde at den lysegrønne selvlysende og blinkende plastpenisen sluttet å gjøre motstand. En fornøyd katt med halen rett til værs kom fram fra bordet med tennene godt plantet i en død plastpenis. Stolt over sin eiegode gjerning, tok den tingen med seg. Hoppet opp i stolen med ledninger og bærestropper på slep mens familien som var igjen, fulgte dyret med øynene. Den la seg ned i stolen, slikket labbene og så svært fornøyd ut. Ikke det minste opptatt av at den hadde tømt en stue på 25 mennesker i løpet av noen sekunder. Onkel Arne var den første som tok ordet.
”Du Anne! Når du nå er ferdig med denne forplantningslæren din tror du at du kunne ta en liten titt på det bendelboet som ligger i stolen akkurat nå å slikker sine labber. Har en berettiget tro på at dyret har mer enn en posttraumatisk lidelse.”
Anne sa ikke et ord til kommentaren. Hun var fortsatt målløs over hendelsen. Tante Nina hadde reist seg. Gikk opp på loftet og kom ned igjen med et kattebur. Varsomt tok hun katten og den lysegrønne tingen. La dem begge i katteburet. Så forlot hun åstedet. Uten et ord. Vi andre satt igjen. Så utover stuegulvet som mer minnet om en slagmark. Ingen sa noe. Det var ikke så mye å si.

R.I.P
Arkimedes

Du døde fra oss – Over 80 katteår gammel

Din tid på denne jorden er over. Du ble en gammel katt som sto opp for familien i tykt og tynt. Mest tykt. Dine gjerninger på jorden var nok ikke alltid så velfundert selv om det helt sikkert var en god mening bak. Ditt rykte som en ond skapning var nok overdrevet. Kanskje du bare var velmenende men at vi mennesker i mange sammenhenger feiltolket din atferd og dine handlinger. Med å ha tatt en spasertur over din matmors søster og sist slåss med en lysegrønn selvlysende og blinkende plastpenis tok dyrlegen den tunge avgjørelsen om at du var i ferd med å dø. Du hadde mange svulster på kroppen og helt sikkert en eller to i hodet som av og til gjorde deg usikker rent atferdsmessig. Fire poter er sluttet å klore. Du vil bli husket av alle i nabolaget og av oss som familie. Dessverre fikk du og jeg aldri svar på vårt universale spørsmål. Hvorfor den lysegrønne selvlysende plastpenisen i tillegg til alt annet skulle blinke? Når jeg får svar på spørsmålet skal jeg komme til graven din for å fortelle deg den store nyheten. Hvil i fred, kompis. Du vil bli savnet.

Din venn Marco Chr. Wolf

HJEM