Stormen – Del 1

Nils Aslak hadde bare gått i hi denne ettermiddagen. Det hadde blåst opp til storm på fjellet og var det noe Nils Aslak ikke ønsket var det å utfordre naturkreftene. Den lille gjeterhytten lå godt plassert i terrenget. Den hadde ligget der i generasjoner og var plassert nettopp der den var av en god grunn. De enorme snømassene ville ikke begrave hytten. Heller ikke vinden ville gjøre så alt for mye skade. Den var plassert nettopp der den var fordi samene som hadde bygget den viste hva de gjorde. Reinflokken som Nils Aslak eide hadde etter beste evne funnet ly for den iskalde vinden som pisket enorme snømengder over glatt fjell. Nå var det selvfølgelig som i alle andre flokker av rein eller mennesker noen individer som bare måtte gjøre stikk motsatt enn hva erfaring eller genetikken la føringer for. Ei simle hadde selvfølgelig valgt å gå sine egne veier. Den tok peiling på riksvegen som lå lengre opp i dalsiden. Hva som forårsaket denne atferden i en formidabel snøstorm er umulig å ha noen formening om, men veisalt kunne være en årsak. Reinen slikker saltstoffer som er blandet i grus som legges ut på islagte veier. Disse saltstoffene utgjør en betydelig større risiko for alvorlige ulykker enn hva en islagt vei gjør i 20 kuldegrader, uten grus.

Nils Aslak hadde i mange år vært en venn av familien. Det var egentlig min bestefar, Marcus, som hadde skapt vennskapet for mange år siden. Da med Nils Aslak sin far. Hver høst dukket det opp et reinslakt fra familien nordpå og hver høst dukket Nils Aslak opp i byen med tre flasker brennevin og en eventyrlig trang til å prate vettet av onkel Arne. Likevel! En tradisjon er en tradisjon, mente onkel Arne som passet på at reindriftseieren i alle fall hadde ei seng å forholde seg til. Nils Aslak hadde det ikke travelt der han nå satt ved det lille kjøkkenbordet. Bikkja var parkert under bordet og det det var nok ved og proviant til minst syv dager med snøstorm. Den trauste reineieren viste av erfaring at stormen neppe ville vare lengre enn toppen et døgn. I god tro la han seg på sengen og sovnet.

De kom over grensen fra Finland på ettermiddagen. Den sorte bilen hadde god fart og grensepasseringen ble gjennomført uten interesse fra tollere eller politi. Atle og Bernt hadde sigaretter, brennevin og narkotika nok til over 10 år i et norsk fengsel plassert i den lille kassebilen. Fortjenesten var enorm og sjansen for å bli tatt var egentlig minimal.

-Da var det gjort. Ingen toll i dag heller. Atle smile fra øre til øre. De siste fem milene fram til grensepasseringen hadde skjedd uten at de to hadde vekslet et eneste ord. Tross fortjeneste var det en sjanse å ta. Begge var nervøse da de krysset grensen, men hellet stod dem bi denne gangen også. Nå kunne begge puste lettet ut. De ville kjøre hele natten fram til byen i nord som ville være endestasjon for dem og videretransport av ulike varer til folk som allerede ventet på varene. Atle og Bernt var egentlig ikke noen typiske smuglere. Ingen av dem røkte. De brukte heller ikke narkotiske stoffer og var forsiktige med alkohol. De kom begge fra ressurssterke familier og hadde lang utdanning. Det var med andre ord ikke arv og miljø som hadde forårsaket grensepasseringen, men grådighet og utsikt til en enorm fortjeneste.

– Nå er det bare å holde seg våken, sa Bernt mens han smilte til kompisen som satt i førersetet. Begge var opptatt med å regne sammen svært store tall som skulle deles etter at bilens innhold var spredt rundt om til folk som var mer enn klar nok til å betale for bilens innhold. Det hele så svært lyst ut for de to smuglerne som begge nærmet seg 30 år med raske skritt. De småpratet og hadde det aldeles utmerket i kassebilen som holdt stø kurs mot bestemmelsesstedet. De reflekterte først ikke den mørke veggen som først bare var i horisonten, men som ble større og større jo flere mil de kjørte inn i det monotone hvite landskapet.

– Hva i helvete er det som møter oss der fremme. Bernt hadde fått et alvorlig uttrykk i ansiktet jo flere mil de la bak seg og jo større den sorte veggen ble.

– Vi får uvær og det som er foran oss er ikke meldt på noe værvarsel. Atle så på mobilen sin og værvarslet som ikke fortalte om noen sort vegg. Det gikk under en time før veggen traff dem og de kjørte inn i et inferno av snø og vind. Sikten ble minimal og farten satt ned. Vindusviskerne klarte bare sånn passe å ta unna snømengdene som pisket forbi. Det var bare veistikkene som fortalte dem at de kjørte på veien. Bernt satte plutselig i et hyl.

-Stopp for fan. Stopp. Foran dem sto en rein. Simla som hadde tatt seg opp på riksveien sto bom fast i veibanen å så på to billysene som ble større og større, uten så mye som å rikke på seg. Sjåføren svingte samtidig som han tråkket inn bremsene. Han skulle egentlig ikke gjort noen av delene. Bilen fikk sleng. Tippet ut av veien mens den fortsatte ut i det ukjente.

Nils Aslak bråvåknet av bikkja som sto stiv på gulvet å ulte. Han hørte først ikke annet enn stormen som ulte nesten like intens som bikkja. Noen sekunder etter at bikkja nesten hadde påført sin eier hjerteinfarkt kom et smell. Det faktum at hele hytta ble opplyst av en lyskilde utenfra bekreftet menneskelig aktivitet. Ikke jerv eller ulv som var hans første tanke ut fra bikkjas atferd. Hans andre tanke var å korke brennevinsflaska for godt. Hytta skulle ikke være opplyst. Den skulle ligge i nesten total mørke. Det var bare glørne fra vedovnen som skulle danne en lyskilde.  Det skulle ikke vært folk utenfor den lille hygga i uværet og spesielt ikke midt på natten. Han reiste seg fra sengen å stupte bort til vinduet. Lyskilden var så sterk at han ikke så hva som var utenfor. Han holdt for øynene noen sekunder før han skjønte hva som lyste opp. En bil hadde smelt inn i stort sett det eneste treet som fantes på vidda. Det var plantet i ly av hytteveggen. Buska hadde brukt over 60 år på å reise seg litt over to meter og nå sto det altså en sort bil der buska burde stått. Hellet var riktignok at buska hadde stått der den sto. Hadde den ikke gjort det ville bilen smelt i hytteveggen. Nå sto langlysene rett mot det lille vinduet.

–Helvetes tullinger, sa Nils Aslak høyt mens han fikk roet ned bikkja. –Hvem i fan legger ut på bilkjøring i storm. Midt på svarte natten? Nils Aslak så på hunden som langt fra hadde roet seg. Reineieren slengte to vedskiver i ovnen før han tok på seg scooterdressen. Det var ikke første gangen bilister hadde havnet av veien på grunn av rein i veibanen.

-Best å være forberedt, mumlet Nils Aslak halvhøyt. Han hadde ikke det minst lyst til å tilbringe tid utenfor den varme hytten og slett ikke jakte på skadet rein midt på natten i storm. Reineieren gikk mot bilen. Motoren var slått av og snøstormen pisket lyktene som lyste mot hytteveggen. Nils Aslak åpnet førerdøren å så at to unge menn satt helt stille mens de så rett frem. Kruttrøyken etter at begge airbaggene hadde slått seg ut veltet ut av bilen.

– Men i himmelens navn, sa Nils Aslak høyt til de to som satt låst fast i sikkerhetsbeltet.

–Det går jo fan ta meg ikke noen vei hit, fortsatte reineieren. De to unge mennene var fortsatt målløse. Bernt var den som først fikk tilbake taleevnen etter sjokket over å ha rast ned dalføret. – Vi skulle bare svinge forbi en rein som sto midt i veien. Nils Aslak fikk begge ut av bilen og inn i den varme hytten. Det var ikke annet å si enn at de hadde vært utrolig heldige. Den eneste buska på mils avstand hadde stoppet ferden og det eneste mennesket som befant seg i området var bare noen meter fra ulykkesstedet. Reineieren fikk måket scooteren fram fra en skavl som nærmest hadde slukt doningen. Mens to unge menn satt inne i den varme hytten å frøs etter sjokket fikk Nils Aslak start på scooteren. Han skulle passere bilen da han så at bakdøren hadde åpnet seg etter møtet med treet. Reineieren tok fram lommelykten å lyste inn i rommet på kassebilen. Den var stablet fra vegg til takk med sigaretter og kasser med brennevin.

–I himmelens navn, sa reineieren til bikkja som lå på setet bak. – Ikke rart at disse to så vettskremte ut. Nils Aslak gikk tilbake til hytten. I le av stormen fikk han kontakt med redningsbilen. Den ville øyeblikkelig rykke ut. Det samme ville politiet. De var kun en time unna den store begivenheten. Reineieren gikk tilbake til bilen. Tok en ny titt inn i lasterommet men han stille humret for seg selv. Lyden av scooteren som satte av sted opp dalsiden kunne høres inne i hytten. Etter bare noen minutter hadde stormen tatt over lydbildet og en intens uling var det eneste de to mennene kunne høre.

-Hva i helvete gjør vi nå. Bernt så vettskremt ut der han satt på sengen som Nils Aslak ufrivillig hadde måtte forlate. – Dette ser fan ikke bra ut. Hvis noen ser hva vi har i lasterommet på bilen er vi ferdige. Atle sa ingen ting. Han var fortsatt målløs og kunne ikke fatte hvorfor dette hadde skjedd. Fra en lykkefølelse over å ha lurt toll og politi til en bunnløs fortvilelse i løpet av noen minutter. Og alt dette kunne de takke et helvetes individ som bare måtte plassere seg midt i veibanen.

– La oss tenke. Når denne reinfyren er tilbake får vi snakke med han om en kranbil. Vi får rett og slett improvisere, sa Atle. Det er lite vi kan gjøre. Kanskje er vi heldige. Begge slo seg til ro med det resonnementet. Det var lite annet de kunne gjøre. Imens hadde Nils Aslak fått oversikt over situasjonen. Simla som de to unge mennene hadde møtt sto fortsatt på veien. Den så uforstyrret ut. Reineieren fikk fart på reinen å kjørte etter simla nedover dalsiden. Så langt fra hytta og veien som mulig. Glad for at dyret var i livet. Etter en halv time var Nils Aslak tilbake til utgangspunktet, men ikke for å være der. Han fortalte mennene at en kranbil var på vei. Reineieren tok en kaffekopp fra ei termoskanne etter at han hadde satt to kopper foran Bernt og Atle. Begge var tydelig preget av utforkjøringen og reineieren så at det selvfølgelig var et annet problem som hadde dukket opp. Det som var plassert bak i kassebilen. Nils Aslak lo stille for seg selv. Tok siste rest av kaffen å gikk ut i stormen. Han ville vente på kranbilen oppe på riksveien. De to storsmuglerne ble igjen overlatt til seg selv. Det var lite de kunne gjøre annet enn å minimalisere staffen de ville få hvis de ble tatt.

– Få på deg klærne, sa Bernt til kompisen. –Vi har en jobb å gjøre. Kompisene fikk på seg ytterklærne å satte kursen mot bilen. Vinden var en konstant trussel og i en kjapp tanke lurte Bernt på hvordan i helvete denne reineieren kunne være ute så lenge i det kaoset som var utenfor hyttedøren. Atle åpnet bakdøren til bilen å tok ut en stabel med tobakkskartonger. Bak dem stod det to store aluminiumskofferter som kompisene løftet ut av bilen. Samtidig åpnet Atle en kartong med vodka å tok ut tre flasker som han stappet opp i en tom bærepose som lå i lasterommet til den lille bilen. Dette sammen med tre kartonger tobakk ble med på ferden tilbake til hytten sammen med koffertene. På baksiden av hytten hadde vinden bygget opp en skavl. Den dekket stor sett hele hytten utenom et lite område ved enden. Her var det plass nok til å stikke inn koffertene med narkotika. Atle fikk dem så langt inn at det ville være umulig å oppdage dem hvis ikke noen bøyde seg ned samt tittet inn akkurat der.

– Dette for holde, sa Bernt til Atle. Vi får heller komme tilbake hvis vi er heldige. Kompisene fikk det travelt med å komme inn i hytten igjen. Lysene til scooteren kom stadig nærmere og oppe på veien sveipet varsellysene fra bergingsbilen over snøinfernoet. Nils Aslak hadde med seg en vaier som ble festet til kroken på bilen. Etter 10.minutter var bilen vinsjet tilbake til riksvegen og ytterligere 15.minutter ble brukt til å få bilen plassert bak på bergingsbilen. Da var både Bernt og Atle trygt plassert i førerhuset. De hadde litt under en time å kjøre til nærmeste tettsted og der var det allerede samlet en velkomstkomite.

Det var ikke før om ettermiddagen dagen etter hendelsen at Nils Aslak merket at det lå en pose under sengen i den lille hytten. Først trodde han at guttene hadde glemt posen, men da han fikk se innholdet smilte han. – Tenk at de snille herrene har gitt meg en oppmerksomhet som takk for innsatsen, sa reineieren til bikkja som lå ved den varme vedovnen. – Var ikke det hyggelig, smilte Nils Aslak. –Jeg tror ikke vi skal plage politiet med denne lille bagatellen, hva tror du? Nils Aslak myste mot hunden mens han skjenket i et glass med vodka. –Nå har jeg en helvetes god historie å fortelle, smilte reineieren mens han grep telefonen å slo nummeret til onkel Arne.

HJEM