Annes seks plastpeniser
ADet hadde gått ett år siden min søster Anne hadde sin første forelesning om seksualitet. Dessverre skulle denne forelesningen bli minnerik på flere måter. Familiens katt, Arkimedes, hadde angrepet en lysegrønn selvlysende og blinkende plastpenis under forelesningen. Etter denne hendelsen var veien kort for det aldrende dyret til ”kattehimmelen”. Til stor lettelse for nabolaget, men selvfølgelig til stor sorg for eierne da fire poter hadde sluttet å klore. Siden tante Ninas hus var spesielt egnet til arrangement, hadde min søster Anne bedt om å få holde siste foredraget der. Denne gangen for mennesker fra andre kulturer. Tante Nina var bare sånn passe begeistret for arrangementet, men lot seg overtale. Det faktum at hun hadde tatt vare på forsendelsen av 12 plastpeniser fra Kina som Anne hadde bestilt, var et moment i denne sammenhengen. Anne hadde solgt seks av enhetene. De resterende hadde Nina akkurat denne dagen lagt i trappen opp mot loftstuen. Ledninger, reimer og batterier måtte være i orden, hadde Anne mer eller mindre beordret. Nå lå det seks plastpeniser fordelt på to trappetrinn i loftstrappa.
Nina hadde nok helst sett at tantebarnet hadde valgt et annet tema enn seksualitet, og aller helst en annen målgruppe for arrangementet. Det var imidlertid ikke de inviterte som først skulle få stifte nærmere bekjentskap med de lysegrønne selvlysende og blinkende plastpenisene. Det var Ahmet og Cemal. To unggutter på 15 år som bodde i nabolaget og som skulle bevise sin ureddhet i vennegjengen.
Ahmet og Cemal var av kurdisk opprinnelse. Foreldrene hadde for lengst tilpasset seg den norske kulturen og tok kraftig avstand fra IS sine herjinger. Heller ikke Ahmet og Cemal var spesielt interessert i terrororganisasjonen men det var derimot noen av deres venner som hadde flørtet med sympatier og heltedyrkelse samt forherliget galskapen. Dette hadde de selvfølgelig gjort på sosiale medier noe som gjorde at mennesker som arbeidet med terror i landet hadde fattet interesse for noen av vennene til Ahmet og Cemal. Ungguttene hadde fått strenge formaninger fra foreldrene om å holde seg borte fra personer som sympatiserte med ulike terrororganisasjoner, men gutter på 15 år er nå en gang gutter på 15 år. De ser opp til sine ”venner” på over 20 år. Det samme skal ikke sies om PST. Selv om guttene som hadde passert 20 ikke var en spesielt stor trussel for rikets sikkerhet hadde de venner i egen omgangskrets som var det. Derfor var navnene deres på blokka til nasjonens overvåkingsorgan mens Ahmet og Cemal ikke en gang var i kikkerten til PST. Slik var altså situasjonen denne fredags kvelden da ungguttene sto utenfor det tomme huset til min tante Nina. De skulle bevise overfor sine større venner at de hadde mer enn nok mot til å lete etter verdisaker for å bli respektert blant de større guttene.
Nina og Konrad bodde ikke sammen selv om de hadde tilholdssted i samme huset. Konrad i underetasjen mens tante Nina hadde sin leilighet over to plan på toppen. Hvorfor de ikke hadde flyttet sammen etter så mange år, var familien sluttet å spørre om. Ting var bare slik. Akkurat denne fredagen hadde de vært på familiens hytte og skulle være der hele helgen. Helt tilfeldig hadde de fått billetter til en større konsert i byen og var på vei ned igjen. Planen var å dra tilbake dagen etter til familiens residens. Dette skjedde samtidig som Ahmed og Cemal hadde plassert seg på baksiden av huset og så opp mot soveromsvinduet. De hadde funnet stigen på baksiden av huset. Begge visste at husets eiere var borte. Vinduet stod på gløtt så et brekkjern ville gjøre susen for å få opp resten av vinduet. Det av verdisaker som de fikk med seg skulle plukkes opp av de to eldre ungdommene som ”helt tilfeldig” kom kjørende forbi når Ahmed og Cemal hadde sendt dem en tekstmelding.
-Se å få fart på ræva. Vi begynner å få dårlig tid, sa Cemal til kompisen. Ferden for Ahmed gikk opp stigen til vinduet som stod på gløtt. Etter litt plunder med brekkjernet fikk han åpnet vinduet og krabbet inn. Kompisen fulgte etter. Begge følte at de var i ferd med å gjøre noe galt men lojaliteten til vennene var større enn tanken over konsekvensene av handlingen.
-Ingen lommelykt. Selv om det ikke er folk i huset kan noen se oss utenfra, hvisket Cemal til kompisen. Vel inne på det mørke soverommet listet de to kompisene seg inn i loftstua å tok peiling på trappa som førte ned i underetasjen. Det er noe med dette å utføre en ulovlig handling og kommunikasjon. Selv om guttene utmerket godt visste at de kunne rope til hverandre uten at noen hørte dem, ble det hvisket. Trappen ned fra loftstuen lå badet i mørke og Cemal var første mann ned trappen. De første to plastpenisene som lå i trappen forserte han uten problemer, uten å se dem. Den tredje derimot skulle gjøre betydelig ”motstand”. Den venstre foten viklet seg inn i ledningene og på trappetrinnet som fulgte skled han på den fjerde plastpenisen. Cemal falt med hodet først, og ble liggende klint inn til veggen der trappa gjorde en 90 graders sving. To av de lysegrønne selvlysende og blinkende plastpenisene våknet til liv og stua ble badet i lyset fra de to gjenstandene som var en del av Annes undervisningsmateriell. Ahmed, som var nummer to ned trappa, tverrvendte for å komme seg opp igjen. Det skulle han ikke gjort. På det første trappetrinnet han tok for å komme seg opp til loftstuen igjen lå selvfølgelig den andre plastpenisen de hadde forsert uten å se. Uhellet skjedde ha han tråkket på denne å stupte mot trappa med hodet først. Nesten helt uten muligheter til å ta seg for. Nesen var det første som traff trappetrinnet som var belagt med en gulvrist i aluminium. Blodet fosset fra nesen da kan karret seg videre for å nå friheten ned stigen fra soverommet. Uten tanke på at kompisen fortsatt lå sammenballet med lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Det var akkurat i det øyeblikket Konrad og tante Nina slamret igjen bildørene utenfor huset.
-Hva i himmelens navn er det som skjer? Konrad og Nina så vantro opp mot stuevinduet i andre etasje, som var badet i et lysegrønt diskolys. Det hele var så uventet at begge var limt fast til marka. Måpende, begge to. Konrad våknet til liv igjen da han hørte bråk fra baksiden av huset. Midt i stigen hadde Ahmed bommet på et trinn i sin iver etter å nå friheten. Han skled tre trinn ned stigen før han fikk fotfeste igjen. Det ble et fryktelig bråk da stigen begynte å slå mot blikkbeslaget på utsiden av vinduet. Ahmed var livredd og ville bare komme seg bort fra stedet. Kompisen kom helt sikkert etter ham, men det var ingen kompis å se i stigen da unggutten kom ned. Det var heller ikke frihet som møtte Ahmed men to hender som løftet han opp bakfra da han endelig hadde plantet begge føttene på morder jord igjen. Konrad var ikke den første man hadde i tankene når man vurderte et innbrudd i gata. Han var en koloss på lik linje med onkel Arne, og selv om begge var snille ”som dagen var lang”, var det grenser. Konrad var rasende og brølte i øret på unggutten som hang en halv meter over bakkenivå: – Hvem i helvete er du? Konrad slapp den 55 kg tunge 15-åringen ned på bakken, snudde ham rundt, slik at han fikk se ansiktet til Ahmed som han selvfølgelig kjente godt. Han bodde ikke langt unna. Konrad tok et godt feste i jakken og nærmest slepte unggutten etter seg mot frontpartiet av huset der Nina fortsatt sto på samme stedet og så opp mot den mørke stua som nå var badet i lysegrønt blinkende lys. Blodet rant fra nesen til unggutten, men Konrad hadde ingen intensjoner om å slippe taket. Karen skulle inn i huset igjen. Denne gangen gjennom frontdøren. Det var da Konrad og Nina, med Ahmed på slep, låste seg inn i andre etasje at de fant unggutt nummer to. Kraftig forslått av fallet og med en forstuet venstre fot hadde Cemal akt seg ned den siste delen av trappen. En lysegrønn selvlysende plastpenis var fortsatt viklet inn i foten hans mens den andre lå et stykke fra og i sentrum for begivenheten; en vettskremt unggutt på 15-år som skulle bevise for sine eldre ”venner” at han ikke hadde frykt for noe eller noen.
Hva var det du sa. Er min sønn angrepet av plastpeniser. Var det plastpeniser du sa? Cemals far trodde ikke det han hørte i telefonen. Konrad og Nina hadde bestemt seg for at politiet neppe var den riktige instansen, innbrudd eller ikke. Begge ungguttene satt nå skjelvende og så ned i gulvet på kjøkkenet. Deres mot og ureddhet var erstattet med ren frykt og skam. Nina, som var tannlege, hadde få problemer med å lappe sammen Ahmed. I tillegg hadde hun sett over skadene til Cemal som hun anså som mindre og langt fra store nok til å nå veien om legevakten. Begge guttene hadde lagt samtlige kort på bordet. De hadde fortalt om ”vennene” deres som begge ungguttene ønsket å imponere.
De hadde fortalt om at disse sympatiserte med muslimske grupper som var alt annet enn velkommen på planeten Tellus. Konrad hadde hørt på historien uten å komme med et eneste spørsmål. Guttenes eldre” venner” satt i en bil i en sidegate ikke langt fra sentrum av begivenheten. Uten muligheter til å se hva som skjedde i selve huset. De skulle få en tekstmelding om å hente utbyttet de to ungguttene hadde skaffet seg. Konrad hadde en kompis i politiet. Han ville ikke spille helt i denne sammenhengen fordi han ikke ante hva de to eldre ungdommene kunne finne på hvis de ble konfrontert om begivenheten og at deres navn var innblandet. Var det to stykker som derimot ikke var redde, var det fedrene til de to ungguttene som hadde kommet for å ta seg av sine, for tiden, småkriminelle håpefulle. Begge var ikke bare forbannet, men også temmelig skuffet over avkommets atferd, noe de ikke la skjul på da de begge entret toppetasjen der Nina bodde. Var de skuffet over handlingene som Ahmed og Cemal hadde utført, var de rett og slett forbannet over at ungdommene hadde rotet seg bort i en vennegjeng som lekte med sympatier til IS. Her skulle foreldrene til de to som nå satt i en bil og ventet på en tekstmelding, virkelig få høre status om egne krabater. Fedrene til Ahmed og Cemal kjente godt familiene til de to navngitte eldre ungdommene.
Galskapen skulle stanses og det så ettertrykkelig at ungdommer av innvandrerbakgrunn i området ville tenke seg om flere ganger, før de i det hele tatt kom på tanken med å leke seg med sympatier til terrorbevegelser. Det skulle foreldrene til de to ungguttene sørge for. Konrad fikk en tekstmelding som han leste, så bort på Cemal å nikket. Unggutten tastet inn en tekstmelding og sendte den til sine ”venner” i den ventende bilen. De to eldre ungdommene smilte til hverandre, og satte bilen i bevegelse mot huset der de helt sikkert ville bli belønnet med verdigjenstander som kunne omsettes til klingende mynt. De stoppet noen steinkast fra innkjøringen til huset og ventet. En politibil kom kjørende mot dem og stoppet litt lenge opp i gaten. En sivil politibil gled opp bak den parkerte bilen uten at ungdommene så den. De hadde fokus mot politibilen som hadde stoppet litt lengre opp i gaten. De så heller ikke de to sivilkledde politimennene som nærmet seg bilen på begge sider. Ikke før en av dem banket på bildøren.
– Nå har dette undervisningsmateriellet ditt sørget for at Arkimedes ble sendt til kattehimmelen. Nina hadde siste møtet med Annes 12 plastpeniser friskt i minne etter at katten angrep både plastpeniser og tilhørere under forrige undervisning Anne hadde om seksualitet. Etter den hendelsen måtte dyret avlives. Anne hadde ringt for å spørre sin tante om det meste var på plass til undervisningsopplegget hun skulle ha dagen etter men ble møtt av en noe uvirkelig hendelse. – Nå har disse plastpenisene som du skulle benytte ved neste undervisning mer eller mindre angrepet to unggutter som har gjort innbrudd i huset vårt, sa Nina til min søster, som ikke hadde begreper om rekkevidden i det som ble fortalt, eller forsto noe som helst. –Når morgendagen er over, skal disse tingene ut av mitt hus, sa Nina uten humor i stemmen før hun la på. Slik endte altså historien om Annes 12 lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Kjøpt gjennom netthandel fra Kina. Ingen skal vel påstå at familien Wolf har direkte kjedelige dager.