Det finnes en tradisjon som er hellig i vår familie. Hvert år midt i november labber familiens mannlige medlemmer ut i naturen. Det vil si ikke så alt for langt fra familiens hytte som ligger noen timers biltur fra byen. Hvordan denne tradisjonen oppsto er noe uklart. Hvem arrangerer pølsefest med portvin? Det gjør vi og når sant skal fortelles tror jeg at vi er den eneste familien i hele verden som avholder en pølsefest med portvin til. I år var det kun tre stykker som reiste til hytta. Bestefar Marcus, onkel Arne og fortelleren i wolfsverden. Nå er det en like lang tradisjon at folk i nabohyttene deltar på arrangementet. Pølsefesten er en noe diskriminerende affære. Ikke at det nødvendigvis er portvinen som fører til denne tilstanden men heller at det kun er menn som deltar på festen. Nå har det aldri vært et tema at det kun er menn som deltar i vår familie men det bør nevnes i denne bloggen siden vi lever i 2015. Hvor portvinen kommer fra er noe uklart men et rykte forteller at for over 40 år siden hadde min bestefar etter en noe uheldig pølsefest med alt for stort inntak av brennevin beordret full stopp på festen inntil han hadde framskaffet noe annet til maten. Det var på den tiden det meste stod på fransk og det skal sies mye til min bestefars kunnskaper men fransk er et språk han ikke mestrer spesielt godt. Spesielt ikke når det står på vinflasker. Dermed hentet han fram to flasker portvin av edelt merke og pølsefesten kunne fortsette. Det fortelles at ingen som satt ved bålet for over 40 år siden kommenterte drikken. Ikke for dagen etter men da var det alt for sent. En tradisjon var blitt skapt med pølser og portvin. Tradisjoner som skapes skal man ikke leke med.
”Det skal da fan ikke være mulig. Tenk at rødvin seiler forbi legemidler når det gjelder gunstig effekt på det farlige kolesterolet.” Arne satt trygt plassert i baksetet i bilen. Han hadde alliert seg med de fleste dagsaviser som kunne kjøpes for å korte ned turen til hytten. Onkel Arne hadde selvfølgelig øyeblikkelig trykket en undersøkelse gjort av svenske forskere til sitt bryst.
”Dette med rødvin er fine greier”, messet Arne i håp om at hans far, Marcus, som satt i forsetet skulle reagere.
”Tenke seg til at rødvin skulle ha slik en god effekt på helsen. Det står ikke et eneste ord om portvin i denne reportasjen.”
Marcus var klippen i festkomiteen og hadde funnet opp pølsefesten for over 40 år siden. Et stadig tilbakevendende spørsmål fra Arne var selvfølgelig om ikke portvinen kunne skiftes ut med for eksempel rødvin eller pils, men nei, nei og atter nei. Marcus holdt på tradisjonene og i år som i fjor og årene før måtte Arne bøye seg for den tradisjonen og det til tross for faktumet at samtlige ikke kunne fordra portvin.
”Same procedure as always, James” humret min bestefar fra forsetet. Han endte diskusjonen med en kjent replikk fra Grevinnen og Hovmesteren før diskusjonen hadde tatt helt av. Glad var jeg. Det fantes da viktigere ting å krangle om enn portvin.
Turen opp mot hytten gikk stort sett bra. Bestefar Marcus hadde sine øyeblikk med uro. Av og til glemte han hvor han var og hva han skulle til men vi hadde tviholdt på ideen om å ta med min bestefar på tur. Til tross for protester fra ansatte ved avlastningsavdelingen Marcus hadde tilholdssted hos noen dager i uken. De mente at nye inntrykk han ikke kunne tolke i øyeblikket ville gi uro. Det er mye man kan være uenig om når det gjelder onkel Arne men denne gangen vant han 4-0 over hjelpeapparatet i argumentasjon. Han mente bestemt at det ikke var noe forhold mellom det å huske en begivenhet eller å delta i en begivenhet. Hva man husker i morgen er ikke relevant til opplevelsen i nuet, messet min onkel overfor avdelingslederen ved institusjonen. Man kan ikke forutse hva som skjer i morgen derfor er det lite relevant å bry seg om temaet for en gammal mann. Det som skjedde i går kan være relevant for mange men neppe for min far Marcus, fortalte onkel Arne. Da står vi bare igjen med nuet og de opplevelser nuet skaper. Det burde i høyeste grad være godt nok og ikke minst interessant for min far, avsluttet onkel Arne diskusjonen med. Dermed ble det pølsefest også i år men diskusjonen angående portvin ledet likevel Marcus 4-0 over sin sønn – så langt.
D
Familiehytten lå badet i ettermiddagssol da vi kom fram. Gode naboer hadde sørget for å rydde innkjøringen og det var varme på peisen. Pølsefesten var en begivenhet som også gode naboer ved nabohyttene så fram til. Det var absolutt et arrangement for ettertiden da historier som oppstod under arrangementet ble vandrehistorier som holdt koken år etter år. Hendelsene hadde så avgjort noe med portvin å gjøre og ikke minst det faktumet at pølsefesten hadde sin egen miniskikonkurranse. Det kommer sikkert ikke som noen stor overraskelse at førstepremien var en flaske portvin, andrepremien en flaske vin og tredjepremien en halv flaske vin. For alle var det et mål og ikke vinne arrangementet men bli nummer to eller tre. Hopprennet på miniski ble avviklet kl. 21.00 og hadde dette året 12 deltakere. Samtlige omtrent like uskikket til å hoppe på miniski. I alle fall etter pølser og portvin. Det skal legges til at det var fast helsepersonell med på pølsefesten. Beklagelig nok en lege som var i nærhet av å mene at portvin kunne drikkes. Det gjorde også karen tilgangs noe som gjorde han temmelig indisponert for heletjenester ettersom timene gikk. Alt var altså ved det normale og alt hadde vel egentlig gått riktig så bra hadde det ikke vært for en sindig og rolig lokfører som hadde hytte i nabolaget.
Klaus tilhørte en sort mennesker som ikke deltok i store diskusjoner eller fremhevde seg i ulike arrangementer av en karakter som kunne fortelles om i ettertid. Ikke før i år. For den pensjonerte lokføreren hadde livet gått på skinner. Både på jobb og fritid. Han var en mann av få ord og en mann som alltid stilte opp hvis det var et fellesarrangement i hyttefeltet som innbefattet fysisk arbeid. Klaus var en glad fyr som egentlig ikke hadde planer om å delta i noen miniskikonkurranse men gjennom det faktum at portvinen rant inn den ene veien rant vettet hans ut på den andre – bokstavelig talt. Nå var ikke miniskibakken Vikersund akkurat. Man kunne lande temmelig bra selv på ryggen hvis man da forutsatte at man holdt seg i sporet fram til hoppkanten. Da Klaus spente på seg miniskiene som siste hopper var det med en viss uro blant tilskuere og de som var nærsynt nok til å være tilhørere. Klaus passet så avgjort til den siste kategorien. Selv om han som lokfører i hele sin arbeidskarriere hadde ”gått på skinner” var det ikke en selvfølge at han ville holde seg på skinnegangen til hoppkanten.
Når sant skal sies var til og med Marcus noe betenkt og mente at Klaus heller hadde godt av et nytt glass portvin så han fikk rom til å tenkt seg nøye om men karen hadde allerede bestemt seg. Like målbevisst som Rune Velta, Anders Fannemel og Anders Bardal til sammen labbet karen på røde miniski opp mot toppen av bakken. Om han i det hele tatt hadde noen klare tanker i hodet der og da er fortsatt ikke kartlagt. Mulig han hadde det men nå var han utsatt for gruppepress fra tilskuere nede ”på sletta” som i tillegg til portvin hadde blandet det meste som bar et merke av produkter på flaske med alkoholholdig drikke.
Klaus marsjerte opp mot overrennet. Han tok sikte på et punkt for utskytning mye høyere enn noen andre hadde gjort. Så sent på kvelden hadde det allerede lagt seg et isbelegg i løypa ut mot den lille hoppkanten noe krabaten totalt overså i sin iver på å bevise sin eksistens som en stor idrettsutøver. Onkel Arne forsøkte å fortelle den gode naboen dette noe komplekse fenomenet men til ingen nytte. Med selvsikre stavtak hentet Klaus fart og da han entret den oppkjørte løypa ned til hoppkanten hadde han allerede opparbeidet seg en god del kilometer pr. time. Det hele så bra ut til omtrent midt i overrennet. Da skar den ene miniskien ut og han fortsatte på skaren i god fart utenfor sporet og rett mot et mål som var alt annet enn bunden av bakken. Han hadde retning bålet. En større stein som lå midt i bakken dannet et mye større hopp enn den opprinnelige bakken hadde. Her letter Klaus i god fart. Dessverre ikke med miniskiene under seg men miniskiene foran seg. Det hele måtte ende i katastrofe.
Et gnistfokk rammet den mørke kveldsstunden da Klaus landet midt i bålet på rygg. Brennende småved føk som prosjektiler fra bålet og tilskuere som egentlig skulle klappe for et nytt spektakulært hopp hadde nok med å komme seg i sikkerhet. I løpet av sekunder var stedet et inferno og midt i bålet lå Klaus. På den ene siden av bålet lå hodet til karen. På den andre siden stakk to røde miniski opp. Resten var innhyllet i røyk og gnister fra det som bare for noen sekunder siden var et hyggelig bål. Et ekstra moment som nå ble avdekket var spørsmålet om hvorfor doktoren alltid ble overstadig beruset med likt antall alkoholenheter portvin som oss andre. Da koppen hans i ren forbauselse spratt ut av hendene hans og i bålet skulle man kanskje tro at vesken skulle være med å slukke litt av flammene men neida. Det stikk motsatte skjedde noe som fortalte at det ikke var portvin doc´en hadde i koppen men noe ekstra sterkt fra en lommelerke. Selvfølgelig medførte dette ”å hele bensin” på bålet noe som gjorde Klaus sitt besøk der ekstra problematisk.
”Og jeg som trodde vi hadde nok ved på bålet. ” Marcus var den første til å kommentere hendelsen før onkel Arne og nabo hadde fått karen stengt ut av bålen. Arne med et sikkert grep foran og naboen med et sikkert grep rundt føttene. Med en spade fikk tilskuerne lempet snø over kroppen til Klaus. Innhyllet av snø fra topp til tå og med en hvit damp piplende ut fra karen både foran og bak hadde de fleste fikset frem sine mobiler klar til å sende meldingen om galskapen til respektive hjelpere i den andre enden av telefonen som tok imot nødanrop. I noen sekunder så det hele svært dramatisk ut inntil Klaus hostet og reiste seg opp fra snødungen.
”Teller dette hoppet med fall og det faktum at jeg ikke fulgte opprinnelig plan?” var karens første spørsmålet etter flyveturen som satt en effektiv stopper for pølsebålet. Hvor utrolig det høres ut endte ferden med en litt forslått rygg og uten andre skader enn at doktoren hadde blitt frarøvet en hel kopp med sterkere saker og at bålet var rensket fra jordens overflate.
”Jeg hadde nok ikke satt 50 kroner i et veddemål om at akkurat du skulle bli snakkisen dette året.” Onkel Arne klappet på Klaus sine skuldre og aldri før hadde noen ledd så godt og så lenge av en hendelse skapt på en pølsefest. Selvfølgelig var ikke pølsefesten slutt og smilene gikk samtlige tilbake til hytten for å finne ut om dette hoppet kunne kvalifisere til en premie eller ikke.
Marcus gikk sammen med dem. Han småsmilte for seg selv og ristet på hode hele veien fra hoppbakken og pølsebålet opp mot hytten. Jeg så etter ham og var glad for at han fikk oppleve galskapen samt ta del av latteren som fulgte. Om historien var glemt i morgen var ikke vesentlig. Ikke så lenge han kunne glede seg over nuet.
