DEL 1 OG DEL 2

Det å ha en onkel med psykisk diagnose, har for min del bare vært hyggelig. Arne har alltid vært en fargeklatt og en person man kunne stole på opp gjennom oppveksten. Som et av mange barn av hans søsken ble vi nok skånet for det meste opp gjennom barne- og ungdomsårene. For min mor og far var nok situasjonen en litt annen. Arne var fra tid til annet i institusjon. Når sykdommen slo ut i full blomst var det ingen i familien som kunne stille opp.

Det psykiatriske sykehuset ble på mange måter en livredningsbøye både for Arne og resten av familien. Det finnes et skattkammer av historier der Arne er hovedperson og spiller hovedrollen i absurde hendelser. Alt fra ferieturer til Afrika, der hovedpersonen måtte hentes, til prøvespilling med fiolin på ulike musikklinjer ved universiteter. Er det noe Arne ikke kan, er det å spille fiolin, men når sykdommen var på sitt verste var det kun ett menneske i denne verden som mente at hans fantastiske talent var en gave til jordens befolkning. Han selv. Egentlig var bare Arne en fare for seg selv. Det kom sjelden til voldelige konflikter, selv om en lensmannsbetjent på 80-tallet fikk personlige problemer noen uker etter nærkontakt med karen.

Arne hadde låst seg inne i kjelleren til bestemor og bestefar, og hadde selvfølgelig tatt fram fiolinen. Det eneste Arne kunne, var å smøre harpiks på buestrengen. Hvor Arne fikk tak i sine fioliner er det ingen som vet den dag i dag. Mine besteforeldre hadde arrestert minst 10 fioliner før denne hendelsen skjedde.

Arne kunne spille i flere dager, hvis ikke han ble stoppet. Det var ikke bare fiolinen som var et problem. Også stemmen til onkel Arne bar langt. Samtidig mens han dro buen over ustemte felestrenger sang han. Som regel refrenger fra 80-tallets tungrockband. Arne kunne heller ikke synge. Selv den mest hardbarka psykiatriske pleieren ville hatt problemer med å holdt ut i mer enn 10 minutter. Mine besteforeldre måtte holde ut et betydelig antall minutter mer. Som vanlig hadde mine besteforeldre ringt sykehuset, som igjen hadde ringt politiet for å hente Arne. Dette var standard prosedyrer som alle kjente til utenom Arne, som i øyeblikket var langt utenfor denne verden.

Politimannen hadde banket på døren så hardt at det forstyrret Arnes utøvelse av sin profesjon som musiker. Ingen vet hva som skjedde i Arnes hode der og da. I alle fall røsket han opp døra, dro politimannen inn i rommet og teipet hender og føtter fast før han igjen låste. Politimannen kjente Arne og Arne kjente politimannen. De hadde gått på skole sammen og politimannen mente at han kunne snakke Arne bort fra fela. Dessverre tok mannen feil. Kraftig feil. Den brune teipen var kraftig og Arne hadde ikke stoppet med hender og føtter. Hele håret og skjegget til mannen ble møysommelig rullet inn i den tykke innpakningsteipen.

Det kan nok være vanskelig å forstå hva som rørte seg i onkel Arnes hode der og da. I alle fall begynte han å spille igjen. Seansen varte i over en halv time før to nye politimenn dukket opp etter å ha brutt opp døren. Da var konserten ettertrykkelig over. Den siste onkel Arne noen gang hadde, men for en avslutning på en lang musikalsk karriere. Det fortelles at det tok flere timer å befri politimannen for tapen. Skjegget måtte vike plass noen uker for glattbarbert hud og håret ble noe kortere. Det fortelles lite om politimannens mentale helse etter konserten, men stort sett samtlige tok opptrinnet med humor. Utenom familien selvfølgelig.

Onkel Arne hadde ingen erindring av opptrinnet, og var selvfølgelig den i familien som luntet videre gjennom livet med hevet hode. Nå kan man sikkert stille seg spørsmål om hvordan Arne i det hele tatt kunne tape fast en politimann? Vel, karen er nesten 2 meter høy. Er usedvanlig kraftig den dag i dag. Kleskodeksen er enkel. Han går alltid kledd i sort. Sort bokse, sort genser, sort lue, og sort jakke. Han har langt sort hår som er knytt i en hestehale. Hestehalen er knytt med en engelskrød sløyfe. Med sine knallblå øyne er egentlig onkel Arne litt av et syn.

Nå tok jeg med denne historien bare for å fortelle hva Arne var i stand til å gjøre. I dag er situasjonen en litt annen. Sykdomsbildet har mer eller mindre stabilisert seg opp mot det man kan være i nærheten av å kalle en normal atferd. Arnes faste psykiater kaller det en utbrent psykisk lidelse, noe mine tanter ikke har den helt store troen på. Familiens medlemmer har nok lett for å tilgi, men glemte sent. Det var vel egentlig tilfelle med resten av byen også. Min onkel er en levende legende. Vandrehistoriene er mange og til dels sanne. Det er ikke tilbakefall som skremmer familien, men Arnes nesten totale mangel på normal atferd når det gjelder andre mennesker. Arne har ikke sans for normale intimsoner som vi ”vanlige” mennesker har. Han kan stå på 15 meters avstand og kommunisere med mennesker. Han kan også stå på 15 cm avstand. I tillegg kan han finne på å gripe fatt i en helt fremmed på gata å gi dem en klem. Ikke alle mennesker setter pris på en god klem av en snart 2 meter høy koloss på over 100 kilo. Det er altså denne karen som har bestemt seg for å dra på ferie.

Onkel Arnes reise – Del 2

”I Guds skapers navn. Si at dette ikke er sant,” var bestemors første kommentar da onkel Arne slapp bomben om sitt ferieønske under en familiekaffe for noen uker siden. Mens onkel Arne bablet i vei om sine planer, satt resten av familien med store og vantro øyne rettet mot krabaten. Det var dørgende stille rundt bordet, før onkel Arne avsluttet med at jeg skulle være med. Ikke hadde han spurt meg, og ikke hadde ferieplaner vært drøftet. Jeg husker at en navnløs redsel spredde seg raskt i kroppen min. Arne hadde rømt landet flere ganger for å se seg om i verden. Jeg er nesten sikker på at samtlige norske ambassader verden over har bilde av karen med OBS! OBS! bokstaver skrevet over hele bildet.

Det skal sies mye om Arne, men en ting er temmelig sikkert når det gjelder denne karen. Har han først bestemt seg for noe, gjennomfører han det. Min første tanke da Arne slapp nyheten, var identisk med min bestemors. ”I Guds skapers navn. Si at dette ikke er sant”. Dessverre var det sant.

Økonomi er et tema som ikke passer Arne. Helt siden ungdomsårene har han hatt hjelp. Først min bestemor. Så min mor. Onkel Arne er kunstner. Et familiemedlem på farsiden har i alle år organisert utstillinger. Arne har ikke vært på en eneste utstilling av egne bilder. Hadde han vært det, ville han garantert ha endt opp med å kjøpe sine egne bilder. Selv om Arne er svært impulsiv, er han også temmelig rigid. Han kjøper klær kun på en butikk, handler mat kun på en butikk, har kun en pub han går på og kjører taxi kun med en eneste kjent sjåfør. Denne rigiditeten har gjort det enkelt for min mor. Mot slutten av hver måned sender de ulike aktører i Arnes liv regning til min mor. Hadde Arne selv disponert sine penger, ville han vært en fattig mann. Impulsiviteten ville rett og slett tømt bankkontoen temmelig raskt.

I følge Arne selv, finnes det så mange i denne verden som har behov for penger. Selvfølgelig har onkel Arne kontanter. Han bruker ikke kort. Stoler ikke på maskinene som gir han penger. Når han i tillegg ikke stoler på folk i dress blir hans møte med folk i banken nærmest håpløst. Kunsten har gjort onkel Arne til mangemillionær, men han bryr seg lite om kroner og ører. Ordningen med at min mor tar seg av Arnes økonomi, fungerer fint for alle parter. Det som derimot ikke fungerer fint, er tanken på å dra på ferie. Selv om det bare er en uke. Dessuten finnes det ikke noe bestemt feriemål. Et land i Middelhavet er Arnes utgangspunkt men for å nå bestemmelsesstedet har Arne en helt spesiell metode.

”Da er vi klar for aksjon Middelhavet,” messet onkel Arne dagen etter at han slapp sin feriebombe. Jeg hadde allerede innsett at mine valgmuligheter var temmelig begrenset når det gjelder ikke deltakelse. Hele familien har satt sin lit til at jeg dro sammen med Arne. Denne navnløse redselen som oppstod i det han nevnte navnet mitt som deltaker, hadde enda ikke sluppet taket. Som nevnt har Arne en helt spesiell måte å finne et bestemmelsessted på. På verkstedet som han kaller sin malerstue, hadde han hengt opp et stort kart over Middelhavet og landene som sognet til havet. Han hadde skrittet opp 10 meter og på et lite bord foran han lå fem dartpiler. Jeg ba en stille bønn om at ikke dartpilen ville havne i krigsland med strandsone til Middelhavet.

Første dartpilen havnet et sted i havet utenfor Frankrike. Andre pilen i havet utenfor Hellas. Pilen var i nærheten av en øy, men internett fortalte at øya ikke var bebodd. Tredje pilen havnet et steinkast fra kysten av Tyrkia. Pilen hadde utrolig nok streifet en liten øy. Stor ble overraskelsen da det viste seg at øya slett ikke var tyrkisk, men gresk. Onkel Arne hadde selvfølgelig sin egen vri på situasjonen, og syntes synd på den tyrkiske nasjonen som knapt kunne bade i Middelhavet fordi Hellas hadde kjørt sitt lands territoriale grense i fjæresteinene til tyrkerne. I alle fall stod dartpilen fast på øya Meis eller Kastillorizo som hellenerne kalte stedet for. Jeg ba en stille bønn om at det ikke måtte finnes et eneste levende menneske på denne øya, men jeg ble dessverre ikke bønnhørt. Det fantes mennesker der og ikke nok med det. Øya var et turistmål.

”Er du sikker på at du ikke burde kaste en pil til,” forsøkte jeg meg på i håp om et enklere reisemål, men nei. Krabaten hadde allerede bestemt seg. Vi skulle til Meis bare et steinkast fra den tyrkiske grensen. Ingen av oss hadde noen gang hørt om stedet men jeg hadde en mistanke om en ny tidsregning for øyboerne. Før og etter onkel Arnes besøk!

DEL 3

Jeg hadde forsøk utallige metoder for å få Arne på andre tanker, men nei. Han var fast bestemt på at reisen skulle gå til Meis. I ren desperasjon hadde jeg forsøkt meg på USA som et mer interessant reisemål og spesielt Florida siden det gikk direktefly fra Oslo, men ikke fan. Onkel Arne var fast bestemt på at skjebnen hadde ført han til Mais og dit skulle han. Min målsetning var helt klar. Det finnes flere millioner mennesker i Florida. Onkel Arnes mange krumspring ville ikke få så store følger i populasjonen som på Mais, der det kun var rundt 250 fastboende mennesker. Etter å ha svelget nederlagets pine, gikk jeg løs på oppgaven med å framskaffe et reisealternativ. Mest i håp om å minimalisere risikoen som Onkel Arnes mange krumspring ville medføre. Det fantes to veier som førte til Mais. Fly til Rodos og derfra et lite fly til Mais. Utrolig nok viste seg at den lille øya hadde egen flyplass. Det alternativet ble fort forkastet. Det fantes ikke det mennesket på denne planeten som kunne få mannen inn i et lite fly. Alternativet var ferge fra Rodos noe jeg også forkastet. Selv om turen sikkert hadde gått bra hang minnet om en danmarkstur med båt for noen år siden igjen i familien.

Turen med fergen hadde gått helt fint i mange timer før ting utviklet seg til det absurde. Onkel Arne hadde midt mellom Norge og Danmark fått det for seg at båten gikk feil vei å ønsket selvfølgelig og diskutere dette med skipets kaptein. I håp om for å få båten snudd. Onkel Arne kom ikke tilbake med båt, men med fly. Eskortert av dansk politi og på flyplassen var norsk politi klar til å ta med seg karen til hans faste oppholdssted på sitt vante psykiatriske sykehus. Egentlig var risikoen svært liten for noe tilbakefall nå, mente onkel Arnes faste legeteam, men jeg var lagt fra overbevist. Derfor ble valget lagt til en reiserute som innbefattet Tyrkia. Vi skulle fly over Rodos og lande på Dalaman flyplass i Tyrkia. Derfra med leiebil til Kas samt en fergetur på 20 minutter til Mais. I teorien en helt grei tur. Direkte fly fra den norske hovedstaden og leiebil. Hva kunne gå galt?

Allerede på flyplassen i Oslo gikk det galt. Arne hadde pakket sin tursekk. Ingen koffert, kun en ryggsekk. I den hadde han et pass med E-visa, en tannbørste, en kam, en sort bermudashorts, tre sorte T-skjorter, 25.000 norske kroner i kontanter, hvis han skulle møte en fattig fan som hadde bruk for pengene og en Rambokniv. Hvem i svarte fan tar med seg en Rambokniv i dagens rigide flyplassverden der en vannflaske katalogiseres som en potensiell bombe? Jo, onkel Arne. Etter beste evne forsøke Arne å argumentere for sin ødeøyreise der kniven kunne bety liv eller død, men til ingen nytte. Det ante meg at diskusjonen ville bli høylytt etter hvert som argumentene fosset ut av Arnes munn.

Et snev av ren lykke traff i tillegg min kropps indre organer da det gikk opp for meg at turen kunne være over før den hadde begynt. Arne ville ikke gi seg på tørre møkka og heller bli hjemme hvis han ikke fikk med seg kniven. Der tok jeg feil. Arne skiftet plutselig og uten noe direkte forvarsel taktikk. Smilende snudde han seg mot meg og messet noe om at kniver kunne han skaffe seg i bøtter og spann i Tyrkia. Dessuten hadde han hel andre planer for flyplassbesøket enn å diskutere med barna i uniform som han nedlatende karakteriserte motstanderne på andre siden av scanneren for. Dialogen endte opp med irriterte vektere og en stadig voksene hærskare av mennesker som skulle gjennom flyplasskontrollørene. Min lykkefølelse ble snudd til lettere håpløshet da jeg brått forsto at turen ville gjennomføres. Rambokniv eller ikke.

Nå skal jeg ikke være negativ. Arnes mange uventede handlinger er kun av humoristisk karakter og slett ikke ond ment fra hans side. Kanskje er det slik at hans sykdom er mer eller mindre ”utbrent”. Kanskje er det slik at han blir oppfattet som eksentrisk og i noen miljøer spennende. Likevel er det disse tidligere historiene som følger Arne som uroet og det faktum at jeg følte ansvar for karen. Det blir ikke lettere når karen er totalt rensket for økonomiske interesser. Som turproviant var jeg forsynt med kredittkort nok til omtrent å kjøpe et tyrkisk flyselskap for å komme raskt tilbake til Norge. Det var en slags ”stille før stormen” stemning i ventehallen i Oslo. Arne var ikke spesielt glad i ansamlinger av folk og spesielt ikke flyplasser der hordene hastet frem og tilbake i det som kunne minne om et komplett folkelig kaos. Merkelig nok tok Arne flyplassoppholdet med stor ro. Han hadde funnet en tyrkisk historiebok og var mer enn fornøyd med å oppdatere seg på det Ottomanske riket. Like fornøyd var ikke araberen som satt med nabobordet da Arne begynte å øse ut av sine kunnskaper til den stakkers intetanende forretningsmannen.

Jeg fulgte samtalen med liten interesse men forsto egentlig reaksjonen til mannen da han skyndsomt reiste seg etter at onkel Arne hadde konkludert med at det Ottomanske riket godt kunne beholde sin posisjon den dag i dag. Da hadde nemlig den nye islamske staten fått større tumleplass. Kanskje USA og deres samarbeidspartnere hadde sluppet å teppebombe små fjellområder i Irak og Syria til parkeringsplasser. Det lå kroner og ører i bomber som hadde stor betydning for sysselsettingen i de rike landene, mente Arne. Jeg forsøkte meg vennlig med en kommentar om at dette kunne man egentlig ikke si til folk, uten at det gjorde spesielt inntrykk på min onkel. Ba en stille bønn om at karen ikke skulle på samme flyet mens jeg filosoferte over hvordan man kunne stappe Arne inn i et charterfly? Denne gangen ble jeg bønnhørt. Flyet var ikke fullt og Arne kunne lykkelig boltre seg på tre seter. Det samme kunne også jeg gjøre.

DEL 4

OArne har lett for å forelske seg i mennesker. Er det noen grupper Arne kunne forelske seg i, må det bli flypersonell. Nå har ikke Arnes seksualitet vært en stor ”snakkis” i familien. Personlig tror jeg at Arne kan forelske seg i det meste. Tror ikke at kjønn spiller så stor rolle bare han finner mennesket interessant nok. Selvfølgelig var flyet stappet med unge vakre flyvertinner og selvfølgelig skulle Arne klemme på de han fant på sin vei til flysetene 18 A, B og C.  Damene tok det hele med fatning. Tror bestemt at de hadde vært ute en stormdag eller to før på sine reiser. Det mest interessante var å få stappet 55-åringen ned i et sete med påfølgende formaninger om beltet på og bord oppreist. Onkel Arne lot seg selvfølgelig sjarmere og spente fast sikkerhetsbeltet uten noen videre diskusjon.

Allerede før styrmannen hadde messet beskjeden, ”Kabinpersonell! Vær snill å sett dere. Klar for avgang.”, var beltet av. Det var noe med onkel Arne og belter uten at jeg var riktig klar over hva det var. Han brukte ikke bilbelter og slett ikke belter ombord på fly, men tanken hadde slått oss om bruk av belter ved det psykiatriske sykehuset som siste virkemiddel. Skulle bare halvparten av Arnes historier opp gjennom livet hans være sanne tror jeg nok at Arne hadde et spesielt forhold til belter og reimer som et absolutt siste alternativ på en metodisk behandlingsreise i karens liv. Mest for å finne tilnærminger både han selv og pleiere kunne føle trygghet i akkurat der og da på sykehuset. Ikke hadde jeg spurt han og ikke ville jeg gjøre det heller. Jeg sovnet i trygg forvissning om at Arne fortsatt hadde en hel del sider igjen om tyrkisk historie, men våknet til kraftig turbulens og allsang med klapping bak i flyet. Jeg snudde hodet og ble ikke spesielt overrasket av å se den tyrkiske historieboka og den sorte hatten ligge på flysetet uten sin faste leser eller eier. Han var ikke på sin vante plass. Vi hadde bare vært i lufta i under en time og hadde over tre timer igjen til vi landet i Tyrkia. Klapping og allsang kunne bare bety en ting. Onkel Arne hadde kommet til et heller kjedelig kapittel i den Ottomanske historien. Det kjempemessige islamske riket fikk vike en stund mens han ønsket å gjøre noe med tre pils fra flyplassen som truet med å komme ut.

Arne hadde kommet nesten helt fram til toalettene bak i flyet da han oppdaget kjentfolk og kjentfolk oppdaget han. To gamle svirebrødre fra den lokale puben hadde dekket det lille flybordet med Efes, samt tyrkisk rødvin nok til å bekymre besetningen. En høylytt vennskapelig småkrangel om Vålerenga hadde fått i stand en heftig fotballdebatt også fra nabosetene. Arne var mer enn velkommen til å delta som debattant og det gjorde han etter først å ha smadret Guinness-rekorden i stor mann på lite do. Etter endt og noenlunde vellykket besøk ålte Arne seg ut av kottet, løftet armene i været og brølte ”Enga, Enga, Enga.” Et samlet kor fra fire flyseterader svarte i allsang, noe som gjorde at minst ti rader med folk i flysetene fremover i flyet stivnet. To engstelige hoder stakk ut av forhenget foran i flyet, der de klargjorde flyets servering. De hadde nok tatt seg av berusede personer før, men neppe fire seterader med ivrige Engatilhengere på vei til Tyrkia. Arne takket selvfølgelig ja til en av de små rødvinsflaskene, tømte den i en slurk og med sin faste helt ubrukelige stemme for alt som kunne synges, dundret avsted med en ny Vålerengahit. Det var vel etter gjengens egenklapping av sitt musikalske verk, at jeg våknet samtidig som kapteinen gjorde sin entre. Jeg så han titte fram fra forhenget foran i flyet. Smilende entret han bakover helt til han stoppet ved de støyende fotballtilhengerne.

”Dere kan ikke noen Rosenborgsanger,” spurte han på kav trøndersk. Engagutta og jentene så på hverandre, ristet på hodet mens de så spørrende på kapteinen.

”Vel,” sa kapteinen, mens han så litt streng ut i ansiktet.

”Nå er det slik at jeg er flyets kaptein og dermed lederen ombord. Hvis ikke dere kan noen Rosenborgsanger må jeg nok dessverre be om en smule ro. Noen av sangene dere synger kan virke støtende på våre helt unge gjester litt lengre frem i flyet.”

En litt fyldig herre hadde tatt noen slurker med tyrkisk pils før han rensket halsen og løftet hånden som et signal til kapteinen.

”Hadde Rosenborgsanger vært bedre på denne flyturen, fordi du er trønder og kaptein?, spurte den fotballinteresserte passasjeren. Flyets kaptein smilte til gjesten i hvit fotballuniform, mens han tenkte litt over spørsmålet.

”Det har nok ikke noe med klubb og gjøre, men hvor flink man er å synge.”

Det var da onkel Arne begynte å le. Han reiste seg fra sin plass. Klappet kapteinen på skuldrene og beskrev kapteinens budskap som et fantastisk partsinnlegg i det falske fotballfankoret. Han fortsatte å le til han dumpet ned i setet sitt og ristet på hodet.

”Jeg skal betro deg en ting kompis” sa han og skottet over på meg.

”Jeg fordrar ikke fotball. Har knapt nok vært på en eneste fotballkamp i hele mitt liv, men du verden så befriende det er å høre godt voksne folk synge av hele sin sjel og du verden så godt det er å synge sammen med likemenn og kvinner som slett ikke kan synge.”

Onkel Arnes ansikt var et stort smil da kaptein klappet han på skuldrene og smilte da han vandret tilbake til sin faste plass i førersetet.

”Makan til flyopplevelse” mumlet Arne fra sitt tilholdssted og åpnet vinflaske nummer to. Denne gangen bevarte han den lille flasken til to munnfuller før han la hatten på skrå over hodet og sovnet.

Jeg ble sittende å se på min egen onkel. Sannheten var vel at jeg aldri hadde vært på lengre turer med han. Kunne det være slik at jeg var forutinntatt og hadde holdninger til Arne som min egen familie hadde plantet opp gjennom oppveksten. Kunne det være slik at jeg overhode ikke kjente min egen onkel. Var min engstelse over hva han kunne finne på totalt uberettiget? I det øyeblikket skjemtes jeg litt. Jeg bestemte meg der og da for å legge fordommer til side og leve i en uke sammen med Arne. Bli litt mer fordomsfri. Se hva som skjedde og heller nyte min egen onkels totale mangel på egne fordommer. Egentlig var jeg lettet over valget. Hvem fan er jeg som kan dømme andre utfra hva som er blitt fortalt, selv om det er egen familie?

Likevel! Vi var på vei mot ei øy vi ikke hadde noe som helst informasjon om. Annet enn det vi hadde lest oss til. Alt på grunn av Arne og hans piler han absolutt bare måtte kaste på et verdenskart fordi han hadde lyst på en tur. Familien som bare måtte peke på fortelleren av denne galskapen fordi ingen andre hadde ønsker om å være med på ferden.

Så var det bare å stålsette seg. Flyet ville lande.

DEL 5

Vi kom ikke til Kas første dagen i Tyrkia. Vi kom til Kalkan. Flyreisen hadde vært uten nevneverdige utfordringer etter at den blide flykapteinen hadde stengt ned falske sanger om Vålerenga. Badstutemperaturen som møtte oss på flyplassen gjorde lite inntrykk på Arne med sin sorte skjorte, bukse, hatt og engelskrøde sløyfe festet til en lang sort hestehale på nakken. Tyrkisk politi, passkontroll og tollmyndigheter hadde nok sett det meste av arten spasere inn og ut av flyplassen, men det var langt mellom mennesker som onkel Arne. Han ble merkelig nok ikke kontrollert men flyplassmyndighetene fulgte han med blikket gjennom alt av kontroller og ut av flyplassområdet. Ikke fordi de mente at han utgjorde noen trussel, men mest fordi han med sin framtoning skilte seg kraftig ut fra resten av mengden.

Landskapet vi kjørte gjennom var en blanding mellom frodige sletter og åser sammen med kystlinjen omkranset av svinger og et øde landskap. Selv om temperaturen var over 30 grader stort sett hele året var vi overrasket over frodigheten som møtte oss på vei mot bestemmelsesstedet. Jeg hadde lest et sted at det høye grunnvannet i området gjorde dette mulig, hvis ikke ville det meste av vegetasjonen vært svidd av temmelig kvikt.

Vi skulle kjøre den lange turen fra Dalaman flyplass til Kas men en halv time fra bestemmelsesstedet beordret Arne full stopp. Vi hadde passert en bakketopp, og synet som møtte oss var mer enn utrolig. I et dalføre badet i ettermiddagssol lå Kalkan. Vi hadde begge lest om havnebyen, men ikke vært i nærheten av å reflektere hvor vakker den var.

”Her skal vi overnatte,” sa Arne bestemt og alvorlig. Jeg forsøkte å fortelle at det var i underkant av 30 minutter til Kas. Men ikke fan. Karen hadde bestemt seg, og slik ble det.

”Jeg har en følelse av at denne byen har noe å gi oss,” messet Arne, og parkerte boken om det Ottomanske riket i hanskerommet på leiebilen. Jeg håpet inderlig at dette var sant og ikke motsatt. Jeg fikk dessverre rett. Onkel Arne hadde mer å gi byen enn motsatt.

Det var langt fra vanskelig å framskaffe hotell. Litt utenom turistsesongen var det godt om plass for to landstrykere fra Norge og prisene var lave. Det utrolige med den lille havnebyen var at ikke et eneste hotell hadde matservering. Det hadde derimot havnebyens over 200 små restauranter som var plassert i bykjernen og dannet grunnlaget for byens turiststrøm, skjønt turiststrøm! Det å vandre i byens mange smågater var som og være i en bydel av London. Stort sett hvor du gikk var det engelskmenn. Riktignok hadde det forvillet seg noen russere inn i den idylliske atmosfæren, men de var i et stort mindretall. Det var i sannhet et underlig og fredfullt sted som onkel Arne hadde beordret full stopp i.

Arne toget inn på en av byens mange restauranter. Alt var skrevet på engelsk som kunne skrives på engelsk av mat og drikketilbud på veggene. Så sent i turistsesongen så det ut som om det var engelskmenn med feriehus i byen som regjerte restauranten. Kelnere kjente stort sett samtlige som satt med bordet og en lav summing og latter fortalte at de fleste gjestene også kjente hverandre. Det ble en underlig stillhet da Arne entret restauranten. For de som liker å finne fem feil på tegninger i enkelte ukeblad var det gode muligheter her. Sort skjorte, bukse, sko og hatt samt en sort jakke hengende over skuldrene i mer enn 35 varmegrader, var ikke daglig kost i byen. Heller ikke en snart to meter høy og bredskuldret mann med sort hestehale og ei engelskrød sløyfe festet i halen. Det eneste som passet var nyinnkjøpte solbriller som fyren litt lengre opp i gata hadde forsøkt å selge som ”ekte vare”, men når prisen på brillen var prutet ned mot 15 tyrkiske lira var karen litt mer usikker om ekthetsgraden likevel. Arne hilste med hatten og vinket til nabobordene som langsomt tok opp igjen samtalene sine. Denne gangen neppe om dagligdagse hendelser men mer om inntrengerens kleskodeks.

Vi bestilte tyrkisk pils og fikk en meny servert av en smilende tyrker. Mens jeg studerte menyen hadde Arne studert omgivelsene. Blikket var klistret mot et bord litt lenge inn i restauranten der det satt en kvinne ved et bord helt alene. Hun satt på skrå slik at det kun var profilen hennes som var synlig fra det bordet vi satt ved. Personlig tok det en stund før jeg oppfattet situasjonen og fikk løftet blikket i samme retning som Arne. Han hadde ikke sett på menyen, men tatt noen slurker øl da han resolutt reiste seg fra stolen og toget bort til den enslige kvinnen. Høyt og engasjert deklamerte han at hun var det mest fantastiske vesen han noen gang hadde sett. Jeg forsøkte å finne en metode for å redde kvinnen fra Arnes eventyrlige utblåsing om hennes skjønnhet, men forsto at skaden allerede hadde skjedd. Bestemte meg heller for å bivåne opptrinnet. Hva fan kunne jeg gjøre? Bestemte meg for å innta min bestefars holdning til det norske helsevesen der og da. ”I redsel for å gjøre feil gjør vi intet!” Det var nettopp det jeg gjorde, mens jeg lente meg tilbake på stolen for å se hvordan denne tilnærmingen skulle ende.

Det så ut som om kvinnen ved bordet hadde stivnet fullstendig. Hun satt paralysert å så på mennesket over bordet hennes som brått og uventende hadde erklært evig kjærlighet til henne. Hun så ikke redd ut, men var totalt parkert og ikke et eneste fiber i kroppen rørte seg. Samtalene ved nabobordene som var tatt opp igjen etter vår ankomst var blåst bort. Det var totalt stille i hele restauranten. Vantro gjester satt med et sjokkert uttrykk og beskuet hendelsen som brått hadde inntruffet. Ikke en gang kelnerne hadde intern kvalitetskontroll god nok mot hendelser som dette. De så på hverandre mens de forsøkte og finne ut hvordan de skulle takle opptrinnet. Kvinnen beveget hodet for å finne ut hva omgivelsene mente om opptrinnet, men fant bare øyner som var spikret mot min onkel. Ikke henne. Alt dette skjedde samtidig som Arnes stemme var den eneste som hørtes i hele restauranten. Jeg så på kvinnen for første gang å forsøkte og finne ut hva det var med henne som hadde trigget Arnes kjærlighetsliv i løpet av noen sekunder. Kvinnen var høy, hadde lyst hår og var usedvanlig pen.

Ved nabobordene satt engelske par på godt over 60 år. De fleste med kropper som tålte minst to middager. Denne kvinnen var rett og slett utypisk for omgivelsen i restauranten med sitt vesen og sine lette sommerklær. Det var nok dette Arne hadde reflektert og toget bort til henne som en likesinnet. Et individ som ikke passet inn i den gemene hop. Kvinnen hadde gjenvunnet litt av balansen selv om opptrinnet sikkert ikke favoriserte til noen topp 10 plassering i måter å treffe andre mennesker på. Da det plutselige verbale angrepet hadde kommet var hun totalt uforberedt, men nå så det mer ut som hun hadde bedre kontroll over situasjonen. Hun klarte å presse frem et lite smil.

Hun ble derimot overrasket da Arne reiste seg fra stolen, proklamerte en ny kjærlighetserklæring mens han ba henne vente litt mens han gjorde et nødvendig ærende. Arne toget forbi steder der jeg satt og beskrev oppløftene at kvinnen hadde brakt farger inn i hans liv. Dessuten var hun ikke engelsk men amerikansk, klarte han å formidle før han krysset gaten og tok peiling på en butikk. Jeg hadde ikke langt merke til den unge kvinnen som satt utenfor butikken, men kvinnen hadde selvfølgelig lagt merke til oss og fulgte opptrinnet med smil rundt munnen. Arne nærmest løftet kvinnen og mer eller mindre bar henne inn i butikken. Det var ikke akkurat opptrinnet som fasinerte meg, men kvinnen. Hun var noe med det vakreste jeg hadde sett i mitt liv.

DEL 6

Før vi går videre i onkel Arnes reise bør det vel fortelles at det skjedde mye på hjemmefronten. Familien Wolf tar ikke pause selv om onkel Arne og fortelleren er på en liten ferietur. Min bestefar Marcus fortsetter sitt korstog mot det norske helsevesen, eller helseuvesen som han kaller det for. En overivrig nattevakt hadde rensket rommet for rødvin og Cognac. Selv om beholdningen kun besto av en flaske rødvin og en halv flaske Cognac ble dette i meste laget for hjelperen som hadde sin metodiske tilnærming godt og trygt plassert hos vår Herre. Bestefar sin hevn for denne unåden vil for alltid leve ved institusjonen. Hvorfor ikke være spandabel med edle dråper, mente Markus. Som tenkt – som gjort. Noen utvalgte beboere fikk en ettermiddag det mer enn hyggelig ved institusjonen. Dessverre er ikke norsk helsevesen tuftet på å la mennesker med Alzheimers sykdom ha det hyggelig, men heller skape trygghet gjennom tung medisinering. Det skulle bestefar ha seg frabedt.

Tante Nina er opprørt over hennes søster Susanne. Min byråkrattante hadde vært på besøk og det meste hadde vært en fredelig ettermiddagsstund helt til katten Arkimedes ville noe annet. Uten et eneste mjau hadde det onde dyret tatt seg den frihet å klatre opp på tante Susannes høyre fot. Med alle klørne ute. Bare øyeblikkelig og rask aksjon fra Konrad, Ninas samboer, gjorde at dyret ikke spaserte over hele mennesket. Opp høyre fot, over hodet, og ned venstre kroppsdel. Selvfølgelig måtte Susanne på legevakta. Nå skal dyret i dyrehimmelen, mener Susanne, men hennes søster andre planer. Hun ville ikke gjøre annet enn å la ”bendelboet” bli i sitt opprinnelige miljø. Nemlig heimen. Denne hendelsen ville garantert bli ”mat for mons”. I dette tilfellet naboer som ville storme til lokalavisen med nyheter om dyrets onde gjerninger og langt fra stille seg på Mr. Arkimedes sin side.

Som om ikke dette var nok, hadde min søster Anne selvfølgelig sørget for den store ”snakkisen” i familien. Som sisteårsstudent ved psykologistudiet skulle hun selvfølgelig tøye grenser med en hjemmeoppgave om seksualitet. På en nettbutikk i Kina hadde hun funnet ikke mindre enn 12 lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Dere skjønner det er nok å ta fatt i når det gjelder galskap i vår familie. Kommer selvfølgelig tilbake til både katter, bestefars hevn og plastpeniser, men nå tilbake til onkel Arnes reise.

Den amerikanske kvinnen satt fortsatt ved bordet og rotet forsiktig i maten som hadde blitt kald etter Arnes besøk. Hun hadde hevet blikket bare for å møte alle øynene som var rettet mot henne. Til hennes store overraskelse var det ikke et eneste par øyner som så på henne. Samtlige var klistret til butikkdøren Arne nettopp hadde entret. Jeg forsøkte å finne en løsning på den utfordringen Arne hadde skapt. Håpet at ikke en Mr. Amerikaner skulle dukke opp før jeg hadde fått Arne snakket bort fra bordet. Kanskje klart å opprette en hvis balanse i Arnes impulsive atferd med middag et annet sted i havnebyen. Kelnerne hadde kommet seg etter sjokket, og småløp rundt bordene med en litt oppgitt, men smilende holdning. Noen gjester hadde selvfølgelig tatt fram snakketøyet mens de påberopte seg en verdensvant holdning om atferd og oppførsel på en restaurant. De fleste hadde likevel øynene rettet mot inngangspartiet til butikken Arne nettopp hadde gått inn i. Det lyste i øynene deres av spenning over hva som ville komme ut igjen og ikke minst når. Kanskje disse ferierende hadde behov for et lite avbrekk. Kanskje var det slik at ikke noe utenom det vanlige skjedde i feriebyen og at comfortsoner som de var puttet inn i, eller hadde puttet seg selv inn i, godt kunne rystes av en 2 meter høy sortkledd mann. Det som kom ut av døren fikk igjen restaurantens gjester til å sperre øynene opp. Selv kvinnen som hadde blitt utsatt for det verbale kjærlighetsangrepet måpte før hun i motsetning til de andre lurte fram et lite smil.

Arne kom ut av butikken. Han strålte i takt med ettermiddagssolen. Selv med alt jeg vet og visste om hva karen kunne finne på hadde jeg aldri trodd eller tenkt meg muligheten til det synet som traff øynene mine. Arne! Det sorte fåret og den sorte mannen var blitt gul. Han var pinadø gul fra topp til tå. Arne stod midt i gågata iført knallgule sko, sokker, shorts, skjorte og sommerhatt. Den engelskrøde sløyfa i hestehalen var skiftet med en hvit. Til og med ”merkesolbrillene” innkjøpt for under en time siden var skiftet til hvite solbriller. Elegant gikk han inn i restauranten. Ble stående en stund for å snuse inn stemningen. Bukket pent til den enslige amerikanske damen og proklamerte at hun hadde brakt farger inn i hans liv. Han ville for all ettertid kalle dette øyeblikket for den gule dags tilblivelse og feire dagen resten av hans liv. Han bydde fram handa og smilte til kvinnen.

”Dette må feires,”  jublet Arne. Merkelig og utrolig nok reiste kvinnen seg fra bordet, tok Arne i underarmen og gikk sammen med han ut på gaten. Arne stoppet opp. Ba høflig om unnskyldning til kelnerne og toget bort i retningen der jeg satt måpende.

”Kos deg gutt,” sa Arne.

”Jeg har et stevnemøte med en nydelig dame. Kan du være snill å betale den unge vakre kvinnen i butikken for alt oppstyret.”

Arne ventet ikke på noe svar. Han smilte fra øre til øre. Jeg hadde neppe fått fram en setning heller, så overrasket ble jeg over opptrinnet. Det eneste jeg la merke til, var at den amerikanske damen snakket med kvinnen fra butikken. Jeg så onkel Arne vandre nedover gågaten sammen med den amerikanske damen. Hadde han vakt oppsikt i sine sorte klær var oppmerksomheten han nå fikk om mulig enda større. Jeg ble sittende igjen på restauranten like måpende som de engelske gjestene som hadde fått tilbake litt av sine opprinnelige dannede holdninger. De diskuterte selvfølgelig opptrinnet som dannede folk gjør når noe eller noen treffer deres vei og bryter med nedarvede aristokratiske verdier og moralbegreper. Jeg betalte for fire øl og ingen middag, mens jeg filosoferte hvordan kvelden ville utarte seg. Ba igjen en stille bønn om at nye overraskelser måtte tilhøre morgendagen eller helst neste år. Igjen ble jeg selvfølgelig ikke bønnhørt men overraskelsen kom ikke fra onkel Arne men fra et helt uventet hold.

Den unge kvinnen ved butikken hadde skiftet til en helt lys sommerkjole. Så mye observerte jeg mens jeg gikk over gata samme distanse og strekning onkel Arne hadde gått under en halvtime før meg. Den vakre damen så på meg med et vakkert smil. Reiste seg fra stolen hun satt på. Tok meg i hånden og hilste pent.

”Tusen takk for en hyggelig handel med din onkel,”sa hun. Hun snakket amerikansk og så på meg med et smilende ansikt. Hun var enda vakrere på nært hold enn på avstand og jeg fikk knotet fram at det var da så lite for en helt gul onkel. Det underlige i samtalen slo meg plutselig.

”Hvordan visste du at han er min onkel,” spurte jeg forsiktig.

”Fordi damen som fulgte han fortalte meg det,” sa hun og smilte enda større.

Jeg så på henne og fant ut at det sikkert var noe Arne hadde lirt av seg under den store kjærlighetsmonologen han hadde holdt over den stakkars amerikanske kvinnen. Vel, stakkar var vel ikke det rette ordet ettersom hun hadde fulgt med den gule påskepynten nedover gaten for noen minutter siden.

”Dessuten inviterer jeg deg på middag,” sa kvinnen og smilte like blidt.

Hadde jeg ikke vært parkert før ble jeg det nå. Jeg forsto rett og slett ikke så mye av samtalen og invitasjonen var så fjern fra min fantasi at jeg var uten både ord og tanker.

”Middag,” spurte jeg vantro etter noen sekunder å hørte at jeg samtidig dro med meg både noen æ og e –lyder som slett ikke skulle vært der. Slett ikke da.

”Jada,” sa den unge kvinnen.

”Hvis min tante spiser sammen med din onkel kan vel jeg spise middag med deg. Dessuten kjenner min tante din onkel fra før. Du kan gjøre opp i morgen og din onkels klær er allerede på vei opp til hotellet der dere bor. Han hadde ikke levert romkortet i resepsjonen og kortet mistet han ut av lommen i skjorta da han tok den av,” sa kvinnen. Jeg forsøkte å fordøye den nye informasjonen og sile hva som var viktig og hva som ikke var viktig.

”Hvordan i alle dager kjenner kvinnen min onkel,” spurte jeg.

”Det skal jeg fortelle deg under middagen.” Jenta tok tak i armen min og geleidet meg nedover gågata på vei mot havneområdet i Kalkan. Det forbipasserende så på veien ned gågata var kun et stort spørsmålstegn. Jeg trodde at det å ha kontroll var en kunst i mitt liv. Det var det altså ikke.

DEL 7

Det var formiddag i Kalkan og jeg spiste frokost på hotellet alene. Jeg hadde forsikret meg om at Arne faktisk var på hotellet og nøt en ny varm dag på det lille hotellets tak med panoramautsikt over den lille byen. Turen til Mais kunne vi bare glemme i dag. Da måtte vi ha vært i Kas fra morgenen av, ordnet med pass og kjøpt billetter. Jeg visste allerede da jeg spaserte mot middag med den vakre butikkvinnen at det ikke ville bli noen tur til bestemmelsesstedet neste dag. Jeg var i grunnen usikker på det meste der jeg satt en tidlig formiddag i vakre Kalkan og erindret gårsdagens ettermiddag og kveld.

Hun het Zeliha og bodde ikke i Tyrkia. Hun bodde i Florida og var i ferd med å avslutte en doktorgrad i ortopedisk medisin. Hennes tante hadde vært gift med en tyrker som døde for 10 år siden. Sammen hadde de etablert butikk i Kalkan og fem andre steder i Tyrkia. Butikkene solgte merkevarer, noe som regningen på onkel Arnes knallgule uniform allerede hadde fortalt meg. I tillegg hadde hennes tante bygget opp et eget motemerke både i Europa og USA. Hun hadde egen fabrikk og samarbeidene fabrikker i utkanten av Istanbul som produserte hennes klesmerke. Dama var styrtrik kunne den vakre unge kvinnen fortelle. Hennes tante hadde kjøpt en større villa for åtte år siden i Kalkan og brukte den regelmessig.

Zeliha fortalte i tillegg at hun ikke hadde behov for noen butikkjobb, men dagene kunne bli kjedelig sammen med sin tante. Hun likte butikkjobben der hun kunne se på folkelivet, prate med fastboende, og feriegjester. De hadde pratet i timevis om alt og ingen ting. Sittet stille ved vannkanten og latt natta gli over til en ny dag før de skiltes. Zeliha fortalte ikke om onkel Arne, men om to av bildene hans. Hennes tante hadde kjent Arne øyeblikkelig da han toget inn på restauranten dagen før. Ett bilde hang i hennes leilighet i New York og ett i Florida. Hun hadde kjøp begge to på ei utstilling for tre år siden i New York og lest om kunstneren. Derfor visste hun hvem han var og ble ikke spesielt forbauset over atferden til Arne. Jeg vet ikke om jeg en gang reflekterte denne nyheten. Det var absolutt ingen ting som lengre forbauset meg når det gjaldt min egen onkel.

Jeg ble vekket fra mine egne tanker av telefonen. Min mor ønsker å høre siste nytt fra Tyrkia uten at jeg fortalte i detaljer alle begivenheter, men kunne fortelle at hennes bror var blitt gul i en havneby som het Kalkan. Hun ble egentlig litt forbauset siden hun hadde sett sin bror i sort siste 20 årene, men mente det var en hyggelig overraskelse.

”Atropos farger”, sa min mor og avbrøt seg selv i telefonen.

”Din søster har kjøpt lysegrønne plastpeniser som er selvlysende og blinker i alle regnbuens farger. Hun forteller at hun ønsker å utfordre både egen og andres seksualitet. Hun er inne i temaet på psykologistudiet.”

Jeg forsøkte å fordøye det min egen mor fortalte. Ikke at min søster kjøpte en lysegrønn plastpenis som var selvlysende og blinket, men det faktum at jeg snakket med min egen mor om dette.

”Vel, tja, akkurat” hakket jeg i telefonen.

”Det er vel ikke uvanlig at man kjøper plastpeniser,” forsøkte jeg for å dempe litt av det jeg trodde var en rystende opplevelser å forsøkte og snakke bort emnet med:

”Og her er det et fantastisk vær.”

”Hun har ikke kjøpt en selvlysende plastpenis men 12 stykker,” sa min mor noe oppgitt.

”Hva i himmelens navn skal hun med 12 stykker?” spurte jeg å forsøkte og høres noe oppgitt ut i telefonen.

”Det venter hun med å fortelle til dere er tilbake. Dessuten har Nini vært innom. Hun nekter og komme tilbake hvis ikke en av plastpenisene er flyttet ned fra bokhylla i stuen.”

Herregud, tenkte jeg. Hvorfor sette en lysegrønn plastpenis på ei bokhylle i stua?

Jeg avsluttet samtalen med min mor da Arne kom inn i spisesalen. Han strålte som ei sol. Jeg ble vel egentlig ikke like forbauset over klesvalget som de andre gjestene som satt og nøt en sen frokost. Arne hadde skiftet fra gult til rødt. Dyp røde sko, sokker, shorts og skjorte samt hårsløyfe og en dyp lilla CAPs snudd med baksiden frem. Under måltidet messet han om sine nye farger i livet og om kjærlighet og lykke mens jeg innimellom fortalte nytt fra Norge

”Sa du at den blinket i alle regnbuens farger?” Arne hadde stoppet ordflommen å så spørrende på meg.

”Jeg sa at den lysegrønne plastpenisen blinket.”

Jeg følte meg temmelig ukomfortabel over temaet og angret allerede nå at jeg hadde nevnt disse tingene min søster hadde ervervet seg.

”I så fall må du fortelle søsteren din at jeg er interessert i et av disse monumentale plastverkene. Jeg har vært på jakt etter en diskokule fra 80-tallet. Du vet en som blinker og surrer rundt. Hvis denne selvlysende lysegrønne plastpenisen i tillegg lyser er det kjempekult”, strålte Arne mens han lempet i seg frokosten.

”Den skal skinne og lyse i arbeidsrommet mitt. Kanskje den til og med kan inspirerer.”

Arne humret over eget utsagn og jeg konstaterte at en ny dag hadde begynt. En knallrød onkel Arne i Tyrkia og en søster i Norge som var lykkelig eier av 12 lysegrønne plastpeniser der en av disse hadde sendt Arnes søster, sikkert rød fra topp til tå over synet, ut av min mors hus med beskjed at hun nektet å komme tilbake hvis ikke tingen ble fjernet.

”Vi skal til Kas,” sa Arne plutselig.

”Michelle har en liten bil og hun kjører oss dit. Vi fikser billetter og ordner det praktiske til den store reisen.”

Jeg hadde vel egentlig ikke noen ideer om hva dagen skulle bringe heller ingen avtaler før senere på dagen så Kas hørtes helt ok ut for meg. Dessuten var dette en konkret begivenhet, og konkrete begivenheter var ikke Arnes sterkeste side. Heller ikke størrelser på biler. En enorm sølvgrå Bentley hadde plassert seg ved inngangspartiet og en høy kraftig tyrker hadde tatt oppstilling utenfor bilen. Det var først da Arne toget bort til bilen, og sjåføren, at jeg skjønte at dette var den lille bilen Arne hadde referert til. Jeg så på tyrkeren å lurte på hvor jeg hadde sett han før. Det tok noen sekunder før jeg fant ut det. Han satt noen bord bortenfor Michelle kvelden før å fulgte med på opptrinnet med Arne og hans kjærlighetsmonolog.

Den amerikanske forretningskvinnen hadde ikke ristet på hodet av Arnes vanvittige krumspring. Hun hadde ristet på hodet til inngripen fra denne tyrkeren. Han var ikke bare sjåfør men hennes livvakt i tillegg. Arne hastet bort å ga mannen en lang klem. Tyrkeren smilte litt, ristet godmodig på hodet og håndhilste på meg. Jeg tenkte at stakkar den djevelen som møtte på denne karen i alt annet enn en vennlig dialog og satte meg inn i bilen. Michelle satt i baksetet. Hun hilste smilende. Jeg hadde sammen med Zeliha truffet både henne og Arne på en pub kvelden før. Metin, som sjåføren het, hadde jeg kun sett ved bordet der Arne gikk fra sort til gult.

Jeg hadde en mistanke om at han hadde vært i nærheten av samtlige begivenheter hele kvelden. Fulgt påskekyllingen nedover Kalkans gater for å påse at ikke hennes oppdragsgiver skulle lide noen nød av Arnes impulsivitet. Hva i himmelens navn var det vi hadde rotet oss bort i, tenkte jeg og håpet på en stille dag. Hva kunne gå galt i Kas med en rolig amerikansk kvinne og en enorm tyrker som sikkert kunne brette sammen to eller tre vanlige gjennomsnittsbanditter før han hadde pustet to ganger? Svaret var vel egentlig åpenbart, reflekterte jeg. Absolutt det meste kunne gå galt.

DEL 8

ODet gikk ikke mange kilometerne før øya Kastillorizo eller Meis som vi kaller den for viste seg i horisonten. Den gikk stort sett i ett med det tyrkiske fastlandet så det ut til på veien fra Kalkan til Kas. Arnes feriemål var i nærheten, og den rødkledde mannen plapret i vei til den smilende damen i baksetet. Michelle og Arne delte en flaske champagne i baksetet og småsnakket om kunst, dartpilkasting på kart og skjebnen i alle regnbuens farger. Jeg reflekterte at hvis dette skulle bli noe par, kunne de neppe treffes mer enn 14-dager i løpet av et halvt år. Arnes enorme tilstedeværelse i den relasjonen ville til slutt kvele den vakre amerikanske damen i ord.

Foran i bilen ble dialogen en litt annen. Jeg hadde lagt merke til at det egentlig var svært lite uniformert politi i Kalkan. Metin fortalte at det hadde sin naturlige forklaring. Det var ikke mye kriminalitet i Tyrkia generelt. En ting var det vi turister så av uniformert politi. En helt annen ting var det vi ikke så. Politi i sivile klær. Det var disse som på mange måter utgjorde trygghet i små byer som Kalkan og Kas, mente Metin. Et annet moment var stedenes oversiktlighet og at turister var lett gjenkjennelige. Var det ukjente personer fra Tyrkia som ikke hadde oppholdssted på hotellene, ble de kontrollert. Det samme gjorde samtlige som kom fra nærliggende land. Butikk og restauranteiere var raske med tilbakemelding til politiet når de erfarte unormale hendelser eller personer.

Tyrkia er et land med opp mot 40 millioner turister pr. år, og ønsket ikke bråk med religion eller kriminalitet. Derfor mye sivilt politi i typiske turistområder. Ikke uniformerte. Jeg hørte Metin fortelle om sikkerhet mens vi nærmet oss Kas. Jeg hadde ikke en gang fantasert om at denne informasjonen skulle bli realitet bare en time etter samtalen, og i hovedrollen: Arne.

Kas var ikke ulik Kalkan. Et tettere sentrum og mange små gater gav havnebyen et mer italiensk preg enn et gresk. Byen var et yndet turistmål. Selv om Kalkan stort sett hadde engelsk turistpopulasjon, var turistmønsteret mer sammensatt i Kas med flere nasjonaliteter. Også her var hotellene rensket for middagsservering, noe de mange restaurantene bar tydelig preg av. Det var mange av dem også i Kas. Svært mange. Vi hoppet av den enorme bilen i havneområdet. Gikk over en åpen markedsplass til fergeselskapet som daglig trafikkert sambandet Kas – Meis eller Kastillorizo, som øye heter på gresk. Etter innkjøpte fergebilletter og avleverte pass til fergekontoret spaserte vi sammen med andre turister inn i de mange smugene med butikker og restauranter. Det så ut som om Michelle på en eller annen merkelig måte trivdes i Arnes selskap. Det gjorde henne ingen ting at tilfeldige forbipasserende stoppet opp og tok bilder av den rødkledde mannen. Hun sørget imidlertid for å holde seg borte fra linsenes rekkevidde eller bare snudde seg bort når hun så noen knipse.

Av språket og dømme var det stort sett russere som ville ha den store rødkledde nordmannen festet i sine digitale kamera. I en liten sidegate fant Arne en liten tobakksbutikk. Arne røkte ikke daglig, men av og til kunne han kjøpe en sigar å røke den på de merkeligste steder. Han hadde selvfølgelig plassert en neve med tyrkiske lira i lommen på den røde shortsen før han forlot Kalkan. Den minste seddelen var på 100 lira mens resten var røde 200 lirasedler. Nok til over en månedslønn for en vanlig tyrker. Mannen i tobakksbutikken kunne ikke veksle noen av sedlene og selvfølgelig var jeg god å ha som ga mannen 10 lira for sigaren. Tre eldre ungdommer i begynnelsen av 20 –årene hadde sett opptrinnet og en shortslomme full av 200 lirasedler ville bli lett match for fingernemme lokale lommetyver, trodde de. Dessuten var den høye mannen lett å holde øye med. I den folksomme gågaten framsto han som en fyrlykt blant blomsterkledde turister. Ungdommen fulgte etter oss og hadde nok allerede planlagt hva pengene skulle brukes til. To av ungdommene saknet farten mens en nærmet seg Arne og hans høyre lomme med tyrkiske lira. Intetanende og fredfullt gikk vi oppover gågaten til vi hørte et skrik ved siden av oss. En ungdom hadde formelig sunket på kne. Han skrek av smerte ved siden av Arne.

Den rødkledde mannen snudde seg og speidet bak i folkemengden. To ungdommer hadde stoppet opp mindre enn fem meter bak oss. De rygget sakte tilbake før de snudde seg å gikk samme veien som de kom. Det skulle de ikke gjort. De skulle gått rett fram i samme tempoet som resten av turistene i gågata. Michelle fortsatt å gå fremover. Hun stoppet etter 10 meter som andre turister for å se hva smertehylet var. Det hele gikk så fort at jeg ikke forsto hva som skjedde. Ungdommene som gikk tilbake samme vei ble stoppet øyeblikkelig av sivilpoliti som hadde sett hendelsen og øyeblikkelig skjønt hva som var i ferd med å skje.

Michelle var trent på egen sikkerhet grunnet fare for kidnapping. To av hennes egne sikkerhetsfolk hadde ubemerket kommet mye nærmere henne mens de avveide situasjonen som dramatisk eller ikke. Etter bare sekunder trakk de seg tilbake like ubemerket som de kom. Hele opptrinnet gikk så fort at ingen merket noe utenom ungdommen som fortsatt skrek av smerte ved siden av onkel Arne. Jeg ble totalt paralysert av hendelsen inntil to menn skled stille frem i folkemengden og snakket lavt til Arne. Min onkel bøyde seg ned. Tok pengene ut av ungdommens hånd og stakk dem tilbake i bukselommen. La 200 lira tilbake i handa til ungdommen og snakket lavt til de to mennene som begge smilte. Det hele var over i løpet av knapt ett minutt.

Arne tok et dypt drag av sigaren, smilte til folkemengden, og gikk videre opp til Michelle. Sammen fortsatte de som ingen ting hadde skjedd. Som en vanlig dagligdags hendelse. Da den ene mannen klappet et håndjern over bakoverbøyde armer på ungdommen skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg så også at den ene lillefingeren til ungdommen stod i en nærmest grotesk vinkel. Onkel Arne hadde brukket en finger på lommetyven. Jeg var rystet over opptrinnet. Jeg var rystet over at alt hadde gått så fort og jeg var rystet over at jeg ikke hadde forstått hva som hadde skjedd. Hvordan i himmelens navn hadde Arne kunne reagere så fort var en betimelige tanke mens jeg plutselig husket hva Metin hadde fortalt i bilen fra Kalkan om sivilt politi i gatene. Det hele var som en sekvens fra en amerikansk kriminalserie på TV. Jeg så oppover gaten der Arne og Michelle vandret sakte oppover. Jeg var rystet og skalv på begge hendene.

”Ingen ting passer bedre i høstvarmen enn en kald pils og et godt glass hvitvin til den noble vakre kvinnen”. Arne klappet kelneren kameratslig på skulderen ved fortausrestauranten. Jeg hadde fått igjen pusten samt hektet på en ny pils på Arnes allerede inngåtte avtale med den lokale kelneren.

”Hva i himmelens navn skjedde nede i gata?” Jeg så på onkel Arne som slo ut med armene før han la sigaren i askebegeret.

”Ja tenk den stakkars ungdommen ble utsatt for en liten arbeidsulykke. Jeg bidro med 200 lira slik at den stakkars ungdommen kunne få skikkelig legehjelp.” Arne så på meg og smilte.

”La nå ikke små hendelser stå i veien for en hyggelig stund.” Den rødkledde onkelen min løftet ølglasset og skålte med et smil rundt munnen. Michelle hevet sitt hvitvinsglass og jeg så at det var kun mitt eget ølglass det var bevegelse i. Jeg skalv fortsatt på hånden. Arne så på meg med et vennlig uttrykk.

”Du skjønner jeg har nok vært ute en vinterdag før, kjære venn. Jeg oppdaget min egen tabbe med å vise frem alle pengene. Det var rett og slett idiotisk av meg. Jeg så med en gang hva ungdommene tenkte. Så var det bare å vente på det uunngåelige. Lærte forresten hvordan man avvæpnet en lommetyv i Kairo. Av en hyggelig gammel lommetyv jeg traff på min veg.” Arne klappet meg kameratslig på skuldrene før han med et sikkert verbalt grep fortsatt der han slapp litt lengre nede i gata. Han var midt i en fortelling om det Ottomanske riket. Pussig nok var Michelle interessert i emnet da han igjen begynte å fortelle etter sitt avbrudd, noe jeg selv ikke var. Hendene mine skalv fortsatt.

Jeg oppsummerte raskt en og en halv dag i Tyrkia med en onkel som gikk fra sort via gult til rødt og hadde i løpet av en time sjekket opp en fantastisk flott dame. Forsøkt ranet på åpen gate og en søster med 12 nyinnkjøpte lysegrønne selvlysende plast-peniser med blinkende lys. Bevaremegvel for et sirkus og i morgen skulle det bærer det av sted til Arnes dartpil-øy, Meis. Jeg hadde egentlig et intens ønske om å tilbringe morgendagen med Zeliha. Slik gikk det ikke.

DEL 9

Det gikk kun fem minutter på Meis før Arne hadde klart å samle et helt bord med turister og fastboende ved en lokal restaurant i havneområdet. Arne var for anledningen iført sort igjen, men hadde beholdt sitt gule bånd i hestehalen. Han hadde byttet ut sin sorte hatt med en lilla caps og med et par dypt røde sko forsvant han ikke akkurat i folkemengden.

”Dette er da et fantastisk stede” strålte Arne. Klappet en lokal forretningsmann på skuldrene å festet grepet om sin nyinnkjøpte greske ølflaske.

”Så hyggelig å møte dere. Slike fantastiske mennesker,” messet Arne mens han skålte til alle han så og alle som så på han. Det var det mange av. Arne begynte på sin fantastiske historie om hvordan han hadde havnet på Meis. Fra sin darpilkasting på et kart over Middelhavet til sin store forelskelse i Kalkan. Det ble flere og flere mennesker som stoppet opp eller satte seg ved nabobordene for å høre onkels Arnes historie. Mens Arne skravlet i vei reflekterte jeg turen fra Kas til Meis. Den hadde blitt svært personlig for Arne og en tankevekker for meg.

Båten gikk presis klokken 10.00 fra havnebyen Kas. Det var en flott morgen med ikke så alt for mange turister om bord på fergen. Båten hadde to dekk. Arne og jeg fant fort ut at øvre dekket passet oss med utsikt til øya som var Arnes endelige bestemmelsessted for turen. Vi hadde ikke forventet oss at vi skulle sitte på saccosekker. Det måtte vi og etter at Arne hadde stablet på plass to saccosekker i høyden fikk han turnert kroppen på plass helt fremme på øvre dekket. Ikke langt unna lå hans endelige mål. Øya Meis som han hadde sneiet med en dartpil da han skulle bestemme seg for feriemål i Middelhavet. Arne så mot sitt endelige mål, bare 20 minutters båttur fra Tyrkia. Ett eller annet sted på turen ville Tyrkia bli Hellas. I følge Arne var sikkert landegrensen kun noen meter fra moloen som var bygget som et vern mot Middelhavet i Kas. Moloen fulgte det indre havnebassenget med utseiling i enden som vendte mot øst. I alle fall fikk vi se når det tyrkiske flagget ble senket i masta på båten og det hellenske ble heist før vi kom til Meis. Kanskje det burde fortelle hvor grensen gikk, mente Arne. Jeg hadde forestilt meg en onkel som skulle messe om øyas historie engasjert og stort sett uten opphold under overfarten. Det som møtte meg på båten var en stille, betenkt og onkel uten et eneste ord før vi var kommet et godt stykke på vei. Han stirret rett fram uten en eneste bevegelse i det ellers så fortellende ansiktet hans.

”Jeg må fortelle deg noe,” sa plutselig Arne. Vendte hodet mot meg å så svært alvorlig ut. ”Noe jeg ikke har fortalt så mange før.” Onkel Arne så lenge på meg før han fortsatte. ”Du har sikkert reagert over min atferd. Det gjør svært mange uten at jeg bryr meg spesielt mye om det”. Arne tok et par dype sukk, vendte hodet tilbake mot øya og fortsatte. ”Jeg har hele mitt liv hatt en psykiatrisk diagnose. I tillegg har jeg dessverre hatt et rusproblem siden jeg var i 20-årene. I min oppvekst var vårt land skrudd sammen med behandling av en psykiatrisk diagnose eller behandling av et rusproblem. Vi hadde ingen tradisjoner eller gamle alvorlige menn og kvinner i lange legefrakker ønsket ikke å behandle begge forhold. Det var enten psykiatri eller rus. I Norge er behandling av rus og psykiatri som et samlet begrep av helt ny dato. Mitt problem var rusutløste psykoser.” Arne stoppet opp et øyeblikk mens han rotet rundt i reisevesken sin på jakt etter en sigar. Fant den og med en rolig bevegelse tente sigaren før han fortsatte. ”Dessverre ble hele familien min skadelidende av min atferd. Ikke bare jeg som person. Det er en tankevekker at vi i verdens rikeste land skal behandle syke mennesker etter et ”enten eller” system. Vi ser ikke enkeltmennesket. Vi hører ikke enkeltmennesket. Vi bare plasserer mennesket i en bås der det eneste saliggjørende er hvilke medisiner som kan passe inn i kroppen på den stakkars fan som har havnet i situasjonen. Bestemt av alvorlige eldre kvinner og menn i hvite legefrakker. Godt hjulpet av mennesker i politikken som fan ta meg ikke har begreper om annet enn å plukke ut sin egen navlelo.”

Arne stoppet sin egenrefleksjon om landets forfatning og forvaltning av syke mennesker med rus og psykiatriske problemer. Jeg hadde vel egentlig ikke så mye å legge til eller trekke fra. Som økonom var jeg dessverre ikke så bevandret i den verden min egen onkel reflekterte over, annet enn at det var første gangen i mitt liv jeg hadde hørt Arne fortelle om deler av sitt eget liv som berørte mange av vandrehistoriene som fulgte ham. ”Neida, la oss ikke dvele med det som har vært.” sa plutselig Arne. Han rotet rundt på nytt i sekken. Fant to bokser med tyrkisk pils. Åpnet dem å leverte en av boksene til meg. ”Nå skal jeg fortelle deg om øya Meis. Det er da mer hyggelig enn refleksjoner over en ubrukelig andrelinjetjeneste i Norge.” Så kom selvfølgelig historien om Meis. Den jeg hadde trodd skulle vare hele turen over til øya, men som nå ville vare kun halve delen av overfarten.

Arne hadde stoppet i sin historie om hvorfor og hvordan han hadde kommet til øya. Han fikk applaus fra tilhørerne som lyste opp av min onkels fortellerkunst. Det kan fortelles mye om min onkel, men en ting kan han. Underholde andre med sin tilstedeværelse og utrolige fortellerkunst.

”Nå vandrer vi av sted mot nye opplevelsesmål på øya, min venn.” Arne så på meg, og løftet samtidig sin greske ølflaske. Skålte med sine nye venner før han reiste seg. Øya Meis var ikke akkurat stor. Heller ikke det lille tettstedet som lå i en våg omkranset av små hus. Vi hadde fått med oss en lokal kunstner på fotturen og passerte flere små puber og restauranter på vår vei. Den lokale kunstneren hadde et eget lite atelier plassert i et av de eldre husene ikke langt fra øyas eneste supermarked. Der hadde Arne fått med seg en akvarellblokk. Glad og fornøyd labbet begge kunstnerne tilbake til havnepromenaden og gikk mot endepunktet på østsiden av vågen. Meis ble daglig besøkt av to ferger fra Kas. I tillegg var det større båter fra Rodos og andre steder i Middelhavet og Egeerhavet som var innom stedet. Akkurat denne dagen var det ikke anløp fra andre enn den faste fergeforbindelsen fra Kas, noe som gjorde stedet svært hyggelig uten å stampe sammen med en rekke andre turister i en lang lang rekke.

Øyas prest var i følge den lokale kunstneren et fast innslag langs promenadegaten i havnebassenget. Han kom spaserende mot oss i sin sorte kjortel med høy sort hatt og et gullsmykke hengende å dingle på brystet.

”Du må ta en kald øl med oss senere. Øya har fått hyggelig besøk fra Norge”, sa den lokale kunstneren da han møtte øyas prest. Presten smilte bredt og takket høflig ja til invitasjonen. Selvfølgelig skulle han ta en kald øl sammen med oss. Kanskje to, smilte han mens han ønsket oss velkommen til den vakre øya. Han hadde noe små ”presteærender” som han først skulle gjøre unna så fant han vel oss på en av de mange uterestaurantene. 

”Kan du fortelle meg! Fører ikke alle veier til Rom eller er det bråstopp for vår lokale gudsvenn vi nettopp møtte, for å sende sjeler til himmelen?” De hadde kommet til den eldre delen av bebyggelsen. En tidligere borgkonstruksjon der de begge beskuet en trapp som førte ingen steder. Arne humret, klappet sin nye kamerat på skuldrene.

”Dette må vi forevige”, småsmilte Arne. Lånte staffeliet som hans nye kompis bar på mens han satte akvarellblokken fast i konstruksjonen. Arne begynte å fortelle om akvarellkunst og uttrykksformer til den lokale kunstneren. Diskusjonen var øyeblikkelig i gang om fargevalg og teknikker. Jeg forlot stedet å vandret tilbake igjen til den andre siden av vågen der små hoteller og en ny bebyggelse var oppført. Det var ei utrolig øy med en arkitektur som helt klart var gresk, men med tyrkiske innslag her og der. Turister gikk langs promenaden. Små båter duppet dovent i vågen. Noen fiskebåter. Andre skulle ta turister ut til de blå grottene som lå på baksiden av øya.

Jeg brukte litt av tiden til å reflektere over min onkels fortelling på båten. Livet hadde sikkert ikke vært lett for Arne og hans omgivelser. På mange måter hadde det vært en sterk familie som måtte både stå i situasjonen å være der for onkel Arne gjennom hans oppvekst og langt opp i voksen alder. På vei tilbake igjen hørte jeg min egen onkel før jeg så han. Det var samlet lokale innbyggere og turister på en av de mange uterestaurantene. Den lokale presten hadde fått Arnes nye akvarell. Han smilte fra øre til øre. Akvarellen var fantastisk komponert med klage farger der en trapp som førte ingensteds var malt. Kunststykket hadde undertittelen på engelsk:  Meis. Øya der du ikke kan gå gjennom perleporten.

DEL 10

Det var ikke mange timene igjen før fergen gikk tilbake fra Meis til Kas. Arne og jeg hadde vandret ut på den andre siden av tettstedet. Her lå det små hoteller som ikke var så tett plassert som i sentrum av det lille tettstedet. Den lokale kunstneren hadde kjørt oss rundt på øya. Tatt oss med til de fantastiske blå gottene som øya også var kjent for. I løpet av noen timer hadde vi sett ei fantastisk øy som en gang var tilholdssted for flere tusen mennesker. I dag kun noen hundrede men likevel mennesker som hadde tro på ei framtid. Det var noe magisk over stedet og for første gang reflekterte jeg skjebnen i onkel Arnes dartpiler da han hadde brettet ut et kart over Middelhavet og ei av pilene hadde truffet øya. I Kalkan ventet det to fantastiske damer og ei dartpil kastet på et kart over Middelhavet hadde ført oss hit. Det sammen med Arnes beordrede bråstopp på bakken ned til Kalkan. I et smug fikk Arne øye på noen sorte katter.

”Nei har du sett på maken.”

Arne pekte på kattene og humret.

”Slektninger til min søsters søte og snille katt, Arkimedes.”

Vi hadde begge fått med oss nyheten om Arkimedes herjinger på tante Susannas kropp og hennes intense ønske om å få dyret plassert så langt ned i jorden som overhodet mulig.

”Hadde den satans katten tatt bare et halvt steg til kunne utfallet blitt 24 sting. Ikke 21 sting på min søsters kropp. Hadde dyret reflektert dette kunne vi brukt min søster som en adventskalender. Fjernet ett sting per dag i advent.”

Arne måtte stoppe på ferden for å le seg ferdig over sin egen vittighet.

”Neida, skal ikke tenke stygge tanker om min egen gode søster.”

Arne tørket noen tårer som hadde havnet på begge kinn etter latterkula.

”Fint at familiens store kjøttdag mer eller mindre gikk etter oppskriften, tross dyrets spasertur,” småsmilte onkel Arne.

”La oss traske tilbake. Kanskje det er tid for en dialog eller diskusjon om religion. Mulig noen av fergens gjester kjeder seg. Vi må jo delta for å få opp stemningen på øya.”

Arne labbet fort av sted med meg i hælene tilbake til de små restaurantene i havkanten.

Dagen i Meis hadde så langt vært innholdsrik men så er en dag i onkel Arnes selskap ikke over før den er over. Både den lokale kunstneren og øyas prest hadde gjøremål. I følge Arne skulle presten om noen dager ut på en reise til sine ledere ett eller annet sted i Hellas og hadde dermed prestesysler. Stryking av presteuniformer og polering av gullkors, mens den lokale kunstneren hadde fått besøk av turister fra fergeturen og dermed mulighet for klingende mynt i kassa. Arne deltok med stor energisk og verbal styrke i diskusjonen som hadde oppstått etter at Arne hadde kastet fram tanken om at samtlige islamske land rundt Middelhavet ikke hadde andre enn seg selv å takke for IS sine herjinger i området.

”Hvordan i himmelens navn er det mulig for de islamske landene der 98 prosent av innbyggerne er kun hyggelige mennesker å la 4 prosent av befolkningen terrorisere resten med sine plyndringer, voldtekter, bortføringer, drap og en total mangelfull og direkte feil tolking av Koranen?”

Arne hadde fått i gang en heftig diskusjon rundt bordet der det ikke manglet på argumenter både for vestlig og østlig handlingslammelse i den betente saken.

”IS er totalt avhengig av presseomtale både i øst og vest. Jo verre grusomhetene blir jo større blir overskriftene. Hadde vi hatt vett og forstand skulle ikke bandittene fått en eneste linje i aviser, tv eller andre nyhetskanaler. Jo mer vi skriver, forteller eller kommenterer jo større blir grusomhetene.”

Onkel Arne tok seg en pause mens diskusjonen rundt bordet trakk til seg flere og flere turister. En svært fornøyd restauranteier vimset rundt bordene. Han smilte til nye fremmøtte, mens han lempet øl på bordet til de som allerede satt der og var opptatt av å finne gode momenter i diskusjonen.

”Jeg kan sammenlikne norsk narkotikapolitikk med det som nå skjer i den islamske verden. Det finnes faktisk folk i Norge som tror at man kan kjempe mot narkotika i dag. Den kampen var allerede tapt på begynnelsen av 70-tallet. At kampen ble tapt var fordi norsk presse begynte å oppgi samlet gateverdi av narkotiske beslag. Den enorme fortjenesten trigget selvfølgelig pengegriske å totalt skruppelløse personer til og øke importen av narkotika. Det samme skjer med IS. Jo mer verden beskriver deres herjinger jo verre blir det. Hvis galskapen skal stoppes må den stoppes nå før bandittene får markedsført sin totale galskap til ungdommer både i øst og vest som tror dette er en Ringenes Herre krig der IS er den gode parten mot resten av den onde verden. Forresten!” Arne tok igjen en kunstpause. Tente en ny sigar. Tok en stor slurk av nyankommet hellensk øl. ”Hvor i helvete er det blitt av de islamske lederne og resten av lederskapet. Har ullteppefolket sovnet på bønnematten sin?”

Hva annet kunne man enn å riste på hodet av Arnes verbale herjing på ferieøya Meis. Han hadde i all beskjedenhet fått opp en diskusjon som strakk seg over hele syv bord i restauranten og der ferierende og fastboende hadde stoppet opp for å høre på debatten. Øyas prest hadde kommet tilbake og overhørt siste del av diskusjonen. Han satte seg forsiktig ned på en stol ved siden av meg og tittet nervøst bort på Arne. Det var både russere og tyrkere til stede rundt bordene. En tyrker som var svært delaktig i diskusjonen mente bestemt at det nå måtte bli slutt på byggingen av moskeer.

”Vi har behov for skoler. La barna få skoleopplæring i en ordinær skole ikke moskeer. Det er nok av mennesker som kan Koranen i muslimske land” avsluttet tyrkeren. Onkel Arne reiste seg å grep tak i den tyrkiske debattanten. Løftet han opp av stolen å ga han en bamseklem.

”Det er fan ta meg det beste argumentet jeg har hørt i hele mitt liv,” sa Arne mens han klemte på sin nye tyrkiske venn. Et problem med den klemmingen var at mannen fra Tyrkia var nærmere en halv meter lavere enn Arne noe som selvfølgelig gjorde at føttene hans var nesten en halv meter over bakken under min onkels bamseklem. Arne satte forsiktig ned tyrkeren. Den tyrkiske mannen takket for klemmen.

”Fantastisk,” strålte tyrkeren. ”Kan dere ikke ta med dere noen bygaver til Norge fra Syria og Tyrkia når dere forlater. Fra Syria Bashar al-Assad og fra Tyrkia Recep Tayyip Erdogan. Gi dem som gave fra meg til den norske statsministeren.

” Arne ristet av latter. Det samme gjorde resten av fastboende og turister som hadde fulgt eller deltatt i diskusjonen av tyrkernes ønsker om bygaver.

Timene på øya gikk fort. Det var helt vindstille da ferden gikk fra Meis og tok peiling på havnebyen Kas. Onkel Arne var i strålende humør. Han småplystret for seg selv etter at han hadde turnert ikke mindre enn tre saccosekker i høyden. Han fant fram en skisseblokk og noen fargestifter fra ryggsekken sin. Jeg forsøkte å fordøye timene på øya. Arne hadde vært i storform under hele oppholdet. Hadde underholdt både seg selv og andre på øya under oppholdet. Fergeturen tilbake gikk raskt. Da vi nærmet oss Kas kastet Arne skisseblokka til meg. ”Se her gutt. Dette burde pinadø være en gave til folket,” sa Arne. Jeg tok opp blokken i trygg forvissning om at der fantes det en tegning av ett eller annet fra Meis eller Kas. Det var det ikke. Arne hadde tegnet en vinterjakke. Den var i sort med striper av rødt, gult og lilla fordelt på en helt utrolig måte.

”Hva i alle dager er dette.” spurte jeg overrasket. ”Det er ny designe på en vinterjakke. Michelle spurte om ikke jeg kunne lage designe på klær. Man sier vel ikke nei til et slikt spørsmål fra en så flott dame,” sa Arne mens han tente seg en sigar og småhumret over sin egen kommentar. Jeg så på tegningen og på min onkel og ble vel egentlig ikke spesielt overrasket likevel.

”Hvordan har du tenkt å organisere dette da,” spurte jeg Arne og leverte tilbake blokken med tegningen av vinterjakken.

”Det er jeg ikke sikker på. Michelle hadde lyst til at vi skulle ta en tur til Istanbul for å diskutere dette med et motehus. Det er hun som kan dette. Ikke jeg,” sa Arne. Jekket opp to småflasker med hellensk øl og overleverte en til meg.

”Dessuten skal vi på tur i morgen. Vi skal faktisk besøke julenissen. Han er ikke finsk. Heller ikke norsk. Kommer slett ikke fra polområder eller andre kalde strøk. Han kommer rett og slett fra Tyrkia.”

Arne tok opp tegneblokka igjen. Før fergen hadde klappet til kai i Kas hadde han designet en jakke til. Denne gangen for damer. På nytt i sort med dypt røde, gule og lilla fargesammensetninger. Igjen en utrolig vakker jakke på tegneblokka. Jeg var ikke i det minste tvil om at hvis Arne realiserte planene ville dette bli en svært ettertraktet vinterjakke. Jeg hadde nok mer tro på de to jakkene enn en julenisse fra Tyrkia. Så skulle det igjen vise seg hvor feil man kan ta.

SISTE DEL

De to russiske kvinnene var i høylytt krangel. Det hele hadde startet da en av kvinnene hadde funnet en liten gul veske med motenavnet Michael Kors trykket i gullbokstaver. Den russiske damen som kom først hadde fått prutet prisen ned til 40 TL og hadde lagt vesken fra seg på et lite bord hos veskeselgeren for å se på andre produkter. Uten å betale for vesken. Det var her den andre russiske damen fant vesken. Dessverre hadde veskeselgeren bare en igjen, noe som ble opphavet til krangelen mellom de to damene. Da den sist ankomne russiske damen skulle betale for vesken hun fant på bordet formelig eksploderte den først ankomne damen.

Det var slik situasjonen var da onkel Arne og jeg ankom markedet i Camyuva, noen timers kjøring fra Kalkan mot Antalya.

-Russiske kvinnfolk, sukket Arne mens han stoppet opp for å se på opptrinnet.

-En russer er sikkert helt ok. Kommer det en til er det krig. Slik står de sikkert også på Krim. Sliter og river i eiendel som en gang var i Ukrainsk eie.

Onkel Arne fant tiden inne til å iverksette en ny rolle. Denne gangen som fredsmegler. Rolig gikk han fram til begge kvinnene. Kvinnene var så opptatte av krangelen at de ikke så den sorte og gule kjempen som langsomt beveget seg bort til åstedet. Kvinnene var så vidt passert 1.50 i høyde og var like bred som de var høy. Begge to. Kvinnene oppdaget ikke kjempen før han hadde bøyd seg ned og skrek høyt ”BØ”. Begge kvinnene reagerte øyeblikkelig. Slapp vesken som falt ned der de hadde stått. Den ene kvinnen skvatt inn i armene på veskeselgeren som hadde store problemer med på holde kvinnen på to føtter. Den andre var ikke så heldig. Hun forsvant inn i et stativ med kjoler til selgerens store fortvilelse.

-Kvadratiske russiske kvinner er lettskremte, humret Arne mens han bøyde seg ned å ga veskeselgeren Michael Kors vesken som sikkert hadde kostet 4000 tl. i original form.

-Hadde vi hatt tid hadde vi malt en hvit stripe rundt magen på begge. Vi kunne brukt dem som badeballer.

Til tross for mine protester om at akkurat slike bemerkningen ikke var passende mente Arne selv at han bare hadde bragt orden i kaoset på markedet i den lille byen og kunne dermed unne seg en god kommentar. 

Det hele hadde startet dagen før. Etter at fergen hadde bragt oss tilbake fra Mais til Kas hadde vi bestemt oss for å kjøre en ettermiddagstur til Demre eller Myra, som stedet kanskje er mest kjent som. Vi tok en titt på julenissen som var plassert midt i byen. Gikk sammen med en mengde russere inn i St. Nicholaskirken. St. Nicholas er i enkelte religioner en stor helgen. Hit kommer troende for å legge en lapp om sine ønsker på det som skal illustrere biskopens kiste i et av kirkerommene. Vel, vel! Ikke akkurat min egen tro, men min barnetro om at julenissen kommer fra Nordpolen ble rystet i grunnvollene da det viste seg at han egentlig kom fra Tyrkia.

( Håper forstandige mennesker holder sine barn unna dette nettstedet.) 

Etter en titt på de mange gravmonumentene hogget inn i fjellet gikk turen tilbake til Kalkan. Det var på veien dit at vi bestemte oss for å kjøre mot Antalya neste dag. Både Michelle og Zeliha var i Istanbul og ville ikke komme tilbake til Kalkan før sent på kvelden neste dag. Dessuten hadde familien noen kjenninger som hadde feriehus i området. Selv om ikke de var tilstede ville vi ta en titt. Michelles faste sjåfør, Metin, hadde selvfølgelig stilt seg til disposisjon for ekspedisjonen, men vi takket høflig nei til hans fromme ønske om å kjøre oss. Han hadde sikkert bruk for en fridag. Vi takket også høflig nei til lån av bil. Den enorme Bentlyen ville vekke oppsikt. Det samme ville den nye hvite Mustangen gjøre. Med å ha kjørt sistnevnte bil ville samtlige politikontroller ha stoppet oss bare får å ta en titt under panseret på bilen.

Vi lånte Zelihas knall gule franske bil dagen etter. Det passet selvfølgelig onkel Arnes kleskodeks aldeles utmerket da han entret hotellets frokostsal med gule sko, gul hårsløyfe, og resten sort. Turen mot Kemer gikk uten problemer. Etter Demre møtte vi en svært vanskelig kystvei fram til Finike. Mot Kumluca en motorvei mer eller mindre uten trafikk. Vi stoppet ikke før vi hadde passert Kumluca på et høydedrag der vi kunne se dalen og byen under oss.

-Hva i himmelens navn er det vi ser, utbrøt Arne da han fikk se utover dalen og byen. Det så ut som om solen speile seg i glass over et enormt område.

-Det er drivhus, sa en tysk turist som stod ved siden av oss. Det dere ser er et område som er en betydelig leverandør av tomater på verdensbasis. Vi var begge målløse. Både min onkel og jeg hadde vært mange ganger i USA og trodde vi hadde sett det meste, men drivhus over et så enormt område hadde vi ikke fått øye på i USA. Vi ristet av oss forfjamselsen å dro videre. Forbi fortidsbyene Olympos og Phaselis og svingte av hovedveien ved et skilt som minnet om Hollywood, men der det stod Camyuva.

Det var et stor marked i landsbyen og gaten ned mot hovedsentrum var tettpakket av salgsbiler. Vi svingte innom stedet der venner av familien hadde feriehus før vi tok en titt i sentrum. Den lille byen så ut som om den ikke hadde bestemt seg enda for hva den ville være. En trivelig liten landsby eller et tilholdssted for turisthoteller. I alle fall var strandsonen dekket av hoteller mens området opp mot Taurusfjellene så ut som en blanding mellom lokal bebyggelse og nye anlegg med feriehus. På sett og vis gjorde denne blandingen området litt sjarmerende. Det var altså hit vi var kommet og det var på markedet i Camyuva at onkel Arne nettopp hadde skremt ”livskiten” av to russiske damer som hadde kranglet om en ”fakeveske” fra selveste Michael Kors.

Nå sant skal sies tror jeg at den amerikanske motedesigneren med en nettoformue på over 1. milliard USD hadde smilt litt over opptrinnet, selv om han sikkert kunne tenke seg 1.milliard USD til hadde det ikke vært for Tyrkias ønske om å beholde basarene med ”fakevarer” slik at folk i Tyrkia kunne selge, folk kunne kjøpe og folk kunne treffe hverandre. Når sant skal fortelles tror jeg neppe Arne var opptatt av motevarer eller hvem som hadde opphavsrett eller ikke. Han hadde funnet seg en feriekjæreste i Kalkan som var en betydelig moteaktør på verdensbasis men for min onkel var det knekkende likegyldig om hun vasket på stedets pub eller hadde milliarder av USD i banken og kom fra USA. Min onkel var og ble i nuet. Det som har vært har vært. Det som kommer det kommer, mente Arne. Det som er akkurat nå er hva som er interessant.

Opptrinnet med de to kvadratiske damene var selvfølgelig oppfanget av omgivelsene. Der det er en russer er det som regel en til og på markedet var det selvfølgelig ikke noe unntak. Det var en skokk av dem. Noen tok det hele med humor mens andre høylytt fordømte handlingen. Et russisk par i 60-årene hadde stoppet opp. De hadde plassert seg litt utenfor begivenhetens sentrum. Da vi passerte paret snakket mannen til oss på norsk og smilte.

-Det å skremme eldre russiske damer er omtrent som å kaste en granat inn i en moske. Det gir enorme ringvirkninger samt fører til hevn. Onkel Arne strålte som ei sol over nyheten om en norsktalende russer. Paret kom fra Arkhangelsk og dialogen ble penslet fra lettskremte russiske damer til Pomorhandelen mellom våre to land.

Mens Arne og det russiske paret fra nord-Russland småpratet gjennom endeløse rekker av klær kjøpte jeg inn frukt og grønt. Prisene var utrolige. Midt på markedet var det en sittegruppe der stort sett nordmenn fra området hadde tilholdssted og delte en pils eller fire i lystig lag, mens en salig blanding av turister og fastboende hastet i alle retninger. Onkel Arne hadde selvfølgelig invitert det russiske ekteparet på restaurant. Han beordret meg i bilen for å kjøre noen kilometer til Kemer.  Her beordret Arne full stopp da vi kjørte forbi Merhaba Garden Restaurant.

-De som velger å kalle en restaurant for ”Goddag restaurant” fortjener et besøk, messet Arne. Det å kjenne igjen nasjonalitet er avgjørende for å skape trygghet og dermed salg i en restaurant. Ikke bare i Tyrkia. Utrolig nok klarte kelneren, som senere viste seg å være en av eierne, å ønske paret bak velkommen på russisk og vi to som satt foran velkommen på norsk. Dette uten at vi hadde lukket opp kjeftene våre å uttalt et eneste ord som han kunne høre. Det viste seg at personen ikke bare kunne norsk og russisk. Han snakket en rekke språk flytende og kunne fortelle at akkurat denne restauranten var tilholdssted for svært mange fra Norden som bodde i området. Hvordan han klarte på plukke oss ut som nordmenn og russere forblir fortsatt en gåte.

-Har alltid ment at språk gir makt, fortalte russeren. Det var ingen ved bordet som var uenig i den setningen. Rundt oss satt svært mange nordmenn og alle følte seg godt mottatt i restauranten.

-Hva ville skje hvis en av de som jobber her har en dårlig dag. Det kan jo skje, mente Arne som fikk svar fra mannen som hadde tatt imot oss.

-Vi kan dessverre ikke ha dårlige dager. Dette er hva vi lever av og dårlige dager får vi heller samle på til etter turistsesongen, svarte innehaveren.

Det ble en utrolig velsmakende middag og en glad gjeng som forlot ”Goddag restaurant” etter nesten to timer. Vi brukte en time ekstra for å spasere gjennom gågaten i Kemer. Ryktene om at næringsdrivende nærmest kaprer deg på åpen gate for å få deg inn i butikkene måtte være hentet fra ”Tusen og en natt” eller andre eventyr, for ingen dro i oss.

-Nye lover i Tyrkia som forbyr næringsdrivende å rive eller slite i folk, forklarte russeren. De kan få en skikkelig bot eller miste næringsbevillningen sin hvis de gjør det, forklarte han.

Vi hadde vært turister i en dag og ville komme tilbake til Kalkan utpå kvelden. Både onkel Arne og fortelleren var blitt invitert til Arkhangelsk i Russland og paret var selvfølgelig invitert til Norge da vi satte dem av utenfor hotellet i Camyuva. Dagen gikk mot kveld da vi igjen kjørt inn i Kalkan. Det hadde vært en lang dag. Vi ville ikke se Michelle og Zeliha igjen før neste dag og bestemte oss for å besøke en pub før vi lot natt bli en ny dag i hotellets svært behagelige seng.

Onkel Arne hadde selvfølgelig kortet ned kjøretiden med å fortelle om pomorhandelen mellom Russland og Norge så kjøretiden fra Kemer til Kalkan ble egentlig ikke så alt for lang. Vi hoppet over de typiske engelske restaurantene. Ingen av oss var spesielt interessert i engelsk overklasse og dannet språk. Slett ikke Arne. Vi fant oss en pub i en sidegate og onkel Arne fant noen gamle kjenninger han mer enn gjerne ville hilse på. Helt innerst i det mørke lokalet satt et gjeng som vi øyeblikkelig dro kjensel på. I alle fall to av ungdommene. De hadde etter beste evne forsøkt å rane min onkel noen dager før i Kas. Man kan vel si med vekslende hell. Den ene hadde gips på høyre hånd etter det møtet. Ungdommene la ikke merke til hvem som kom inn i lokalet. De pratet høylytt og kameratslig om store og små begivenheter. De drakk pils og var i perlehumør. Arne smilte fra øre til øre mens han gikk bort til kelneren. De to ungdommene som hadde hatt nærkontakt med Arne satt med ryggen mot inngangsdøren.

Kelneren hadde for lengst fått historien om lommetyvenes møte med sin overmakt. Han fortalte Arne at egentlig var ungdommene ok og hadde fått jobb ved et hotell i Kalkan etter et ønske fra Michelle. Dette ønsket hadde lokale myndigheter ikke akkurat så spesielt mye imot. Det hadde de to ungdommene ikke heller. Ønsket mellom hotell eller fengsel var lett. Det samme var trusselen om at gjentakelse ikke akkurat var noen anbefalt ide, noe ungdommene ikke hadde en eneste hjernecelle som ikke forsto.

Dette gledet selvfølgelig Arne, men langt fra de to unge som nå hadde oppdaget faren og hadde få eller ingen fluktmuligheter. Det ble helt stille ved bordet helt innerst i puben da de oppdaget hvem som var i lokalet. Arne gikk rolig bort til bordet der ungdommene satt. Sannsynlig var gleden over at de ikke ble fengslet og det faktum at de hadde fått seg en jobb øyeblikkelig visket ut til en navnløs redsel som spredte seg i kroppen til de to.

-Så hyggelig å møte dere igjen. Hører at alt har ordnet seg for dere, sa Arne som hadde langt hver sin hånd på skuldrene til begge ungdommene.

-La meg være med å feire ny jobb med å spandere en øl på dere, sa Arne humoristisk og ungdommene stirret vantro på den sorte og gule kolossen som var reist foran dem. Redselen var nå byttet ut med et spørrende uttrykk.

-Jeg spanderer alltid øl på gode venner, forklarte Arne ungdommene, mens han smile fra øre til øre.

Slik er onkel Arne. Familiens sorte får og mannen som har rørt stor sett de fleste han har møtt på sin vei. Et eventyr av en mann som egentlig er født på rett plass til feil tid. Kanskje han burde vært født en gang i fremtiden med sine holdninger. Slik ble også vår reise til Tyrkia. En reise som startet med dartpiler kastet på et kart over Middelhavet og endte med mer enn et hyggelig kvinnelig bekjentskap for oss begge. Det er utrolig hvordan tilfeldigheter kan spille inn. Vårt opphold ble en uke ekstra. Michelles privatfly kom fra Tyskland og tok en sving innom Norge før det satte kursen mot USA. Mye skjedde på den siste uken men det er en annen historie. Den neste reisen Arne legger ut på er til USA. Det som skjedde der er derimot ikke en historie som ikke skal fortelles. Mye av ”galskapen” kommer du til å lese i Wolfsverden.

Kjære leser! Del gjerne denne historien på facebook eller andre sosiale medier eller grupper. Så kan også andre ta del i Wolfsverden. Tusen takk

HJEM