Den store kjøttdagen

En tradisjon i vår familie er den store kjøttdagen. Den er hellig. En ufravikelig hendelse som det ikke finnes noe sykemelding eller egenmeldingsdager for å slippe. Nå var det riktignok to som slapp denne dagen dette året. Onkel Arne og fortelleren til Wolfsverden var opptatt i Tyrkia, men hendelser i familien skjer, og jeg skal etter beste evne forsøke å fortelle hva som skjedde denne helt vanlige lørdagen i høst. Den store kjøttdagen er en hendelse som skjer kun en gang pr år. Kjøttdagen er egentlig en sosial og trivelig hendelse. Da er svinekjøtt, sauekjøtt, elgkjøtt kjøpt inn. I tillegg ulike fiskearter som skal danne grunnlag for ulike videreforedlede produkter. Med andre ord en arbeidsom dag i familien.

Den store kjøttdagen består av fire familier som har spesialisert seg på sine ting. Noen er god på lammerull, andre på kjøttkaker og noen på ulike fiskeprodukter. Hadde alle de som var god på sine ting markedsført eller konsentrert seg om sine ting hadde det vært fred og fordragelighet i familien. Men nei! Som ellers i samfunnet hadde den som kunne minst om emnet den høyeste stemmen om hvordan sluttresultatet skulle bli. Dermed en evig diskusjon om ulike oppskrifter og fremgangsmåter. De to som fronter akkurat denne tradisjonen er mine to tanter, Susanne og Nina. Begge to like skråsikre på egen dyktighet og begge like skråsikre på at det var akkurat slik man hadde gjort det forrige året og årene før. I midten var alltid bestemor Anna og litt på sidelinjen av begivenheten min egen mor Anna. Hun var kjøttrullmester og hadde vært det i alle år. Det var ingen i familien som gikk inn på hennes enemerker. Derfor fikk hun som regel ordne kjøttrullene selv, uten så mye innblanding. Alt annet av matvarer, tilblivelse og tilnærmelser til et sluttprodukt på matsiden, var imidlertid fritt vilt for en større diskusjon.

Den store kjøttdagen var alltid organisert og gjennomført hos mine besteforeldre. Dette året, som alle år, hadde Anna og Marcus stått i arrangementskomiteen og huset nå hele familien til den store kjøttdagen. Huset til Nina og Konrad lå bare et steinkast unna mine besteforeldre, noe selvfølgelig den gamle katten Arkimedes hadde nytt godt av i hele sitt liv. Når det ikke var mer mat igjen der den bodde, labbet den over til mine besteforeldre. Der vanket det alltid en godbit til dyret, og akkurat denne lørdagen var det julaften for krapylet. Tilholdsstedet var som beskrevet hos mine besteforeldre, og den store kjøttdagen ble som alltid arrangert i kjelleren. Her var et rom innredet som grovkjøkken.

På begge sider av det store rommet var det godt med benkeplasser. Den ene siden for kjøtt. Den andre siden for fisk. Midt i rommet var det et langbord for ferdige produkter. Det var to komfyrer og to store frysere for ferdig resultat. Alt i alt et svært organisert kjøkken for noen særdeles uorganiserte mennesker. Så var det katten Arkimedes. Den store hannkatten hadde organisert seg selv i den andre enden av rommet ved inngangsdøren. Der hadde den plassert kroppen nær vedovnen. Den speidet overvåkende etter ”nedfallsfrukt”. Spesielt hadde den oppmerksomheten rettet mot bordet der ulike fiskeprodukter ble tilvirket med tante Susannes kløktige tilstedeværelse.

”Nå må du ikke steke fiskekakene for lenge Susanne,” messet tante Nina, mens hun lempet råvarer i en stor foodprosessor og selvsikkert skulle omgjøre dette til kjøttkaker.
”Jeg steker dem akkurat slik jeg bestandig har gjort. Har ikke hørt at noen så langt har klaget over kvaliteten,” repliserte Susanne strengt. Hun hadde nettopp gjort ferdig første porsjon med kaker og fornøyd helt dem over i en plastbolle for å hvile seg. Ei sleiv hadde ramlet ned fra bordet og på gulvet. Susanne hadde vel egentlig planer om å plukke den opp igjen men irritert over sin søsters kommentar og med full konsentrasjon på neste steking ble sleiva liggende på gulvet. Det skulle den absolutt ikke gjort.

Konrad som er samboer med Nina hadde løftet opp en stor kasserolle med lapskaus som min bestemor hadde laget av kjøttrester og noe innkjøpt godt som hun hadde puttet i gryta. Gryta var ikke akkurat liten og definitivt stor nok til at Konrad ikke hadde full kontroll over området der han skulle ferdes. Det er i dette øyeblikket at sleiva skal spille en avgjørende rolle i hendelsesforløpet. Konrad sklir på sleiva og ramler mot bordet som står midt i rommet. På en bemerkelsesverdig måte klarer han å sette den store kasserollen på bordet før han selv faller. Et kunststykke ingen kan forklare. Tante Susanne, som står svært nær hendelsen, hopper til side og tar noen skritt mot utgangsdøren for å unngå et heller utrivelig møte med ca. 20 liter varm lapskaus. Det greier hun med god margin.

Nå skulle vel egentlig historien stoppet her hadde det ikke vært for Arkimedes. Den sorte, onde og gamle katten som knapt nok hadde ork til å spasere noen meter og langt fra reagere når den etter et møysommelig ritual hadde parkert seg selv i sovende stilling. Det voldsomme braket av kasserollen ikke bare vekket dyret men instinktivt ble alle sanser mobilisert i løpet av noen hundredeler av et sekund. Mens tante Susanne var i bevegelse mot katten var katten i bevegelse mot Susanne. Den hadde formelig eksplodert fra trygt tilholdssted og var i lufta. Før noen i det hele tatt klarte å fatte faren satt katten fast i min tantes høyre lår.

Ikke nok med det. I løpet av noen nye små sekunder var katten på vei oppover min tantes lår med samtlige klør ute. Ikke akkurat like lynrask men ikke langt unna fikk Konrad tak i katten. Da var den kommet et stykke oppover ryggen på min tante. Fortsatt med alle klørne ute. Han fikk stoppet katten eller om katten stoppet seg selv er usikkert. I alle fall ble situasjonen temmelig fastlåst. Både kattens klør og Konrads inngripen. I noen sekunder var situasjonen temmelig fastlåst før katten på nytt får samlet seg til et avgjørende forsøk på å redde sitt eget skinn. Nina hadde en aluminiumsbolle med kjøttkakefarse i hendene da ulykken inntraff. Den deiste rett i gulvet da min andre tante hadde bruk for hendene til å holde seg for ansiktet. Igjen ble katten livredd. Slapp taket fra Susannes rygg og formelig snodde seg ut av Konrads hender. Med et fres landet den på gulvet og tok sats igjen. Denne gangen mot et åpent kjellervindu. Arkimedes hoppet opp på kjøkkenbenken der ulike fiskeprodukter var under videreforedling. Der landet den i en stor plastbolle med fiskekaker.

Den sorte livredde katten tok sats og spant seg ut av plastbollen med fiskekaker før den i stor fart ålte seg gjennom det halvåpne kjellervinduet og forsvant. Kattens intense ønske om å redde sitt eget liv gjorde at fiskekaker formelig ble skutt ut av plastbollen som leirduer på en skytterbane. En godmodig småkranglende og egentlig hyggelig ettermiddagsstund denne lørdagen, var i løpet av noen sekunder forvandlet til et skrekkscenario med en blødende og skrikende tante i den ene enden av rommet og en hysterisk tant nummer to som hulket sammenhengende med begge hendene godt plassert foran ansiktet. Kjøttkakefarse og fiskekaker lå i en salig blanding på gulvet og deltakerne var som spikret fast i kjellergulvbetongen etter hendelsen.

”I himmelens navn. Kjære alle sammen. Hva skjedde?” Bestemor Anna var den første som fikk talens gave tilbake etter hendelsen. Hun fikk vasket av blodet og organisert ferd til legevakten i løpet av noen minutter. Tante Susannes lår og rygg var ikke akkurat i målområdet for noe hjemmetjeneste eller ”Donaldplaster”. Kattens elleville ferd hadde i løpet av noen sekunder plassert min tante som en hastesak på legevakten. En rystet turnuslege hadde fått tak i en lege med litt lengre fartstid og sammen hadde de med god hjelp fra to sykepleiere fått lappet sammen min tante. Kattens herjing hadde gitt min tante hele 21 sting fra nederst på låret til halvveis opp ryggraden. Sammen med diverse smertestillende og en stivkrampesprøyte ble nå tante Susanne en sann og ekte fiende av det sorte krapylet som hadde valset over lår og ryggrad.

”Den katten skal avlives. Den katten skal så langt bort fra jordens overflate som bare mulig,” var tante Susannes budskap under seansen på legevakten. ”Jeg setter ikke min fot i huset til min søster før dyret er avlivet,” var i tillegg en konklusjon min tante messet under oppholdet.

Nå skal det legges til at i dette tilfellet leget tiden stort sett de fleste sår. Min bestemor gikk i forbønn for dyret. Hun mente bestemt at kattens handling ikke var av ondskap men mer nødrett. Dessuten hadde dyret vært borte i over to døgn etter hendelsen, og min bestemor mente bestemt at katten hadde en posttraumatisk lidelse som måtte behandles med omsorg. Arkimedes fikk leve. I alle fall litt til.

Tante Susanne ville for å bevare familiefreden ikke ta noen aksjon før jul men hadde bestemt advart sin søster om at etter jul var ”bendelboet” fritt vilt for en snill dyrlege med en riktig stor sprøyte. Hendelsen ble selvfølgelig diskutert i Tyrkia der forteller og onkel Arne opphold seg. Arne mente at man kunne tjene noen kroner på søsteren sin rygg med en vandreutstilling under navnet: ”Med ondskap skal ondskap fordrives.” Arne hadde humret lenge over sin vittighet. Dessuten mente Arne at Arkimedes hadde minst to liv igjen av sine tilmålte ni liv. Så han kunne føle seg trygg inntil videre. Det skal legges til at tross en uforutsett liten hendelse kom årets store kjøttdag vel i havn. Riktignok to dager etter opprinnelig skjema, men likevel.

HJEM

Legg igjen en kommentar

Følg Via Epost