«WOLF-BORDET»

Trebordet du ser på bildet finnes det ett av i Norge. Dette bordet er ikke i «nærheten» av det som kommer til å blir produsert, annet enn fargene. I historien ”Onkel Arnes reise til USA – Del 7” finner du ett til. Historien forteller om da en trebenk ble gjenstand for kunstdramatikk i New York. Designet på fargene tilhører Onkel Arne og går i turkis. Trevirket som benyttes til bordplate og sittebenk er drivtømmer av russisk lerk. Noe av trevirket har ligget i saltvann i flere hundrede år på sin ferd rundt Nordpolen før tømmerstokkene landet i Norge. Wolfsverden.com vil etter nyttår produsere 52 bord, hvis det er interesse for det. Produksjonen vil komme til å skje i løpet av 2017. Samtlige bord er signert i et opplag på 1/52. Opplaget reflekterer uker i året.

DSC_7696

1. Bordplater er av drivtømmer og bladgull er lagt inn i trevirket.
2. 2017-kolleksjonen vil bli i sort og turkis.
3. Bordet er spesialbehandlet. Kan brukes både ute og inne.
4. Det kommer med to puter som dekker hele sitteflaten.
5. Ingen av de 52 bordene er like.
6. Bordet er ca. 1.80 cm langt og ca. 1.60 cm bredt.
7. Bordet er definert som kunst. Ikke møbelproduksjon.

Wolfsverden.com er usikker på om vi skal sende bordet som et ”byggesett” eller sette det sammen før det sendes til kunder. Vi er heller ikke sikker på pris. Hvis du er interessert i nærmere informasjon ta kontakt med oss på wolfsverden@gmail.com eller mediainord@gmail.com . Wolfsverden.com vil i løpet av året få ny nettside samt oversettes til engelsk. Er du rask kan du sikre deg ”Wolfsbordet” før alt havner i USA. Du finner oss også på Facebook: Wolfsverden 2016 – som gruppe, eller Wolfsverden som side.

Marco Chr. Wolf

Del gjerne dette på Facebook eller andre sosiale medier slik at andre kan se på «Wolfbordet».

ERNST MED VENNER

wolfsverden

Om Nord-Norge

– Det er altså fan ta meg ikke til å tro. Kåre tittet over brillene på Ernst som satt på sin vante plass ved bardisken denne onsdag ettermiddagen. Dagens aviser var halvlest og hadde til nå ikke bragt en eneste kommentar fra de to kompisene som satt der. –Hva er det nå da? Ernst la fra seg avisen å tok en slurk pils fra sitt halvtomme eller halvfulle pilsglass mens han skottet bort på kompisen som hadde slengt ut kommentaren. – USA har fortalt oss at vi skal være redde for russerne, sa Kåre mens han la fra seg avisen han var kommet halvvegs inn i. –Den røde arme var så langt sør i Norge at de nærmest banket på dørene til pubene i Tromsø under frigjøringen av Finnmark. Putin og hans menn og kvinner har vel ingen interesse av Norge. Eller har de det? I alle fall har dagens regjering i Norge ingen interesser i nordområdene annet enn å iverksette handling etter deres ”broder og brennevinsavtaler” med Russland om delingslinjer i Barentshavet. Norge gjør noe russerne bare kunne drømt om å gjøre. De avfolker kommune etter kommune nordpå. Kåre var en ivrig talsmann for alt som skjedde nordpå. Begge foreldrene kom fra et fiskevær så langt nord i landet at man nærmest kunne ta på iskanten. Hvis det var noen som kunne Nord-Norge så var det Kåre. – Denne forsvarsministeren må ha frekkhetens nådegave. Nå drar hun på signingsferd til kommuner der regjeringen har lagt ned stort sett all forsvarsaktivitet. For å fortelle at aldri før har en norsk regjering satset så mye på forsvaret som nå. Kåre tok en ”kunstpause” mens han rensket strupen med en slurk fra sin nylig ankommende halvliter som den snille barmannen hadde plassert foran han. – Andøy kommune nord i Nordland har ei befolkning som begynner å bli lei ministrer som kommer rekende innom for å fortelle hvor flinke de er til å legge ned kommuner, fortsatte Kåre. Nå har de lagt ned også den kommunen med å avvikle stort sett det meste av forsvarsaktiviteter. Til og med Orion-flyene skal forsvinne og med dem en av de viktigste brikkene til å overvåke nordområdene.

Kåre hadde sin vane tro hevet stemmen slik at også andre i lokalet skulle høre hans argumentasjon. – Lokalbefolkningen i Andøy gjorde et taust opprør mot ministeren med å lage ei lenke av kommunens innbyggere i protest som selv forsvarsministeren måtte se. Ministerens budskap var det samme som regjeringen har lagt opp til. Referere ei historie skrevet lenge før Norge ble selvstendig av en herremann fra Danmark. Stort sett alle sørpå og nordpå har lest H.C. Andersen sin fortelling om ”Keiserens nye klær”. Forsvarsministeren har lagt ut på signingsferd nordpå med det glade budskap om at vi har et sterkt forsvar i nordområdet. Dessverre møtte ministeren gutten i fortellingen til Andersen, i Andøy kommune, som kunne fortelle at keiseren var naken. Like naken som en minister som flytter alt av ressurser til Sør-Norge for å satse på nordområdet. Det er fan ta meg ikke til å tro. Kåre hadde snakket seg skikkelig varm og hadde fått hele pubens oppmerksomhet. – Kan jo synes som om at medlemmene i dagens regjering kan sin historie om kongeriket Norge, sa Ernst som en kommentar til Kåres verbale korstog mot en norsk minister. –Russland og Norge har historisk aldri vært i krig. Historisk har vi drevet samhandel i generasjoner nordpå. Historisk sett er det jo Sverige og Danmark vi virkelig skal være redde for. Vi må jo flytte forsvaret ditt trusselen er størst. Selv du, Kåre, må jo se dette poenget, sa Ernst muntert.

– Et annet poeng er jo at det meste som handler om nordområdene flyttes til Bergen. Kampflyplassen i Bodø er flyttet til Trøndelag. Flyene har ikke en gang nok drivstoff til å hilse på en russisk kollega nordpå. Det jeg egentlig lurer på, sa Ernst mens han smattet ut i luften etter inntaket av en ny slurk pils, er hvor mange dager det går fra de tenner en varde i Hammerfest til de mottar beskjed i Bergen om at noe er galt? Etter min arme forstand er det nettopp der det norske forsvaret er i dag, sa Ernst muntert. Kåre hadde bladd over avissiden der det ble beskrevet at forsvarsministeren hadde møtt massiv motstand i en forsvarskommune nordpå – Jeg er sikker på en ting, sa Kåre mens han tittet ned på neste nyhetssak som var om Sveriges integreringspolitikk. – A4 papir behøver ikke å utgjøre så enorme kostnader på forsvarsbudsjettet. Forsvarsbyråkratene i Oslo og Bergen behøver bare et ark for å lage et papirfly eller en spåkopp der norsk forsvarsevne blir beskrevet, sa Kåre. -Hurra for galskapen, var siste kommentar fra mannen som kunne det meste om situasjonen nordpå denne onsdag ettermiddagen ved bardisken.

Marcus sin siste reise

Det er så ufattelig tomt. Så ufattelig ensomt. Så ufattelig ubegripelig. Familiens klippe, stolthet og livsfilosof Marcus har gått bort. Min stolte bestefar. Vår stolte og store mann, Marcus. Ubegripelig. De av dere som har fulgt denne bloggen har blitt kjent med han gjennom hans eventyrlige fest på avlastningshjemmet og hans deltakelse på den årlige pølsefesten. Nå er han ikke her lengre. Ikke i levende livet. Dette er mannen som skapte Wolfsverden gjennom sine barn og barnebarn. Dette er mannen som alltid hadde en forklaring på absolutt alt vi lurte på. Dette er mannen som ville bli forstyrret når han leste en bok. For å forklare hva han leste og hvorfor. Dette er mannen som alltid hadde tid. Selv i sine travleste øyeblikk. Dette er mannen som selv hans sønn, Arne, måtte bøye seg for i ærbødighet. Dette er mannen min søsters katt Arkimedes forgudet. Dyret som alle mente kom til jorden for å avsky mennesker. Det er så ufattelig tomt. Så ufattelig ensomt. Så ufattelig ubegripelig og dette er min bestefar Marcus siste historie.

Olga hadde tatt oppstilling ved vinduet slik hun brukte å gjøre. Hun hadde sin lange sorte kjole på som hun alltid hadde. I skapet hang det fem lange sorte kjoler. Hun brukte ikke annet på kroppen. Hun ville rett og slett ikke ha noe annet, noe pleierne etter noen år hadde lært seg. Reminisens er et vanskelig ord og en hel skole innen demensproblematikken. Så lenge Olga fikk ha sine smykker, sin sorte kjole og sin minkkåpe var alt som det skulle og burde være for en stolt og vakker dame på 85 år. Hun kunne huske lange sorte kjoler og minkkåper. Det var nok for henne. De sorte kjolene holdt henne vakker. Minkkåpen holdt henne varm. Resten var uinteressant for ei dame med demens. Derfor var Olga den hun var der hun sto å speidet ut mot evigheten gjennom vinduet på institusjonen mens hun nytte på en sang ingen hadde hørt før. I de to siste årene hadde fagfolkene ved avdelingen forsøkt å spille musikk fra hennes barndom, ungdomsår eller voksen alder uten nevneverdig hell. Reminisens var en tilnærmingsmetode som til slutt ble uinteressant selv for den mest kløktige fagarbeideren ved avdelingen. Olga var og ble uinteressert i alle forsøk på å huske. Hun bodde i nuet. Stolt, uanfektet og med verdighet. Det var bare en dame Marcus satte høyere enn Olga. Hans egen ektefelle. Marcus sin demens ble gradvis verre men ikke så markant som de fleste andre som bodde permanent ved avdelingen eller som kun var tidvis inne for det helsevesenet kaller avlastning. Marcus husket gjennom sine bøker og han ville alltid ha en ny å lese. Dessuten ville han avbrytes. Med forklaringer til de som ønsket å høre hva han leste og ikke minst hvorfor.

Det var stille i kirken. En stillhet som bare en kirke kan skape. En utrygghet med å være alene i et stort rom. En trygghet med å være sammen. Et uvirkelig øyeblikk og en solformørkelse for de aller fleste selv om lyset skinte inn gjennom vinduer dekorert av bibelens mange fortellinger. Et sted man ville komme seg fortest mulig ut fra. Et sted man ønsket å bli. Marcus var der i sin lange søvn. Kisten til min bestefar var knapt synbar. Det var blomsterdekorasjoner på hele kirkegulvet. Svært mange mennesker hadde kommet til kirken for å vise sin respekt for en nær venn, bekjent eller nabo. Noen var kjente andre kun kjent for min bestefar men de som var der hadde et samtlige ønske om å være akkurat der og da. For å ta farvel med en utrolig personlighet. Fru Larsen sin enorme irske ulvehund hadde ankommet kirken uten at noen hadde reflektert over dens tilstedeværelse. Marcus var en svært god venn av Mr. Hund og motsatt. Navnet hadde den fått etter en navnefest som Fru Larsen og onkel Arne hadde arrangert mens hunden var valp. Etter noen flasker med god rødvin ble navneforslagene færre jo flere rødvinsglass de to satte til livs. Da kvelden var omme hadde de bare ett forslag. Mr. Hund. Kolossen lå nå stille ved første kirkebenk å tittet bedrøvelig på kisten til bestefar Marcus. De to hadde vært nære venner i alle år. Organisten gjorde sitt for å fylle kirkerommet med alvor. De lave orgeltonene satte seg på en måte fast i sjelen der og da. Ingen av tonene ga rom for andre refleksjoner enn sorg.

Marcus siste reise

Marcus hadde sin vane tro labbet ut på fellesrommet ved institusjonen litt før nyhetene på TV. I mangel på kvalifisert hjelp fra mennesker var selvfølgelig institusjonens medisinske ansvarlige god å ha, for institusjonen selv. De fleste satt pent plassert i stoler å halvsov etter inntak av ulike legemidler. De aller fleste skulle ikke en gang vært i nærheten av denne type medisiner. Det var som å helle bensin på bålet for de fleste som satt i oppholdsrommet. Dessverre var virkeligheten den Marcus så der og da. Så hardt medisinert at de fleste ikke fikk med seg en gang åpningsvignetten til nyhetssendingen. Dette var Marcus opptatt av og hver eneste dag minnet han personalet på den begredelige situasjonen de fleste var kommet i og hver dag fikk han det samme svaret. Det var legen som var ansvarlig for den enkelte pasient. Det var ikke denne situasjonen Marcus var interessert i å komme til bunns i men den arrogansen de fleste viste ved ikke å ta eget ansvar. For Marcus var det helt klart at medisiner kun utgjorde en rolig avdeling og en rolig vakt. Det var stort sett det eneste han kunne forstå av det han mente var den komplette og totale galskapen ved avdelingen. Marcus gikk inn på oppholdsrommet. Han tok peiling på Olga som sto ved sin vante plass ved vinduet å tittet ut mens hun stille nynnet på den samme melodien hun hadde nynnet på de siste årene. Det var ingen kjent melodi. Ikke for andre enn Olga selv. Neste dag skulle Marcus igjen hjem etter avlastning ved institusjonen. Dessverre hadde hjemmedager blitt stadig færre og dagene ved institusjonen stadig flere. Marcus gjorde ikke noe nummer av dette. Han husket rett og slett ikke lengre hva som var hva. Hjemmet eller ved institusjonen. I alle fall hadde han en fornemmelse om at morgendagen ikke ville være den samme som denne dagen. Derfor hadde han ønske om å ta en lengre prat med Olga før morgendagen kom.

Det var en lav summing av stemmer i kirkerommet før klokkene i tårnet begynte å bevege på seg. Da ble det stille. De eneste to som rørte på seg var Mr. Hund og onkel Arne. Begge for at de følte ubehag i situasjonen. Mr. Hund på grunn av lyden fra kirkeklokkene og onkel Arne fordi han ble minnet på at han var i kirken. Arne var ikke noen troens mann og han avskydde alt som framsto autoritært overfor enkeltmennesker. Kirkelige handlinger var så avgjort en slik handling etter hans mening. Den kvinnelige presten var et unntak fra normen. Ikke fordi hun var kvinne men fordi hun med enkle ord fortalte sørgende mennesker om det triste i stunden. Dette med at liv og død hører sammen og at det er ei tid for alt, gjennom Salomons Høysang. Det ble en lang seremoni. Det var mange som ønsket å minnes bestefar. Noen med taler de hadde øvd på noen dager, andre med spontan fremførelse med gleden av å ha vært en venn til Marcus og sorgen over at han ikke var her lengre. Noen av sangene som var valgt var ikke helt etter kirkens tradisjoner og de fremmøttes kapasitet til å delta på annet enn refrenget. Det minnet litt om Mr. Beans kirkebesøk der han ikke fikk helt med seg versene men bevares for en innlevelse når refrenget kom. Den siste som sa noe i kirken var Mr. Hund. Han satte i en dyp brumming som varte to, tre sekunder. Som en siste hilsen til sin gode venn. Det hele var et ubehagelig møte med livet men en flott seremoni over en flott mann. Et øyeblikk med verdighet i en verden der verdighet ikke lengre er et tema. Slik ble min bestefar hedret i kirken en torsdag ettermiddag.

Markus siste reise 1

– Skal vi ikke dra nordpå du og jeg Olga. Oppleve den fantastiske naturen. Menneskene. Det kalde regnet. Den varme solen. Dit natten aldri er mørk om sommeren og der de vakreste sommerfugler du kan tenke deg leker i en sommervarme på under 10 varmegrader. Marcus så smilende på Olga som hadde sluttet å nynne. Hun så opp på mannen som sto ved siden av henne med et rødvinsglass i hånden. –Jo dit skal vi dra, sa Olga. Den gamle stolte damen så på Marcus mens hun smilte. Hun hadde sett han før men var usikker på hvor. Marcus smile til damen. Akkurat i det øyeblikket var min bestefar der han ønsket å være. Et sted i Nord-Norge. Der han kom fra. Et vakkert stede omkranset av fjell, hav og blomsterkledd eng en sommerdag for lenge siden. Rødvinsglasset gled ut av hånden hans. Marcus sine føtter sviktet. Akkurat i det øyeblikket døde han. Han var død før kroppen traff gulvet. Et massivt hjerneslag traff min bestefar i det øyeblikket han så sin egen barndom foran seg i sitt indre. –Den snille mannen snublet, sa Olga da to pleiere kom ilende til fra vaktrommet. Det var Nils som hadde ropt etter hjelp men det var ingen som kunne gi hjelp. Olga var urolig et øyeblikk. Hun snudde hodet mot vinduet igjen å sa stille mot et sted der ute – Jo dit skal vi dra.

 

Del gjerne denne historien med andre via sosiale medier. Tusen takk.

Onkel Arnes reise til USA – Del 6

Kjære leser. Hvis du ikke kjenner denne historien anbefaler vi at du begynner på Del-1. Da får du med deg helheten i fortellingen.

Den unge fotografen satt målløs og skjelvende innelåst på noe som kunne minne om et fengsel. Fortapt i sine egne tanker. Det som skulle bli hans største scoop hadde endt opp i hans største katastrofe som ung ”kjendisfotograf”. I løpet av minutter var John blitt ribbet for all ære som paparazzi. Fratatt sitt fotoutstyr samt ventet nå på sin videre skjebne. John hadde ingen tro på at skjebnen ville være snill med han. Den unge mannen var fullstendig klar over at det å bryte seg inn på privat eiendom ville bli straffet. John kjente på skipets vibrasjoner å fastslo at farkosten fortsatt lå ved kai. Han var temmelig sikker på at døren snart ville bli åpnet av besetningen og havnepolitiet. Det var bare å stålsette seg for en ny tilværelse. Fra fremadstormende paparazzi-fotograf til beboer i en trang fengselscelle. John ble vekket fra sine dystre tanker med et lite rykk i skipet og at motorene kom i drift. Dette kom totalt uventet på den unge fotografen. Han som hadde gått fra en lys fremtid som plageånd for kjente mennesker til en helt vanlig gjennomsnittsbanditt på noen minutter, fattet nå håp. Det kunne være at noen faktisk hadde glemt han. Rett og slett glemt han, funderte John i sitt hode kun for å kjenne en smule håp i sin egen forferdelse. Han hørte et klikk i døren. Utenfor sto den enorme sorte kjempen fra Norge. -Se å få fart på deg din pøbel, sa Arne mens han så strengt på den unge fotografen. –Du har en jobb å gjøre på dette skipet. Denne jobben starter nå, messet Arne mens han grep tak i den forsvarsløse fotografen og nærmest slepte han etter seg ut på kontoret.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Fritz hadde fått en ide etter pågripelsen av den unge fotografen. En ting var å bli kastet i fengsel for sin ulovlige tilstedeværelse på ”balja”. En helt annen ting var å kunne fotografere svært kjente mennesker helt fritt og uten at noen grep inn, men ikke kunne nyttiggjøre seg av bildene. Det mente Fritz kunne være mer enn en streng straff for den unge plageånden. Skipets eiere var ikke av samme formening. I alle fall ikke helt i begynnelsen. De mente at pøbelen burde stappes inn på en maksimum 5 kvm stor celle. Der kunne han være ett år eller to mens han filosoferte på hva han ikke burde gjøre når han kom ut igjen. Onkel Arne og Fritz hadde et helt annet utgangspunkt. Arne hadde veddet 1 USD på at Fritz ikke ville lykkes, noe den gamle legen hadde veddet imot. Det var altså ære det handlet om og ingen ville tape veddemålet. Gjestene som var plukket opp fra bryggen var i tillegg informert om situasjonen. Ingen av dem hadde noen betenkeligheter med å la den unge mannen ta bilder av dem. Kanskje noen til og med ble riktig flotte, mente noen av gjestene. Det at turen til Kay West hadde et lite spenningsmoment med å endre atferd til en ung mann på ville veier, var et moment. Et annet var at hvis Fritz lykkes i sine bestrebelser var det i alle fall en plageånd mindre i verden for de fleste som var ombord.

-Se her din jævla plageånd, sa Arne strengt mens han slengte et sett med klær i armene på John. -Ta på deg disse så skal jeg fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre. Hvis du i det hele tatt finner på noe annet enn det jeg forteller vil politiet hente deg. Er det noe som jeg fortalte deg nå du ikke forsto? Arne kikket bort på fotografen som kledde på seg en lett sommerbukse og skjorte mens den unge mannen etter alle kunstens regler forsøkte å unngå øyekontakt med den sorte kjempen fra Norge. John hadde ikke fått sitt eget fotoutstyr. Hadde han det kunne han med letthet ha lastet over bilder på en mobil å sendt disse til en kompis på land. Selv om utstyret var helt ok kunne ikke bildene lastes med annet enn en kabel. Heller ikke minnekortet kunne nyttiggjøres på annen måte enn å la det stå i kameraet. – Som nevnt har du kun ett valg. Ta alle bildene du måtte ønske av absolutt alle om bord på skipet og de bilder folkene om bord ber deg om å ta. Onkel Arne stod bøyd over John og nå måtte den unge mannen se rett inn i de alvorlige øynene til Arne. -Så er det en liten ting til, sa Arne mens han tok opp en sigar fra innerlommen. –Jeg har et veddemål med min gode venn om nettopp deg. Taper jeg det veddemålet tror jeg nok at du av hele ditt forpurra fotografhjerte skulle ønske at du satt i en celle på 5 kvm. Er det klart gutt? John så redd opp på Arne og nærmest stammet frem hva veddemålet egentlig gikk ut på. Det fikk ikke John vite, men ble nærmest kastet ut av rommet av Arne. John var lettet da han kjente frisk sjøluft men lettelsen gikk fort over. I et tiendedels sekund tenkte John at han var kommet til et slags helvete. Bare en meter fra han sto en av verdens mest kjente ungdomsskuespillere. Det sorte håret blafret i den varme vinden. Hun hadde på seg en rød bikini og var det flotteste mennesket John noen gang hadde sett. –Hei kjære deg, sa den unge damen. Kan du ikke ta et bilde av meg akkurat her?

Skipperen om bord på skipet hadde norske aner, noe han bar tydelig preg av. Den høye mannen hadde hvit hår og skjegg. Ei krumpipe satt godt plassert i venstre munnvik og det furete ansiktet bar preg av å ha vært utendørs det meste av ansiktets liv. Han så ut som mannen på en gammel norsk tobakkseske. Nå var blikket festet til to monitorer som leste skipets radarsignaler. Skipperen hadde det kongelige navnet Olav. Sikkert fått som gave av sine foreldre som måtte ha sterke følelser til landet. Fritz og båtens eier var i styrhuset da Arne toget inn. – Noe nytt der ute i verden, spurte Arne skipperen som hadde parkert begge øynene på den ene monitoren i styrhuset. –Tja, svarte Olav mens han slet krumpipen ut av munnviken å brukte den som en trommestikke på kanten av monitoren. –Det kan se ut som om du er i ferd med å vinne den nette sum av 1 USD i et veddemål, min gode mann, svare skipperen. –For 20 minutter siden gikk det et hurtig fartøy ut fra havna der vi kom fra. Den er nå oppe i over 60 knops fart og har tatt peiling på oss. Olav la pipa på plass i munnviken før han fortsatte. – Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet men vi får se. Hvis den ikke forandrer kurs i løpet av den kommende timen er nok dette et fartøy som enten den unge fotografen har kontaktet eller som på en eller annen måte må ha fått med seg at den unge fotografen er om bord. Det finnes ikke et menneske på jorden som har noe på dette skipet å gjøre, som ikke allerede er her, sa Olav mens han skottet bort på Fritz med et lurt smil. –Vel, sa Fritz å tittet bort på Arne som hadde et vinnerutrykk i ansiktet som ingen i rommet kunne mistolke. –Jeg tror neppe at John har hatt kontakt med noen, så dette kan være tilfeldigheter. Den eneste telefonen som John har mulighet til å nå er den vi har lagt frem for at han skal finne den, sa Fritz mens han løftet sitt glass til Arne. –Skål kompis. Nå er veddemålet i gang.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Tusen takk, sa den unge kvinnen til John etter at han hadde tatt bildene. Jeg får se på dem senere, sa kvinnen før hun smilte til den unge fotografen. Den verdenskjente skuespilleren ga John et lett kyss på kinnet før hun småløp fram mot baugen av båten. John sto naglet fast i eikeplankene på båtens dekk. Han pustet tungt mens han forsøkte å tenke på det absurde i situasjonen. Han så etter den unge kvinnen som forsvant inn en dør midtskips på vei til de fremre dekkene. Ingen fotograf i verden hadde noen gang tatt slike bilder av henne. Dette var totalt uvirkelig og nærmere himmelen kunne ikke en ung fotografsjel komme. John tittet ned på kameraet som hang i ei slapp venstrehånd. Nærmere helvete kunne man neppe komme heller med og ikke kunne nyttiggjøre seg av det som fantes på minnebrikken, tenkte John. –Fan for en helvetes sitasjon, mumlet John halvhøyt mens han gikk inn den åpne døren og kom inn i rommet som båtens eier hadde gått ut for å møte Arne og Fritz bare noen timer tidligere. John så seg rundt om i rommet. Det var ikke et menneske i rommet men derimot en gjenstand som akkurat i det øyeblikket fortonte seg som et glass vann etter 12 timer i ørken uten vann. På bordet ved en stor blomsteroppsats lå en mobiltelefon. John så på telefonen samtidig som han søkte med blikket over samtlige fire vegger etter noe som kunne minne om et overvåkningskamera. Det var ikke et eneste synlig kamera i rommet. John tok noen kjappe skritt frem til bordet. Plukket opp mobiltelefonen å la den forsiktig inn i blomsteroppsatsen. Helt usynlig for andre enn han selv. For et hell, hvisket John til seg selv. Endelig noe som kan forandre situasjonen, tenkte han mens han kjapt gikk ut av rommet og opp to trapper. I det fjerne hørte han musikk å fulgte lyden. Han åpnet døren til fremre dekk å ble stående som en saltstøtte. Han var rett og slett målløs. Ved et langbord som var dekket til middag satt noen av klodens mest kjente mennesker. Han forsøkte å lukke døren igjen, men var oppdaget. – Hei kjære John, sa en dame han aldri i sitt liv hadde truffet før. Bare sett på filmer og lest misunnelige reportasjer om fotografer som hadde kommet nær nok til å ta et bilde. –Kom å sett deg her hos oss, sa kvinnen. Hun kom smilende mot han der han hadde parkert kroppen i døråpningen, nærmest i total støpt bronsepositur. – Vi har ventet på deg, smilte kvinnen.

-Noe er totalt helvetes galt, sa Jack halvhøyt mens han gjorde seg ferdig med den tredje ølboksen for dagen. –Dette er meningsløst. John skulle vært her for flere timer siden. Hva fan har gått galt nå da? Jack så nervøst på kompisen som satt tilbakelent i styrhuset på skuta de hadde leid sammen med en 32 fot stor hurtiggående havribb. Ribben hadde de for å tråle nærområdet med sine enorme telelinser etter objekter de kunne tjene penger på i ulike blader eller på nettet. Den større båten var tilholdsstedet deres og der de hadde klekket ut den geniale ideen om å svømme bort til det store skipet som lå tvers over det lille sundet. Klatre opp på en av ankerkjettingene med kamerautstyr for så i det stille å se om det kunne tas bilder av kjente mennesker som kom ombord. Ideen var etter deres mening genial. Så genial at neppe noe kunne gå galt, mente John som hadde stått bak galskapen. Hadde ikke to kjemper fra Norge røkt cubanske sigarer akkurat da John tittet fram fra sitt tilholdssted, hadde det sikkert vært en genial ide. Dessverre var resultatet langt fra perfekt for en av de tre, John. De to vennene hadde hørt på politiradio hele ettermiddagen uten at en eneste hendelse ble rapportert. Ikke et eneste ord. Adam og Jack bestemte seg for å ta løs havribben for å se om de kunne komme kammeraten til unnsetning. Det var denne prikken som Olav nå satt å så på i styrhuset mens han trommet med krumpipa på kanten til monitoren. -Jeg tror vi får besøk, sa Olav til styrmannen. -Gjør klar prosedyrer for denne type besøk, sa skipperen. Hadde det gått dårlig med John skulle det vise seg at kompisene i havribben skulle få det betydelig verre.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på sosiale medier. Da får også andre ta del i galskapen. Tusen takk.  

 

ERNST MED VENNER

wolfsverden

Om våre nye landsmenn

Det var en stille ettermiddag på puben. De siste solstrålene nådde akkurat i vinduskanten der Metin hadde forankret seg. Det var en lav summing fra pubens gjester. Johan tørket av ølglass som hadde fått en ny livssyklus gjennom steamkokeren. Rene og polerte sto de klar til bruk for en øltørst kunde som snublet innom puben. Ernst og Kåre satt på sine vante plasser ved bardisken. Begge med en halvliter pent plassert på bordet og i dyp konsentrasjon mens de bladde fra side til side i dagsaktuelle aviser. Metin kjente stort sett de fleste som satt i puben denne ettermiddagen og de fleste kjente han. Han var en god venn for mange og mange var en god venn for han. Metin kom fra et middelhavsland som flyktning for over 40 år siden. Han husket fortsatt sitt første møte med den norske kulturen. Han hadde syklet alt for fort ned en bakke å tryna skikkelig. Biler hadde stoppet å lurt på hvordan det gikk med han. Nær 20 biler hadde stoppet mens han satt på asfalten forslått men uten brudd. Folk hadde vært opptatt av han. Der han kom fra ville det første spørsmålet vært om han var muslim eller kristen. Hadde han vært det siste ville folk slamret igjen bildøren å kjørt videre. Det var nettopp derfor han var i Norge. Han var kristen.

Ernst hadde lagt fra seg avisen, tatt seg en god slurk av dagens første halvliter, før han snudde seg på barkrakken å så utover folkehavet som besto av åtte mennesker.
-Noen som kan fortelle meg hvor mange mennesker i prosent som ikke er etniske nordmenn som bor i landet? Det ble helst stille i lokalet mens folk forsøkte å finne et svar på spørsmålet. –Jeg er nesten sikker på at 15 prosent av landets befolkning ikke er etniske nordmenn, sa Metin fra sitt stamsted ved vinduet. Ernst snudde seg tilbake til fast positur ved bardisken å tittet ned på artikkelen som hadde forårsaket spørsmålet. Kåre hadde selvfølgelig fattet interesse for kompisens spørsmål men fikk ikke formulert et spørsmål før Ernst grep ordet. – Noen har regnet ut at folk som ikke var etniske nordmenn sto for 40 prosent av alle voldssaker som ble domfelt i løpet av ett år i Herredsretten. Ernst tok en ny slurt av halvliteren som hadde nådd romtemperatur med god margin før han fortsatte. -Hvis kun 15 prosent av befolkningen står for 40 prosent av samtlige voldssaker i landet vil jeg vel driste meg til å si at en politisk korrekt kommentar som ”vi må møte andre kulturer med åpenhet” ikke vil bli forstått av 95 prosent av landets befolkning. Ernst lot kommentaren henge i luften mens Johan satte fra seg en rykende fersk og kald halvliter foran mannen.

-Dette er jo gode tall for folk som avskyr utlending og spesielt muslimer, sa Metin halvhøyt mens han så på ryggene til Ernst og Kåre ved bardisken. –Den største gruppen av utenlandsk opprinnelse kommer fra Europa og Nord-Amerika. Er ikke sikker på andel muslimer, men den er selvfølgelig stigende. Enig med deg Ernst. Disse tallene er urovekkende, avsluttet Metin. Det ble helt stille i puben etter Ernst og Metin sine refleksjoner. Noen forsøkte å få satt sammen tallene til noe håndfast mens andre jobbet intens med å finne et argument som kunne belyse saken, men ingen fikk det helt til -verken den ene eller andre veien. Det var likevel Kåre som flesket til med sluttkommentaren. –Jeg tror at i et land som Norge der det er bedre å starte en stor miljødebatt enn å bøye seg ned og plukke opp et sjokoladepapir vil en sak som denne havne over to spalter på side 32 i en riksavis. Ikke på førstesiden der den burde vært.

Annes seks plastpeniser

Kjære leser. Vi gjør et kort opphold i onkel Arnes reise til USA, men er tilbake om ikke lenge. Før du leser denne historien kan det være lurt å lese om «Annes 12 plastpeniser» som du finner i innholdsfortegnelsen. Da får du med deg hele historien. God fornøyelse.

Det hadde gått ett år siden min søster Anne hadde sin første forelesning om seksualitet. Dessverre skulle denne forelesningen bli minnerik på flere måter. Familiens katt, Arkimedes, hadde angrepet en lysegrønn selvlysende og blinkende plastpenis under forelesningen. Etter denne hendelsen var veien kort for det aldrende dyret til ”kattehimmelen”. Til stor lettelse for nabolaget men selvfølgelig til stor sorg for eierne da fire poter hadde sluttet å klore. Siden tante Ninas hus var spesielt egnet til arrangement hadde min søster Anne bedt om å få holde siste foredraget der. Denne gangen for mennesker fra andre kulturer. Tante Nina var bare sånn passe begeistret for arrangementet men lot seg overtale. Det faktum at hun hadde tatt vare på forsendelsen av 12 plastpeniser fra Kina som Anne hadde bestilt var et moment i denne sammenhengen. Anne hadde solgt seks av enhetene. De resterende hadde Nina akkurat denne dagen lagt i trappen opp mot loftstuen for å slette ut ledninger og reimer. Hun hadde nok helst sett at tantebarnet hadde valgt et annet tema enn seksualitet og aller helst en annen målgruppe for arrangementet. Det var imidlertid ikke de inviterte som først skulle få stifte nærmere bekjentskap med de lysegrønne selvlysende og blinkende plastpenisene. Det var Ahmet og Cemal. To unggutter på 15 år som bodde i nabolaget og som skulle bevise sin ureddhet i vennegjengen.

Ahmet og Cemal var av kurdisk opprinnelse. Foreldrene hadde for lengst tilpasset seg den norske kulturen og tok kraftig avstand fra IS sine herjinger. Heller ikke Ahmet og Cemal var spesielt interessert i terrororganisasjonen men det var derimot noen av deres venner som hadde flørtet med sympatier og heltedyrkelse samt forherliget galskapen. Dette hadde de selvfølgelig gjort på sosiale medier noe som gjorde at mennesker som arbeidet med terror i landet hadde fattet interesse for noen av vennene til Ahmet og Cemal. Ungguttene hadde fått strenge formaninger fra foreldrene om å holde seg borte fra personer som sympatiserte med ulike terrororganisasjoner men gutter på 15 år er nå en gang gutter på 15 år. De ser opp til sine ”venner” på over 20 år. Det samme skal ikke sies om PST. Selv om guttene som hadde passert 20 ikke var en spesielt stor trussel for rikets sikkerhet hadde de venner i egen omgangskrets som var det. Derfor var navnene deres på blokka til nasjonens overvåkingsorgan mens Ahmet og Cemal ikke en gang var i kikkerten til PST. Slik var altså situasjonen denne fredags kvelden da ungguttene sto utenfor det tomme huset til min tante Nina. De skulle bevise overfor sine større venner at de hadde mer enn nok mot til å lete etter verdisaker for å bli respektert blant de større guttene.

240_F_24514945_P0xgTGwuBYPDT0lya0TULCLai2pGUd3k

Nina og Konrad bodde ikke sammen selv om de hadde tilholdssted i samme huset. Konrad i underetasjen mens tante Nina hadde sin leilighet over to plan på toppen. Hvorfor de ikke bare flyttet i lag etter så mange år sammen var familien sluttet å spørre om. Ting var bare slik. Akkurat denne fredagen hadde de vært på familiens hytte og skulle være der hele helgen. Helt tilfeldig hadde de fått billetter til en større konsert i byen og var på vei ned igjen. Planen var å dra tilbake dagen etter til familiens residens. Dette skjedde samtidig som Ahmed og Cemal hadde plassert seg på baksiden av huset å så opp mot soveromsvinduet. De hadde funnet stigen på baksiden av huset. Begge visste at husets eiere var borte. Vinduet stod på gløtt så et brekkjern ville gjøre susen for å få opp resten av vinduet. Det av verdisaker som de fikk med seg skulle plukkes opp av de to eldre ungdommene som ”helt tilfeldig” kom kjørende forbi når Ahmed og Cemal hadde sendt dem en tekstmelding.
– Se å få fart på ræva. Vi begynner å få dårlig tid, sa Cemal til kompisen. Ferden for Ahmed gikk opp stigen til vinduet som stod på gløtt. Etter litt plunder med brekkjernet fikk han åpnet vinduet å grabbet inn. Kompisen fulgte etter. Begge følte at de var i ferd med å gjøre noe galt men lojaliteten til vennene var større enn tanken over konsekvensene av handlingen.
-Ingen lommelykt. Selv om det ikke er folk i huset kan noen se oss utenfra, hvisket Cemal til kompisen. Vel inne på det mørke soverommet listet de to kompisene seg inn i loftstua å tok peiling på trappa som førte ned i underetasjen. Det er noe med dette å utføre en ulovlig handling og kommunikasjon. Selv om guttene utmerket godt visste at de kunne rope til hverandre uten at noen hørte dem, ble det hvisket. Trappen ned fra loftstuen lå badet i mørke og Cemal var første mann ned trappen. De første to plastpenisene som lå i trappen forserte han uten problemer, uten å se dem. Den tredje derimot skulle gjøre betydelig ”motstand”. Den venstre foten viklet seg inn i ledningene og på trappetrinnet som fulgte skled han på den fjerde plastpenisen. Cemal falt med hodet først å ble liggende klint inn til veggen der trappa gjorde en 90 graders sving. To av de lysegrønne selvlysende og blinkende plastpenisene våknet til liv og stua ble badet i lyset fra de to gjenstandene som var en del av Annes undervisningsmateriell. Ahmed som var nummer to ned trappen tverrvendte for å komme seg opp igjen. Det skulle han ikke gjort. På det første trappetrinnet han tok for å komme seg opp til loftstuen igjen lå selvfølgelig den andre plastpenisen de hadde forsert uten å se dem ”på lur”. Uhellet skjedde ha han tråkket på denne å stupte mot trappa med hodet først. Nesten helt uten muligheter til å ta seg for. Nesen var det første som traff trappetrinnet som var belagt med en gullrist i aluminium. Blodet fosset fra nesen da kan karret seg videre for å nå friheten ned stigen fra soverommet. Uten tanke på at kompisen fortsatt lå sammenballet med lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Det var akkurat i det øyeblikket Konrad og tante Nina slamret igjen bildørene utenfor huset.

-Hva i himmelens navn er det som skjer? Konrad og Nina så vantro opp mot stuevinduet i andre etasje som var badet i et lysegrønt diskolys. Det hele var så uventet at begge ble limt fast til grunnen der de sto. Måpende, begge to. Konrad våknet til liv igjen da han hørte bråk fra baksiden av huset. Midt i stigen hadde Ahmed bommet på et trinn i sin iver etter å nå friheten. Han skled tre trinn ned stigen før han fikk fotfeste igjen. Det ble et fryktelig bråk da stigen begynte å slå mot blikkbeslaget på utsiden av vinduet. Ahmed var livredd å ville bare komme seg bort fra stedet. Kompisen kom helt sikkert etter han men det var ingen kompis å se i stigen da unggutten kom ned. Det var heller ikke frihet som møtte Ahmed men to hender som løftet han opp bakfra da han endelig hadde plantet begge føttene på morder jord igjen. Konrad var ikke den første man hadde i tankene når man vurderte et innbrudd i gata. Han var en koloss på lik linje med onkel Arne og selv om begge var snille ”som dagen lang” var det grenser. Konrad var rasende å brølte i øret på unggutten som hang en halv meter over bakkenivået – Hvem i helvete er du? Konrad slapp den 55 kg tunge 15-åringen ned på bakken, snudde han rundt, slik at han fikk se ansiktet til Ahmed som han selvfølgelig kjente godt. Han bodde ikke langt unna. Konrad tok et godt feste i jakken å nærmest slepte unggutten etter seg mot frontparteiet av huset der Ninas fortsatt sto på samme stedet å så opp mot den mørke stua som nå var badet i lysegrønt blinkende lys. Blodet rant fra nesen til unggutten men Konrad hadde ingen intensjoner om å slippe taket. Karen skulle inn i huset igjen. Denne gangen gjennom frontdøren. Det var da Konrad i Nina, med Ahmed på slep, låste seg inn i andre etasje at de fant unggutt nummer to. Kraftig forslått av fallet og med en forstuet venstre fot hadde Cemal akt seg ned den siste delen av trappen. En lysegrønn selvlysende plastpenis var fortsatt viklet inn i foten hans mens den andre lå et stykke fra og i sentrum for begivenheten en vettskremt unggutt på 15-år som skulle bevise for sine eldre ”venner” at han ikke hadde frykt for noe eller noen.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

– Hva var det du sa. Er min sønn angrepet av plastpeniser. Var det plastpeniser du sa? Cemals far trodde ikke det han hørte i telefonen. Konrad og Nina hadde bestemt seg for at politiet neppe var den riktige instansen, innbrudd eller ikke. Begge ungguttene satt nå skjelvende og så ned i gulvet på kjøkkenet. Deres mot og ureddhet var erstattet med ren frykt og skam. Nina, som var tannlege, hadde få problemer med å lappe sammen Ahmed. I tillegg hadde hun sett over skadene til Cemal som hun anså som mindre og langt fra store nok til å nå veien om legevakten. Begge guttene hadde lagt samtlige kort på bordet. De hadde fortalt om ”vennene” deres som begge ungguttene ønsket å imponere. De hadde fortalt om at disse sympatiserte med muslimske grupper som var alt annet enn velkommen på planeten Tellus. Konrad hadde hørt på historien uten å komme med et eneste spørsmål. Guttenes eldre” venner” satt i en bil i en sidegate ikke langt fra sentrum av begivenheten. Uten muligheter til å se hva som skjedde i selve huset. De skulle få en tekstmelding om å hente utbyttet de to ungguttene hadde skaffet seg. Konrad hadde en kompis i politiet. Han ville ikke spille helt i denne sammenhengen fordi han ikke ante hva de to eldre ungdommene kunne finne på hvis de ble konfrontert om begivenheten og at deres navn var innblandet. Var det to stykker som derimot ikke var redde var det fedrene til de to ungguttene som hadde kommet for å ta seg av sine, for tiden, småkriminelle håpefulle. Begge var ikke bare forbannet men temmelig skuffet over avkommets atferd noe de ikke la skjul på da de begge entret toppetasjen der Nina bodde. Var de skuffet over handlingene som Ahmed og Cemal hadde utført var de rett og slett forbannet over at ungdommene hadde rotet seg bort i en vennegjeng som lekte med sympatier til IS. Her skulle foreldrene til de to som nå satt i en bil å ventet på en tekstmelding virkelig få høre status om egne krabater. Fedrene til Ahmed og Cemal kjente godt familiene til de to navngitte eldre ungdommene. Galskapen skulle stanses og det så ettertrykkelig at ungdommer av innvandrerbakgrunn i området ville tenke seg om flere ganger om før de i det hele tatt kom på tanken med å leke seg med sympatier til terrorbevegelser. Det skulle foreldrene til de to ungguttene sørge for. Konrad fikk en tekstmelding som han leste, så bort på Cemal å nikket. Unggutten tastet inn en tekstmelding å sendte den til sine ”venner” i den ventende bilen. De to eldre ungdommene smilte til hverandre å satte bilen i bevegelse mot huset der de helt sikkert ville bli belønnet med verdigjenstander som kunne omsettes til klingende mynt. De stoppet noen steinkast fra innkjøringen til huset å ventet. En politibil kom kjørende mot dem å stoppet litt lenge opp i gaten. En sivil politibil gled opp bak den parkerte bilen uten at ungdommene så den. De hadde fokus mot politibilen som hadde stoppet litt lengre opp i gaten. De så heller ikke de to sivilkledde politimennene som nærmet seg bilen på begge sider. Ikke før en av dem banket på bildøren.

– Nå har dette undervisningsmateriellet ditt sørget for at Arkimedes ble sendt til kattehimmelen. Nina hadde siste møtet med Annes 12 plastpeniser friskt i minne etter at katten angrep både plastpeniser og tilhørere under forrige undervisning Anne hadde om seksualitet. Etter den hendelsen måtte dyret avlives. Anne hadde ringt for å spørre sin tante om det meste var på plass til undervisningsopplegget hun skulle ha dagen etter men ble møtt av en noe uvirkelig hendelse. – Nå har disse plastpenisene som du skulle benytte ved neste undervisning mer eller mindre angrepet to unggutter som har gjort innbrudd i huset vårt, sa Nina til min søster som ikke hadde begreper om rekkevidden i det som ble fortalt eller forsto noe som helst. –Når morgendagen er over skal disse tingene ut av mitt hus, sa Nina uten humor i stemmen før hun la på. Slik endte altså historien om Annes 12 lysegrønne selvlysende og blinkende plastpeniser. Kjøpt gjennom netthandel fra Kina. Ingen skal vel påstå at familien Wolf har direkte kjedelige dager.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på din facebook eller twitter. Så får andre ta del i wolfsverden. Tusen takk.

Onkel Arnes reise til USA – Del 5

Kjære leser. Hvis det er første gang du besøker Wolfsverden anbefaler vi at du begynner å lese Del 1 av denne historien. Da får du med deg helheten. God fornøyelse.

Michelle la fra seg telefonen på skrivebordet sitt i New York. Hun smilte å ristet på hodet. Helt siden hun hadde truffet denne eventyrlige kunstneren fra Norge hadde hun følt seg glad i kroppen hver gang hun tenkte på han. Den enorme kjempen fra nord med kullsvart langt hår og huskeyblå øyne hadde fasinert henne fra første stund. Nå hadde de vært kjærester siden Arne nærmest snublet inn i livet hennes. Det hadde han gjort på en restaurant i Tyrkia. Telefonen den verdenskjente moteskaperen hadde fått var fra en annen verdensstjerne. Denne verdensstjernen stod på andre dekk av en stor cabincruiser å se ned på Arne og Fritz som skålte med hvitvinsglass sammen med hennes egen ektemann. Båten gled langsomt ut fra sin vante plass ved kaianlegget i Fort Lauderdale da hun hadde ringt Michelle. De to hadde vært venner i mange år og filmskuespillerinnen var klar over relasjonen hun hadde. Selv om Florida var stort var det få hemmeligheter som ikke så dagens lys i varmen. Michelle tenkte for seg selv at disse norske eventyrerne var hovedpersonene i en ny Forrest Gump film der de nærmest labbet inn i hendelser og situasjoner der verdenskjente mennesker var til stede uten en gang å reflektere situasjonen men anse den som en helt dagligdags hendelse. Michelle beholdt smilet mens hun ryddet skrivebordet sitt for å begi seg til Fort Lauderdale for å møte sin kjæreste igjen.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Men i alle dager, utbrøt Arne mens han stirret mot døren inn til båtens aktersalong. –Denne skuta imponerer meg stort. Det popper jo opp kjenninger over alt, sa Arne pluttselig. Fritz som satt med ryggen mot døren snudde seg for å se hvem kompisen hadde referert til. Han ble temmelig overrasket uten å vise det spesielt godt. Arne og Fritz tilhørte ikke mennesker i Norge som abonnerte på sladreblad. De hadde ingen interesse av å vite om hvem som var gift med hvem og hvem som hadde vært på nattklubb sammen med hvem. -Velkommen ombord til båten vår, sa kvinnen. – Jeg har nettopp snakket med Michelle. Jeg skulle hilse dere, sa kvinnen å smilte. Det var sjelden at Fritz ble overrasket og enda mer sjelden, nærmest umulig, å overraske Arne men det var de. –Men kjære deg, sa Arne. -Det finnes da knapt et menneske i verden som vet at vi kjenner Michelle. Den kjente kvinnen så lurt på sine gjester. –Da ønsker jeg samtidig velkommen til USA. Her bryr alle seg om hva alle gjør og det finnes knapt en hemmelighet. Selv CIA og FBI sliter med å beholde sine hemmeligheter, smilte kvinnen mens hun ba de to noble herrene på omvisning ombord på skipet som nå gled langsomt ut fra kaiområdet. Vertskapet hadde ett stoppested til før båten satte kurs mot åpent hav å stakk kursen sørover mot Kay West og til Ernest Hemingway sitt rike. Først skulle eierne bare plukke opp noen venner ved kanalens utløp. Arne og Fritz var begge sikre på at de ble satt på land etter omvisningen. Der tok de feil.

Den unge fotografen hadde de siste årene tjent noen slanter på å være paparazzifotograf. Han hadde riktignok ikke de heteste navnet i Florida men var på vei opp. Mest fordi han var villig til å ta risiko og ikke hadde skrupler med å få fram et bilde av kjente personer. John hadde passert 23 for noen dager siden og var i den rette alderen til å være paparazzi. Det var ikke et fiber i kroppen hans som reflekterte empati eller refleksjoner over egne handlinger. Han hadde så alt for lite tid til å reflektere andre enn seg selv i hans unge liv. Dessuten hadde han et brennende ønske om å bli verdenskjent for sine avsløringer. Det var alltid en kjøper av et sensasjonelt bilde. Alltid. Det var med dette utgangspunktet at den unge mannen hadde svømt i våtdrakt over det smale sundet med fotoutstyret pakket forsvarlig inn i en vanntett bag. John hadde klatret opp ankerkjettingen til båten å funnet et skjulested på baugen som ble benyttet til å legge inn fendere. Han var ikke blitt oppdaget å følte seg overlykkelig over egen suksess. Han var nærmere noen av klodens mest ettertraktede skuespillere enn noen før han hadde vært. John var så opptatt av egen dyktighet at han ikke reflekterte at skipets enorme motorer hadde startet. Heller ikke det faktum at ankerkjettingen begynte å røre på seg. Det var først da selve ankeret låste seg fast i båtens skrog at en følelse av ubehag begynte å krype fram i kroppen til John. En følelse av trykt begynte å ta form i hjernen hans men den unge mannen undertrykket fort den følelsen. Akkurat i dette øyeblikket var han kongen på haugen og på toppen av den haugen ville han klamre seg fast. Det valget skulle han angre bittert på for snart skulle han stå ansikt til ansikt med to mennesker han ikke i sin egen fantasi trodde fantes. Fritz og Arne.

Jeg hadde som vanlig en trivelig tur sammen med Michelle i hennes privatfly som landet trygt i Florida. Michelle hadde ikke nevnt med et eneste ord sine kunnskaper om Arne og Fritz sine nye eventyr. Selv hadde jeg forventet en biltur fram til bestemmelsesstedet etter landing. Ikke et helikopter. Jeg stilte heller ikke spørsmål med at bagasje ble hentet ved privatflyet og kun en stor bag ble puttet inn bak i den sorte maskinen. Michelle sa ingen ting om hvor vi skulle men derimot fortalte hun mye om hvor vi var da hun guidet meg gjennom landskapet som fulgte kystlinjen sørover fra Fort Lauderdale. Helikopteret forandret kurs å gikk ut mot havet. I det fjerne var Cuba synlig og ikke langt fra land gikk en enorm cruisebåt med stø kurs sørover. Jeg ble temmelig overrasket da helikopteret tok peiling på fartøyet å landet elegant på skipets tredje akterdekk. Lite ante jeg hva som var i vente og slett ikke hva som hadde skjedd før helikoptervingene langsomt sluttet å rotere og maskinens motor ble slått av. Det skal fortelles at lite forbauser meg når det gjaldt de to herrene som var om bord i skipet. Heller ikke hva de hadde stelt i stand for en ung herre med navn John. Det som derimot ble mitt livs overraskelse var at ett av verdens mest berømte skuespillerpar tok imot oss. Jeg var målløs da damen håndhilste. -Velkommen ombord Marco. Endelig fikk jeg treffe deg. Det var hyggelig. Jeg har hørt så mye pent om deg.

Skipet hadde beveget seg med minimal fart opp kanalen som skulle føre den ut i rom sjø. Like før land ble hav hadde skipet langt til kai ved et sperret område. Her ble 10 gjester som ventet plukket opp. Samtlige gjester var svært kjente og profilerte mennesker som skulle tilbringe dagen og natten ombord. Gleden ble stor da Zeliha entret båten. Michelles niese var selvfølgelig blitt en god venn av familien Wolf etter eventyret i Tyrkia og det faktum at hun hadde vært i Norge på besøk. Det var nærmest umulig å overraske Arne men han ble skikkelig glad da han så henne. Ingen av oss hadde kjennskap til at Zeliha var svært godt kjent med skipets eiere. Hun hadde gjennom oppveksten sittet barnevakt for parets to barn å ble sett på som en del av familien til de to kjente skuespillerne. Dette var noe hun aldri hadde fortalt. Hun hadde kommet med i siste liten etter at Michelle hadde ringt å fortalt om herrenes tilstedeværelse ombord. For nye lesere av Wolfsverden bør det kanskje legges til at hun ble min kjæreste etter eventyrene til Onkel Arne i Tyrkia, men nok om det. Før vi landet hadde herrene fra Norge truffet en krabat som slett ikke hadde oppholdstillatelse ombord.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Arne og Fritz hadde fått omvisning ombord på skipet eller ”balja” som Onkel Arne litt urettferdig hadde døpt luksusskipet. På sin ferd gjennom båten hadde de støtt på et bord der cubanske sigarer var plassert i en temperert sigarboks. Lovligheten av de sigarene i USA var av liten interesse for de to gjestene. Det som derimot var av interesse var det faktum at de stod frampå baugen av båten akkurat i det øyeblikket John hadde bestemt seg for å titte ut av sitt lille ”skur” der han hadde oppbevart seg selv. Da han hørte motorene ble stille ville han se sitt snitt til å komme seg ut av knipen. De to norske herrene stod bare noen meter fra han å nøt sine sigarer. Begge så lokket på leiderrommet åpne seg forsiktig før det like forsiktig ble lukket igjen. John hadde sett to personer stå bare noen meter fra der han var. Han hørte at mennene snakket lavt sammen på et språk han ikke hadde hørt før. Det gikk noen minutter. Nok til at John var sikker på at mennene utenfor ikke hadde sett lokket åpne seg. Han kunne puste ut. Fritz og Arne hadde selvfølgelig sett lokket bevege seg men de var ikke ferdig med å nyte sine cubanske sigarer og hva som enn var i oppbevaringsboksen skulle ikke forstyrre dem i det øyeblikket. Det gikk flere minutter før lokket føk opp og to enorme hender grep tak i den unge mannen. Han ble løftet ut av oppbevaringskassen før han så rett inn i to krystallblå øyne. –Hva i alle dager har vi her, sa Arne. -Har du rotet deg helt bort du stakkar? Føttene til John dinglet minst 20 cm over bakken. -Hva skal vi gjøre med deg da, undret Arne. -Knekke noen ribben. Kanskje en fot eller to. Hva med en finger, sa Arne muntert til den unge fotografen som ble holdt i et jerngrep. Johns suksess var en fiasko og en navnløs redsel hadde parkert følelsen av å være fryktløs paparazzi. Sannheten var at John aldri hadde vært så redd i hele sitt liv. Den unge mannen ble øyeblikkelig låst inn på et lite rom uten muligheter til å slippe ut. Det neste han ville møte var representanter fra havnepolitiet, mente sikkerhetsvakten som hadde kommet seg over sjokket. – Han vil møte mange år i et fengsel. Det vil eierne av dette fartøyet sørge for. Først dere to som labber om bord uten nevneverdige problemer. Så en fotograf skjult ombord. Hvor i helvete er det blitt av vaktholdet ved kaiområdet, og hvordan i svarte helvete kunne denne krabaten komme ombord ubemerket? Sikkerhetsvakten klasket den enorme neven i bordet som stod foran han. Han var rasende. – Vi får vente til gjestene har kommet seg inn i båten før jeg ringer havnepolitiet samt kontakter båtens eiere. Jeg vil ikke forstyrre vertskapet akkurat nå, sa den ellers så sindige sikkerhetsvakten.

Fritz hadde ikke sagt så mye under pågripelsen, som han egentlig så på som ren underholdning, etter Arnes noe utradisjonelle pågripelse av den unge mannen. – Jeg har en ide, sa Fritz plutselig. Både Arne og sikkerhetsvakten snudde seg for å se på den norske psykiateren. -Vi mangler jo ikke akkurat underholdning på skuta men jeg tror det jeg tenker på kan bli en historie å huske for alle om bord, sa Fritz lurt. – Hva har du i tankene, spurte sikkerhetsvakten som hadde besinnet seg noe etter hendelsen. -Vel, sa Fritz å smilte litt. –Vi skal avkode atferd, sa psykiateren. Sikkerhetsvakten så spørrende på Fritz før Arne brøt ut i latter. –Jepp, enig med deg Fritz, sa Arne. –La oss avkode atferd. Det er jeg med på, sa Arne som hylte av latter da Fritz gikk for å fortelle vertskapet hva som hadde skjedd og hva som var i vente. Begge gjestene var enige om at før noe ble gjort burde begge skuespillerne være enige og samtlige av de som kom om bord ville bli informert samt stille seg bak forslaget. Hvis noen av gjestene hadde betenkeligheter ville havnepolitiet komme ombord å hente krabaten. Hvis Fritz fikk det som han ville kom den unge fotografen til å få et ubehagelig møte med egen virkelighet. Et møte han aldri ville glemme.

-Hva i helvete er å avkode atferd, spurte sikkerhetsvakten etter at Fritz hadde toget ut av rommet på vei mot vertskapet. Arne så lenge og alvorlig på mannen før han svarte. –Hvis ei jente på fem år begynner å skrike bare hun nærmer seg en butikk med godterier må noe gjøres. Det som gjøres er å lære ungen å bevege seg i flere timer i butikken uten å skrike. Altså som en hendelse uten stor betydning. Dette kan ta lang tid, men man lykkes til slutt. Vi skal lære verdensmesteren som sitter innesperret på rommet sitt det samme. Han skal få levert ut sitt fotoutstyr. Ta de bildene han ønsker. Gjerne av verdens mest kjente skuespillere naken men han vil ikke kunne nyttiggjøre seg av det han gjør. Ingen vil tro på historien hans fordi han ikke vil få med seg et eneste bilde. På sett og vis vil dette være både avkoding av atferd og en straff bedre enn et fengsel. Ren pedagogikk. Altså å endre, fortalte nordmannen. Arne labbet ut av rommet til sikkerhetsvakten mens han småplystrende gikk for å møte vertskapet.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på din egen Facebook, Twitter eller andre sosiale medier. Da kan også andre få ta del i Wolfsverden. Tusen takk.

Onkel Arnes reise til USA – Del 4

Kjære leser. For å få med deg hele historien anbefales det at du begynner på DEL 1. Den kan du finne i innholdsfortegnelsen eller med å gå lengre ned på denne siden. Tusen takk for at du besøker Wolfsverden.com

Det kunne virke som om alle hadde fått det de var ute etter da onkel Arne med følge forlot kunstutstillingen. Utstiller var fornøyd. Samtlige bilder var solgt til en pris som lå langt over det som innledningsvis var prissatt. Pressen hadde fått sitt. Arnes ansikt hadde lyst i større aviser, nett, radio og TV. Dette sammen med en amerikansk krigsveteran som helt tilfeldig var plukket opp fra gata å satt i rampelyset av Arne. Folk som deltok på åpningen var svært fornøyd med hendelsene som førte til en ”snakkis” i New York. Den eneste som virket uforstyrret var Arne selv. For han var dette kun en ny hendelse i hverdagen som egentlig var mer eller mindre glemt da Fritz og Arne nådde Miami. Michelle og jeg skulle komme til Fort Lauderdale dagen etter og de to herrene hadde en hel dag for seg selv i ferieparadiset. Det skulle ikke gå så alt for mange timene fra de noble herrer våknet før onkel Arne på nytt skulle skape bølger. Denne gangen i det våte elementet. Vannet.

Fritz var i et strålende humør. Mest på grunn av sin venn som hadde solgt bilder for en sum som var ekstrem i Norge men virket helt ok i USA. Onkel Arne hadde ikke begreper om penger. Min mor hadde passet på både kostnader og inntekter i alle år. Arne fikk rett og slett lommepenger og noen ganger ekstrabevilgning. En god grunn for dette arrangementet var at Arne nok hadde gitt stort sett det meste av midlene til den første og beste han traff på gata – som hadde et større behov for midler enn han selv. Ordningen fungerte utmerket for alle parter. Arne slapp å bli fri for penger og familien slapp å engste seg for at Arne ble fri for penger.

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

-Vi må vel ta et titt om bord i en av disse enorme båtene, sa Arne til sin venn mens de nippet til morgenkaffen fra altanen til Michelles feriehus. – Kanskje vi treffer noen interessante mennesker som kan seile oss trygt i havn til en god bar, svarte Fritz. Begge humret over kommentaren før de labbet av sted ned mot området der de enorme båtene var parkert langs en uendelig kaipromenade. Arne i sort bukse og skjorte med gule sko, slips og hårsløyfe og Fritz iført en hvit sommeruniform med hatt. Med sin høyde stakk de seg mer enn godt nok ut i mengden av mennesker som stort sett bestod av ”snowbirds”. Altså eldre amerikanere som hadde flyktet fra kulde i eget land til sommer i Florida. Det skulle vise seg at å komme inn på området der de store cabincruiserne lå var lettere sagt enn gjort. Området var mer eller mindre hermetisk lukket og sikkerhetsvakter var plassert over alt. Det brydde Arne og Fritz seg lite om. De toget inn på den første sikkerhetsposten de fant med den største selvfølgeligheten i verden. De to vaktene som Arne og Fritz først møtte forsøkte først å fortelle at uten en invitasjon fra en av eierne var det umulig å komme inn på området. Arne fortalte som sant var at han ikke visste hva en invitasjon var. En slik ordning hadde man ikke i Norge. Dessuten var dette en overraskelse til en god venn som eide ei skute i området, uten at Arne utdypet dette næremere. Da ville det ikke være en overraskelse. Summen at atferd, kleskode, utlendinger fra et vennlig land og det faktum at ingen av herrene hadde våpen gjorde at de fikk gjestepass til området der båter lå på rekke og rad. Ingen under 100 fot. Det første de møtte ved havneområdet var en liten pub. Dagens første kalde pils skulle inntas mens herrene diskuterte hvilken båt de skulle toge ombord på. For det hadde de bestemt seg for. Det var en hektisk ro i området. Ved noen båter var det arbeidere som drev med vedlikehold mens andre var forlatt og hadde dekket det meste til for sola som stod på himmelen som en gul klump uten en eneste sky. Fritz og Arne bestemte seg for intuisjonsmetoden. De ville vandre nedover kaipromenaden til de fant en båt som så sympatisk ut. De fant den etter noen hundrede meter. En koloss med sort skrog og minst tre dekk. De toget opp leideren og tok peiling på akterdekket der flagget til USA hang slapt ned uten et eneste vindpust. Like før de entret akterdekket møtte de ei jente som så overrasket på dem. Fritz var tidlig ute med å føre overraskelsen over til munter prat. Etter en kjapp ordveksling ble de enig om at et kaldt glass vin til begge gjestene hadde vært på sin plass. Fritz og Arne satte seg i en hvit skinnsalong på akterdekket å så utover den smale kanalen med båter på begge sidene. Den unge kvinnen kom med to glass kald hvitvin og med seg hadde hun en sikkerhetsvakt som langt fra smilte eller så noen humor i situasjonen. Arne og Fritz hilste pent på vakten som var usikker på hvordan han skulle forholde seg til situasjonen. Det gikk langt mellom hver gang han møtte mennesker som var større enn han selv. Det gjorde han denne gangen. Det fantes ingen ting i ansiktene til ”gjestene” som tydet på at han ville få et problem. Båtens eier lå på soverommet. Han ønsket ikke under noen omstendighet å bli plaget så alt ansvar lå nå hos sikkerhetsvakten.
-For en fantastisk dag, strålte Arne mens han bablet i vei på engelsk med nordisk tonefall. Sikkerhetsvakten forsøkte å forklare de to herrene at de måtte forlate båten men Fritz mente bestemt at de ikke kunne forlate skipet siden de nettopp var kommet!

VLUU L310W L313 M310W / Samsung L310W L313 M310W

Båtens eier var ikke på soverommet. Han stod på andre dekk å så ned på de to norske gjestene, som argumenterte med sikkerhetsvakten, gjennom et mørkt vindu. Han hadde aldri sett de to store mennene før og begge utgjorde et atferd som gjorde han nysgjerrig. De var ikke journalister, fotografer, politi eller noe som minnet om folk han hadde truffet tidligere. Ingen med sunn fornuft ville toge inn på denne båten siden alle visste hvem som eide den. De eneste som kunne tittet inn på akterdekket var paparazzi med sine enorme telelinser fra vinduer flere kilometer unna. Mannen i vinduet var usikker. Han hadde vært på gallamiddag med tilhørende nattklubbesøk dagen før og var ikke i toppform. Heller ikke i topphumør, men det var noen med de to kolossene som satt på akterdekket som likevel var et brudd i daglige hendelser og han bestemte seg for å finne ut hva de to mennene gjorde med et hvitvinsglass på akterdekket.

Arne og Fritz hadde reist seg fra salongen mens de lot sikkerhetsvakten fortelle om området som lå på andre siden av det smale sundet. Sikkerhetsvakten hadde funnet ut at han kunne gjøre en kort omvisning i nærområdet fra akterdekket før han høflig ba dem om å forlate skipet. Her lå ferieeiendommer tett i tett med tilhørende båter. Eierne var forretningsmenn og kvinner. Kjente skuespillere og musikere samt en og annen politiker eller høytstående embetsmann. –Håper dere har det hyggelig i sommervarmen, sa en dyp røst bak Arne og Fritz som begge snudde seg for å se på hvem den nye vennen var. Arne gjorde ikke det minste tegn til gjenkjennelse da han så inn i ansiktet til en av verdens mest kjente skuespillere.
-Så hyggelig med et menneske til. Den snille herren med pistolen under armen har nettopp fortalt oss om nærområdet. Vi skulle akkurat til å be om et glass med hvitvin til. Hadde vært svært hyggelig hvis du tok ett sammen med oss, sa Arne mens han håndhilste på mannen som hadde dukket opp bak dem. Fritz ble overrasket men han fant fort tonen som hans gamle venn hadde anlagt.
-Skal se om jeg finner litt hvitvin, sa skuespilleren som var temmelig overrasket over at de to gjestene ikke hadde latt seg nevneverdig blitt imponert over hans tilstedeværelse. Han beordret sikkerhetsvakten til å finne ut hvem de to herrene på akterdekket var før han satte seg sammen med dem igjen. Fritz som hadde maritime interesser penslet dialogen inn på skipet de hadde entret og skuespilleren fortalte om båtens opprinnelse mens de tre hadde fått plassert ei ny flaske hvitvin på bordet i ei bøtte med is. Den kjente amerikanske skuespilleren hadde egentlig ikke opplevd noe som var i nærheten av den absurde situasjonen som nå utspant seg på akterdekket. All interaksjon med andre mennesker var av sikkerhetsmessige forhold kjent for en rekke mennesker som sørge for trygghet. Nå satt han på akterdekket i hans egen enorme båt å drakk hvitvin med to mennesker fra Norge som han ikke kjente eller hadde sett før og som slett ikke var klarert til å komme ombord engang. Riktignok hadde begge gjestepass inn til området, men ingen hadde tidligere satt sin fot ombord i fartøyet. Det var strengt forbudt. Kun hans nærmeste var gjester på skipet. Nå satt altså to ”vikinger” å drakk hvitvin sammen med han.

Det første sikkerhetsvakten gjorde da han forlot Fritz og Arne var å kontakte havnepolitiet. Han fortalte at ingen var truet eller at de to som hadde entret båten var noen risiko men ønsket å rapportere forholdet slik praksis var i havneområdet. Det andre han gjorde var å finne opplysninger som kunne fortelle noe om de to herrene som satt på akterdekket å drakk hvitvin sammen med sin sjef. Det tok ikke mange sekundene før de første nettnyhetene om mennene bak på skipet lyste fra monitoren. Sikkerhetsvakten pustet lette ut å smilte fra øre til øre. Dette måtte hans sjef se. Vakten kom ut i solskinnet. Han fortalte båteieren om en viktig telefon han måte besvare og skuespilleren unnskylte seg høflig før han fulgte sikkerhetsvakten inn i fartøyet. Skuespilleren leste nettutgaver av aviser der Arne hadde hatt sin kunstutstilling å brøt i latter da han fikk referert hva den amerikanske krigsveteranen hadde opplevd sammen med den norske kunstneren.
-For noen typer, sa skuespilleren som smilte fra øre til øre. Dette er jo bare helt fantastisk. Disse to toger altså inn i min båt. Uten å vite hvor de er kommet å ber om hvitvin fordi herrene mener at det er et helt OK akterdekk å drikke hvitvin på? Som en helt dagligdags hendelse? Vel! Kan de overraske så kan også jeg, avsluttet skuespilleren mens han lo høyt.

Fritz og Arne kommenterte ikke at de hadde entret et skip som ble eid av en svært kjent skuespiller. Fritz hadde egentlig lyst til å kommentere det men forventet ikke noe respons fra sin kompis. For Arne var dette ikke noe annet enn en dagligdags hendelse. Om han drakk hvitvin sammen med en av verdens mest kjente skuespillere eller om han drakk hvitvin sammen med en krigsveteran var for Arne en og samme ting. Det var øyeblikket som var interessant. Om personer var kjente eller ikke var uten betydning. Skuespilleren kom ut å satte seg sammen med de to norske attraksjonene. Det ristet lett i båten da de enorme maskinene ett eller annet sted i skipets indre begynte å røre på seg. Fritz så på sin mangeårige venn et lite øyeblikk før han reise seg. -Det er vel på tide å takke for en svært hyggelig samtale og en spesielt god hvitvin. Jeg får ta med meg dette norske juletreet som sitter ved siden av deg, sa han til skuespilleren mens han løftet sitt hvitvinsglass for siste gang.
– Takke for seg, sa skuespilleren undrende. – Dere skal ikke takke for dere. Jeg skal ønske dere velkommen ombord. Arne og Fritz så spørrende på hverandre. –Men kjære deg! Vi skulle bare ha hvitvin på akterdekket, forsøkte Fritz å fortelle skuespilleren. –Men kjære deg, svarte skuespilleren. –Det har dere fått. Nå bærer det til sjøs.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på twitter, facebook eller andre sosiale medier. Så får også andre ta del i Arnes mange krumspring i USA. Tusen takk.

Ernst med venner

DSC_7114

Om hva vi føler

Det hadde vært en tung tid. En svært tung tid for Kåre. Nå satt han på sin faste plass sammen med sine faste venner i kjente omgivelser. På sin stampub. Det var der han hadde sine venner. Det var der han kunne fortelle om gamle opplevelser. Det var der han kunne leve et normalt liv. Slå av en prat med en gammal kjenning eller møte en ny. Lese dagens avis mens han tok en pils til stamkundepris. Bli hørt og sett. Stedet var viktig for en mann som snart møtte sine 70 år. Kåre sukket tungt mens ordene vokste et sted i kroppen hans for så å komme ut som en refleksjon.

-Jeg er ikke helt sikker på om 2016 kommer til å bli et så fint år. Det virker som om jeg har sluttet å leve. Kun eksisterer. Selv om jeg hadde pyntet fint til jul var det ingen som kom. Jeg hadde laget ekstra mat samtlige dagene men ingen ville spise sammen med meg, sukket Kåre mens han lot pilsglasset rulle rundt i begge hendene. Som om han tviholdt på en nær venn og ikke ville slippe. Ernst satt helt stille. Han så rett fram mens kompisen slapp sin ensomme refleksjon over jula som hadde glidd forbi livet igjen med en smak av ensomhet og motløshet. -Jeg tror mange er ensomme, Kåre. Ernst snakket langsomt mens han forsøkte å finne en passende setning som kunne myke opp situasjonen. – Jeg tror mange mennesker er ensomme, Kåre. Selv folk som har svært mange rundt seg. Det hele er blitt et hysteri over vellykkethet. Et løp som ender i livskolikk. Se bare på sosiale medier, Kåre. Ensomheten lyser ut av setninger der man forsøker å være vellykket gjennom julebakst, turboliv med barn og unge samt en gnagende følelse av armod og nød hvis ikke antall ”likes” er høyere enn hos andre bekjente. Skal jeg være helt ærlig, Kåre. Vi føler ensomhet fordi vi har levd noen dager. Kanskje føler vi trygghet ved bardisken, Kåre. Men! Jeg tror det finnes svært mange som har det verre enn oss, gamle venn. Dessverre. Johan, bak bardisken, hadde overhørt stamgjestenes refleksjoner over ensomhet mens han tørket av brukte ølglass med en klut før han satte dem inn i vaskemaskinen som skulle gjøre dem klare til bruk på nytt. -Så finnes det dem som blir ensomme i livet sitt fordi andre sliter med sin eksistens. En eldre dame var innom like før jul. Hun var troende men hadde sluttet å be. Hun fortalte at å be ryddet bort litt av den ensomme følelsen hun hadde. Nå ville hun ikke be lengre fordi så mange andre mennesker på jorden hadde det så trist. Hun ønsket ikke lengre å be for seg selv og sine nærmeste fordi hun følte seg så hjelpeløs ensom i bønnen med tanke på livet hun hadde i Norge med velstand, uten krig og som et land med ufattelig rikdom. Hun var i ferd med å miste sin Gud etter mange historier om båtflyktninger på TVén og deres skjebner. Hun fortalte at hun aldri i hele sitt liv hadde følt seg så ensom som akkurat denne jula. Tross stor familie og omgangskrets. Ernst og Kåre så opp fra sine ølglass på Johan som tørket på sine brukte ølglass mens han fortalte om den ensomme damen.

– Jeg vet ikke helt om det blir helt rettferdig, sa Kåre. Skal vi gi opp vår egen eksistens og våre mål, verdier, ønsker fordi andre mennesker ikke har det så bra som oss. Det betyr vel egentlig at vi er i ferd med å avslutte vårt forhold til resten av jorda hvis vi gjør dette. Er det ikke bedre at vi fordeler godene enn at vi utsletter oss selv på veien til en bedre framtid for alle? Jeg tror damen bare skal fortsette å be for seg og sine. Ikke ha dårlig samvittighet for alle andre, sa Kåre knapt hørbart av andre enn de to som var nærmest. Ernst og Johan bak bardisken. Ernst satt tankefull ved bardisken mens han fordøyet historien fra Johan. Ingen sa noe på en lang stund etter Kåres refleksjon heller. En tid for ettertanke ved bardisken før Ernst avsluttet refleksjonen slik bare Ernst kan avslutte refleksjoner – Det er som på fly hvis noe skjer. Ta på deg surstoffmaska først før du begynner å redde andre. Er kanskje sånn med livet også?

Kjære leser. God Nytt ÅR! Del gjerne disse små historien fra bardisken med andre via sosiale medier. Så kan andre ta del i refleksjonene. Tusen takk.

ERNST MED VENNER

DSC_7114

Om helsevesenet

Tidlig torsdag kveld og stampuben til Ernst hadde allerede begynt å få besøk av sine faste gjester. Ute hadde temperaturen sunket til under 5. grader. En sørøstlig bris gjorde tilværelsen lite hyggelig for folk som hastet til og fra. Duskregnet gjorde i tillegg ikke saken bedre og folk ristet oppgitte på paraplyene sine. -Jeg tror ikke alle forstår hva som er i ferd med å skje, Kåre. Ernst la Dagbladet fra seg på bardisken. Tok en slurk av den kalde pilsen mens han tok en ”kunstpause” for å få en reaksjon fra sin barkompis.

-Jeg tror ikke folk flest begriper det som skjer innen norsk helsevesen. Kåre hevet blikket å så på Ernst som satt med et betenkt uttrykk i ansiktet. –Hva er det du sikter til Ernst? Kåre la fra seg sin egen avis å tittet over brillene på sin kompis. – Jeg sikter til alle utlendinger som mer eller mindre plukkes fra gata og inn i institusjoner. På sykehjemmet til tante Anna var stor sette samtlige land i verden representert med en innbygger eller to. Jeg har ikke problemer med hvilken farge folk har på kroppen. Det jeg derimot har et problem med er norskkunnskapene til våre nye landsmenn. Møtte en gang ei ung jente fra Indonesia. Hun smilte, sa ja til absolutt alt, men forsto stort sett ingen ting av hva tante Anna sa. Jeg ser poenget med at kommuner skal spare penger. Greit det, sa Ernst mens han smattet ettertenksomt ut i luften for å finne en slutt på resonnementet. –Det jeg derimot ikke forstår er at samfunnet ikke forstår den utryggheten pasienter og brukere av institusjoner føler. Hvis man føler seg utrygg i helsevesenet. Hvor skal man da føle seg trygg?

Olga hadde kommet stille inn i puben å satte seg ved siden av Kåre. Hun hadde bestilt en pils og snappet opp siste del av Ernst sin refleksjon. – Det finnes også et annet moment som jeg ikke forstår, sa Olga. Ernst og Kåre bøyde begge hodene mot damen å ventet på fortsettelsen. –Kommuner har de siste årene i liten grad ansatt nordmenn i stillinger ved sykehjemmene. En sykepleier blir for kostbar. Da ansettes heller to utlendinger til samme prisen mens eksisterende faglig personell får trøkken. Leste om en institusjon som hadde over 60 mennesker på en sykepleierstilling. De andre som jobbet der var stort sett ufaglærte utlendinger. Det jeg ikke begriper at vi som bor i dette landet lar dette skje. Vi burde samtlige gjort opprør. Skrudd av Hotell Cæsar på TVèn. Begynne å bry oss. Kommet oss ut i gatene for å gjøre et skikkelig eldreopprør. Så skulle fan ta meg disse gråkledde dressidiotene fått sett hva folk flest mente om dem. Olga hadde snakket seg andpusten noe som gjorde at Kåre kunne fortsette dialogen. -Vi har vel en del skyld selv også. For mange er det viktigere å delta i et seminar om eldre enn å besøke sine egne på et sykehjem, slengte Kåre ut i luften før han fortsatte. –Jeg lurer på om de som bestemmer dette. Altså politikere og ikke minst byråkratene som setter galskapen ut i livet ikke selv reflekterer sitt opphold på planeten Tellus. Skal ikke disse bli gammel i Norge? Har samtlige kjøpt eldrebolig i utlandet for å slippe unna galskapen i eget land?

Ernst og Kåre fortsatte sitt dypdykk i riksavisene mens Olga tygget sakte på noen peanøtter som var satt fram på bardisken. Rundt bordene diskuterte stamgjester alt fra været til naboens onde bikkje som terroriserte nabolaget. Ernst rensket halsen med en slurk pils før han verbalt satte inn nådestøtet mot norske politikere og byråkrater. – Jeg tror ikke politikerne er dummere enn andre. Jeg tror bare de forstår langsommere. De to andre humret over kommentaren som avsluttet samtalen om helsevesenet denne ettermiddagen.

Kjære leser. Del gjerne denne historien på Facebook, Twitter eller andre sosiale medier. Så kan andre ta del i den snodige verden til ERNST MED VENNER…. Tusen takk.

Velkommen til wolfsverden på nett!